Hvis man har barn så kan man jobbe?

[Anonym bruker]

Syntes det er så rart at folk orker å ha barn, men ikke er i stand til å jobbe. Mener ikke å være dømmende, men for meg er det å ha barn noe av det mer krevende jeg gjør og da tenker jeg at man bør kunne jobbe noe? Er jeg helt på jordet?..

 

Anonym poster: 17b2f869067e44fbca7075c906b23091

[Anonym bruker]

Du er ihvertfall litt på jordet.

 

Ellers er dette en gammel diskusjon, om du søker litt får du sikkert opp en haug med gamle tråder hvor du får flust med argumenter både for og mot oppfatningen din.

 

Jeg begrenser meg til å si at de fleste barn har to foreldre som kan dele på både arbeid og gleder.

 

Anonym poster: 69a3ab97c1a370184b28800c3026a789

[Anonym bruker]

Ja, lurer jeg også på - mine unger er i alle fall såpass "krevende" at det hadde vært ganske vanskelig om jeg hadde vært "arbeidsufør..." Mener heller ikke å tråkke noen på tærne her.

 

Anonym poster: 19892739b22fa37e4130a1d79d0482a9

[Anonym bruker]

Jeg har på mange måter ikke vært i stand til å jobbe etter at jeg fikk barn. Har fått to(yngste var ikke planlagt) som har vært svært dårlig på å sove. Eldste er nå 4 og jeg klarte meg bra det første året med han, men de 3 siste årene har jeg fungert dårlig og særlig etter at yngste på 2 ble født.

 

Men jeg har vært i ulønnet permisjon og uten jobb, så jeg har ikke vært til "byrde" om det var det du skulle fram til. Eneste jeg har fått fra Nav er kontantstøtte.

 

2 åringen sover fortsatt ikke natta gjennom, men til uka skal jeg prøve meg i jobb igjen, så få vi se hvordan det går. Noe spent ja.

 

Anonym poster: c8a2b2edd5d883fc30463bd48cc8fdf4

[Nichotine]

Det finnes syke folk som får barn, det finnes friske folk som får barn, folk som blir syke når de har fått barn, folk som får friske eller syke barn, det finnes så mange ulike kombinasjoner og grunner at jeg våger ikke komme med en påstand her...

[☆☆☆]

Ofte har ein ikkje energi til begge deler om ein er ramma av ein vanskeleg kronisk sjukdom. Då det ikkje er så lett å sette bort barna er det jobben som må kuttast ut.

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Jeg fikk to barn. Så fikk jeg ryggproblemer og var arbeidsufør i to år.

 

Hva skulle jeg gjort med ungene i det tidspunktet, mener dere? Fosterhjem?

 

I tillegg hadde jeg en mann som reiste mye i jobbsammenheng så alt hjemme falt på meg i lange perioder. Det var hardt, men pga at jeg var sykemeldt og ikke jobbet klarte jeg å ta meg av barna. Husarbeid tok mannen når han var hjemme.

 

Jeg fulgte de opp på trening og skole, men brukte alle timene de var borte til å hvile og samle krefter. Ofte klarer man det man må - så som å gi barn mat, rene klær, kos og oppmerksomhet.

[Nichotine]

Ja, som dere sier er det jo krevende å ha barn. Det er kanskje en fulltidsjobb?

[Anonym bruker]

Helt enig med deg hi. Og gjerne masse overskudd til å være sosiale, være med på dugnader, pusse opp hus, reise lange flyturer osv. Ikke lett å forstå alltid

 

Anonym poster: 506c53d256d222cb506b6e529013e966

[Anonym bruker]

Jeg jobber bare 40 %, og har nå et barn. Mulig jeg er svært heldig med barnet mtt, men å være med henne er ikke i nærheten like slitsomt som å jobbe 100 %. Hun har pauser innimellom der hun leker alene, sover, tegner etc, der jeg kan legge meg på gulvet og slappe av, hun krever ikke at jeg sitter stille i timesvis, vi kan ta ting i intervaller som jeg i stor grad styrer (lek, bevegelse, pause, sovestund etc - ting som er umulig å få gjort i noen jobb jeg har vært borti).

