Sug Lut, Pashla og andre som spiser alt

[Anonym bruker]

Jeg synes det går litt begge veier, som gjest skal man være høflig og som vert skal man vise omtanke.

 

Det er svært lite jeg virkelig ikke klarer å få i meg selv om det er ting som jeg setter mer pris på enn andre. Har fått i meg stekt sild ved 1. middag hos min kjæres foreldre (jeg er fra utlandet, det var en krevende sak!), og pussige kinesiske retter i jobblunsj i Asia (haifinnsuppe er IKKE godt!) fordi det var situasjoner der "nei takk, skal ikke ha" ikke passet seg. Men i de fleste sammenhengene går det faktisk ann å komme seg rundt ved å spise bare litt, forsyne seg av det andre, skryte uhemmet av en annen rett, eller rett og slett si "det er veldig snilt av deg å tilby meg gammalost, men jeg tror jeg står over" uten å fornærme verten.

 

Mens vi snakker om verten, er jeg virkelig den eneste som spør ifm invitasjonen om det er noe gjesten ikke kan/vil få i seg? Jeg vil helst lage mat som folk liker, det krever ikke mye av meg å unngå å lage fisk når min manns bestekompis er på besøk, hval når jeg har venner fra Frankrike over, eller unngå sterk mat når svigermor spiser hos oss? Jeg ville aldri funnet på å bli fornærmet om en av gjestene, særlig et barn, ikke spiste av en rett. Men jeg ville bitt mektig fornærmet om de forventet at jeg disket opp noe annet, eller om barnet (over en viss alder) begynte med "æsj" og "fy". Er det barn på besøk er jeg litt ekstra påpasselig med å ha noen ukontroversielle retter på bordet, for min sønn har veldig voksne preferanser og jeg er lite vant til å lage typisk barnevennlig mat.

 

For meg er det misforstått høflighet å tvinge i seg mat man ikke klarer å få ned, høflige personer klarer å forsvare egne grenser samtidig som de viser hensyn og omtanke for andre. Og omtanken skal jammen gå begge veier.

 

Må presisere at dette gjelder ved besøk. I hverdagen må poden (4 år) smake på alt før han kan uttale seg om hva han liker eller ikke. Og da sier man "jeg liker ikke", ikke "det er ikke godt". Han velger ikke hva vi spiser til middag, og spiser han ikke får han pente vente til frokost (vi har ikke kveldsmat). På restaurant velges mat fra voksenmenyen til han også, har alltid gjort det. Ingen krise, bare klare rammer.

 

Anonym poster: 21cc3506d99fe1fd94ef4b3ed0a09211

[Anonym bruker]

Det er svært få matvarer jeg virklig misliker. Jeg synes røkt kolje, kjøttpudding og røkelaks er heslig, men jeg klarer jo å spise det likevell uten å brekke meg eller lage grimaser. Før var det flere ting jeg virklig ikke likte, men det bunnet bare i at jeg ikke hadde fått opplæring i å like det fra jeg var liten. Min mor var ikke særlig flink på det området. Det var imidlertid ikke så veldig vansklig å lære seg å like tingene i voksen alder når jeg forsøkte.

 

De jeg kjenner som har flere ting de ikke "klarer" å spise har det til felles at de ikke ble særlig pushet til å smake på ting da de var barn.

 

Å lyve på seg alergier mener jeg er veldig dumt. Det undergraver troen på at både du selv og andre snakker sant. Det kan være farlig.

 

Anonym poster: 5aac32e709965a07f0a88c2c4689d1d7

 

Så du mener at uansett hvor mye man øver så liker man alt?????? Ja ja, tro hva du vil. Jeg har virkelig prøvd å like nøtter og mandler fordi det er i mange kaker og mye annet. Men jeg klarer det ikke. Jeg prøver ca 1 - 2 ganger i måneden enda, har nå prøvd siden jeg var 6 år og lære og like det, men jeg klarer det ikke. Jeg brekker meg av smaken. Så i akkurat dette tilfellet har jeg vagt å lyve på meg en allergi.

