Rollen som mor og samboer gis bort...

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for at du klarer å skrive akkurat som jeg har det... Å ordlegge seg er ikke altid så lett... Ser at jeg ikke er alene om å ha det sånn og håper virkelig det blir bedere med tiden

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

 

Det håper jeg også. Har det mye likt selv om jeg ønsket meg barn i utgangspunktet. Holder ut mens jeg venter på barnehagestart i august.

 

Anonym poster: 2414601cb070fbdbf39a659af77dc57c

[Anonym bruker]

Mine traumer la jeg bak meg for mange år siden, men har brukt tid frem til 24 da det løsnet. Endelig var det min tur til å få kjenne på følelsen av å være fri fra andre og kunne fokusere fremover. Det har ingen ting med festing, jobbing eller annet, men når du har følt kniven langs strupen. Følt dødsangsten så er det en ubeskrivelig følelse å kunne puste og tenke at nå lever jeg endelig. Ja, jeg skulle flytte til utlandet. Fikk et veldig bra jobb tilbud, men reise døgn på 305 i året ( er vanskelig å kombinere det med familie). Jeg hadde staket kursen for mitt liv, men det blei ikke sånn...

 

Til deg som mener jeg ikke er frisk. Lege, min psykolog i 6 år og helsesøster er enige om at jeg ikke er deprimert. Kan si meg enig selv, men at jeg kanskje ikke har det familiebåndet som fleste har. Høres rart ut, men jeg føler ikke noe bånd mellom mennesker. Kan fint dra bort uten å savne mennesker rundt meg. Kjempe glade i min familie ( høres sikkert bare ikke sånn ut), men jeg passer bare ikke som mor eller "kone". Kan forandre seg som noen over her sier. Noe jeg inderlig håper, men det ser mørkt ut sånn som det er nå...

 

Min samboer er støttende opp i alt dette. Han eller ungen lider ikke av det. De får alt jeg kan gi dem av kjærlighet og nærhet. Vi har det godt sammen trosalt, men så klart det ligger latent i bakgrunn at dette ikke er livet for meg...

 

Takk til dere som kom med gode ord

 

HI

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

Finnes det noen mulighet for at denne jobben kan forsørge deg og samboer og at han kan være hjemme med den lille?

 

Anonym poster: aad3ab5b0f3dd1d65d07ff7520364f2b

[Anonym bruker]

Helt ærlig så tror jeg ikke du kan elske sønnen din så høyt som du sier, når du skriver at du skulle ønske du tok abort.

Er du sikker på at du ikke er deprimert? Har du snakket med psykologen om at du skulle ønske din sønn ikke var født? Hva sier han/hun til det?

 

Som jeg har skrevet tidligere så veit legen, psykologen, helsesøster, samboer og familie rundt meg hvordan jeg har det... De veit jeg skulle ønske at jeg tok abort. Er vanskelig å ordlegge seg, men anonym over beskrev veldig godt hvordan min situasjon er. Men abort ville vært den riktige avgjørelsen for mitt beste sånn som jeg har det nå. Som flere skriver så er jeg ikke alene om å føle det sånn. Men jeg føler det kanskje litt sterkere... Veit ikke helt...

 

Men håper virkelig at mine følelser vil forandre seg. For jeg er ikke demprimert. Sliter bare veldig med en rolle som jeg ikke passer inn i. Skjønner så klart at det ikke er normalt siden dere kommer med diagnoser... Men jeg er frisk meldt. Fra alle kanter. Så havner vel i det feltet som er unormalt...

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Tror nok at jeg følt på mye av det samme som deg da unga mine var under året. Følte meg innesperret, og at jeg stort sett bare var til for dem og ikke meg selv...Det var verst med førstemann fordi da hadde jeg ingen aning om hva jeg gikk til, mens når jeg fikk nr 2 og 3 visste jeg det - og dessuten så måtte jo de to også følges opp så da måtte jeg ut av huset med dem og på den måten så hadde jeg kontakt med andre voksen jeg hadde lyst å ha kontakt med (fler av vennene til unga har foreldre jeg liker å være sammen med ). Da eldste var rundt 10 måneder fant jeg ut jeg måtte gjøre noe for meg selv og sa da fra hjemme at hver torsdags kveld er MIN - da skal jeg ikke ha ansvar for guttungen, eller gjøre husarbeid og så sørget jeg for å forsvinne ut av huset. (At det ble akkurat torsdagskvelder var fordi da gikk det et kurs i noe som jeg hadde hatt lyst å lære meg lenge). Så hva om du nå i babyperioden sier at du har en eller to kvelder i uka som bare er dine? Kan jo hende det vil hjelpe deg gjennom til babyen blir større? Min eldste er nå 12 år og det blir bare bedre og bedre. Etterhvert vil du også få mer igjen av ditt eget liv - jo større de er jo mer kan de være på av de tingene du har lyst å være med på, litt tilpasset sitt nivå

