Er man fæl og ego om man bare har ett barn?

[Mamalarma]

Ikke helt frivillig ettbarnsmor, men er blitt sånn og veldig fornøyd med tilværelsen. Vi ha en gutt. Selvfølgelig hadde vi lyst på flere, men pga. at vi måtte ha IVF/ icsi gikk ikke det. To ganger ble jeg gravid og begge gangene mistet jeg. Så vi har innstilt oss på ett barn.

 

Og jeg merker at det stadig er spørsmål om når familieforøkelsen kommer og om han skal virkelig vokse opp som enebarn!!! Ja, det skal han, med all den kjærlighet og omsorg vi kan gi.

 

Jeg er lei av å forklare meg med hvorfor vi "bare" har ett barn. For vi har ikke bare ett barn, vi er heldige og har fått en frisk gutt, ikke alle forunt å få barn.

 

Så folk må kjenne sin besøkelsestid og sine begrensninger. For man spør ikke om sånt. Det er utrolig sårende å høre om man ikke skal ha flere. Det kan være mange grunner til det.

[Anonym bruker]

Jeg har snart tre barn og jeg har fått høre at det er ALT for mange. Folk skal legge seg opp i det meste som de ikke har noe med, og er det ikke galt med 1 barn, så er det galt med 3.

 

Jeg har vokst opp med to søsken, men de var så mye eldre enn meg at jeg ikke hadde noe "glede" av dem i barndommen iallefall. Nå snakkes vi stadig da.

Mine egne barn storkoser seg sammen, og gleder seg til å få et søsken til. Jeg håper de er like gode venner når de blir store også.

 

Anonym poster: a261d9860b4f248b31f767583ec692e8

[Gjest Antarctica]

Vi har ett barn, og har hverken lyst på, råd til eller tid/overskudd til flere. Dette er tydeligvis et stort tabu, og veldig provoserende. Synes det er slitsomt å hele tiden måtte forsvare det overfor familie og venner. Får stadig høre at enebarn blir så selvsentrerte, ufyselige og egoistiske, at jeg er ego som ikke unner barnet mitt søsken, at alle barn har rett på søsken, tenk hvor trist det blir for barnet når vi dør etc.

 

Det kan selvsagt hende at de mener at mitt barn er selvsentrert, ego og ufyselig (men hun er nå bare 8 måneder da...), men jeg kjenner nå i hvert fall flere ytterst oppegående, omsorgsfulle og sosiale mennesker som er enebarn, og flere egodrittsekker som har søsken, så jeg klarer ikke å se at det skal være noen automatikk i dette. I tillegg kjenner jeg faktisk folk som direkte hater sine søsken, svigermor har f.eks. ikke snakket med sin søster på over 25 år, og jeg har flere venner som har null kontakt med sine søsken, så jeg ser heller ingen automatikk i at det sulle bli en så stor trøst når vi engang dør... Selv om de fleste selvsagt har et godt eller i hvert fall nøytralt forhold til sine søsken.

 

Jeg selv mener at når jeg ikke føler jeg kan gi et godt liv til mer enn ett barn burde jeg holde meg til det. Barnet har hest, katt og hund, og får jo noe selskap fra dem, i tillegg til at vi har flere nære vennepar med bar på samme alder som hun er mye sammen med, og som vi planlegger ferieturer sammen med i fremtiden etc.

 

Lurer på å begynne å si at noe gikk galt under fødselen så jeg ikke kan få flere...

 

Noen andre som er frivillig ettbarnsmor? Eller noen tanker om det burde være forbudt å få barn om man ikke kan love å få minst to?

 

Anonym poster: 3b92d6a6367f4a2754902f20d83b7e4b

 

Du trenger ikke forsvare ditt valg.

Hvis barnet er 8 måneder, syns jeg uansett det er vanvittig å mase om nummer 2! Hva er nå det for en merkelig logikk, skal man ikke få dem løs fra puppen en gang før de har behov for søsken?

 

Jeg syns du skal smile og og si "det som skjer, det skjer" hver gang noen nevner dette. Da får de inntrykk av at du holder døra på gløtt og slutter å mase.

Kanskje tror de til og med at dere er prøvere. Så holder de munn en stund....

 

Det kan jo hende i en fjern hypotetisk framtid at du fikk lyst på en til, og hvis du har holdt døra åpen, vil ingen gjøre noe nummer av det.

[Anonym bruker]

Jeg synes det har vært utolig trykt og godt å ha store broren min, ikke mint da vår pappa døde brått for noen år siden. Vi har et veldig godt forhold og vi hjelper alltid hverandre når vi trenger hjelp til noe. Min fetter er enebarn og han har alltid savnet søsken, men hans foreldre kunne ikke få flere barn.

Jeg synes ikke det er egoistisk og bare få et barn, men kanskje litt trist for det ene barnet som kanskje blir ståene alene med atl når foreldrene blir gamle.

 

Anonym poster: e802f1eb638f4da075f82b9871aba50b

[Anonym bruker]

Er jo ikke alle som kan noe for at barnet blir enebarn. Jeg syntes ikke det er egoistisk i det hele tatt. Noen vil bare ha ett barn, noen vil ha flere mens noen vil ikke ha barn i det hele tatt.

 

Folk må slutte å dømme alle rundt seg hele tiden, så blir alt så mye hyggeligere

 

Anonym poster: 5ffcbe8dba9eeacd14bd9a2fca0e17d9

[☆☆☆]

Det blir folk av enebarn også..