Jeg prøver meg på valnøtter og mandler fordi gubben kjøper det som snacks, men jeg klarer ikke.

 

Anonym poster: cf41c7da0d895a25a7f21135e0175283

Nå er det jo heller ikke noe krav at du skal like alt mulig, bare at du skal godta det og klare å spise det når du får det servert. Akkurat der tror jeg en del gjør feil. Det er nesten ingen som virklig liker alt, men det er normalt å spise mat som man ikke synes er veldig god.

 

Anonym poster: 5aac32e709965a07f0a88c2c4689d1d7

 

Men jeg klarer ikke å spise nøtter og mandler. Uansett hva du mener, så er det sånt. Jeg klarer ikke å godta og spise noe med nøtter og mandler. Det vokser i munnen og jeg brekker meg. Sånt er det og sånt kommer det til å være. Jeg er 38 år og har altså prøvd i 32 år og like noe. Synes jeg har brukt mye tid på det.

 

 

 

Anonym poster: cf41c7da0d895a25a7f21135e0175283

Så unngå det, da.

Du kan allikevel gjennomføre et normalt middagsselskap hjemme hos hvem som helst uten å skape skandale. Det var jo det trådene gikk om, i starten.

 

Generelt så er det jo også sånn at det å påpeke andres mangel på dannelse heller ikke regnes som dannet. Dårlig oppførsel er sin egen straff, og blir ikke påtalt (av meg i alle fall). Så om folk avviser maten jeg har laget til dem, tenker jeg i mitt stille sinn "Det var da sært av en voksen dame" og legger det bak meg. Men mine yndlingsmiddagsgjester er de som stønner og akker seg over hvor godt det er. Dem ber man da oftere!

 

Setter du da pris på at gjestene heller stønner og later som maten er god enn at de høflig takker nei?

 

Hadde syns det var merkelig om noen spiste noe de ikke likte- voksne som barn. Du virker utrolig ensporet og med null vilje til å forstå at folk gjør det annerledes. Det er slettes ikke normalen å spise noe en ikke liker. Jeg kunne f.eks aldri tenkt meg smake smalahove, og min venninne fra et afrikansk land nekter smake reker. Dette fordi det faktisk er sett på som fattigmat på linje med insekter og larver, og hun nekter spise sånt igjen.

 

Jeg har vært vegetarianer hele min oppvekst og til jeg var 29 år. Spiser noe kjøtt nå, men ikke mye da jeg blir dårlig. Aldri i livet om jeg hadde spist kjøtt for å tekkes en vert, det var helt og holdent min avgjørelse. Forøvrig kan en vegetarianer bli syk av å spise biff! Etter en stund som vegetarianer slutter kroppen produsere et enzym

for å bryte ned kjøtt!!

 

Nei, heldigvis har jeg normal omgangskrets hvor vi tar verken oss selv eller andre så veldig høytidelig. Ingen tvinger i seg mat, men derimot smaker en om en ønsker. Maten definerer heller ikke om vi ser på de andre som voksne individerer eller om folk er sære.

 

Ikke tenkt på at du legger litt vel mye makt i et måltid?

 

Anonym poster: 8d9a8c82f6924e9c33301d28ff51e7d9

[Anonym bruker]

Ingen er vel uenig i at det går an å unngå et par helt spesielle ting. I voksen alder klarer man det jo uten å skape skandale.

 

Men derav å trekke den slutningen at ungene også garantert vil komme til å ha matvegring på at bestemt antall ting, er jo bare tull. Alle ungene har hatt sære perioder, men blir de sultne nok, så spiser de, gitt...

 

Spyr man av helt vanlige matvarer som f eks kjøttkaker har man en ganske vesentlig sosial hemning, fordi det er blant de ting man vil måtte møte. At foreldre hjelper til med å framdyrke "likerikke"-tendenser er jo bare med på å gjøre det verre! Det er jo som å nekte å hjelpe ungene med å lære seg å sykle, fordi de datt og slo seg de 2-3 første gangene! Det er da mye verre å IKKE kunne det i det hele tatt, enn å måtte slå seg noen ganger?