 

Anonym poster: 360e3462a79b387b2eee30f1edac76a6

[Gjest yrild]

Det blir bedre :-) men du har opplevd så mange ting at jeg ville bedt fastlegen sende deg videre til psykolog slik at du kan bearbeide det ordentlig.

 

Spebarnstiden er ikke for alle og med så mye fysisk misbruk i historien din vil jeg tro at det er vanskelig med den vanvittige nærheten som man har til et så lite barn?

 

Det blir bedre når barnet begynner å løsrive seg litt fra deg slik at du får puste igjen. Gi far mye tid med babyen slik at du får tid til deg og ditt!

[Anonym bruker]

Mine traumer la jeg bak meg for mange år siden, men har brukt tid frem til 24 da det løsnet. Endelig var det min tur til å få kjenne på følelsen av å være fri fra andre og kunne fokusere fremover. Det har ingen ting med festing, jobbing eller annet, men når du har følt kniven langs strupen. Følt dødsangsten så er det en ubeskrivelig følelse å kunne puste og tenke at nå lever jeg endelig. Ja, jeg skulle flytte til utlandet. Fikk et veldig bra jobb tilbud, men reise døgn på 305 i året ( er vanskelig å kombinere det med familie). Jeg hadde staket kursen for mitt liv, men det blei ikke sånn...

 

Til deg som mener jeg ikke er frisk. Lege, min psykolog i 6 år og helsesøster er enige om at jeg ikke er deprimert. Kan si meg enig selv, men at jeg kanskje ikke har det familiebåndet som fleste har. Høres rart ut, men jeg føler ikke noe bånd mellom mennesker. Kan fint dra bort uten å savne mennesker rundt meg. Kjempe glade i min familie ( høres sikkert bare ikke sånn ut), men jeg passer bare ikke som mor eller "kone". Kan forandre seg som noen over her sier. Noe jeg inderlig håper, men det ser mørkt ut sånn som det er nå...

 

Min samboer er støttende opp i alt dette. Han eller ungen lider ikke av det. De får alt jeg kan gi dem av kjærlighet og nærhet. Vi har det godt sammen trosalt, men så klart det ligger latent i bakgrunn at dette ikke er livet for meg...

 

Takk til dere som kom med gode ord

 

HI

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

Finnes det noen mulighet for at denne jobben kan forsørge deg og samboer og at han kan være hjemme med den lille?

 

Anonym poster: aad3ab5b0f3dd1d65d07ff7520364f2b

 

I utgangs punktet kan den det, men føler ikke at det er riktig å reise så mange døgn. Kan gå uker før jeg ser noen av dem.og det føles ikke riktig. Så da går det på samvittigheten min og trur den vil overskygge gleden over jobben... Syns alt er vanskelig siden jeg føler at jeg godt kan dra, men fortsatt ikke... Veldig mye følelser som arbeider inne i meg om dette... Men som de andre skriver så blir det bedre og da er det håp for meg hvis jeg holder ut. For har en annen jobb jeg kan begynne i når permisjonen er slutt og som kanskje kan gi meg samme... Men det er da håp

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Hjelper det å vite at du fortsatt kommert til å være ganske ungdommelig og sprek enda når gutten din blir voksen? Du er bare 42 når han blir 18 år. Mange andre damer er fortsatt midt i småbarnstida da!

 

I mellomtiden har du MYE moro å glede deg til! For det er noe av det fine med å ha barn: Man kan gjenoppleve alt det som var morsomt når man selv var barn på nytt. Selv om du har hatt det tøft, så håper jeg likevel du kan huske NOE som gledet deg da du var barn? Og som du kan glede deg til å gjøre sammen med sønnen din igjen? Likte du å kjøre akebrett? Likte du å fingermale, å grise skikkelig med malingen? Slike ting kan dere snart gjøre sammen. For han er bare 8 mnd ennå. Ting kommer til å forandre seg mye!

