Sutrebarn og blidebarn, hva er årsaken?

[Anonym bruker]

Det er to helt jamnaldre barn i familien, den ene er blid som dagen er lang og den andre sutrer og går i beina på moren sin hele tiden. Jeg og mor diskuterte her en dag hvordan to forskjellige barn kan være _så_ ulike. Hun tenkte det hadde mest med erfaring og foreldrene, men jeg er usikker. Begge disse mødrene er førstegangs og begge er i mitt syn like flinke med barna. Jeg tenker lynnet til barnet spiller en avgjørende rolle.

 

Hva tror dere? Hvis det har med oppdragelse/foreldrene, har dere noen tips til en kommende mor for hvordan man skal få en slik solstråle fremfor en mer misfornøyd unge?

 

Anonym poster: dac32cbed42bf95e3e33ab7dcb533551

[Gjest sussie77]

Det er to helt jamnaldre barn i familien, den ene er blid som dagen er lang og den andre sutrer og går i beina på moren sin hele tiden. Jeg og mor diskuterte her en dag hvordan to forskjellige barn kan være _så_ ulike. Hun tenkte det hadde mest med erfaring og foreldrene, men jeg er usikker. Begge disse mødrene er førstegangs og begge er i mitt syn like flinke med barna. Jeg tenker lynnet til barnet spiller en avgjørende rolle.

 

Hva tror dere? Hvis det har med oppdragelse/foreldrene, har dere noen tips til en kommende mor for hvordan man skal få en slik solstråle fremfor en mer misfornøyd unge?

 

Anonym poster: dac32cbed42bf95e3e33ab7dcb533551

 

Dette har nok med at barn er forskjellige. Men selvfølgelig kan jo sikkert andre ting også spille inn.

[☆☆☆]

Kombinasjon av lynne og foreldras reaksjon på barnet. Ulike barn krev ulik respons og ein kan vere heilt super med eitt barn og ikkje handtere eit anna.

 

Men lynnet er nok mest avgjerande.

[Anonym bruker]

Det er nok først og fremst lynnet/personligheten. Barna er ikke små roboter som kan programmeres av foreldrene slik vi ønsker dem. Jeg har en av hver!

 

Anonym poster: 98a764375f937760f60f4aac47c2b7b4

[Anonym bruker]

Åh, ble skuffet av svarene her! Jeg har en av den sutrete typen, og hadde håpet det var noe jeg kunne gjøre med det. :/

 

Anonym poster: 628cb39b0556b1a30eca1a279b8dbb06

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg har hatt en skikkelig solstråle (som nå har blitt et lite trassetroll hehe), og jeg tviler på at det har noe med oss som foreldre å gjøre. Vi er normalt glade og viser alle følelser, men dette er nok bare sånn han er, lille snuppen min

[Strandloppa og lillebror]

Jeg tror barn som føler seg forstått og som får behovene sine dekket stort sett er fornøyde.

Barn er forskjellige, har forskjellige behov og forskjellig måte å uttrykke seg på.

Jeg tror at hvis barnet kommer til mammaen sin og ikke klarer å formidle behovet sitt, eller føler seg avvist blir sutrete. Det hadde nok vi også blitt.

Noen barn har behov for mer nærhet enn andre. hvis foreldrene til disse barna har en holdning om at barna skal lære seg så fort som mulig å bli selvstendige, ved å avvise de som vil bli båret, sitte på fanget, sove i foreldrenes seng, osv, vil de nok oppleve barna som lite fornøyde.

Personlig tror jeg at foreldre gjør lurt i å ikke være så redd for å skjemme bort barna. Det kommer en tid hvor de selv ønsker å være selvstendige.

Ved siden av dette tror jeg barn i familier med så faste rutiner som mulig gir trygge og tilfredse barn.

 

[❤lille stjerne❤]

mest av alt barnets personlighet mener jeg. Kjenner flere familier som har "en av hver". Men det kan jo også være andre faktorer som spiller inn som allergi/magevondt ol.