 

I tillegg går hun i barnehage, og på kvelden er vi jo to foreldre.

 

Derimot blir det med dette ene barnet, jeg har dessverre ikke kapasitet til to Men jeg nyter det jeg har.

 

Å ikek være arbeidsfør trenger ikke bety at man er lenket til en rullestol. Jeg kan ikke sitte lenge, jeg kan ikke fokusere veldig på noe i mer enn 2 timer i strekk, jeg trenger å trene mye, og ingen 100 % stilling vil være mulig for meg. Jobber som treningsinstruktør og PT de 40 % jeg jobber, da kan jeg dele opp dagen så jeg får godt med pauser, får allsidig bevelse og litt trening der også, men skulle jeg, med alle pauser jeg må ha, jobbet 37 timer i uka måtte jeg holdt på døgnet rundt 7 dager i uka, og tror ikke det hadde gått da heller.

 

Anonym poster: 0af9a828412653300c6bcbf2cbb66467

[Nichotine]

Helt enig med deg hi. Og gjerne masse overskudd til å være sosiale, være med på dugnader, pusse opp hus, reise lange flyturer osv. Ikke lett å forstå alltid

 

Anonym poster: 506c53d256d222cb506b6e529013e966

Er ikke det riktig da at man skal kunne ha overskudd til å leve ved siden av da? Skal man gå som en zombie mellom jobb og barn?

[Anonym bruker]

Helt enig med deg hi. Og gjerne masse overskudd til å være sosiale, være med på dugnader, pusse opp hus, reise lange flyturer osv. Ikke lett å forstå alltid

 

Anonym poster: 506c53d256d222cb506b6e529013e966

Jeg har ikke hatt overskudd til å være sosial nei, eller noe av det andre du ramser opp. Når jeg har brukt det lille jeg har hatt av overskudd på barna. så har sofaen vært min faste plass, enten i våken eller sovende tilstand.

 

Anonym poster: c8a2b2edd5d883fc30463bd48cc8fdf4

[Plutselig_gravid]

Ja, du er ganske på jordet. Når det er sagt er det flust i folk med diverse diagnoser, det være seg angst eller fysiske plager som kan jobbe litt eller som ønsker å jobbe. Problemet er at få tør å ansette dem!

 

Dessuten, har man dårlig helse så er det ikke sikkert man klarer å yte på flere arenaer samtidig..Man klarer å yte litt på jobb, men klarer da ikke å ta seg av barn og hjem etterpå, og omvendt. Da må man velge det som er viktigst. For de aller fleste er barn viktigere enn jobb.

[Anonym bruker]

Så da må staten ta regninga fordi man velger bort jobb??

 

Anonym poster: 17b2f869067e44fbca7075c906b23091

[☆☆☆]

Så da må staten ta regninga fordi man velger bort jobb??

 

Anonym poster: 17b2f869067e44fbca7075c906b23091

Ehh.. Staten må betale fosterheimen også om det plutselig var barna som skulle kuttast ut.

[Anonym bruker]

Tenker mest på de som får barn når de er på trygd.

 

Anonym poster: 17b2f869067e44fbca7075c906b23091

[Nichotine]

Jeg kjenner mange som jeg synes staten kan ta regningen for! Men så har jeg litt empati og litt diverse sånt i skrotten.

[☆☆☆]

Tenker mest på de som får barn når de er på trygd.

 

Anonym poster: 17b2f869067e44fbca7075c906b23091

Då er ein jo ufør før ein får barna også, så trygda er jo ikkje ei ny utgift. Ikkje lett å forstå at ein får barn når ein har redusert helse og gjerne trang økonomi, samstundes som det er svært lett å forstå..

[Nichotine]

Tenker mest på de som får barn når de er på trygd.