 

Og så er det noe med å få barn på høsten, slik du har gjort. Mitt barn er akkurat like gammelt som ditt. Og jeg har også ett barn fra før født på samme årstid. Man BLIR veldig innstengt den første vinteren da. Kjenner godt igjen følelsen av desperasjon og lengsel etter å komme seg UT og BORT utpå våren. Tålmodigheten er liksom oppbrukt. Trøst deg med at snart kan dere begynne å komme dere ut på en helt annen måte. Barnet kan sitte, og etterhvert krabbe og gå. Anbefaler deg å komme deg ut i frisk luft og få lys og rørt deg litt. Nyt sola og våren, eller kle deg godt og tross regn, gjørme og snøslaps.

 

Tenk på alt det spennende barnet ditt skal utforske i sommer? Bare det å få sitte på stumpen på ei grønn plen i sola for aller første gang i livet.... Plukke gress og stirre storøyd på fuglene rundt seg... Mens du som mamma kan ligge flat ved siden av og bare sole ansiktet og slappe av. Tekste litt på mobilen... Drikke medbrakt kaffe fra nærmeste kafè (eller fra termos).... Slike ting kan dere gjøre allerede.

 

Kanskje sovner endelig barnet litt tidligere om kveldene nå, og dere er ikke så avhengig av at du er der med puppen for å trøste? Og det blir lengre og lysere kvelder? Kom deg ut etter leggetid, da vel! Pappan kan være hjemme og passe på nå. Ta en joggetur eller gå på treningsstudio. Besøk venninner. Sykle! Gå på kino. Ta tilbake livet ditt, litt etter litt. Husk at det første året med barn er unntakstilstand. Det blir bedre!

 

Anonym poster: 625d8f55471e6e763582d56c03054768

[Anonym bruker]

Det blir bedre :-) men du har opplevd så mange ting at jeg ville bedt fastlegen sende deg videre til psykolog slik at du kan bearbeide det ordentlig.

 

Spebarnstiden er ikke for alle og med så mye fysisk misbruk i historien din vil jeg tro at det er vanskelig med den vanvittige nærheten som man har til et så lite barn?

 

Det blir bedre når barnet begynner å løsrive seg litt fra deg slik at du får puste igjen. Gi far mye tid med babyen slik at du får tid til deg og ditt!

 

Har gått til psykolog i 6 år. Har lagt alt bak meg som jeg har skrevet i tidligere innlegg Hatt samme fastlege i alle årene og kan ikke si annet enn at de er en fantastisk støtte. Nærhet har jeg ingen problemer med så er ikke det det går på... Som anonym skrev over her:

 

Tror folk her tenker det feil i forhold til hva HI skriver.. Slik jeg ser det, så har HI levd et liv hvor hun setter alle andre foran seg selv, hun tok ikke abort, pga en felles avgjørelse med BF (nok en gang satt en annens ønske foran eget?) Man kan elske et barn, men samtidig ønske man hadde ventet med å bli mor.. Jeg elsker mine barn, men jeg skulle til tider ønske jeg hadde ventet med å bli mor, jeg tror ikke jeg var 100% klar når jeg ble det.. Men samtidig, hadde jeg ventet så hadde jeg ikke fått de ungene jag har..

Alle setter fokus på ordet "abort" her, ikke på det HI egentlig mener ser det ut til...

 

Noe av det hun skrev. Mye stemmer. Jeg har aldri tatt mine egne valg og da jeg endelig begynte så måtte jeg settes til side igjen. Beholdt barnet fordi bf ville... Ei lita stund levde jeg fordi jeg ville det. Tok mine egne valg og kunne begynne å jobbe med hvem jeg er. Så ble jeg gravid, som lenka meg til sofaen i 6 måneder (fanget igjen), og det ble ikke så mye friere da han ble født. Jeg høres helt forferdelig ut, men syns det er tungt alt dette.... Det finnes gode dager, men på kvelden sniker følelsene seg på igjen... Så håper at det blir bedre når han blir større

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg fikk barn passert 30, har utdannelse, god jobb, og har vært i et stabilt forhold i snart 20 år; på papiret har vi det perfekte livet.

