Alle dere på 30+ som ikke ser ut som modeller

[Anonym bruker]

Ok, overskriften var ikke så god, men vanskelig å summere opp noe i bare en overskrift. Dette innlegget vil nok også framstå som overfladisk og tåpelig, men jeg har nå lurt på det jeg lurer på så lenge at det bare får stå til. Håper noen tross alt vil kunne gi meg et skikkelig svar uten altfor mye himling med øynene.

 

Jeg er, som de fleste andre her inne, en mamma. Flerebarnsmamma. Barna er i tillegg ikke helt små lenger, og vi har flyttet et par ganger, og jeg har dermed ofte opplevd å møte nye foreldregrupper for første gang. Jeg tenker da på første foreldremøte på ny avdeling i barnehage, 1. klasse, ved skolebytte på to av barna og slike ting. Og det er til forveksling likt hver gang.

 

Men for å komme tilbake til overskriften. De aller fleste mødre på over 30 år som jeg møter ser ordinære ut sånn rent overfladisk, og de aller fleste har noen kilo for mye og ikke lenger en stram og fin figur. Det er snakk om helt naturlig utvikling og forfall som kommer med årene og barnefødsler for de fleste kvinner. Jeg tenker sjeldent på det egentlig, for i motsetning til hva det helt sikkert virker som i dette innlegget så er jeg faktisk ikke noe videre overfladisk av meg. Men det er nå en gang akkurat dere helt vanlig utseende kvinner jeg ønsker svar fra.

 

Selv har jeg tydeligvis mottatt det beste av alle gener i familien. Jeg er over snittet pen, ser mye yngre ut enn jeg er og har en naturlig slank og fint formet timeglassfigur som ikke har forfalt av barnefødsler og som jeg enkelt holder stram med litt trening. Ja, jeg vet. Det høres veldig selvskrytende ut. Men jeg har speil, øyne og ører, og å påstå noe annet enn at jeg vet at jeg ser bra ut med alle de utallige sultne blikkene fra menn og komplimentene jeg får ville i grunnen være mer tåpelig enn å rolig konstantere at slik er det bare. Jeg er altså velsignet med et flott utseende, men det er i grunnen ikke min fortjeneste og sier lite om meg som person. For selv om det sikkert ikke virker slik i dette innlegget er jeg veldig hyggelig, snill, hjelpsom og høyst ordinær og blir jevnt over godt likt. Akkurat som de aller fleste andre, her skiller jeg meg ikke ut.

 

All denne bakgrunnsinformasjonen og forklaringen leder da omsider til det jeg lurer på, og har lurt lenge på, og jeg naturlig nok aldri ville fått meg til å spørre noen rett ut om. Hver gang jeg møter en ny foreldregruppe opplever jeg nemlig akkurat det samme, som nevnt. Der de andre nikker og smiler litt sjenert til hverandre, forsiktig begynner å småprate for å bli kjent og later til å betrakte hverandre som likeverdige og åpne for å bli kjent, later det til at alle i starten betrakter meg som et slags utskudd. Smiler jeg litt sjenert til noen blir det ikke smil tilbake, evt veldig stivt. Blikk måler meg opp og ned. Og det er ikke bare noe jeg innbiller meg, en gang gikk jeg sammen med mannen min og han kommenterte det etterpå. Når jeg klarer å komme i snakk med noen til slutt og det går opp for dem at jeg både er på deres alder og har mange barn kommer det alltid (uten unntak faktisk!) kommentarer på at det hadde de aldri trodd og rygger nesten litt bakover med nye blikk opp og nedover med. Så, etter litt tid, kommer jeg godt inn i foreldregruppen og det er aldri noe problem lenger. Men det tar alltid mer tid for meg enn det ser ut for at det gjør for alle andre. Det er akkurat som om jeg må bevise at jeg er like normal, hyggelig og vanlig som alle andre. I hvert fall er det inntrykket jeg sitter igjen med, og da også spørsmålet til dere. Er det slik at når dere møter en mamma som ser ut som hun er i starten av 20-årene, veldig pen og flott, så tar dere automatisk litt avstand? Evt hvorfor? Minsten skal begynne i 1. klasse nå til høsten, og jeg kjenner jeg gruer meg litt for nok en runde med dette her og vil gjerne vite om det er noe jeg evt kan gjøre anderledes.

