Hvor lenge skal en kjempe?

[Anonym bruker]

Hvor gammel er han egentlig??

 

Anonym poster: 755cbe0e221de3efd35c9634576cb1b1

[PRobert]

Han er deprimert, i tillegg høres det ut som han bare vil gi opp. Klart det er stress med unger, hallo. Velkommen til virkeligheten. Nå har han faktisk vært med på å lage disse ungene, så det nytter ikke å feie dem under teppet.

 

Jeg hadde stilt et ultimatum, til legen med ham, evnt. familievernkontoret og få noen andres synspunkter. Han kan være så sur og jævlig han bare vil, så lenge han stiller opp på en av delene.

[Anonym bruker]

Han høres veldig ut som min mann var da han var deprimert. Bortsett fra at han ikke sa noe. Han bare meldte seg ut. Han satt MYE på dataen og spilte. Han har sagt i etterkant at det varcen virkelighetsflukt. Da slapp han å tenke så mye. Nå var min mann villig til å få hjelp da, og er i dag frisk. Men, hvis mannen din overhodet ikke vil ha hjelp, så må du bare vurdere selv hvor lenge du ønsker å prøve.

 

Anonym poster: ea9f0b1adae997d54ab5d99bc4faedff

[Lammelåret]

Det er dårlige perioder i alle forhold. Det kommer dere gjennom. Snakk sammen uten å bebreide han, lytt uten å avbryte. Å tenke at forholdet må avbrytes fordi dere har det vanskelig nå løser ingenting. Ta tiden til hjelp, og husk at du alene ikke utgjør hele forholdet. Dere må jobbe sammen, se dette som deres felles problem og ta det derfra.

[Anonym bruker]

Å være partneren til en som er deprimert tror jeg nesten kan være like ille som å være deprimert selv...

 

Det er nok ikke så lett for den deprimerte å innse at det faktisk er det som er feil heller, man er bare så sliten, orker ikke mer av hverken partner eller barn, vil bare sette seg på toget og rømme fra hele livet sitt.

 

Men det er jo hjelp å få, mannen din er jo inni der et sted og han trenger hjelp for å finne igjen livsgleden, energien og piffen. Jeg tror du bare må tvinge han til legen jeg altså, kanskje lure han litt? Om du ber han gå til lege og forlange at han skal fortelle akkurat hvordan han har det, men istedenfor å neven ordet depresjon (som får mange menn til å steile) kan du jo si at han bør få tatt noen blodprøver for å se om han mangler noen vitaminer eller noe sånt. Om det er en oppegående lege vil han/hun selv trekke de riktige slutningene om det ikke er noe galt med blodprøvene...

 

Anonym poster: cf98a7ddee9486b708d92f09609282f8

[Anonym bruker]

Du sier han ikke vil noe så det ikke nytter for deg å gjøre noe. Men det er noe du kan gjøre- du kan gi han ultimatum. Enten får han søke hjelp (lege, ikke helsesøster, tenker jeg... så han kan få henvisning til psykolog), eller så får han ta sitt ansvar som far og mann. Vel og merke så må du mene det hvis du gir han et slikt valg. Kanskje det ikke hadde vært så dumt med en pause så både han og du finner ut av hva dere egentlig vil? Enig med de andre at han høres deprimert ut, men det høres like mye ut som noe (dersom han var kvinne) ville ha definert som sen fødselsdepresjon. Høres jo ikke ut som han klarer å knytte seg til barna på noe vis.

 

 

 

Anonym poster: 1d7653647e552a0e487f9c3fb6d8ea3f

[Iiiiik]

Å kutte nettforbindelsen og fjerne TVen vil jo ikke føre til noe som helst. I hvert fall ikke av det gode. Tenker du har nok med to unger, du kan ikke påta deg en oppdragerrolle for ham i tillegg.

 

Er usikker også på om jeg ville stilt et ultimatum, i hvert fall ikke hvis du er i tvil om hva du selv vil. Da overlater du valget til en mann som ikke er i stand til noe som helst, sannsynligvis heller ikke å tenke klart. Jeg ville sagt at det blir for mye for meg, at jeg trenger mer av ham enn han klarer å gi og spurt ham om han selv ønsker det annerledes og om han har noen tanker om hvor lang tid han trenger. Vet ikke hvor tålmodig du tenker at du kan være, men gi ham noen uker på å selv finne ut av hvordan dere igjen kan bli et par hvor begge bidrar. Ville tenkt at 1. juni kanskje er en akseptabel tidshorisont. Ikke at han skal være fit for fight allerede da, det tror jeg ikke er realistisk, men at han selv kan si noe om hva han ser for seg fremover og hvordan ting eventuelt kan endres.