 

Jeg mååå bare kommentere dine innlegg om kjøttkaker

 

Ja, det er en vanlig rett her i landet, men det betyr da slett ikke at alle MÅ like det.

Sønnen min liker ikke kjøttkaker (og grøt), men ellers er han stort sett altetende i en alder av 5 år.

Han elsker kylling, kjøtt og fisk, samt noe grønnsaker. Spiser mer enn mange andre på sin alder, med andre ord. Og da synes virkelig ikke jeg at det er en big deal at han ikke liker kjøttkaker og kan virkelig ikke se at det skal bli et stort problem for ham om det fortsatt er sånn når han blir større.

Men jeg må legge til at han spyr ikke av å smake på dem

 

Dessuten så har jeg en følelse av at kjøttkaker ikke blir servert så ofte lenger når man har besøk.

 

Anonym poster: faa5f97f9adbc926c6caeba65c3eda47

[Mrs. Kaizer]

Kanskje Pashla og Sug Lut bør holde seg til kranglesiden med denne kveruleringen sin.. Dette grenser til for dumt nå...

Endret 2. mai 2013 av Violeta Violeta

[nagini]

Nei aldri. Jeg spiser alt av mat. Eneste jeg ikke liker er noe tilbehør. Men man forsyner seg jo bare av det man spiser?

 

Anonym poster: 50820ec8bbee295ad4ec88a6c60cbb8a

 

Mener du seriøst at du aldri har vært i en middag der middagen serveres ferdig lagt opp på tallerkenen???

 

Jeg tenker at så lenge maten er tilberedt skikkelig av gode råvarer bør det ikke være noe problem for et voksent menneske å spise (ikke for barn heller).

Har en venninne som er ekstremt kresen (hun liker omtrent bare mat fra McDonald's, Burgerking og Friday's) og, i følge henne selv, er hun "veldig vàr på konsistenser".

Hadde henne på middag og serverte en hjemmelaget suppe til forrett. Den orket hun ikke å spise fordi "konsistensen var feil". Skikkelig ufint, synes jeg!

Ble faktisk ganske sur!

 

Jeg er i stor grad enig med deg her, men nå er det ikke alle som er flinke å lage mat, og ikke alle bruker gode råvarer når de lager mat. Jeg kan ikke komme på noe "ordentlig" mat jeg ikke liker, men medisterdeig, pølser, kjøttpuddig, dressing på flaske (kan jeg velge vil jeg ikke ha dressing i det hele tatt på salaten), fritystekt mat som pomme frittes etc er mat jeg ikke makter, og faktisk kan komme i skade å kaste opp av. Nå er det ikke så ofte man får slikt servert, men det har skjedd i min oppvekst, da folk ofte innbiller seg at barn kun spiser junk og ekle slimete farseprodukter, og at det er en god ide å servere. Da pleide jeg stort sett å insistere på at jeg var mett og holde meg til neste dag, men husker en gang moren til en venninne insisterte, og jeg endte opp med å kaste opp på tallerkenen. Den grusomme skammen, urk...

 

Det finnes mat jeg ikke liker, men som jeg fint kan spise uten å brekke meg, da forsyner jeg meg lite (f.eks. kokt fisk, eller kneipbrød). Og det finnes mat jeg bokstavelig talt kaster opp av, da må jeg si at jeg ikke er så glad i det hvis det ikke er et alternativ å si man ikke er sulten. Er man f.eks. på besøk en hel helg vil det nok bli litt gjennomsiktig å si at man ikke er sulten på 48 timer. Og ja, jeg HAR opplevd en helg der all maten besto av ting som pølser, rekesalat, pølsebrød, kjøttpudding... Omgås heldigvis ikke mennesker med et slikt kosthold nå i voksen alder, men man vet jo aldri hvilke matvaner barnets venner har, så mitt barn skal få slippe å spise om det er noe hun virkelig ikke hæler. Far er rimelig altetende da, dvs, det er ikke noe han direkte spyr av, så satser på hun slekter på ham.

