Da gikk det galt..

[Anonym bruker]

Så trist... Mange klemmer. ♥

 

Anonym poster: 783b9206d94e7534695441871347d37c

[Gjest FinogFjong]

Huff, en tøff situasjon for dere klem til begge

[gledebarnet2]

Hver gang jeg leser et slikt innlegg blir jeg veldig lei meg da jeg vet at denne prosessen med å oppleve noe så trist og tragisk er grusomt mens man er opp i det. Selv hadde jeg dødsfødsel i uke 36 for 3,5 år siden. Årsaken ble aldri funnet. Men nå vet jeg at tiden leger alle sår. Nå har vi 1 fin jente og ei til i vente. Klem og det kommer til å gå bra neste gang.

[Cat.68]

Jeg har opplevd det samme som deg.Vi måtte avslutte svangerskapet i uke 23, da vår lille sønn manglet nyrer. Dette var fryktelig tungt da det var et meget etterlengtet barn som vi prøvd å få i 7 år. Sorgen har vært tung, men sakte men sikkert blir livet normalisert igjenn. Dette er snart 9 år siden og sorgen og savnet er blitt til et vemod i hjertet mitt. Jeg vil tipse deg om å bli med i forumet "englesiden.com" det var uvurderlig hjelp for meg, fordi der er alle engleforeldre og vet akkurat hvordan det er. Der finner du de som har mistet fra uke 15/16 ca frem til store barn, og der er det alltid noen som har et godt støttende ord. Hvis du vil snakke med meg eller har spørsmål om noe kan du bare sende meg en PM

[Hedda39]

Jeg har opplevd det samme som deg.Vi måtte avslutte svangerskapet i uke 23, da vår lille sønn manglet nyrer. Dette var fryktelig tungt da det var et meget etterlengtet barn som vi prøvd å få i 7 år. Sorgen har vært tung, men sakte men sikkert blir livet normalisert igjenn. Dette er snart 9 år siden og sorgen og savnet er blitt til et vemod i hjertet mitt. Jeg vil tipse deg om å bli med i forumet "englesiden.com" det var uvurderlig hjelp for meg, fordi der er alle engleforeldre og vet akkurat hvordan det er. Der finner du de som har mistet fra uke 15/16 ca frem til store barn, og der er det alltid noen som har et godt støttende ord. Hvis du vil snakke med meg eller har spørsmål om noe kan du bare sende meg en PM

 

Hei! Så trist at vi er flere som har opplevd dette tre uker siden her, og er føler ting går litt lettere nå. Men jeg er så redd for mnd fremover.... For at vi ikke skal lykkes og at jeg ikke blir gravid. Hvordan klarte du deg i tiden etter?? Ble du gravid igjen? Har du lykkes ig fått barn?? Vi har prøvd i årevis, hatt 9 ivf og fire SA og MA og denne dødfødselen av vår lille syke gutt.... Jeg kommer aldri til å gi opp , men redd for at dette blir en umilig oppgave.

[Cat.68]

Jeg har opplevd det samme som deg.Vi måtte avslutte svangerskapet i uke 23, da vår lille sønn manglet nyrer. Dette var fryktelig tungt da det var et meget etterlengtet barn som vi prøvd å få i 7 år. Sorgen har vært tung, men sakte men sikkert blir livet normalisert igjenn. Dette er snart 9 år siden og sorgen og savnet er blitt til et vemod i hjertet mitt. Jeg vil tipse deg om å bli med i forumet "englesiden.com" det var uvurderlig hjelp for meg, fordi der er alle engleforeldre og vet akkurat hvordan det er. Der finner du de som har mistet fra uke 15/16 ca frem til store barn, og der er det alltid noen som har et godt støttende ord. Hvis du vil snakke med meg eller har spørsmål om noe kan du bare sende meg en PM

 

Hei! Så trist at vi er flere som har opplevd dette tre uker siden her, og er føler ting går litt lettere nå. Men jeg er så redd for mnd fremover.... For at vi ikke skal lykkes og at jeg ikke blir gravid. Hvordan klarte du deg i tiden etter?? Ble du gravid igjen? Har du lykkes ig fått barn?? Vi har prøvd i årevis, hatt 9 ivf og fire SA og MA og denne dødfødselen av vår lille syke gutt.... Jeg kommer aldri til å gi opp , men redd for at dette blir en umilig oppgave.

 

Jeg skjønner så alt for godt hvordan du føler det. Jeg var jo veldig redd for at vi ikke ville få noen mer sjanse til å få barn siden jeg ikke hadde "tid" å bruke 7 år til. Vi ble rådet til å gå igang å forsøke så fort jeg følte meg moden før det og vi ble også søkt inn til infertilitetsklinikken for å få hjelp når vi ønsket det. Overlegen i Nasjonalt senter for fostermedisin sa derimot at han ofte opplevde at de som mistet slik vi gjort ble gravide fort igjenn etterpå fordi det var liksom som om kroppen endelig hadde skjønnt hvordan det skulle gjøres. Men så fant man ingen infertilitets problemer hos noen av oss i utgangspunktet da.