[Ooops I did it AGAIN]

Jeg har hatt tre solstråler, men alle har temperament så det holder. Minstemor kanskje aller mest.

 

Mellomste prøver å sutre seg til å få viljen sin innimellom, men det nytter ikke;)

 

Alle har fått mye oppmerksomhet, uten å ha krevd den. Vet ikke om det har noe å si? Har aldri måtte gråte mye, alltid gått inn på romney til dem nokså fort om de gråter.

Ja, jeg vet ikke. Noe er nok personligheten også.

 

Og du som håper du kan gjøre noe med det. Noe kan du gjøre. Ikke gi respons på unødvendig sutring. Lat som du ikke forstår, krev at barnet bruker vanlig stemme om h*n vil noe... Om han kan snakke da;)

[Ooops I did it AGAIN]

Jeg har hatt tre solstråler, men alle har temperament så det holder. Minstemor kanskje aller mest.

 

Mellomste prøver å sutre seg til å få viljen sin innimellom, men det nytter ikke;)

 

Alle har fått mye oppmerksomhet, uten å ha krevd den. Vet ikke om det har noe å si? Har aldri måtte gråte mye, alltid gått inn på romney til dem nokså fort om de gråter.

Ja, jeg vet ikke. Noe er nok personligheten også.

 

Og du som håper du kan gjøre noe med det. Noe kan du gjøre. Ikke gi respons på unødvendig sutring. Lat som du ikke forstår, krev at barnet bruker vanlig stemme om h*n vil noe... Om han kan snakke da;)

 

Haha, romney faktisk! Rommet!

[Gidder ikke!]

Jeg har en av hver og merket allerede da minste var noen dager gammel at dette var ei som ikke lot seg pille på nesa, hun har en frustrasjonsterskel som er helt i andre enden av skalaen enn broren sin

Klager og sutrer mye og starter nesten alltid dagen med gråt fra senga.

 

Storebror har alltid vært superblid og funnet seg i det meste, mens lillesøster er stikk motsatt.

 

Jeg tror det er veldig personlighet og temperament som spiller inn!

[Anonym bruker]

Jeg tror barn som føler seg forstått og som får behovene sine dekket stort sett er fornøyde.

Barn er forskjellige, har forskjellige behov og forskjellig måte å uttrykke seg på.

Jeg tror at hvis barnet kommer til mammaen sin og ikke klarer å formidle behovet sitt, eller føler seg avvist blir sutrete. Det hadde nok vi også blitt.

Noen barn har behov for mer nærhet enn andre. hvis foreldrene til disse barna har en holdning om at barna skal lære seg så fort som mulig å bli selvstendige, ved å avvise de som vil bli båret, sitte på fanget, sove i foreldrenes seng, osv, vil de nok oppleve barna som lite fornøyde.

Personlig tror jeg at foreldre gjør lurt i å ikke være så redd for å skjemme bort barna. Det kommer en tid hvor de selv ønsker å være selvstendige.

Ved siden av dette tror jeg barn i familier med så faste rutiner som mulig gir trygge og tilfredse barn.

 

Nåja, min har vært konstant misfornøyd omtrent siden han ble født, og har blitt båret og kost masse og fått masse oppmerksomhet nettopp pga dette (for å prøve å gjøre ham fornøyd). Så jeg tviler på det er fordi han mangler noe sånt. Faste rutiner har vi også.

 

Anonym poster: 628cb39b0556b1a30eca1a279b8dbb06

[Anonym bruker]

Aner ikke, jeg har en av hver.

 

Anonym poster: dac11561715d2aabb902be0611ebafc2

[Anonym bruker]

Synes det går litt i perioder også, barnet kan være veldig fornøyd en stund for så å ha en sutreperiode osv. Kan selvfølgelig ha med oss som foreldre å gjøre - vi har jo også mindre heldige perioder - men tror det har mest med barnet selv å gjøre.

