Rollen som mor og samboer gis bort...

[Anonym bruker]

Fæl overskrift, men sannheten er at jeg mistrives som mor (aldri hatt lyst på unger, men mot abort.) og som samboer. Ble uplanlagt gravid (gikk på p-piller) med min samboer etter tre måneder bekjentskap.

 

Vi har idag en nydelig sønn på åtte måneder. Men jeg trives ikke i rollen. Vil virkelig ha tilbake det gamle livet mitt og det mener jeg virkelig! Elsker sønnen min, men skulle ønske jeg tok abort...

 

Høres kanskje utrolig egoistisk ut, men jeg har altid vært den personen som altid har satt meg selv sist. Tatt hensyn til alle rundt meg og vært hobby psykolog hele livet mitt. Opplevd mishandling fra mor og far, seksuelt misbrukt av nabo og voldtatt og nesten drept av en eksforlovede. Noe av livet mitt.

 

Da jeg endelig begynte å leve som 24 åring ble jeg gravid og enda en gang setter jeg meg til side for å ta vare på gutten vår og for å være en pliktoppfyllende kjæreste.

 

Jeg ville leve livet MITT, men det vil jeg aldri få oppleve og den følelsen vil aldri forsvinne.

 

Hadde jeg bare hvert deprimert så kunne jeg fått "lov" til å ha det sånn, men jeg er 100 % frisk.

 

Her sitter jeg fanget i et liv jeg og jeg angrer...

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Du slutter ikke å leve DITT liv selv om du er blitt mamma.

 

Det ble kanskje ikke helt som du tenkte, men å få et barn betyr ikke at man må legge egne interesser og behov på hyllen, man må bare finne en måte å kombinere det med et barn på.

 

Hva er det du savner å gjøre da? Feste? Reise? Jobbe?

 

 

 

Anonym poster: 30482991e86b86680cc6da7fa0ec2a35

[Anonym bruker]

Du høres ut som du har hatt et veldig utfordrende liv så lang, vet ikke hva jeg skal svare til det du skriver, men vil gi deg en klem og håper du får det bedre i morsrollen etter hvert...

 

Anonym poster: f85c903aa165efd28fcfa7c622937595

[Anonym bruker]

Livet går da ikke i dass om man har barn. Du valgte å ikke ta abort, da må du finne løsninger på det å ha barnet. Alternativet er å la faren sitte med hovedomsorgen, så kan du leve livet ditt uten barn.

 

Anonym poster: 4fac760764a56d4098a11494dd45f4cc

[Anonym bruker]

Du får gi far all omsorgen også får du leve festlivet som en patetisk 24 åring

 

Anonym poster: 9fd8f583729a23395b76adfab831718d

[Anonym bruker]

Du får gi far all omsorgen også får du leve festlivet som en patetisk 24 åring

 

Anonym poster: 9fd8f583729a23395b76adfab831718d

 

Takk :/ Snakket da aldri om fest... Drikker ikke en gang...

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Du elsker ikke sønnen din om du skulle ønske han ikke var i live.

 

Anonym poster: f9c8e891d9ae9ffabdaed07791a8c3a3

[Anonym bruker]

Du elsker ikke sønnen din om du skulle ønske han ikke var i live.

 

Anonym poster: f9c8e891d9ae9ffabdaed07791a8c3a3

 

Elsker sønnen min og det kan alle rundt meg si! Men jeg ønsker at jeg valgte anderledes. Stor forskjell.

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Hvorfor velger du å se på barnet som en begrensning isteden for en berikelse?

 

Du trenger nemlig ikke sette livet ditt på hold selv om du har fått barn, du kan reise, du kan ta en utdannelse, du kan lære et nytt språk, du kan besøke venner, du kan trene eller hva det nå er du har lyst til, og i tillegg oppleve morskjærligheten og det å ha omsorgen for et barn.

 

Det er på en måte for seint å angre nå (selv om du selvfølgelig kan gi faren 100% omsorg og rømme landet), der for må du omstille hjernen litt. Du må tenke annerledes, og velge se livet på en annen måte. Trenger du hjelp til det så oppsøk hjelp, det er nemlig hjelp å få. Kanskje en psykolog, en coach e.l. kan hjelpe deg på vei.