 

 

Anonym poster: 574e80f4e0d725a4deddcb60f68b78b3

[Den perfekte mor, påan igjen]

Huff, det høres ikke ut som noen god følelse... Mye bunner kanskje i misunnelse? Jeg har også speil, og vet hvordan jeg ser ut. Jeg vet at jeg har kviser, håret mitt er tynt, og blir fort fett, og jeg er breiere over hoften enn jeg egentlig vil være. Men det er slik jeg ser ut.

 

Jeg har et godt humør, og mye sjarm (Har jeg hørt ) Hadde det vært hit du hadde flyttet hadde jeg tatt godt imot deg. Og ikke bare fordi vi trenger flere barn på skolen vår .

Endret 21. mai 2013 av den perfekte mor

[Anonym bruker]

Du brukte veldig mye tid på å si at du føler alle damer over 30 er misunnelig på deg fordi du er så flott...

 

Nei, jeg dømmer ikke etter utseendet, har ok selvtillit. Til tross for mine ekstra kilo og slappere mage og pupper.

 

Men, jeg dømmer folk etter hvordan de oppfattes etter å ha åpnet munnen.

Og for meg virker du selvopptatt og som en med et dårlig selvbilde som mener andre damer måler deg opp og ned.

 

Så sånn er det.

 

Anonym poster: 3ba0fb6b17d63807f07eab7c0d58ea21

[Anonym bruker]

Du brukte veldig mye tid på å si at du føler alle damer over 30 er misunnelig på deg fordi du er så flott...

 

Nei, jeg dømmer ikke etter utseendet, har ok selvtillit. Til tross for mine ekstra kilo og slappere mage og pupper.

 

Men, jeg dømmer folk etter hvordan de oppfattes etter å ha åpnet munnen.

Og for meg virker du selvopptatt og som en med et dårlig selvbilde som mener andre damer måler deg opp og ned.

 

Så sånn er det.

 

Anonym poster: 3ba0fb6b17d63807f07eab7c0d58ea21

 

Det var akkurat et slikt svar jeg håpet på å ikke få nettopp fordi jeg sjeldent tenker over dette selv. Men det er påfallende at det er slik hver eneste gang, og det er faktisk ikke innbilning heller. Jeg ser jo at blikkene går opp og ned på meg, jeg er jo ikke blind. Og som nevnt blir jeg godt likt når de andre bare blir kjent med meg, altså når jeg får åpnet munnen Problemet er tiden før jeg får åpnet munnen.

 

HI

 

Anonym poster: 574e80f4e0d725a4deddcb60f68b78b3

[Anonym bruker]

Huff, det høres ikke ut som noen god følelse... Mye bunner kanskje i misunnelse? Jeg har også speil, og vet hvordan jeg ser ut. Jeg vet at jeg har kviser, håret mitt er tynt, og blir fort fett, og jeg er breiere over hoften enn jeg egentlig vil være. Men det er slik jeg ser ut.

 

Jeg har et godt humør, og mye sjarm (Har jeg hørt ) Hadde det vært hit du hadde flyttet hadde jeg tatt godt imot deg. Og ikke bare fordi vi trenger flere barn på skolen vår .