[Himmel og hav]

Jeg har, til dags dato, aldri spist sammen med et voksent menneske som brekker seg og kaster opp av vanlig mat. Jeg har møtt noen som ikke liker ditt og datt, og det er rett og slett pinlig å sitte sammen med noen som pirker ut gulrøttene av lapskausen eller plukker salaten vekk fra smørbrødet. Det å spise det man får servert når man er borte, så sant man ikke er allergisk eller unngår noe av overbevisningsgrunner, er for meg så selvfølgelig at jeg blir litt himmelfallen når jeg møter kresne mennesker. Mine barn er oppdratt til at all mat kan spises, selv om det ikke er det beste man vet, men at man kan f.eks ta mye potet og lite kjøtt, eller forsyne seg med bare en liten bit blomkål og heller mer gulrot. Det har ikke foregått uten protester, grining på nesa og mild grad av tvang, men nå spiser de alt og er nysgjerrige på nye smaker og varianter.

 

Selv likte jeg ikke rå paprika før jeg var over 30. Det medførte derimot aldri at jeg tok den av smørbrødet eller plukket den ut av salaten. Jeg spiste det, uten å lage noe nummer ut av det. Jeg er tante til noen barn som blir oppdratt annerledes. De er nå i slutten av tenårene, og det er rett og slett flaut å se på dem i familieselskaper. De er oppvokst med å alltid få et alternativ de liker servert, og får faktisk premie om de spiser fisk (og da snakker vi fiskekaker ol)! Om man oppdrar barn til at det er greit å være sære i matveien, så skaper man et problem for dem. De vil, garantert, komme i situasjoner der de hadde hatt behov for ferdigheten "spise mat jeg ikke liker", og de hadde sluppet å bekymre seg for hva som kan komme til å bli servert på steder de skal.

[nagini]

Det er forskjell på å velge å gå sulten fremfor mat man ikke liker, og å kreve/forvente å få noe annet. Det siste er jeg helt enig i at er veldig uhøflig, men har ikke møtt mange av den typen heldigvis. jeg har aldri fått annen mat om jeg ikke likte, men det fikk meg ikke til å gå fra å kaste opp av den vonde maten til å tolerere den. Så er det heller ingenting av maten vi noen gang hadde hjemme jeg reagerer slik på, mine foreldre laget all mat fra bunnen, og f.eks. ketchup har aldri vært i vårt hus. Burde man kjøpe inn ketchup og trykke i barna i tilfelle de får servert det en gang i fremtiden? Hva med folk som ikke liker f.eks. akevitt? Eller kaffe? Er det lov å takke nei til, og evt si at man ikke er så glad i det og foretrekker vann?

 

Din "ikke like paprika" var tydeligvis som min "ikke like fisk", ville heller gått sulten, men kan spise det om nødvendig. Høres ikke ut som du noengang har prøvd å spise mat du virkelig ikke liker. For meg er det like aktuelt å spise en grillpølse som en hundebæsj, jeg får gåsehud her jeg sitter bare ved å skrive det. En fysisk umulighet uten å brekke seg.

 

Nå vet jeg ikke hva du ser på som vanlig mat da, jeg brekker meg heller ikke av noe jeg anser som vanlig mat, og det finnes ingen råvare jeg ikke kan få i meg (mulig lever forresten), men enkelte usunne blandingsprodukter går altså ikke.

[Anonym bruker]

"Matvegring" er et luksusfenomen, det er ingen som kan tillate seg denslags om de ikke blir fortalt at det er greit.

 

Anonym poster: 0f42a34041298c7d6779c72daf22b3e8

[Trimsi]

Barn er FORSKJELLIGE, også når det kommer til hvordan ting smaker og hvor kresne de er. Vi er født med ulike forutsetninger for å smake mat og noen barn er svært sensitive når det gjelder nye smaker og konsistenser.