 

De 2 første årene etter at min sønn ble født, tenkte jeg seriøst at livet mitt var over, og at jeg aldri noensinne ville være lykkelig igjen. Jeg følte meg fanget i rollen, elsket sønnen min over alt annet men følte at jeg hadde ofret livet mitt for han og det var utrolig vondt. Jeg gjorde alt riktig så alle trodde jeg var den perfekte moren, men innvendig føltes det som om jeg holdt på å dø. Og fordi jeg mistrivdes så til de grader i mamma-rollen, trivdes jeg heller ikke som individ, parholdet skrantet, og vi var ganske nært skilsmisse flere ganger. Jeg hadde så lyst til å rømme langt langt borte fra mann og barn! Jeg ville ikke den lille vondt, men jeg ville vekk, eller jeg ville tilbake til den tiden der jeg fikk være meg selv.

 

Det ble gradvis bedre etter at gutten passert 2 år. Nå er han 4 og vi har et tett forhold, vi reiser på turer sammen uten pappaen, har lange prat om livet... Tilknytningen kom sent, men den kom. Og det ble ingen skilsmisse.

 

Hvorfor det ble som det ble vet jeg ikke. Jeg hadde en tøff fødsel som jeg ikke fikk pratet om med fagfolk, kanskje det er det? Udiagnostisert fødselsdepresjon? Jeg har innsett at jeg ikke liker babyer så godt, kanskje det ble bare for lang permisjon som førte til den klaustrofobiske følelsen? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er over, at jeg ikke savner babytiden i det hele tatt, men at jeg er glad for at jeg klarte meg gjennom den og har verdens kuleste gutt.

 

Du er ikke alene.

 

Anonym poster: b60f1a99b2e6de39976821cc4f100430

[Anonym bruker]

Skjønner deg kjempegodt!

 

Selv er jeg planlagt mamma til to stk! Grunnen til at jeg holder ut er at alt blir så mye bedre når det første året og permisjonen er unnagjort, jeg lover deg Når de i tillegg utvikler språk og blir mer selvstendige er det elg fantastisk å være mamma! Først må du bare gjennom litt trass osv, men det går så fort når man ser tilbake.

 

Gir deg en klem! Hold pusten og holdt ut noen mnd til, du kommer ikke til å angre

 

Anonym poster: a890e66fc96750fc73bf4102ee5d231b

[Anonym bruker]

Nå synes jeg at mange var veldig stygg mot HI her inne, selvfølgelig kan man føle det slik og fortsatt elske barnet sitt.

 

Jeg følte det mye som deg HI. Men hadde ikke samme forhistorien.

 

Jeg ble gravid som 19-åring. Hadde bare bodd borte fra min mor i 3 mnd da jeg ble gravid. Permisjonstiden var et rent helvete. Jeg følte meg innstengt, skulle ofte ønske jeg hadde valgt annerledes. Men jeg elsket barnet. Jeg var utslitt hele tiden, og brukte dagene på å løpe etter en baby som begynte å bevege seg altfor tidlig, slik at jeg alltid måtte være tilstede 100 % så ikke baby fikk noe i halsen, knuste noe etc.

 

Da permisjonstiden var over og mini begynte i barnehagen forandre følelsene mine seg helt. Jeg hadde tid til meg selv. Jeg koste meg på jobb, og fikk treffe andre mennesker. Det er sunt å møte voksne mennesker og prate og sosialisere seg. Men når man er utslitt i babytiden er det vanskelig, spesielt dersom man har barnløse venne som overhodet ikke er interessert i baby.

 

Nå er gutten min 7 år. Jeg gikk fra far da han var 2 og vi har hatt 50/50 ordning i noen år nå. Jeg lengter etter gutten min hver eneste dag han ikke er med meg. Og han ber ofte om å få være hos meg en dag ekstra. Far er kjempeflink med gutten! Men selv om jeg ikke var 100 % i skyene det første året, er det meg gutten foretrekker den dag i dag. Det er meg han forteller alt til, og han forteller meg daglig at han elsker meg og at jeg er verdens beste mamma.

 

Det er lys i enden av tunellen. Det er bare det at ikke alle kvinner er "babymennesker".

 

Anonym poster: 3143571c152fb003bb41dffe69195a7c

[Anonym bruker]

Det er mange som mener mye uten å kunne vite hvordan HI egentlig føler her synes jeg.

