La mannen adoptere min sønn??

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen siden sønnen "vår" var 1.5 år gammel. Han er nå 10. Han kaller han pappa, og mannen min sier at han har to barn når noen spør (vi har et barn sammen).

 

Vi er ikke gift enda, men det kommer men når vi så blir gift, så har jeg lyst til at han adopterer gutten. Hans biofar er død, og de hadde ikke mye kontakt, men god kontakt. Er så redd for å såre familien til biofar, vi har fremdeles god kontakt med de. Samtidig så føler jeg at om han kunne adoptert sønnen "vår", ville etternavna vært det samme på alle sammen, og det blir mer komplett om dere skjønner...

 

Anonym poster: 6bb7685d5c8a7082d6f6215252f98171

[Anonym bruker]

Jeg hadde gjort det hvis jeg var dere en trygghet for både mann og barn.

 

Anonym poster: 4839380e22235ba92b4a1d24a9620140

[Anonym bruker]

Ja, altså han kommer jo ikke til å ha noe mindre kontakt med sin bioside ab den grunn, er bare papirmessig o.l... Men ejg veit at biofamilie IKKE kommer til å like det.....

 

Hi

 

Anonym poster: 6bb7685d5c8a7082d6f6215252f98171

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg tenkt over hva kontakt gutten hadde med sin biologisk far, hadde det vært god kontakt, far stilte opp, hadde samvær osv så hadde jeg ikke gjort det av respekt for biologisk far.

Men hadde han derimot ikke vært særlig interessert, lite kontakt osv så hadde jeg nok gjort det.

 

Anonym poster: 6805e7706497299572a2dd0985d0e212

[Anonym bruker]

De har egentlig ikke noe med det å gjøre. Du trenger ikke å fortelle de det en gang. Det er mellom dere , ingen andre

 

Anonym poster: 4839380e22235ba92b4a1d24a9620140

[Poetika med K]

Ja, altså han kommer jo ikke til å ha noe mindre kontakt med sin bioside ab den grunn, er bare papirmessig o.l... Men ejg veit at biofamilie IKKE kommer til å like det.....

 

Hi

 

Anonym poster: 6bb7685d5c8a7082d6f6215252f98171

 

Vanskelig spørsmål..... Husk at han da også mister all arverett fra biologisk familie på farssiden.

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg tenkt over hva kontakt gutten hadde med sin biologisk far, hadde det vært god kontakt, far stilte opp, hadde samvær osv så hadde jeg ikke gjort det av respekt for biologisk far.

Men hadde han derimot ikke vært særlig interessert, lite kontakt osv så hadde jeg nok gjort det.

 

Anonym poster: 6805e7706497299572a2dd0985d0e212

 

Kan du ikke å lese? Biologisk far er død. Kontakten var god før han døde. Det står het tydelig.

 

Anonym poster: 404de7f6ac507b143d4d92dfe0ea1443

[Anonym bruker]

De hadde god kontakt når han var der, men det er snakk om ca tre ganger i året....

 

Er klar over at han mister arveretten, men skal jeg la arv komme i veien for at vi (ogsa papirmessig) skal bli en familie? Han vil jo da få arv av min mann og hans familie...

 

Hi

 

Anonym poster: 6bb7685d5c8a7082d6f6215252f98171

[Poetika med K]

De hadde god kontakt når han var der, men det er snakk om ca tre ganger i året....

 

Er klar over at han mister arveretten, men skal jeg la arv komme i veien for at vi (ogsa papirmessig) skal bli en familie? Han vil jo da få arv av min mann og hans familie...

 

Hi

 

Anonym poster: 6bb7685d5c8a7082d6f6215252f98171

 

Nei, det må du jo avgjøre selv, jeg bare nevnte det fordi alle kanskje ikke tenker over det.

Jeg vet faktisk ikke om jeg ville gjort det. En familie er dere vel uansett, det er jo som du sier i forhold til biologisk familie "bare på papiret".

Stefars navn kan gutten antagelig få uansett.

 

 

[N.N]

Eg synest grunnen du har for å endra namn i beste fall er syltynn, og eg hadde aldri gjort det utan å ha snakka med foreldra til den biologiske faren. Handlar om først og fremst om respekt, men og høflighet og folkeskikk. Hadde forholdet til eks svigerforeldra vore fråverande/veldig dårleg derimot... Handlar også om identitet, noko som nok er viktigare dess eldre son din blir.

[Trultemor85]

Hadde jeg vært biofars foreldre hadde jeg tatt det veldig tungt. Nok å miste sønnen sin og så blir barnebarnet adoptert bort til en annen mann.

