Min såkalte "bestevennine" baksnakker datteren min !!!!

[Virginia.]

... teori nr 2 ble sterkere når jeg leste at du synes bestevenninna di er for streng med datra di. Hvis det er slik at hun aktivt må irettesette barnet ditt og du som mor synes det er for strengt, så tror jeg du er altfor lite tydelig ovenfor barnet ditt. Jeg som venninne ville ikke irettesatt andres barn med mindre moren selv ikke løftet en finger.

 

Man irettesetter da ikke barn foran andre (med mindre det er helt nødvendig). Det kan skape forvirring og skamfølelse hos barnet, og andre barn som observerer andre voksne enn foreldrene irettesette kun dette ene barnet vil kunne begynne å mislike det. Barnet kan også begynne å grue seg til å treffe igjen de som har sett det få kjeft.

Det anbefales at kritikk og irettesettelse av barn tas på tomannshånd når det er mulig.

 

Er barnets mor til stede kan man trekke henne litt til side og spørre om hun vil si fra til barnet om hun gjør noe som ikke er greit, så du slipper å gjøre det.

 

Trekker selv barnet litt til side eller blir litt morsk med øynene hvis det gjør noe jeg må si fra om der og da, og ellers snakker vi om det etterpå når det bare er oss to der.

[Virginia.]

Du vet, som mor så ser man gjerne sitt eget barn med andre øyne enn alle andre.....

 

Og barn kan gjerne ha en annen oppførsel ute når ikke mor eller far ser. Da er det selvfølgelig ganske uforståelig for deg at andre synes barnet ditt er slitsomt eller uspiselig. Jeg har også en venninne som har en datter som er eksemplarisk når vi voksne er sammen, men skifter personlighet sammen med de andre barna. Dette ser heller ikke moren hennes, så det er litt vanskelig.

 

Og det kan være motsatt, at barnet oppfører seg bedre når det er sammen med andre barn og voksne, enn når mor eller far er der. Tror det er ganske vanlig problemstilling også . Flere vi har hatt barna til på besøk har spurt med en bekymret mine om barnet har oppført seg bra, og barna deres har vært rene englene, høflige og lekt fint.

Endret 15. mai 2013 av Ibsenfrue

[LittLykkelig]

... teori nr 2 ble sterkere når jeg leste at du synes bestevenninna di er for streng med datra di. Hvis det er slik at hun aktivt må irettesette barnet ditt og du som mor synes det er for strengt, så tror jeg du er altfor lite tydelig ovenfor barnet ditt. Jeg som venninne ville ikke irettesatt andres barn med mindre moren selv ikke løftet en finger.

 

Man irettesetter da ikke barn foran andre (med mindre det er helt nødvendig). Det kan skape forvirring og skamfølelse hos barnet, og andre barn som observerer andre voksne enn foreldrene irettesette kun dette ene barnet vil kunne begynne å mislike det. Barnet kan også begynne å grue seg til å treffe igjen de som har sett det få kjeft.

Det anbefales at kritikk og irettesettelse av barn tas på tomannshånd når det er mulig.

 

Er barnets mor til stede kan man trekke henne litt til side og spørre om hun vil si fra til barnet om hun gjør noe som ikke er greit, så du slipper å gjøre det.

 

Trekker selv barnet litt til side eller blir litt morsk med øynene hvis det gjør noe jeg må si fra om der og da, og ellers snakker vi om det etterpå når det bare er oss to der.

Når jeg sa det så mener jeg i tilfeller der det må sies ifra der og da, f.eks. hvis barnet holder på å rive ned noe, slår et annet barn osv. Ellers sier jeg ifra til alle barna kollektivt og ufarlig, for eks. "nå må dere rydde opp så skal vi spise kake". Mitt poeng er at man sier da ikke ifra til andres barn med mindre det er strengt nødvendig.