 

Nå har jeg lest hele tråden, og sitter med en følelse at det største tapet du føler er at du ikke fikk ta jobben som skulle gjøre alt så mye bedre. Er det riktig?

Du skriver at du for første gang i ditt liv begynte å sette deg selv først, og hadde begynt å leve bare for deg. Og da abort ikke var noe alternativ for deg, ble det plutselig en ny tilværelse som småbarnsmor som ble realiteten.

 

Jeg kan godt forstå at du føler som du gjør. Men jeg tror du kan forandre tankegangen din rundt dette med jobben med tiden. Hadde du tatt jobben nå, hadde du jo fulgt drømmen din, og satt deg selv først. Men det hadde gått på bekostning av en annen del av deg, som nå er barnet ditt. Velger du å være hjemme og ta deg av barnet ditt. Så setter du deg selv først på en måte da også. Siden barnet er en del av deg. Når du blir eldre, og barnet ditt blir voksen, kan det være at du er takknemlig for all den tiden du fikk med barnet da det var lite, og at du er glad for du ikke tok den jobben. Det er jo ikke sikkert det blir sånn. Men tanken på at det muligens kan være det rette for deg en gang i fremtiden kan kanskje lette trykket litt...

 

Ellers så forstår jeg godt at du føler deg fanget, og ikke kan leve ditt eget liv når du er småbarnsmor. Det er mange som har det slik. Søsteren min hatet virkelig å ha babyer i hus. At hun måtte være ansvarlig for dem, og at alt hun gjorde falt tilbake på dem. I dag er de over ti år begge to, og hun elsker å være mamma. Men hun er heldigvis ikke redd for å si hvordan hun hadde det da de var små. Det kommer ikke noe godt ut av tabuer...

 

Jeg ønsker deg lykke til videre. Og håper du holder ut litt til. Jeg tror ting kan forandre seg for deg. Livet går fremover hele tiden, og alt forandrer seg. Situasjoner, følelser, og hverdagen. 3 år frem i tid, kommer du ikke til å ha det helt likt som nå. Barnet vokser, og du finner kanskje små gleder som gjør livet ditt rikt og godt å leve

 

Anonym poster: 80e7eab0c699974093d1d5f88a0aadab

[Anonym bruker]

Huff, får litt frysninger av innlegget ditt, Hi. Men skal helt ærlig si at jeg har forståelse for hva du føler. Jeg ble mor som 19-åring og kan kjenne meg igjen i tankegangen om å savne "sitt eget liv". Men jeg kan love deg at det blir bedre! Lillegutt har akkurat begynt i barnehage og har også mer samvær med far enn tidligere, og det hjelper meg veldig. Jeg får litt tid for meg selv og får også tid til å savne gutten min, noe som gjør at vi koser oss mye mer når vi er sammen.

 

Så mitt tips er å kontakte helsestasjonen og fortelle om hva du føler. For det er verken bra for deg eller for babyen din at du har det slik som du har det. Helsestasjonen kan blant annet hjelpe deg å få barnehageplass når det er aktuelt. I tillegg burde du kanskje vurdere avlastningsfamilie, evt. at samboeren din gjør ting alene sammen med barnet av og til, slik at du får litt tid alene :-) Og jeg kan love deg, hvis du får litt tid for deg selv hvor du kan "savne" babyen litt, så vil det hjelpe mye! Det er særlig de gangene jeg er alene at jeg tenker med meg selv at jeg virkelig er overlykkelig for at jeg har den flotte lillegutten min!

 

Lykke til!

 

Anonym poster: d8f3cd1570d2e9d8b7c64a485d7da5d6

[Anonym bruker]

Huff, får litt frysninger av innlegget ditt, Hi. Men skal helt ærlig si at jeg har forståelse for hva du føler. Jeg ble mor som 19-åring og kan kjenne meg igjen i tankegangen om å savne "sitt eget liv". Men jeg kan love deg at det blir bedre! Lillegutt har akkurat begynt i barnehage og har også mer samvær med far enn tidligere, og det hjelper meg veldig. Jeg får litt tid for meg selv og får også tid til å savne gutten min, noe som gjør at vi koser oss mye mer når vi er sammen.