 

Ville lyttet til de. Men det er min mening.

Endret 12. mai 2013 av Trultemor85

[SameSara]

Gutten er 10 år. Hva ønsker han og har du snakket med ham om dette?

[N.N]

Trultemor sa det veldig godt, og som sagt synest eg grunnen for å bytte navn var syltynn.

Kva etternavn son din har burde ikkje spela nokon rolle for familiefølelsane, og for å føla seg som ein heil familie.

 

[N.N]

Synest ein 10-åring bør få sleppa å ta ansvar/stilling til eit vaksenproblem, det blir heilt feil for meg. Kan komma i ein lojalitetskonflikt og få dårleg samvit, og føla at uansett kva han seier, så sårar han nokon...

 

[Cruella De Vil]

Hvor lenge er det siden biofar døde, da?

 

Jeg tenker at et godt argument for adopsjon er at din samboer vel fungerer som far for barnet ditt på alle måter allerede? Og hvis noe (bank i bordet) skulle skje med deg, vil han fortsatt være der for sønnen din, også juridisk.

[SameSara]

Synest ein 10-åring bør få sleppa å ta ansvar/stilling til eit vaksenproblem, det blir heilt feil for meg. Kan komma i ein lojalitetskonflikt og få dårleg samvit, og føla at uansett kva han seier, så sårar han nokon...

 

Sier ikke at han skal få bestemme, men å snakke med gutten om dette er noe jeg ville gjort, særlig i dette tilfellet når far er død. Å snakke med barn er ikke ensbetydende med at de skal få bestemme, men det kan komme frem ting gjennom barnets synspunkter og meninger som kan si noe om hva man burde gjøre.

[BareMas]

Synest ein 10-åring bør få sleppa å ta ansvar/stilling til eit vaksenproblem, det blir heilt feil for meg. Kan komma i ein lojalitetskonflikt og få dårleg samvit, og føla at uansett kva han seier, så sårar han nokon...

Gutten er såpass gammel at han har rett til å bli hørt i saker som omhandler han, så om stebarnsadopsjon skulle bli aktuelt bør de la han si sin mening om det, men det er ikke ensbetydende med at han får bestemme.

[N.N]

Eg håpar i alle fall at hi har fleire grunnar for å la mannen adoptera son sin enn kun etternamnet...

[Gjest FinogFjong]

Vi har vært sammen siden sønnen "vår" var 1.5 år gammel. Han er nå 10. Han kaller han pappa, og mannen min sier at han har to barn når noen spør (vi har et barn sammen).

 

Vi er ikke gift enda, men det kommer men når vi så blir gift, så har jeg lyst til at han adopterer gutten. Hans biofar er død, og de hadde ikke mye kontakt, men god kontakt. Er så redd for å såre familien til biofar, vi har fremdeles god kontakt med de. Samtidig så føler jeg at om han kunne adoptert sønnen "vår", ville etternavna vært det samme på alle sammen, og det blir mer komplett om dere skjønner...

 

Anonym poster: 6bb7685d5c8a7082d6f6215252f98171

 

Dere må uansett ha vært gift i minimum 2 år før din samboer har lov til å adoptere. Da er gutten deres 12 år, og har medbestemmelsesrett i den prosessen. Han er nå 10 år, og hans mening skal tillegges vekt i prosesen.

Tror også at gjenlevende foreldre har rett til å uttale seg i en slik prosess, uten at jeg er helt sikker på det. De (fars foreldre) har f.eks rett til å "tre inn i " fars samværsavtale, er de tilbudt dette, kan du dokumentere at de ikke vil være en ressurs for barnet ditt?

 

Snakk med bufetat for veiledning. En adopsjon skal ikke handle om at du skal "føle" at familien blir mer "riktig", en adopsjon skal være et BEDRE alternativ enn det barnet ditt har nå. Objektivt bedre for barnet, ikke deg.

Er det bedre for sønnen din å bli adoptert? Hva vil forandre seg til det bedre for sønnen din? Vil han bli bedre behandlet, eller vil det være likt? Om svaret er "det blir likt" vil du mest sannsynligvis få avslag.

[NormaJean]

Jeg er på andre siden av ett slikt dilemma.

Min søster er død og hennes mann har ny samboer og barn.

Vi har alle god kontakt. Men jeg hadde blitt helt utrolig såret og lei meg hvis de hadde gjennomført en stebarnsadopsjon. Det hadde hadde vært å fjerne oss enda lengre vekk fra mitt tantebarn som vi er veldig veldig glad i. Det er vi som er morsslekten!