 

Anonym poster: 6b03899caa5f8242b9926c418afed66d

[Sjokoman]

Skulle gjerne hatt fasiten på det:) har en av hver og sutrebarnet er virkelig en prøvelse noen ganger..

 

Jeg tror ikke det har så mye med behov og evnen til å uttrykke seg.., min sutrete var veldig tidlig ute med språk, men har alltid vært sutrete.. Men åpen for kritikk, kan godt være jeg har vært for snill siden det er minsten..

[Magia]

Jeg tror at de med medgjørlige, blide barn mener at det er opp til foreldrene, og vi som har litt mer trassige og sutrete barn mener det er lynnet

 

Det er helt sikkert en kombinasjon, og som nr. 14 sier, så går det i perioder. I perioder med mye utvikling er det mye sutring, i perioder der ungen føler han mestrer alt er det midlertidig mer rolig og ungen er blid.

[Anonym bruker]

Hehe, du har nok rett Magia, jeg har sjelden blitt så provosert som da en kollega av meg satt i lunsjen og fortalte: "vi har jo alltid hatt så gode rutiner, derfor sovner xxxx på to min etter nattasangen hver kveld. Hxn våkner aldri om natten for vi har vært såå konsekvente med leggingen".

 

Ok..., hun må gjerne flytte hjem til meg og innføre disse fantastiske rutinene på min trassunge som aldri bare sovner søtt..

 

Anonym poster: 022973d60ad917373f18f6cd01f2422d

[Ooops I did it AGAIN]

Hehe, du har nok rett Magia, jeg har sjelden blitt så provosert som da en kollega av meg satt i lunsjen og fortalte: "vi har jo alltid hatt så gode rutiner, derfor sovner xxxx på to min etter nattasangen hver kveld. Hxn våkner aldri om natten for vi har vært såå konsekvente med leggingen".

 

Ok..., hun må gjerne flytte hjem til meg og innføre disse fantastiske rutinene på min trassunge som aldri bare sovner søtt..

 

Anonym poster: 022973d60ad917373f18f6cd01f2422d

 

Hehe.

Ja, der er det mer enn rutiner som spiller inn;)

Jeg har som sagt tre unger. En sov ikke før han var over 3, en sov fra dag 1 og ei er litt midt i mellom.

Og vi har hatt tilnærmet like rutiner på alle.

[Magia]

Hehe, du har nok rett Magia, jeg har sjelden blitt så provosert som da en kollega av meg satt i lunsjen og fortalte: "vi har jo alltid hatt så gode rutiner, derfor sovner xxxx på to min etter nattasangen hver kveld. Hxn våkner aldri om natten for vi har vært såå konsekvente med leggingen".

 

Ok..., hun må gjerne flytte hjem til meg og innføre disse fantastiske rutinene på min trassunge som aldri bare sovner søtt..

 

Anonym poster: 022973d60ad917373f18f6cd01f2422d

 

Hehe, kjenner igjen den irritasjonen! Irriterende også med råd fra barnløse som har sett på Nanny 911 og vært på utplassering i barnehage i to uker på ungdomsskolen. "Det er jo bare å.....". Vel, ingenting er bare å når det kommer til oppdragelse av barn.

[Anonym bruker]

"Suttrebarn" kan det være mange grunner til. Noen er mer suttrete enn andre, noen barn finner ut at om de suttrer så får de den oppmerksomheten de søker. Noen er utrygge og utrykker dette med suttring.

 

Jeg har ikke hatt suttrete barn, men hun ene kunne nok for noen virke som en suttre unge en stund. Hun blir utrygg i nye situasjoner og mange mennesker rundt seg. Så i slike situasjoner har hun vært som klistret til meg og når andre har prøvd å få kontakt så hsr hun oppført seg som en suttreunge. For meg så var hun ingen suttreunge, jeg skjønte fort hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde og lot henne få den tiden hun trengte. Hun kvikknet til når hun følte seg trygg. Hun er slik enda 10år etter, ganske sjenert men samtidig tøffere enn toget. Alt kommer ann på situasjonen.