 

Anonym poster: 559b7c6b2e3ac75f3b1c2c63e60745cc

[Anonym bruker]

Dette er nesten som å banne i kjerka, men jeg sier det likevel: Vent til barnet begynner i barnehage. Da får du deler av livet ditt tilbake Mener ikke at du skal sette bort barnet ditt, men at barnehagen kan bli bra både for barnet og for deg.

 

Mange takler ikke babyperioden og mange føler at babyperioden er helt pyton! Så kommer tiden der barnet lærer å gå, kan snakke litt, kan leke og man kan gjøre flere ting sammen med barnet uten så mye planlegging. Barnet kan mer, barnet blir friere, du får litt frihet tilbake og livet blir enklere.

 

Kom deg over kneika og jeg tror det vil bli bedre. Blir det ikke bedre så oppsøker du hjelp. Kanskje du har en fødselsdepresjon som ikke har blitt helet?

 

Anonym poster: 458b85d3f427365dafba207379a09562

[Anonym bruker]

Du må få hjelp til å bearbeide traumene du har vært igjennom. Du har opplevd mishandling og trenger nå å få igjen ditt eget liv slik at du kan få oppleve morsgleden. Hva sier samboeren din?

 

Anonym poster: fca9600c4f43a852be7073caa6cd0b7e

[Anonym bruker]

100% frisk er du garantert ikke.

 

Anonym poster: e096d77b6b03bb3fd5c5df91fc353094

[Anonym bruker]

Mine traumer la jeg bak meg for mange år siden, men har brukt tid frem til 24 da det løsnet. Endelig var det min tur til å få kjenne på følelsen av å være fri fra andre og kunne fokusere fremover. Det har ingen ting med festing, jobbing eller annet, men når du har følt kniven langs strupen. Følt dødsangsten så er det en ubeskrivelig følelse å kunne puste og tenke at nå lever jeg endelig. Ja, jeg skulle flytte til utlandet. Fikk et veldig bra jobb tilbud, men reise døgn på 305 i året ( er vanskelig å kombinere det med familie). Jeg hadde staket kursen for mitt liv, men det blei ikke sånn...

 

Til deg som mener jeg ikke er frisk. Lege, min psykolog i 6 år og helsesøster er enige om at jeg ikke er deprimert. Kan si meg enig selv, men at jeg kanskje ikke har det familiebåndet som fleste har. Høres rart ut, men jeg føler ikke noe bånd mellom mennesker. Kan fint dra bort uten å savne mennesker rundt meg. Kjempe glade i min familie ( høres sikkert bare ikke sånn ut), men jeg passer bare ikke som mor eller "kone". Kan forandre seg som noen over her sier. Noe jeg inderlig håper, men det ser mørkt ut sånn som det er nå...

 

Min samboer er støttende opp i alt dette. Han eller ungen lider ikke av det. De får alt jeg kan gi dem av kjærlighet og nærhet. Vi har det godt sammen trosalt, men så klart det ligger latent i bakgrunn at dette ikke er livet for meg...

 

Takk til dere som kom med gode ord

 

HI

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Hm, skal jeg fortelle deg noe, som jeg egentlig ikke forteller til så veldig mange?

 

Jeg har vært der du er nå. (til og med når jeg var på samme alder)

Min fortid er nok mindre turbulent og traumatisk enn din, men erfaringene med det å ha baby er nok ganske lik ut fra hva du beskriver.

Jeg kan ikke fordra babytiden. Jeg følte meg innestengt, likte i grunn ikke babyene mine så veldig (har to, som nå ikke lenger er babyer) og jeg hatet det! Det fantes lysglimt, og jeg elsket jo barna jeg både hadde valgt selv og planlag, men grøss! Babytiden spiste meg opp, hus var noe drit, mann var noe drit og disse små "snørrungene" var igrunn mer slitsomme og masete enn de var en glede.

 

Nå er de store (en på 6 og en på straks 5) og det er faktisk ganske kult å ha barn, de er morsomme, begynner å bli selvstendige, og ALT, og da mener jeg virkelig ALT er mye bedre.