Nå har vi alle god kontakt og er gode venner. Nevøen min har kosenavn på stemor, sier ikke mamma fordi hun er ikke hans mor. Hun er død. Dette har de bestemt og jeg er glad for det!

Han kaller stemors foreldre for besteforeldre også, og at han har tanter og søskenbarn fra den familien også!

Et annet aspekt er arverett! Min nevø har tatt min søsters plass i arverekken med alt det innebærer.

 

Hva sier biofar sin familie om dette?

[N.N]

Synest ein 10-åring bør få sleppa å ta ansvar/stilling til eit vaksenproblem, det blir heilt feil for meg. Kan komma i ein lojalitetskonflikt og få dårleg samvit, og føla at uansett kva han seier, så sårar han nokon...

Gutten er såpass gammel at han har rett til å bli hørt i saker som omhandler han, så om stebarnsadopsjon skulle bli aktuelt bør de la han si sin mening om det, men det er ikke ensbetydende med at han får bestemme.

 

Samd i dette, og eg synest det er viktig og forsåvidt. Men dette vil jo ikkje få nokon praktiske betydningar for han i det daglege livet, og neppe noko ein 10-åring er oppteken av. Difor har eg litt problem med å ta opp ein slik sak med ein mindreårig. Dersom det er så viktig, ville eg ha venta til guten vart myndig, og så la han ta avgjerdsla sjølv. Men, det er lov å vera ueinig, seier ikkje at eg har fasitsvaret. :-)

[N.N]

Dette er eit minefelt, fort gjort å trø feil. Og minefelt bør ein ikkje gå ut på, viss etternamnet verkeleg er den einaste grunnen...

[Anonym bruker]

Hvis stefar fungerer som far, så synes jeg det viktigste aspektet er at gutten da får bli sammen med stefar og søsken hvis noe skjer med mor. Dette er klart viktigere enn både etternavn og biologisk fars families sårede følelser.

 

Anonym poster: 309bd0e0874057fbc7100bc6d075a983

[BareMas]

Synest ein 10-åring bør få sleppa å ta ansvar/stilling til eit vaksenproblem, det blir heilt feil for meg. Kan komma i ein lojalitetskonflikt og få dårleg samvit, og føla at uansett kva han seier, så sårar han nokon...

Gutten er såpass gammel at han har rett til å bli hørt i saker som omhandler han, så om stebarnsadopsjon skulle bli aktuelt bør de la han si sin mening om det, men det er ikke ensbetydende med at han får bestemme.

 

Samd i dette, og eg synest det er viktig og forsåvidt. Men dette vil jo ikkje få nokon praktiske betydningar for han i det daglege livet, og neppe noko ein 10-åring er oppteken av. Difor har eg litt problem med å ta opp ein slik sak med ein mindreårig. Dersom det er så viktig, ville eg ha venta til guten vart myndig, og så la han ta avgjerdsla sjølv. Men, det er lov å vera ueinig, seier ikkje at eg har fasitsvaret. :-)

Åh, men jeg tror ikke at vi er så uenig jeg er helt enig med deg i at dette er et voksentema og bør avgjøres av voksne, men siden det er en avgjørelse som omhandler barnet bør det prates med. Dette er jo et tema om barnets identitet, så man bør nesten vite noe om barnets følelser og tanker rundt egen identitet, familieidentiteten, hvor sterkt knyttet er barnet til biofars familie, stefars familie osv. Dette handler jo om relasjoner og identitet, man ønsker ikke at barnet skal føle seg rotløs den ene eller andre veien. Ellers er jeg også enig i at mors ønske om felles navn på hele familien blir tynn, da dette handler mer om hennes relasjoner. Barnet kan uansett ta stefars navn.

[N.N]

Hvis stefar fungerer som far, så synes jeg det viktigste aspektet er at gutten da får bli sammen med stefar og søsken hvis noe skjer med mor. Dette er klart viktigere enn både etternavn og biologisk fars families sårede følelser.

 

Anonym poster: 309bd0e0874057fbc7100bc6d075a983

 

Får ikkje guten det da, viss noko skjer med mor? Det verkar jo som stefar er ein oppegåande mann, som er glad i og bryr seg om guten, så slik sett bør jo ikkje det utgjera nokon forskjell? Tvilar på at han da plutseleg skubbar guten frå seg. Men kan jo hende den biologiske familien vil sette seg på bakbeina, er det det du tenkjer på kanskje?