 

 

Anonym poster: 8e66d3a9b91ba1e866cbb8d7ec6f3266

[Irene Adler]

Hehe, du har nok rett Magia, jeg har sjelden blitt så provosert som da en kollega av meg satt i lunsjen og fortalte: "vi har jo alltid hatt så gode rutiner, derfor sovner xxxx på to min etter nattasangen hver kveld. Hxn våkner aldri om natten for vi har vært såå konsekvente med leggingen".

 

Ok..., hun må gjerne flytte hjem til meg og innføre disse fantastiske rutinene på min trassunge som aldri bare sovner søtt..

 

Anonym poster: 022973d60ad917373f18f6cd01f2422d

 

Hehe, kjenner igjen den irritasjonen! Irriterende også med råd fra barnløse som har sett på Nanny 911 og vært på utplassering i barnehage i to uker på ungdomsskolen. "Det er jo bare å.....". Vel, ingenting er bare å når det kommer til oppdragelse av barn.

 

Men kjære deg, Magia, du vet da vel at barnløse kan mest av alle og vet best om å oppdra barn???

Endret 10. mai 2013 av Irene Adler

[Rivjernet]

Tror det ofte er faser barna må gjennom. Mine barn har alle hatt perioder der de har vært sutrete og trassige dagen lang og så plutselig, nesten over natten, så skjer det noe og da blir de plutselig mye lettere å ha med å gjøre!

 

Så mitt råd er: Bit tennene sammen, hold ut, vær konsekvent- Det blir bedre!!!

[Gjest Antarctica]

Jeg har sett barn "bli sånn" fordi de voksne forsterket den ene atferdstypen ganske mye; dvs responderte mer på sutring enn på annen atferd, sikkert ubevisst. Men det trenger ikke være tilfelle i HIs eksempel.

[Magia]

Hehe, du har nok rett Magia, jeg har sjelden blitt så provosert som da en kollega av meg satt i lunsjen og fortalte: "vi har jo alltid hatt så gode rutiner, derfor sovner xxxx på to min etter nattasangen hver kveld. Hxn våkner aldri om natten for vi har vært såå konsekvente med leggingen".

 

Ok..., hun må gjerne flytte hjem til meg og innføre disse fantastiske rutinene på min trassunge som aldri bare sovner søtt..

 

Anonym poster: 022973d60ad917373f18f6cd01f2422d

 

Hehe, kjenner igjen den irritasjonen! Irriterende også med råd fra barnløse som har sett på Nanny 911 og vært på utplassering i barnehage i to uker på ungdomsskolen. "Det er jo bare å.....". Vel, ingenting er bare å når det kommer til oppdragelse av barn.

 

Men kjære deg, Magia, du vet da vel at barnløse kan mest av alle og vet best om å oppdra barn???

 

Åjaa, sant det. Neste gang skal jeg la være å klabbe til de barnløse som kommer med råd og bøye med i støvet for deres uvurderlige kunnskap på området.

[Iiiiik]

Det er jo ganske godt dokumentert at barn er født med ulikt temperament og at dette er forløper til en senere mer stabil personlighet. Se f.eks denne linken http://www.psychpage.com/family/library/temperm.htm

Og så vil det jo være slik at dette temperamentet påvirker hvordan barnet samspiller med sine omgivelser og deretter hvordan omgivelsene samspiller med barnet.

 

Mitt eldste barn er et typisk "easy infant", smilte tidlig til alle og fikk så utrolig mye positivt tilbake fra "alle" og fortsatte dermed å smile. Mitt neste barn er mer tilbakeholdent, smiler mindre og har hatt helt andre samspillsmønstre med oss foreldre og alle andre. Vi har alltid prøvd å være helt konsekvente på at sutring ikke skal lønne seg, men det er jammen mye enklere med de to blide ungene vi har enn han som er mindre utadvendt og vanskeligere å gjøre tilfreds.