 

Takk! Det hørtes veldig deilig ut å kunne få en slik mottakelse

 

HI

 

Anonym poster: 574e80f4e0d725a4deddcb60f68b78b3

[SameSara]

Jeg er veldig ordinær, men jeg er fortsatt hyggelig og trivelig. Jeg hilser, prater og kan bli venn med mennesker i alle slag. For meg spiller det ingen rolle hvordan folk ser ut. Jeg har en venninne som er i begynnelsen av 20 årene og som er modell. Jeg hilser på hun pene unge mammaen i barnehagen og jeg hilser på han som er mindre pen og lukter som hundre etterbarberingsvannflasker. Jeg har en venninne som veier nesten 100 kilo og ei som har mistet alt håret.

 

Leit at du opplever at det er på grunn av utseende ditt at du føler deg avvist. Kan det være at du er så redd for å bli avvist at du selv opptrer litt avvisende og at det ikke er utseende i seg selv som er problemet?

[Anonym bruker]

Hvis du går inn i møter med en holdning om at du er flott og alle andre stort sett har forfalt, så vises den holdningen utenpå også, for kroppsspråket klarer du ikke å skjule, og det er nok derfor du ikke opplever å bli møtt så hjertelig som du ønsker deg.

 

Jeg er en av de ordinære - og jeg søker de ordinære når jeg skal inn i nye situasjoner, for de "flotte" virker så overflatiske og mugne. Som om de ikke har opplevd noe i livet.

 

Demp sminken, ta på litt mer ordinær bekledning og sørg for å ha litt rufsete hår - det kan kanskje hjelpe?

 

Jeg kommer nok aldri til å ta kontakt med deg. Til det ser du for overflatisk ut.

 

Anonym poster: c4ecab5663f2bf5711ca48537390c41a

[Anonym bruker]

Folk blir nok usikre. Teit, men sånn er det. Om å gjøre å kommet i prat med noen fort da. Smil og vær hyggelig. Kan du evt. bli kjent med noen før de første møtene, slik at du allerede kjenner noen når disse møtene kommer? Da går det nok fortere.

 

Anonym poster: 1f4eb9556d4ae2cbec01b372cd1479d3

[Anonym bruker]

Du brukte veldig mye tid på å si at du føler alle damer over 30 er misunnelig på deg fordi du er så flott...

 

Nei, jeg dømmer ikke etter utseendet, har ok selvtillit. Til tross for mine ekstra kilo og slappere mage og pupper.

 

Men, jeg dømmer folk etter hvordan de oppfattes etter å ha åpnet munnen.

Og for meg virker du selvopptatt og som en med et dårlig selvbilde som mener andre damer måler deg opp og ned.

 

Så sånn er det.

 

Anonym poster: 3ba0fb6b17d63807f07eab7c0d58ea21

 

Signerer denne.

Jeg er også pen, men litt yngre enn deg. Jeg er 22år og ser nok enda litt yngre ut. I barselgruppen min var jeg yngst og de fleste hadde flere barn. Jeg er med i fau i bhg og i styret der vi bor. Prøver å bli kjent med folk på et nytt sted. Jeg opplever ingen forhåndsdømming av meg selv om de fleste er eldre enn meg og ikke har en kropp til en 22åring som itillegg holder seg godt. Jeg bryr meg faktisk ikke om alderen til de andre eller hvordan de ser ut, bare de er hyggelige. Tror nok du sender ut noen signaler som gjør at du ikke blir oppfattet som imøtekommende.

 

Anonym poster: b9a098900b9e99c98c94f961dacdd2d3

[Anonym bruker]

Du virker svært opptatt av ditt eget og av andres utseende. Vi har neppe noe til felles du og jeg

 

Anonym poster: cb0c38d6a45d9a4354d75c864f1eacb1

[Anonym bruker]

Takk for seriøse og konstruktive svar til dere siste.

 

Det er kanskje mulig at jeg er blitt så vant til å bli avvist at jeg har endret holdning, det har jeg ikke tenkt over. Skal prøve å bli mer bevisst rundt det.