[Elsker jenta mi<3]

Jeg ville tatt en prat med venninnen min. Hvis det var virkelig drit prat om datteren min tror jeg ikke vennskapet vårt hadde vært det samme igjenn. Det er lov å få ut frustrasjon, men er det noe galt tar man det opp med mor. Ikke lar det gå i baksnakking av barnet.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd mange ganger at foreldre ikke har et realistisk av hvordan barna deres oppfører seg når de ikke er sammen med dem..... Her har vi et par venninner av eldstemann som omtrent raserer huset når de er her (hvis vi hadde gitt dem lov). De er høyt og lavt, inni skap og skuffer, tar ut klær fra klesskapene til ungene, maser og graver om alt mulig, legger seg borti samtalene til oss voksne, klyper, lugger, svarer frekt, lyver osv osv. Vi har strenge regler på slikt, så vi irettesetter dem når de er her og forklarer dem hvilke regler som gjelder her.

Når foreldrene er her sammen med dem, og da spesielt mor, er de som noen englebarn. De sitter i sofaen sammen med moren og gjør ikke en flue fortred. De snakker nesten ikke, sier alltid takk og smiler høflig. En gang klarte jeg ikke å holde meg, så da kommenterte jeg til barnet at jeg ikke kjente henne igjen når moren var med. Jeg fortalte hva hun gjorde når hun var her alene. Moren gikk straks i forsvar og nektet for at hennes barn gjorde noe som helst av disse tingene, for det hadde hun aldri sett eller opplevd..... Denne ungen har også stjålet/lånt med seg småting fra datteren min. Når hun blir konfrontert med det nekter hun alltid. Selv om vi har sett at hun har puttet det i lommen. En gang ba jeg henne om å ta ut av lommene sine det hun hadde der da moren kom for å hente henne. Moren spurte om hun hadde noe i lommen. Datteren svarte nei, og moren presterte å si at datteren hennes aldri løy, og at hun ikke hadde noe i lommen. Hvis det hadde vært min datter hadde jeg faktisk fysisk sjekket lommene hennes hvis en annen mor hadde påpekt at hun hadde lagt noe i lommen. Kjenner jeg blir fryktelig irritert på slike foreldre. Når moren sto og sa at datteren aldri løy sto datteren ved siden av henne og smilte til oss på en måte som viste at hun skjønte hun hadde vunnet.....

 

Anonym poster: b2fda69a0036d8c491461e515c83fe5a

[Anonym bruker]

... teori nr 2 ble sterkere når jeg leste at du synes bestevenninna di er for streng med datra di. Hvis det er slik at hun aktivt må irettesette barnet ditt og du som mor synes det er for strengt, så tror jeg du er altfor lite tydelig ovenfor barnet ditt. Jeg som venninne ville ikke irettesatt andres barn med mindre moren selv ikke løftet en finger.

 

Man irettesetter da ikke barn foran andre (med mindre det er helt nødvendig). Det kan skape forvirring og skamfølelse hos barnet, og andre barn som observerer andre voksne enn foreldrene irettesette kun dette ene barnet vil kunne begynne å mislike det. Barnet kan også begynne å grue seg til å treffe igjen de som har sett det få kjeft.

Det anbefales at kritikk og irettesettelse av barn tas på tomannshånd når det er mulig.

 

Er barnets mor til stede kan man trekke henne litt til side og spørre om hun vil si fra til barnet om hun gjør noe som ikke er greit, så du slipper å gjøre det.

 

Trekker selv barnet litt til side eller blir litt morsk med øynene hvis det gjør noe jeg må si fra om der og da, og ellers snakker vi om det etterpå når det bare er oss to der.

 

Det gjør jeg lett der det er nødvendig. Ikke alle har samme grenser, og i mitt hus er det ikke lov å grise med kake i sofaen, rive ut sider av bøker, dra katten i halen, klatre i gardinene etc. Ikke alle foreldre skjønner det, og da sier jeg i fra. Hjemme må de gjøre som de vil, men det er ikke lov å fikle på mitt hår og mine klær med uvaskede syltetøyfingre, tømme vesken min utover gulvet etc, og sier ikke foreldrene noe irettesetter jeg det også, selv i barnets eget hjem.

 

Anonym poster: e8f3b06e79d9f7c8d62e1c4e1d702afd