 

Anonym poster: 17b2f869067e44fbca7075c906b23091

Ja, det blir litt annerledes. Men likevel synes jeg at mange som er uføre, kan klare å ta vare på barn. Det spørs hva som gjør de ufør.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner en som dessverre ikke burde hatt barn ved siden av sin uføretrygd. Hun er dessverre for selvopptatt og oppslukt av egne problemer til å orke å ta av seg ungene skikkelig. Det går på stumpene løs. Mannen hjelper jo til, men han jobber jo, og er bare hjemme på kvelden.

Hun har angst og overfører nok den til barna sine med tid og stunder.

 

Anonym poster: 005ea06e3bfd4c9e02ac574df6347ba2

[Nichotine]

Jeg kjenner en som dessverre ikke burde hatt barn ved siden av sin uføretrygd. Hun er dessverre for selvopptatt og oppslukt av egne problemer til å orke å ta av seg ungene skikkelig. Det går på stumpene løs. Mannen hjelper jo til, men han jobber jo, og er bare hjemme på kvelden.

Hun har angst og overfører nok den til barna sine med tid og stunder.

 

Anonym poster: 005ea06e3bfd4c9e02ac574df6347ba2

Men her ligger vel problemet andre steder enn i uføretrygden egentlig? "For oppslukt av egne problemer" ...

[Anonym bruker]

Jeg er syk, igjen ønsker jeg åpresisere at jeg er fysisk syk, og 50% ufør.

Jeg blir mer full av symptomer når jeg jobber, smerter, sliten etc. Jeg forsøker å finne balansen mellom mine behov for å delta i arbeidslivet, familiens økonomi, mine ønsker om et liv i tillegg til jobben, og ikke minst barnas behov for en tilstedeværende mamma.

 

Jeg kunne kanskje ha jobbet 100%, men da hadde jeg lagt flat hver dag når jeg kom hjem. Ikke orket å ta meg av ungene, leke med dem, aldri kjørt dem på fotball eller korøving. Hadde ikke orket å være sosial, gå på kafé, besøk, prate med venninne, eller ha sex med min kjære.

 

Det er en balanse, hvordan bevare nok livskvalitet med de begrensningene sykdommen setter. Man har jo rett til å ha et liv også uten jobb? Det er jo det velferdsmodellen vår bygget på.

 

Anonym poster: c7402ef7c1628e8bb72e482a24d48485

[LillaGorilla♥♥]

Nå er det da enkelte som blir syke ETTER de har fått barn. Hva mener du de skulle gjøre, sette bort barna?

 

Og så er det en gang sånn at man kan styre hverdagen sin hjemme for en stor del, men på jobb må man yte 100% hele tiden.

 

Jeg kjenner ei som sliter med kroniske smerter og sykdom, og hun ender sannsynligvis opp som ufør. Og hun har barn.

Det hun har krefter til i løpet av en dag, er å trene (med fysio) det hun trenger for å kunne fungere, samt ta seg av ungen sin. Det er det hun orker. Hadde hun jobbet, hadde hun ikke kunnet ta seg av ungen sin etterpå. Jeg vet ikke om det hadde vært så mye bedre.

[Gjest MMJ]

Jeg er sjokkert over noen av holdningene her inne... Hvem tror du du er HI som tør sitte dømme mennesker som er i en vanskelig livssituasjon om de har retten på å få barn eller ikke??!! Skjønner du skjuler den bak anonymknappen, du synes nok selv utsagnet ditt var så på kanten du var nødt til å signere anonym.

[Anonym bruker]

Har det ramlet deg inn at noen av oss er rammet av sykdom etter vi fikk barn? Hva er ditt forslag? At jeg fortsetter å jobbe og ungene havner i fosterhjem??

 

Finnes mange typer sykdom vet du og for min del biter jeg tenna sammen og er med på det som er viktig for barna mine. Jeg har vært i syden 2 ganger og bare lengtet hjem feks. Du må gjerne kalle det ferie, sannheten er at jeg dessverre ikke har ferie lengre. Sykdommen gir seg nemlig ikke, men er blitt en heldagsjobb og vel så det

 

Anonym poster: 192463d88843d5576306ff93d5d8725b