 

Gir du ham en pause, vil han miste alt av struktur og virkelig bli deprimert, vil jeg tenke. Da er det ikke noe klart skille på dag og natt lenger, han må ikke gå ut for å hente barn også. For lettere og moderate depresjoner er aktivitet og søvnrytme de to viktigste enkeltfaktorene.

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en slik også. Jeg har kjempet i snart 5 år, og er utrolig sliten.

Jeg vet snart ikke selv hva som normalt eller unormalt. Jeg jobber hardt med meg selv hver dag for å ikke eksplodere i frustrasjon og sinne over st han sover på dagen og tilbringer 8-12 timer foran dataen.

Man kommer til et punkt at det man ikke godtok forblir normalen, så godtar man mer og mer dritt.

 

 

 

Anonym poster: 94d2caf63bf39a24157772f13c16c8fe

[Anonym bruker]

Først og fremst mannrn din trenger å se at du reagerer på væremåten hans. Dere er to om barna. Han kan ikke alltid sette seg selv først nå. Og har han blittbutredet for depresjon?!

 

Anonym poster: 5cf89346e3f283828f4c79206def3e60

[Anonym bruker]

Utredet*

 

Anonym poster: 5cf89346e3f283828f4c79206def3e60

[Anonym bruker]

Hvor gammel er han egentlig??

 

Anonym poster: 755cbe0e221de3efd35c9634576cb1b1

Snart 30 år

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

[Anonym bruker]

Han høres veldig ut som min mann var da han var deprimert. Bortsett fra at han ikke sa noe. Han bare meldte seg ut. Han satt MYE på dataen og spilte. Han har sagt i etterkant at det varcen virkelighetsflukt. Da slapp han å tenke så mye. Nå var min mann villig til å få hjelp da, og er i dag frisk. Men, hvis mannen din overhodet ikke vil ha hjelp, så må du bare vurdere selv hvor lenge du ønsker å prøve.

 

Anonym poster: ea9f0b1adae997d54ab5d99bc4faedff

Min mann sa i går at han vil bare våkne uten noen bekymringer-sitte på data fra han står opp til han legger seg og legge seg når han vil uten å måtte tenke på å stå opp med unger..

 

Jeg sendte han avgårde til en kompis i går og han merket det var noe galt med meg. Jeg prøvde å si noe. For jeg er utslitt. Ikke pga ungene men grunnet alt mas og tjas om fritid og negativiteten i huset..

 

Han ble irritert og sa at alle trenger avbrekk. Jo, selvsagt trenger man alenetid. Han får jo såpass med fri mandag til fredag når eldste er i bhg, og jeg tar minste. Så energien hans burde være på topp på fredagen.

 

Han sier at det blir feil å sammenligne meg og han for jeg har selvsagt mye mer tålmodighet og en langt større grense for hvor mye jeg klarer barneskrål. Han blir fort sliten av barna. Alle er forskjellige men ens egne barn skal man ikke grue seg å ha hjemme..

 

men, en blodprøve for å sjekke vitaminmangel er nok på sin plass.

 

Han har lovet meg forandring fremover nå ettersom han har sovet borte i natt og kommer hjem til middagstid. Så hvor lenge det varer er jeg spent på nå.

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

[Anonym bruker]

Først og fremst mannrn din trenger å se at du reagerer på væremåten hans. Dere er to om barna. Han kan ikke alltid sette seg selv først nå. Og har han blittbutredet for depresjon?!

 

Anonym poster: 5cf89346e3f283828f4c79206def3e60

Nei, han har ikke vært hos lege. Så han har ikke blitt utredet for noenting.

 

 

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en slik også. Jeg har kjempet i snart 5 år, og er utrolig sliten.

Jeg vet snart ikke selv hva som normalt eller unormalt. Jeg jobber hardt med meg selv hver dag for å ikke eksplodere i frustrasjon og sinne over st han sover på dagen og tilbringer 8-12 timer foran dataen.

Man kommer til et punkt at det man ikke godtok forblir normalen, så godtar man mer og mer dritt.