 

Vel uansett om jeg ikke følte meg psykisk moden for en ny graviditet hadde jeg ikke tid og miste så vi startet prøvinga så fort jeg var igjennom renselsen, og uten noen som helst tru på at noe ville skje med det første og uten hjelp. Sjokket ble derfor rimelig stort da jeg var gravid 3 mnd etter at vi mistet. Samme dag jeg testet positivt fikk vi brev om at vi var bevilget hjelp fra infertilitetsklinikken.

 

Det var et tøfft svangerskap med vanvittig mye redsel og motstridende følelser. Jeg var ikke ferdig med sorgen over han vi mistet samtidlig som jeg var sjeleglad for at vi fått en ny sjanse så det var en berg og dalbane følelsesmessig uten like. Med hånden på hjertet hadde jeg nok trengt mere tid før det nye svangerskapet, men fikk fantastisk oppfølging fra nasjonalt senter for fostermedisin og hadde mange samtaler rundt alt med ei sosionom.

 

Her må man føle seg frem selv og gjøre det som føles mest riktig.Svangerskapet gikk bra og hun er nå en hærlig 8 åring.

 

Ikke gi opp!! Stor klem fra meg

[Hedda39]

Jeg har opplevd det samme som deg.Vi måtte avslutte svangerskapet i uke 23, da vår lille sønn manglet nyrer. Dette var fryktelig tungt da det var et meget etterlengtet barn som vi prøvd å få i 7 år. Sorgen har vært tung, men sakte men sikkert blir livet normalisert igjenn. Dette er snart 9 år siden og sorgen og savnet er blitt til et vemod i hjertet mitt. Jeg vil tipse deg om å bli med i forumet "englesiden.com" det var uvurderlig hjelp for meg, fordi der er alle engleforeldre og vet akkurat hvordan det er. Der finner du de som har mistet fra uke 15/16 ca frem til store barn, og der er det alltid noen som har et godt støttende ord. Hvis du vil snakke med meg eller har spørsmål om noe kan du bare sende meg en PM

 

 

 

Hei! Så trist at vi er flere som har opplevd dette tre uker siden her, og er føler ting går litt lettere nå. Men jeg er så redd for mnd fremover.... For at vi ikke skal lykkes og at jeg ikke blir gravid. Hvordan klarte du deg i tiden etter?? Ble du gravid igjen? Har du lykkes ig fått barn?? Vi har prøvd i årevis, hatt 9 ivf og fire SA og MA og denne dødfødselen av vår lille syke gutt.... Jeg kommer aldri til å gi opp , men redd for at dette blir en umilig oppgave.

 

Jeg skjønner så alt for godt hvordan du føler det. Jeg var jo veldig redd for at vi ikke ville få noen mer sjanse til å få barn siden jeg ikke hadde "tid" å bruke 7 år til. Vi ble rådet til å gå igang å forsøke så fort jeg følte meg moden før det og vi ble også søkt inn til infertilitetsklinikken for å få hjelp når vi ønsket det. Overlegen i Nasjonalt senter for fostermedisin sa derimot at han ofte opplevde at de som mistet slik vi gjort ble gravide fort igjenn etterpå fordi det var liksom som om kroppen endelig hadde skjønnt hvordan det skulle gjøres. Men så fant man ingen infertilitets problemer hos noen av oss i utgangspunktet da.

 

Vel uansett om jeg ikke følte meg psykisk moden for en ny graviditet hadde jeg ikke tid og miste så vi startet prøvinga så fort jeg var igjennom renselsen, og uten noen som helst tru på at noe ville skje med det første og uten hjelp. Sjokket ble derfor rimelig stort da jeg var gravid 3 mnd etter at vi mistet. Samme dag jeg testet positivt fikk vi brev om at vi var bevilget hjelp fra infertilitetsklinikken.

 

Det var et tøfft svangerskap med vanvittig mye redsel og motstridende følelser. Jeg var ikke ferdig med sorgen over han vi mistet samtidlig som jeg var sjeleglad for at vi fått en ny sjanse så det var en berg og dalbane følelsesmessig uten like. Med hånden på hjertet hadde jeg nok trengt mere tid før det nye svangerskapet, men fikk fantastisk oppfølging fra nasjonalt senter for fostermedisin og hadde mange samtaler rundt alt med ei sosionom.

 

Her må man føle seg frem selv og gjøre det som føles mest riktig.Svangerskapet gikk bra og hun er nå en hærlig 8 åring.

 

Ikke gi opp!! Stor klem fra meg

 

Tuuuusen takk for oppløftende svar det er jo slike historier som gir meg enda mer håp!!!! Håpet mitt er også nå at kroppen har skjønt koden,... Så håper jeg blir gravid om ikke så altfor lenge.... Innen jul

Kos deg med 8 åringen din,.. Du er utrolig heldig <3