Jeg har to forskjellige unger der den ene er en ekte matnyter som liker bortimot alt. Når han var syv år gammel var vi på en gourmetrestaurant der vi fikk en syvretters med utrolig spennende og spesielle retter. Gutten smakte med stor iver på absolutt alt!

Vår andre gutt har dessverre arvet mormors sarte gane ;-) og er vanvittig kresen, kjedelig og forsiktig i matveien. Vi kan ikke gjøre annet enn å oppmuntre han og be han om (i hvertfall) å smake på maten.

Stort sett hjelper ingenting og det eneste vi "krever" av han er at han ikke skal snakke nedsettende om maten han blir tilbudt. Denne gutten er sensetiv på mange andre områder, han filosoferer mye over liv og død, er svært glad i dyr og er ikke den som liker fysiske utfordringer.

 

Det er så veldig viktig at barn blir møtt som de personene de er. Selv om vi gjerne skulle ønsket det er det umulig å forandre et barns gener og forutsetninger. Det og f.eks ikke akseptere at et barn kan være kresent og kreve at barnet skal spise det meste av mat, mener jeg er et overtramp.

Endret 2. mai 2013 av Trimsi

[Anonym bruker]

"Matvegring" er et luksusfenomen, det er ingen som kan tillate seg denslags om de ikke blir fortalt at det er greit.

 

Anonym poster: 0f42a34041298c7d6779c72daf22b3e8

 

Og likevel er så mange fattige tiggere kresne...

 

I Australia pleide jeg å dele maten jeg hadde handlet med aboriginal-tiggerene som sto utenfor matbutikken. Type en neve sukkererter, en boks juice, et par grove rundstykker. "No no white girl, I want coca cola and meatpie!"

 

Anonym poster: 3606b8f81590fba700b8acbbebcd735a

[MillaCamilla]

Drit nå i å vri og vrenge på alt.

Ingen av oss har sagt det du skisserer i hovedinnlegget, NEI; vi driver ikke tvang, med armen bakpå ryggen og

'en skje for katta og en skje for musa.'

 

Hjemme er det tvert imot matro, nytelse og samvær i sentrum, og jeg har damaskservietter, levende lys og sølvtøy på bordet hver eneste dag. Det er ikke løgn en gang! Fordi måltidene skal handle om veldig mye annet. De har hver sin dag i uka de er med og lager maten, og det gjør en kjempestor forskjell i respekten for andres arbeid - de har i en alder av 4-5 år skjønt hvor utrolig skuffende det er å be noen til bords som snakker stygt om maten, sier æsj, "liker ikke" eller nekter å spise.

 

Til spørsmålet ditt: NEI; det har ikke skjedd at jeg har brekt meg av mat. Jeg har ved to anledninger (da jeg gikk i 1.klasse) blitt en smule satt ut av matvarer med klam konsistens, og ikke klart å fullføre måltidet. dene ene gangen med lutefisk av det meget dissende slaget, den andre gangen med en lokal "delikatesse" som ligner bollemelk (melboller i kokt melk). Ingen tvang meg til å spise opp, men siden jeg var gjest hjemme hos noen andre som elska disse rettene, fikk jeg heller ikke noe alternativ. Regner med jeg i det ene tilfellet fikk ned potetene. Men jeg var i alle fall gammel nok til å holde klokelig kjeft, tror jeg var 7 da.

 

NB: begge disse tingene spiser jeg i dag; lutefisk med stor glede og mye akevitt, bollemelk bare i ytterste nød, men HELT uten å informere andre om mine private følelser over maten!

 

Til eksempelet over: Klarer man ikke maten går man sulten fra bordet. Takker nei til hele måltidet, ideelt sett. Blir man spurt: "Skal du ikke ha kjøttkaker" tar man en, og smugler hoveddelen inn mellom potetene. Å ikke være i stand til å spise kjøttkaker - i Norge - er såpass tragisk at jeg skjønner ikke hvordan dere som foreldre syns det er OK.