 

Og som jeg skrev i HI mitt så er jeg faktisk ikke overfladisk selv om jeg så klart innser at det ser slik ut i innlegget da det handler om utseende. Jeg tenker sjeldent over hvordan jeg selv ser ut, men når jeg tenker over det så vet jeg jo at jeg ser fin ut. Jeg tenker som nevnt heller ikke noe over hvordan andre ser ut vanligvis. Men nå var det akkurat dette innlegget handlet om, og da blir det umulig å ikke trekke det fram Jeg bruker veldig lite sminke, styler ikke håret og kler meg veldig ordinært i jeans og topp. Ikke noe fancy. Kan evt prøve å kutte sminken helt om du tror det hjelper?

 

HI

 

ps, nå som jeg skriver dette svaret ser jeg at det akkurat kom 3 nye, så dette svaret var til noen av de som svarte lenger oppe.

 

Anonym poster: 574e80f4e0d725a4deddcb60f68b78b3

[Cruella De Vil]

Hei, det er jo kjedelig at du opplever det sånn... Jeg har bare barn i barnehage foreløpig, men der har jeg aldri merket noen forskjell på hvem som blir snakket til etter alder eller utseende. Jeg snakker med alle, jeg, unge som gamle, pene som "stygge".

 

Ut fra det du skriver kan jeg tenke meg to årsaker til at du føler at du faller litt utenfor:

1. Du utstråler ett eller annet som gjør at man ikke automatisk begynner å snakke med deg først (det kan jo fort skje hvis du føler at du blir avvist at du begynner å bli litt i forsvar eller noe slikt), eller
   
2. Like barn leker best, så det er enklere i første omgang å ta kontakt med mammaen som likner seg selv mest, altså ikke deg.
   

Siden du uansett får god kontakt med dem etter hvert når de blir kjent med deg, ville jeg ikke brydd meg noe om dette, jeg. Jeg mistenker at jo mer du tenker på dette, jo mere blir det et selvoppfyllende profeti.

[Anonym bruker]

Jeg er for liten til å se ut som en modell, men er slank, lettrent, fikk igjen vaskebrettmagen et halvt år etter fødselen og ser minst ti år yngre ut enn jeg er. Og jeg opplever noe av det samme som deg HI. Ikke fra alle, jeg har jo venner, men merker innimellom at kvinner ikke liker meg uten at det er noen opplagt grunn. Jeg er ikke dollete og bruker ikke engang sminke, men har heldige gener, og jeg kan da ikke slutte å vaske meg og børste håret for å unngå misunnelse.

 

Anonym poster: aebe4c0e2a702158ac297638eab6af03

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke at det er utseendet som gjør at du blir behandlet slik. Til sammenlikning er jeg mindre pen og i yngre dager var jeg overbevist om at det var grunnen til at jeg ikke fikk kontakt med folk så lett. Syntes at de overså meg litt og så dumt på meg når jeg pratet for eksempel. Men med alderen har jeg sluttet å bry meg så mye om at jeg ikke er så pen som andre, og det viser nok på utstrålingen også, for nå tar folk kontakt med meg og behandler meg som alle andre. Jeg tror det er noe annet enn misunnelse som gjør at folk er slik mot deg. Kanskje du virker usikker fordi du har opplevd det samme flere ganger?

 

Anonym poster: 1daa3fa7fce22e4026821cf1de1327d0

[Anonym bruker]

Jeg er som deg; heldig fra naturens side med kropp og utseende, uforandret av tre barn og ser 5-10 år yngre ut.

 

Men jeg kan ikke si jeg har opplevd det samme som deg. Mulig jeg bare ikke får det med meg, men jeg tenker at mange er litt sjenerte eller introverte og dermed vanskelige å komme inn på. Så det er kanskje litt hvordan du tolker det eller hva du legger i det? Mange som er usikre, det trenger ikke ha noe med utseende ditt å gjøre, men kanskje med fremtoningen i stedet?