 

 

 

Anonym poster: 94d2caf63bf39a24157772f13c16c8fe

Her sitter han på pc så fort jeg sier at han bare får gå opp da...

Han er her nede med barna når de er her men ser jo på hele han at han er ulykkelig som fy. Jeg ser det på han i øyene, på kroppsspråket og humøret. Skei og lei hele tiden..

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

[Gulltopp&Lillebjørn]

Signerer stort sett alle andre her. Han virker deprimert og lat. Ønsker ikke gjøre en innsats :/

 

Trist...

[Anonym bruker]

Å kutte nettforbindelsen og fjerne TVen vil jo ikke føre til noe som helst. I hvert fall ikke av det gode. Tenker du har nok med to unger, du kan ikke påta deg en oppdragerrolle for ham i tillegg.

 

Er usikker også på om jeg ville stilt et ultimatum, i hvert fall ikke hvis du er i tvil om hva du selv vil. Da overlater du valget til en mann som ikke er i stand til noe som helst, sannsynligvis heller ikke å tenke klart. Jeg ville sagt at det blir for mye for meg, at jeg trenger mer av ham enn han klarer å gi og spurt ham om han selv ønsker det annerledes og om han har noen tanker om hvor lang tid han trenger. Vet ikke hvor tålmodig du tenker at du kan være, men gi ham noen uker på å selv finne ut av hvordan dere igjen kan bli et par hvor begge bidrar. Ville tenkt at 1. juni kanskje er en akseptabel tidshorisont. Ikke at han skal være fit for fight allerede da, det tror jeg ikke er realistisk, men at han selv kan si noe om hva han ser for seg fremover og hvordan ting eventuelt kan endres.

 

Gir du ham en pause, vil han miste alt av struktur og virkelig bli deprimert, vil jeg tenke. Da er det ikke noe klart skille på dag og natt lenger, han må ikke gå ut for å hente barn også. For lettere og moderate depresjoner er aktivitet og søvnrytme de to viktigste enkeltfaktorene.

Jeg går ikke så langt med å kutte internett osv .. Det er ikke noe vits i. Jeg har prøvd mye forskjellige ting så vet egentlig ikke hva som går inn i han nå! Annet enn at han får fri fra oss..

 

Jeg skal prate med han i kveld og si alt jeg tenker på så får jeg se hva han sier.

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

[Gulltopp&Lillebjørn]

Å kutte nettforbindelsen og fjerne TVen vil jo ikke føre til noe som helst. I hvert fall ikke av det gode. Tenker du har nok med to unger, du kan ikke påta deg en oppdragerrolle for ham i tillegg.

 

Er usikker også på om jeg ville stilt et ultimatum, i hvert fall ikke hvis du er i tvil om hva du selv vil. Da overlater du valget til en mann som ikke er i stand til noe som helst, sannsynligvis heller ikke å tenke klart. Jeg ville sagt at det blir for mye for meg, at jeg trenger mer av ham enn han klarer å gi og spurt ham om han selv ønsker det annerledes og om han har noen tanker om hvor lang tid han trenger. Vet ikke hvor tålmodig du tenker at du kan være, men gi ham noen uker på å selv finne ut av hvordan dere igjen kan bli et par hvor begge bidrar. Ville tenkt at 1. juni kanskje er en akseptabel tidshorisont. Ikke at han skal være fit for fight allerede da, det tror jeg ikke er realistisk, men at han selv kan si noe om hva han ser for seg fremover og hvordan ting eventuelt kan endres.

 

Gir du ham en pause, vil han miste alt av struktur og virkelig bli deprimert, vil jeg tenke. Da er det ikke noe klart skille på dag og natt lenger, han må ikke gå ut for å hente barn også. For lettere og moderate depresjoner er aktivitet og søvnrytme de to viktigste enkeltfaktorene.

Jeg går ikke så langt med å kutte internett osv .. Det er ikke noe vits i. Jeg har prøvd mye forskjellige ting så vet egentlig ikke hva som går inn i han nå! Annet enn at han får fri fra oss..

 

Jeg skal prate med han i kveld og si alt jeg tenker på så får jeg se hva han sier.

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

 

Du har gitt ham fri, og det eneste han sier, er at han vil ha MER fri.

Han må ta seg kraftig sammen. Du skal ikke tilrettelegge alt for ham. Han må prøve..