 

Vi merkelige utskuddene som ikke vil være curlingmødre har også vært barn. Og jeg er kjempeglad for å ha lært nok folkeskikk til at andre slipper å ta i bruk sin "empati" over at jeg, en velfødd nordmann, sitter til bords og vemmes over god mat. De har allerede stått på kjøkkenet og svetta for min skyld, de skal slippe å sitte og gremmes over min manglende dannelse.

 

Bra skrevet!

[MammantilNurket]

Nei aldri. Jeg spiser alt av mat. Eneste jeg ikke liker er noe tilbehør. Men man forsyner seg jo bare av det man spiser?

 

Anonym poster: 50820ec8bbee295ad4ec88a6c60cbb8a

 

Mener du seriøst at du aldri har vært i en middag der middagen serveres ferdig lagt opp på tallerkenen???

 

Jeg tenker at så lenge maten er tilberedt skikkelig av gode råvarer bør det ikke være noe problem for et voksent menneske å spise (ikke for barn heller).

Har en venninne som er ekstremt kresen (hun liker omtrent bare mat fra McDonald's, Burgerking og Friday's) og, i følge henne selv, er hun "veldig vàr på konsistenser".

Hadde henne på middag og serverte en hjemmelaget suppe til forrett. Den orket hun ikke å spise fordi "konsistensen var feil". Skikkelig ufint, synes jeg!

Ble faktisk ganske sur!

 

Jeg er i stor grad enig med deg her, men nå er det ikke alle som er flinke å lage mat, og ikke alle bruker gode råvarer når de lager mat. Jeg kan ikke komme på noe "ordentlig" mat jeg ikke liker, men medisterdeig, pølser, kjøttpuddig, dressing på flaske (kan jeg velge vil jeg ikke ha dressing i det hele tatt på salaten), fritystekt mat som pomme frittes etc er mat jeg ikke makter, og faktisk kan komme i skade å kaste opp av. Nå er det ikke så ofte man får slikt servert, men det har skjedd i min oppvekst, da folk ofte innbiller seg at barn kun spiser junk og ekle slimete farseprodukter, og at det er en god ide å servere. Da pleide jeg stort sett å insistere på at jeg var mett og holde meg til neste dag, men husker en gang moren til en venninne insisterte, og jeg endte opp med å kaste opp på tallerkenen. Den grusomme skammen, urk...

 

Det finnes mat jeg ikke liker, men som jeg fint kan spise uten å brekke meg, da forsyner jeg meg lite (f.eks. kokt fisk, eller kneipbrød). Og det finnes mat jeg bokstavelig talt kaster opp av, da må jeg si at jeg ikke er så glad i det hvis det ikke er et alternativ å si man ikke er sulten. Er man f.eks. på besøk en hel helg vil det nok bli litt gjennomsiktig å si at man ikke er sulten på 48 timer. Og ja, jeg HAR opplevd en helg der all maten besto av ting som pølser, rekesalat, pølsebrød, kjøttpudding... Omgås heldigvis ikke mennesker med et slikt kosthold nå i voksen alder, men man vet jo aldri hvilke matvaner barnets venner har, så mitt barn skal få slippe å spise om det er noe hun virkelig ikke hæler. Far er rimelig altetende da, dvs, det er ikke noe han direkte spyr av, så satser på hun slekter på ham.

Når har jeg tenkt litt her. Jeg er nok egentlig ganske kresen, men kanskje på en litt rar måte. Det er en del produkter som får meg til å steile/riste oppgitt på hodet/gremme meg: kjøpt thousand island-dressing, taco , bruk av kinakål i salater, posesuppe/sauser, buljongterninger, kneippbrød, grillkrydder for å nevne noe

 

MEN jeg kan fint spise det om jeg får det servert - jeg tenker kanskje for meg selv at "dette var stusselig", men jeg smiler pent og takker for maten.

 

Saken er: jeg er ingen "matsnobb", men jeg er skikkelig glad i god mat og jeg synes livet er fort kort til å spise saus fra pose

[nagini]

Bortsett fra thousand island kommer alle disse innunder "liker ikke men kan spise", altså enig med deg. Thousand island går ikke.