 

Anonym poster: 99f6f18babb549b2db0095aaf91c626f

[Anonym bruker]

La meg tenke etter. Jeg har et barn i barnehagen, og der er det jo noen mødre som er yngre enn meg. Selv tar jeg ikke automatisk avstand hvis jeg ser at en kvinne er pen eller ung. Jeg prøver å være åpen og hilse på alle og opplever at folk hilser på meg og. Men man ser jo etter folk man kjenner litt eller leter etter kontakt med noen med en gang man kommer inn i et rom fullt av nye folk.

 

Jeg lurer på om du er litt usikker på deg selv. Ikke unnskyld deg for at du er fin. Hvis du opplever at folk stirrer deg opp og ned så la dem gjøre det. Men hold blikket på dem og når du så får øyekontakt med dem, så smil. Da burde du få et smil tilbake. Eller hvis de unngår å se deg i øynene så går du bort og presenterer deg selv. Mingle! Uansett, vær åpen og by på deg selv til andre.

 

 

 

Anonym poster: dda1f15ca9d4a1555f285d52f537d6b8

[Anonym bruker]

Vet dere hva? Jeg tror kanskje dere har rett i at det kan være usikkerhet og at jeg er blitt "avvist" så mange ganger som gjør at det nå skjer igjen og igjen. Jo mer jeg tenker på det, jo mer føles det som om det kan stemme. For jeg kjenner jo nå at jeg knyter meg litt før jeg går på nye møter og det merker jo sikkert andre. Jeg har faktisk ikke reflektert over det, men det høres i grunnen fornuftig ut. Og de første gangene jeg gikk på møter var jeg også usikker fordi det var nytt for meg og jeg faktisk var ung og usikker i morsrollen.

 

Takk til alle dere som svarer meg konstruktiv og skikkelig og kommer med gode råd og ikke bare snur det hele tilbake til at jeg er så overfladisk. Det er tross alt vanskelig å spørre om noe som man tror kan omhandle utseende uten å ta med denne faktoren

 

Og tipset om å bli kjent med noen på forhånd var veldig godt. Tror faktisk jeg vet om en som også har en skolestarter her til høsten.

 

HI

 

Anonym poster: 574e80f4e0d725a4deddcb60f68b78b3

[mamma_til_gutt]

Kan dere ikke prøve å svare uten å anta at hun er en drittkjerring!

 

Jeg er selv over 30 og ikke særlig fornøyd med forfallet.. OM jeg skulle gjort det du sier så ville det ikke kommet av ondskap eller lignende. Det ville rett og slett ikke dreid seg om deg, men om min egen usikkerhet. Jeg ville følt at du var bedre enn meg og avventet at du tok kontakt. Om du tok kontakt ville det være en bekreftelse på at jeg var bra nok for deg og da ville muren falt noe. Godt mulig jeg gjør dette ofte uten å tenke over det faktisk... Jeg antar vel egentlig at alle andre har det fint og er fornøyd med seg selv, og at om de er interessert i meg tar de kontakt.. Teit, men sant!

 

Prøv å hils og smil og vær åpen for at det er det som ligger til grunn. Ta det første initiativet og se om de er enklere å komme innpå..

 

Skjønner godt at det kan oppleves negativt, men det må ikke være det som er grunnen

[Anonym bruker]

Jeg er den type jente sånne som DEG misunner. Dvs de som alltid har vært den peneste, men som plutselig blir sparket ned på 2 plass. Helt alvorlig tror jeg det har noe med holdningen og innstillingen, for jeg opplever ikke det du gjør. Sikker på at du ikke pynter deg for mye for anledningen, og at det er derfor folk glor?

 

Anonym poster: 8f1c60b618b27ef2fe526df1b1aad1cb

[Gjest sug lut]

Jeg tror i bunn og grunn ikke det har med at du er over gjennomsnitt pen og flott å gjøre, men med generell utstråling og kjemi. Faktisk. Mulig det at du tror du dømmes på utseende gir deg en utstråling du ikke selv er klar over?