 

Så mitt tips er å kontakte helsestasjonen og fortelle om hva du føler. For det er verken bra for deg eller for babyen din at du har det slik som du har det. Helsestasjonen kan blant annet hjelpe deg å få barnehageplass når det er aktuelt. I tillegg burde du kanskje vurdere avlastningsfamilie, evt. at samboeren din gjør ting alene sammen med barnet av og til, slik at du får litt tid alene :-) Og jeg kan love deg, hvis du får litt tid for deg selv hvor du kan "savne" babyen litt, så vil det hjelpe mye! Det er særlig de gangene jeg er alene at jeg tenker med meg selv at jeg virkelig er overlykkelig for at jeg har den flotte lillegutten min!

 

Lykke til!

 

Anonym poster: d8f3cd1570d2e9d8b7c64a485d7da5d6

 

Takk for svar Men helestasjon veit dette, samme som lege, psykologen min og hele familien min. Så har god støtte. Du savner gutten din når du er borte fra ham, men jeg kan dra fra mine uten å savne dem. Jeg har ikke noe familie/venne bånd som holder meg igjen. Bortsett fra en dårlig samvittighet siden jeg ikke føler som alle andre Så jeg er mor og kjæreste fordi det forventes av meg. Men ja, jeg håper det blir bedre

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Det er mange som mener mye uten å kunne vite hvordan HI egentlig føler her synes jeg.

 

Nå har jeg lest hele tråden, og sitter med en følelse at det største tapet du føler er at du ikke fikk ta jobben som skulle gjøre alt så mye bedre. Er det riktig?

Du skriver at du for første gang i ditt liv begynte å sette deg selv først, og hadde begynt å leve bare for deg. Og da abort ikke var noe alternativ for deg, ble det plutselig en ny tilværelse som småbarnsmor som ble realiteten.

 

Jeg kan godt forstå at du føler som du gjør. Men jeg tror du kan forandre tankegangen din rundt dette med jobben med tiden. Hadde du tatt jobben nå, hadde du jo fulgt drømmen din, og satt deg selv først. Men det hadde gått på bekostning av en annen del av deg, som nå er barnet ditt. Velger du å være hjemme og ta deg av barnet ditt. Så setter du deg selv først på en måte da også. Siden barnet er en del av deg. Når du blir eldre, og barnet ditt blir voksen, kan det være at du er takknemlig for all den tiden du fikk med barnet da det var lite, og at du er glad for du ikke tok den jobben. Det er jo ikke sikkert det blir sånn. Men tanken på at det muligens kan være det rette for deg en gang i fremtiden kan kanskje lette trykket litt...

 

Ellers så forstår jeg godt at du føler deg fanget, og ikke kan leve ditt eget liv når du er småbarnsmor. Det er mange som har det slik. Søsteren min hatet virkelig å ha babyer i hus. At hun måtte være ansvarlig for dem, og at alt hun gjorde falt tilbake på dem. I dag er de over ti år begge to, og hun elsker å være mamma. Men hun er heldigvis ikke redd for å si hvordan hun hadde det da de var små. Det kommer ikke noe godt ut av tabuer...

 

Jeg ønsker deg lykke til videre. Og håper du holder ut litt til. Jeg tror ting kan forandre seg for deg. Livet går fremover hele tiden, og alt forandrer seg. Situasjoner, følelser, og hverdagen. 3 år frem i tid, kommer du ikke til å ha det helt likt som nå. Barnet vokser, og du finner kanskje små gleder som gjør livet ditt rikt og godt å leve

 

Anonym poster: 80e7eab0c699974093d1d5f88a0aadab

 

Jobbing har ingen ting med det. Men å kunne leve for sin egen del. Sikkert mange som ikke forstår det. Men jeg har aldri hatt min egen frihet. Aldri levd på egen hånd og da jeg endelig begynte å finne meg selv og lære meg å sette ned foten. Så kommer enda et nederlag. Jeg tar en avgjørelse fordi bf vil det. Jeg setter enda en gang meg selv til side... Er så vanskelig å forklare for frihet er det som betyr mest for meg. Kunne gå ut døra uten å ta hensyn til andre enn meg...

 

Det høres så rart ut, men bare å kunne gå ut sin egen dør er frihet, kunne gå i butikken og bruke den tiden jeg vil, handle klær jeg liker, lese et blad fordi jeg velger det og ikke blir tvunget av sine mishandlere, men når det til tider ikke går for jeg må ta hensyn til samboer og unge så føler jeg meg fanget...

 

HI

 

 

 

 

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562