[Anonym bruker]

Å kutte nettforbindelsen og fjerne TVen vil jo ikke føre til noe som helst. I hvert fall ikke av det gode. Tenker du har nok med to unger, du kan ikke påta deg en oppdragerrolle for ham i tillegg.

 

Er usikker også på om jeg ville stilt et ultimatum, i hvert fall ikke hvis du er i tvil om hva du selv vil. Da overlater du valget til en mann som ikke er i stand til noe som helst, sannsynligvis heller ikke å tenke klart. Jeg ville sagt at det blir for mye for meg, at jeg trenger mer av ham enn han klarer å gi og spurt ham om han selv ønsker det annerledes og om han har noen tanker om hvor lang tid han trenger. Vet ikke hvor tålmodig du tenker at du kan være, men gi ham noen uker på å selv finne ut av hvordan dere igjen kan bli et par hvor begge bidrar. Ville tenkt at 1. juni kanskje er en akseptabel tidshorisont. Ikke at han skal være fit for fight allerede da, det tror jeg ikke er realistisk, men at han selv kan si noe om hva han ser for seg fremover og hvordan ting eventuelt kan endres.

 

Gir du ham en pause, vil han miste alt av struktur og virkelig bli deprimert, vil jeg tenke. Da er det ikke noe klart skille på dag og natt lenger, han må ikke gå ut for å hente barn også. For lettere og moderate depresjoner er aktivitet og søvnrytme de to viktigste enkeltfaktorene.

Jeg går ikke så langt med å kutte internett osv .. Det er ikke noe vits i. Jeg har prøvd mye forskjellige ting så vet egentlig ikke hva som går inn i han nå! Annet enn at han får fri fra oss..

 

Jeg skal prate med han i kveld og si alt jeg tenker på så får jeg se hva han sier.

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

 

Du har gitt ham fri, og det eneste han sier, er at han vil ha MER fri.

Han må ta seg kraftig sammen. Du skal ikke tilrettelegge alt for ham. Han må prøve..

Jeg vet. Alt går i en ond sirkel om dagen..

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

[Anonym bruker]

Jeg har vært deprimert selv, men alltid hatt en drivkraft som gjør at jeg vil ut av det helvetet. Man går jo glipp av hele livet når man holder på sånn, det nytter ikke i lengden.

 

Kan hende han har en tidlig midtlivskrise eller har innsett at han har gått glipp av "ungdomstiden" der han kunne gjøre som han ville uten familie? Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen.

 

 

 

Anonym poster: e79cd3f13c7f0c908026bb48e9db79b8

[Anonym bruker]

Jeg har vært deprimert selv, men alltid hatt en drivkraft som gjør at jeg vil ut av det helvetet. Man går jo glipp av hele livet når man holder på sånn, det nytter ikke i lengden.

 

Kan hende han har en tidlig midtlivskrise eller har innsett at han har gått glipp av "ungdomstiden" der han kunne gjøre som han ville uten familie? Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen.

 

 

 

Anonym poster: e79cd3f13c7f0c908026bb48e9db79b8

han sliter med å tilpasse seg familielivet ja. Seks år.

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

[Anonym bruker]

Han må til lege. Jeg tror han er deprimert.

Jeg har sagt at jeg ønsker at han prater med helsesøster alene og finner utav dette men han avfeier det bare med at han kun trenger mer og mer fri fra meg og ungene...

 

Ikke så mye man får gjort når han selv ikke vil.

 

Anonym poster: 5c8841c7692266666533608984317c44

 

Det at han føler slik er ikke "bare". Og du må kreve at han kommer seg til lege og får en henvisning til psykolog. Jeg har levd med en mann som oppførte seg slik du beskriver, og det ble bare verre og verre. Uansett hva jeg gjorde ble han stadig surere, mer urimelig og egoistisk. Det gikk til det punktet at jeg en dag ikke orket et sekund mer, og bare måtte flytte så fort som mulig med ungene for å klare å være den moren de fortjente. Jeg slet med reaksjoner på den forferdelige tiden lenge etterpå. Jeg for min del holdt ut i flere år. Det råder jeg ikke deg til gjøre. Krev at han gjør en innsats for å endre den destruktive og egoistiske oppførselen sin. Be gjerne om noen felles timer for dere på Familievernkontoret, for det er ofte lang ventetid til psykolog. Du skal også overleve dette!

 

Anonym poster: 30f809fa024fe0a4555e7269b3b70b26