Ellers synes jeg faktisk at det bør være helt greit å si man er pen og slank og flott uten å halshugges - ikke sikkert alle er enig i din egen vurdering, men det er jo ikke så interessant, det er godt å være fornøyd med seg selv på noen områder i det minste

[Anonym bruker]

Hm, det var et litt vanskelig spørsmål. Selv er jeg også en som ser veldig bra ut og alltid har holdt meg godt. Jeg merker ikke noe til den holdningen du merker fra andre foreldre, så jeg tenker at én mulighet kan være hvordan du kler deg? Kanskje du er litt utfordrende og "sexy" i klesveien, og at det er det de andre reagerer på? Hvis ikke, kan det kanskje rett og slett være misunnelse, det er ikke usannsynlig. I foreldrene til barna i mine barns klasser er det egentlig veldig mange mødre som ser bra ut. Det er et område med mange ressurssterke folk, og da er det kanskje vanligere at man tenker på kosthold, mosjon, klesstil osv. enn en del andre steder.

 

Det er ihvertfall bare bra at du er fornøyd med hvordan du ser ut, og jeg er ikke i tvil om at du i tillegg er en hyggelig og inteligent person. Så mitt råd er vel bare at du fortsetter som du gjør: vær smilende og imøtekommende. Så oppdager vel de andre etter hvert som de blir kjent med deg at du ikke er noen hjernedød forførerske, men ei grepa kvinne som i tillegg er heldig stilt rent utseendemessig - noe du jo ikke en gang kan noe for.

 

Anonym poster: a414e34301faaa09d8b262360e7ae7a6

[Anonym bruker]

Jeg er pen, høy og blir ofte målt opp og ned, men jeg overser det glatt og opplever ikke det du skisserer. Jeg tror grunnen er at jeg utstråler vennlighet, er nysgjerrig og interessert i å bli kjent med nye mennesker. Kanskje grunnen er at du har kjørt deg litt fast og at det ikke er utseende, men holdningen du utstråler som er problemet?

 

Anonym poster: 1e358207ca23a69809f1aed58211727a

[Anonym bruker]

Jeg tror nok alle dere som nevner det med utstråling av usikkerhet har helt rett, og det skal jeg helt klart prøve å gjøre noe med. Så tusen takk for alle skikkelige svar Nå fikk jeg gode svar og en tankevekker på hvor problemet ligger og hva jeg kan gjøre med det. Og føler meg litt teit som til slutt dro konklusjonen ang at utseende kanskje var det utslagsgivende Men det var alt jeg kom på til slutt siden jeg liksom kunne fjerne andre faktorer (bruker ikke mye sminke, ikke veldig sexy klær, ser ikke overlegen ut, smiler selv osv)

 

HI

 

Anonym poster: 574e80f4e0d725a4deddcb60f68b78b3

[LittLykkelig]

Da jeg var slank opplevde jeg å bli fryst ut av andre kvinner. Ble kalt dum, overfladisk og lignende. Kunne også bli kalt stygg av fremmede. Så det er mye jantelov ute og går uten tvil! Enda ser jeg ung ut og opplever stadig å bli undervurdert pga det. Dette igjen fører til usikkerhet hos meg, noe som setter opp en større mur mellom meg og fremmede. Det er mange kjipe folk der ute som føler seg bedre av å benytte seg av hersketeknikker. Smil, vær åpen og utadvendt og stolt av den du er. Synes det blir helt feil å tone seg ned fordi andre blir usikre av at man er ung/pen/whatever. Det er usikkerhet som gjør at folk hevder seg, både usikkerheten de ser hos deg og den usikkerheten som finnes i dem.

[Anonym bruker]

Kvinner er kvinner verst og det er slettes ikke umulig at mange av de som sitter der med rynker og en ekstra bilring er misunnelige på deg.

 

Anonym poster: 911d5e4a12ec9894630393c75853e7b8