Jeg var heller ikke syk eller deprimert, jeg bare liker ikke og håndterer ikke babytiden videre godt. Og det har ingenting med barna å gjøre, bare om meg

 

Så, jeg har all verdens tro på at du bør gi det litt mer tid, se hvordan dette uvikler seg og se om du kanskje føler det annerledes fremover. 8 mnd er jo veldig til småtass, og for egen del måtte den eldste blir nesten 2,5 og den yngste over 3 år før jeg virkelig følte meg komfortabel og hadde den gleden jeg så frem til ved å ha barn. Det var lenge å vente, men verdt det i lengden, og jeg er glad jeg ikke valgte å pakke og dra, selv om fristelsen var veldig stor veldig lenge...

 

Anonym poster: ffa360cb64fba6e4f313c71ffb8f8ed7

[Ikkesåallerværst]

Helt ærlig, jeg tror du har bløffet terapeutene dine, og kanskje også deg selv. Du beskriver veldig motstridende ting. Du ønsker ikke å være mor, men gir gutten og kjæresten alt du har av kjærlighet og de merker ingenting - det virker som du er veldig avstengt fra det som foregår inni deg, og det livet du faktisk lever. Du har sikkert bearbeidet traumene, men det å få egne barn gjør ofte at man må bearbeide på nytt.

 

Håper uansett at du får det bedre! Skriver ikke dette for å moralisere, eller være ekkel. Jeg vil ofte selv ut av rollen som mor spesielt, men jeg vet godt at jeg tåler mindre fordi jeg har ballast, og at jeg strever mer med relasjoner enn andre som har hatt ubetinget og forutsigbar kjærlighet.

[**venter**]

Du har ikke det noen kaller tilknytningssår da? Det har jeg, og føler ofte det samme som deg, bare ikke like ekstremt. Du høres derimot ut som du har den motsatte reaksjonen av dette enn det jeg har.

 

Her kan du lese litt om det: http://www.parterapi.info/parforhold.php

[Anonym bruker]

Helt ærlig, jeg tror du har bløffet terapeutene dine, og kanskje også deg selv. Du beskriver veldig motstridende ting. Du ønsker ikke å være mor, men gir gutten og kjæresten alt du har av kjærlighet og de merker ingenting - det virker som du er veldig avstengt fra det som foregår inni deg, og det livet du faktisk lever. Du har sikkert bearbeidet traumene, men det å få egne barn gjør ofte at man må bearbeide på nytt.

 

Håper uansett at du får det bedre! Skriver ikke dette for å moralisere, eller være ekkel. Jeg vil ofte selv ut av rollen som mor spesielt, men jeg vet godt at jeg tåler mindre fordi jeg har ballast, og at jeg strever mer med relasjoner enn andre som har hatt ubetinget og forutsigbar kjærlighet.

 

Må du nok lese hele siste innlegg: Vi har det godt sammen trosalt, men så klart det ligger latent i bakgrunn at dette ikke er livet for meg...

 

Skriver jo at det ligger i bakgrunnen, men jeg gjør mitt aller beste for at mine to skal ha det bra. Vi krangler lite eller ingen ting. Vi har det godt sammen. Får mye skryt for min rolle som mor. Så nei jeg nekter ikke for mitt problem... Skulle ønske jeg kunne bløffe for skjønner at dette ikke er normalt å føle når jeg og alle andre rundt meg sier jeg er frisk.

 

HI

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Hm, skal jeg fortelle deg noe, som jeg egentlig ikke forteller til så veldig mange?

 

Jeg har vært der du er nå. (til og med når jeg var på samme alder)

Min fortid er nok mindre turbulent og traumatisk enn din, men erfaringene med det å ha baby er nok ganske lik ut fra hva du beskriver.

Jeg kan ikke fordra babytiden. Jeg følte meg innestengt, likte i grunn ikke babyene mine så veldig (har to, som nå ikke lenger er babyer) og jeg hatet det! Det fantes lysglimt, og jeg elsket jo barna jeg både hadde valgt selv og planlag, men grøss! Babytiden spiste meg opp, hus var noe drit, mann var noe drit og disse små "snørrungene" var igrunn mer slitsomme og masete enn de var en glede.

 

Nå er de store (en på 6 og en på straks 5) og det er faktisk ganske kult å ha barn, de er morsomme, begynner å bli selvstendige, og ALT, og da mener jeg virkelig ALT er mye bedre.