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, og savnet aldri søsken som barn, men jeg ser i dag at mine foreldre jobbet veldig bevisst for at jeg skulle ha masse kontakt med andre barn. I dag hender det at jeg føler litt savn etter søsken nå som mine foreldre blir eldre, men det er ikke noe jeg reflekterer over i hverdagen; det er mer en diffus bekymring fordi jeg bor i Norge og de bor i hjemlandet mitt, jeg lurer litt på hvordan vi skal fikse når de blir pleietrengende.

 

Vi har ikke bestemt oss for hvorvidt vi skal ha flere barn (Junior er 4), men jeg ligger et sted mellom 35 og 40 år så tiden er ikke akkurat på min side. Jeg føler ikke noe spesielt behov for det for egen del, for jeg er veldig lite flink med babyer (og trives veldig dårlig med det).

 

Foreløpig passer vi på at gutten har masse sosialt kontakt, samt at han lærer å trives i eget selskap. Har mann som er skikkelig attpåklatt og vokste opp nærmest som enebarn (begge søsken flyttet hjemmefra når han var liten), så dette vet vi en del om begge to.

 

Å ha barn er et ego prosjekt, ingen setter barn til verden bare for å gjøre en god gjerning, og barnet har ikke bedt om å bli født heller.

 

Anonym poster: 4878ff7f2007e8dd4ca0404c3fdf286c

[Anonym bruker]

Jeg har en søster og vi har ikke kontakt; krangler over arv. Enebarn er heldige. Skulle gjerne vært det selv. Har andre gode mennesker i mitt liv som er viktigere enn min søster.

 

Anonym poster: 9109d27bf8742fe70f083a5e28e32e0c

[Anonym bruker]

Du er ikke egoistisk og fæl, nei. Synes det står respekt av å ta et ansvar for hvor mange barn man synes man har kapasitet til å følge opp på en god måte. Samt at det kan være veldig mange grunner bak et valg om å stoppe på ett barn, det må andre ha respekt for.

 

Når det er sagt, så synes jeg ikke man skal ta alle slike spørsmål om å få barn så ille opp. Folk synes jo dette med å få barn er en fantastisk spennende ting, og derfor spør de kanskje litt ubetenkt. Men det er vel ikke vondt ment?

 

Jeg har to barn, og ofte føler jeg at det er forventet at vi skal få et tredje, fordi vi har to gutter, tror alle at jeg går og ønsker meg en jente...som om det jeg har ikke er bra nok, det kan være litt sårt. Noen jeg kjenner med fire barn, fikk reaksjon fra svigermor, som syntes tre var nok for dem...Så dette med spørsmål rundt barn får man nesten uansett tror jeg, så lenge man er i befruktningsdyktig alder...

 

Når noen spør, så vær bare ærlig, det tror jeg de aller fleste vil forstå når de får tenkt seg om. Det er ingenting galt i å ha ett barn, mange positive sider ved det, som at barnet får mer oppmerksomhet og dermed hjelp til f.eks. lekser og annen oppfølging fysisk og mentalt sett. Det finnes ingen holdepunkter for å si at et enebarn er mer egostisk, det er bare tull.

 

Til slutt er jeg enig i at du ikke kan si helt sikkert nå at det blir med ett. Du har en på åtte måneder, det kan være veldig intenst, mye kan endre seg om noen år. Hva vet hva livet bringer? Men du og partneren din må ville det, det fortjener en eventuell andremann også :-)

 

Anonym poster: 436c03943774b3d6baa225eeb1b39361

[Anonym bruker]

Det er ikke fordi ungen er slitsom vi ikke vil ha flere altså, hun er ganske enkel, men det var bestemt før jeg ble gravid at vi bare skulle ha en, hovedsaklig på grunn av min helse. Men neida, man skal jo aldri si aldri. (Egentlig skulle jeg aldri ha barn )

 

Noen spør nok bare av ubetenksomhet, andre sier rett ut at jeg ikke kan være så fæl å la henne vokse opp som enebarn - da er det jo ikke godt ment? Eller, på sett på vis er det jo det, fordi de selv mener søsken er så viktige og ønsker det beste for barnet mitt. De som har vært så skarpe har vært blant de nærmeste, som er veldige glade i både meg og barnet.

 

Takk for mange gode svar!

 

HI

 

Anonym poster: 3b92d6a6367f4a2754902f20d83b7e4b

[Anonym bruker]

Stå for valget ditt, du har ingenting å unnskylde. I Norge er det "sosialt korrekt" å ha 2-3 barn, helst passe tette så de leker sammen. Siden samfunnet er ganske normativt heller (janteloven anyone?!) blir avvik gjerne kommentert og diskutert. Samme gjelder alder på moren, hun skal helst ikke være for gammel, men heller ikke for ung.

 

Der jeg bor nå (kontinental Europa), er A-4 familien mye mindre dominerende. I Juniors klasse (20 barn) er det mange enebarn, mange med 1 søsken og noen med 2 (tror ikke det er 4-barns flokk i klassen, men vet det er noen i andre klasser). Mødre som fikk barn 25-30 år, og mødre som fikk barn nærmere eller rett etter 40. Poenget er at ingen dømmer de andre for sine valg!

 

Dette er en personlig beslutning som deg og din mann skal ta, og omgivelsene har ikke noe de skulle sagt.

 

Anonym poster: 4878ff7f2007e8dd4ca0404c3fdf286c