Jeg var heller ikke syk eller deprimert, jeg bare liker ikke og håndterer ikke babytiden videre godt. Og det har ingenting med barna å gjøre, bare om meg

 

Så, jeg har all verdens tro på at du bør gi det litt mer tid, se hvordan dette uvikler seg og se om du kanskje føler det annerledes fremover. 8 mnd er jo veldig til småtass, og for egen del måtte den eldste blir nesten 2,5 og den yngste over 3 år før jeg virkelig følte meg komfortabel og hadde den gleden jeg så frem til ved å ha barn. Det var lenge å vente, men verdt det i lengden, og jeg er glad jeg ikke valgte å pakke og dra, selv om fristelsen var veldig stor veldig lenge...

 

Anonym poster: ffa360cb64fba6e4f313c71ffb8f8ed7

 

Tusen takk for svar. Et eller annet som lettet når jeg leste svaret ditt og håper virkelig ting vil bli bedre med tiden. For jeg føler meg fanget. Da jeg endelig var fri fra fortiden så kom det en fremtid som låste meg som mor...

 

Uff... Ting kunne vært lettere...

 

Tusen takk for svar igjen

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Du har ikke det noen kaller tilknytningssår da? Det har jeg, og føler ofte det samme som deg, bare ikke like ekstremt. Du høres derimot ut som du har den motsatte reaksjonen av dette enn det jeg har.

 

Her kan du lese litt om det: http://www.parterapi.../parforhold.php

 

Kanskje jeg har det... Syns det stod mye som kunne forklare min mangel på bånd mellom mennesker...

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke din bakgrunn men jeg takler heller ikke småbarnstiden. Er i tillegg alene så ja hater livet mitt sånn som det er nå.

 

Nå er min gutt snart 2 år og ting begynner å bli bedre men idag f.eks ville jeg gjerne ikke hatt barn.

 

Merker lysglimtene kommer oftere og oftere og ser på nevøen min som er litt eldre og jeg gleder meg til min blir så stor. Men det er jo som å banne i kirka for alle aldre har sin sjarm og det skal ikke være lov å ikke like visse aldre..

 

Anonym poster: 742c1137124d9ad6574ecea068f59b07

[ღTyrkiskPepperღ]

Helt ærlig så tror jeg ikke du kan elske sønnen din så høyt som du sier, når du skriver at du skulle ønske du tok abort.

Er du sikker på at du ikke er deprimert? Har du snakket med psykologen om at du skulle ønske din sønn ikke var født? Hva sier han/hun til det?

 

 

[Anonym bruker]

Hm, skal jeg fortelle deg noe, som jeg egentlig ikke forteller til så veldig mange?

 

Jeg har vært der du er nå. (til og med når jeg var på samme alder)

Min fortid er nok mindre turbulent og traumatisk enn din, men erfaringene med det å ha baby er nok ganske lik ut fra hva du beskriver.

Jeg kan ikke fordra babytiden. Jeg følte meg innestengt, likte i grunn ikke babyene mine så veldig (har to, som nå ikke lenger er babyer) og jeg hatet det! Det fantes lysglimt, og jeg elsket jo barna jeg både hadde valgt selv og planlag, men grøss! Babytiden spiste meg opp, hus var noe drit, mann var noe drit og disse små "snørrungene" var igrunn mer slitsomme og masete enn de var en glede.

 

Nå er de store (en på 6 og en på straks 5) og det er faktisk ganske kult å ha barn, de er morsomme, begynner å bli selvstendige, og ALT, og da mener jeg virkelig ALT er mye bedre.

Jeg var heller ikke syk eller deprimert, jeg bare liker ikke og håndterer ikke babytiden videre godt. Og det har ingenting med barna å gjøre, bare om meg

 

Så, jeg har all verdens tro på at du bør gi det litt mer tid, se hvordan dette uvikler seg og se om du kanskje føler det annerledes fremover. 8 mnd er jo veldig til småtass, og for egen del måtte den eldste blir nesten 2,5 og den yngste over 3 år før jeg virkelig følte meg komfortabel og hadde den gleden jeg så frem til ved å ha barn. Det var lenge å vente, men verdt det i lengden, og jeg er glad jeg ikke valgte å pakke og dra, selv om fristelsen var veldig stor veldig lenge...

 

Anonym poster: ffa360cb64fba6e4f313c71ffb8f8ed7

 

Tusen takk for svar. Et eller annet som lettet når jeg leste svaret ditt og håper virkelig ting vil bli bedre med tiden. For jeg føler meg fanget. Da jeg endelig var fri fra fortiden så kom det en fremtid som låste meg som mor...

 

Uff... Ting kunne vært lettere...

 

Tusen takk for svar igjen

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562

 

Jeg har forrsten selvfølgelig ikke gått veien alene heller altså, barnas far, min mann har jo hatt en stor rolle i dette hele veien, man må bare huske å fortelle og holde dem på "alerten" når det er noe. Nå trenger jeg ikke det lenger men når de var mindre og jeg følte meg så beregnset brukte jeg faktisk mye tid på å IKKE være hjemme når jeg kunne. Og jeg er glad for at han har "hengt med på lasset" hele veien for å hjelpe meg til å håndtere noe jeg trøblet så mye med...

 

Håper virkelig du får samme opplevelse fremover, men det kommer jo til å kreve en del av både deg og partneren, og det kommer til å ta tid. Lykke til!

 

Anonym poster: ffa360cb64fba6e4f313c71ffb8f8ed7

[Anonym bruker]

Jeg tror det beste du kan gjøre er å endre innstilling til det å ha barn. Den tiden du er inne i nå med en på 8 mnd er noe helt annet enn den tiden som kommer når du er tilbake i jobb og ungen i barnehage... og ting vil endre seg bare fordi ungen blir større også.

 

Her inne og mange andre steder så snakkes det om hvordan man skal ofre seg og sitt liv for barna sine. Jeg synes det blir en helt feil innstilling, for man skal ikke legge om hele livet sitt synes jeg, man må fortsatt kunne ta hensyn til seg selv. Det som har skjedd er at dere har fått et barn, et tilskudd til familien, der dere tilpasser dere alle sammen for en ny hverdag. Også barnet! Det meste kan du "bestemme" selv, du må bare ta visse hensyn. Vil du ha en utradisjonell jobb med ubekvemte arbeidstider, så må du kanskje ha en au pair eller praktikant som kan stille opp med henting i barnehage, kveldspass osv. Vil du bo i utlandet, kan du la barnet ditt starte på en internasjonal skole. Mange gjør det, og reiser rundt i verden fra sted til sted, med barn som trives med det. Du må selvsagt passe på å ta hensyn til barnet oppi det hele også, ved å gi det tid når du har tid, se så han trives osv. Men det meste kan du gjøre selv om du har barn hvis du bare tenker litt kreativt. Et barn hindrer deg ikke til å ha frihet, men det krever litt planlegging. Og ofte litt ekstra god økonomi, men igjen jobber du mye så har du råd til det også. Kanskje samboeren din er hovedomsorgsgiveren hjemme hos dere slik at du ikke nødvendigvis trenger å se barnet våkent hver eneste dag f.eks. Andre hverdagslige ting som hobbyer osv er det jo ikke noe problem å gjennomføre som før, så lenge du har en samboer (eller leie inn en barnevakt e.l.) som stiller opp.

 

Så jeg tror rett og slett hvis du klarer å snu synet ditt på hva et barn gjør med livet, så vil ting bli lettere. Og jeg synes også at det er mye hyggeligere å være mor til en treåring enn en baby.

 

Anonym poster: 4ccc7d276ab26d799a120f13ef3d0c2c

[Anonym bruker]

Tror folk her tenker det feil i forhold til hva HI skriver.. Slik jeg ser det, så har HI levd et liv hvor hun setter alle andre foran seg selv, hun tok ikke abort, pga en felles avgjørelse med BF (nok en gang satt en annens ønske foran eget?) Man kan elske et barn, men samtidig ønske man hadde ventet med å bli mor.. Jeg elsker mine barn, men jeg skulle til tider ønske jeg hadde ventet med å bli mor, jeg tror ikke jeg var 100% klar når jeg ble det.. Men samtidig, hadde jeg ventet så hadde jeg ikke fått de ungene jag har..

Alle setter fokus på ordet "abort" her, ikke på det HI egentlig mener ser det ut til..

 

HI; jeg forstår deg, jeg var som deg, jeg satte andre foran meg selv til en hver tid, jeg gikk gjennom vold og voldtekt i oppvekst og ungdommen, ble gravid som 21 åring, da jeg var nådd så langt at jeg klarte å bruke tid på meg selv også. Jeg var egentlig erklært steril, pga skader på livmor/livmormunn etter voldtekt, men ble gravid fort etter jeg ble kjent med min nåværende samboer, jeg beholdt fordi han så gjerne ønsket det, jeg var mer i tvil.. De første årene var vanskelige, for enda jeg knyttet bånd til ungene, og elsket de, så skulle jeg ønske jeg hadde klart å se eget behov, behovet for å bli kjent med den jeg egentlig er, den som klarer å sette egne behov først av og til.. Når ungene var 3 år, så startet jeg derimot å finne igjen meg selv, den jeg var når jeg var 21 år, det tok meg år, men jeg nådde dit, og nå er jeg glad jeg ikke tok abort.

 

Jeg håper du finner deg selv igjen, den jenta som klarte å sette eget behov først av og til, etter hvert som ungen blir eldre, og ikke krever like mye av deg for sine behov. Du vil kanskje oppleve hvert steg som en "befrielse", når ungen går selv, og ikke trenger å bli båret hele tiden, når ungen klarer å spise selv, når ungen starter i bhg osv osv.. Det går sakte over i et liv hvor ungen blir mer selvstendig, og du kan ta deg en lengre dusj uten å føle du setter ungen sist osv..

 

Om det er slik du mente? Eller om jeg har misforstått helt.. Synes du får veldig med pes her, uten at noen egentlig spør om de har forstått deg rett.

 

Anonym poster: b38f149448242be5768a43584751d9b2

[Anonym bruker]

Tror folk her tenker det feil i forhold til hva HI skriver.. Slik jeg ser det, så har HI levd et liv hvor hun setter alle andre foran seg selv, hun tok ikke abort, pga en felles avgjørelse med BF (nok en gang satt en annens ønske foran eget?) Man kan elske et barn, men samtidig ønske man hadde ventet med å bli mor.. Jeg elsker mine barn, men jeg skulle til tider ønske jeg hadde ventet med å bli mor, jeg tror ikke jeg var 100% klar når jeg ble det.. Men samtidig, hadde jeg ventet så hadde jeg ikke fått de ungene jag har..

Alle setter fokus på ordet "abort" her, ikke på det HI egentlig mener ser det ut til..

 

HI; jeg forstår deg, jeg var som deg, jeg satte andre foran meg selv til en hver tid, jeg gikk gjennom vold og voldtekt i oppvekst og ungdommen, ble gravid som 21 åring, da jeg var nådd så langt at jeg klarte å bruke tid på meg selv også. Jeg var egentlig erklært steril, pga skader på livmor/livmormunn etter voldtekt, men ble gravid fort etter jeg ble kjent med min nåværende samboer, jeg beholdt fordi han så gjerne ønsket det, jeg var mer i tvil.. De første årene var vanskelige, for enda jeg knyttet bånd til ungene, og elsket de, så skulle jeg ønske jeg hadde klart å se eget behov, behovet for å bli kjent med den jeg egentlig er, den som klarer å sette egne behov først av og til.. Når ungene var 3 år, så startet jeg derimot å finne igjen meg selv, den jeg var når jeg var 21 år, det tok meg år, men jeg nådde dit, og nå er jeg glad jeg ikke tok abort.

 

Jeg håper du finner deg selv igjen, den jenta som klarte å sette eget behov først av og til, etter hvert som ungen blir eldre, og ikke krever like mye av deg for sine behov. Du vil kanskje oppleve hvert steg som en "befrielse", når ungen går selv, og ikke trenger å bli båret hele tiden, når ungen klarer å spise selv, når ungen starter i bhg osv osv.. Det går sakte over i et liv hvor ungen blir mer selvstendig, og du kan ta deg en lengre dusj uten å føle du setter ungen sist osv..

 

Om det er slik du mente? Eller om jeg har misforstått helt.. Synes du får veldig med pes her, uten at noen egentlig spør om de har forstått deg rett.

 

Anonym poster: b38f149448242be5768a43584751d9b2

 

Tusen takk for at du klarer å skrive akkurat som jeg har det... Å ordlegge seg er ikke altid så lett... Ser at jeg ikke er alene om å ha det sånn og håper virkelig det blir bedere med tiden

 

Anonym poster: 8f7f476e5c8555ecf37ef8a67eca6562