Har dere grått når barna ser det?

[Anonym bruker]

Og hvor ofte har det skjedd?

 

Jeg gråter sjelden, og aldri sånn at barna ser det. Men i går var jeg alene med dem, dødssliten, gravid, rot, kaos, skriking og krangling. Plutselig begynte tårene bare å renne og det økte på til jeg nærmest hulket. Ungene ble helt stille og virket redde, så jeg forklarte bare at jeg var lei meg, men at det kom til å gå over snart.

 

Var litt full av egne følelse og klarte ikke helt å forklare barna hvorfor jeg gråt. Ville dere snakket om dette med barna i ettertid, eller ville dere bare latt det ligge?

 

Anonym poster: f456e4924cd907e972e7ede85e48310f

[Anonym bruker]

Ja det har jeg. For snart ett år siden i begravelsen til min farmor. Hun ble litt sjokkert, og gråt litt selv og. Pluss at hun var veldig opptatt av det i ettertid, at mamma gråt i begravelsen. Men det er jo bare naturlige følelser, så barna tar ikke skade av det. De kan lære mye av å se at voksne også kan gråte .

 

Anonym poster: 3ec2de6706787fd703cad77f555a8e61

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Ja, det har vi begge. Det er bare sunt, de må se at alle kan gråte og at det bare er godt å gråte av og til. De har vært med på to begravelser de siste 6 mnd og sett bla.a farmor gråte da det var hennes foreldre som døde med kort mellomrom.

 

Vi snakker alltid om hvorfor man gråte, om man er trist, om man har slått seg, om noen har gått bort osv eldste er 5 år, minste er bare 8 mnd men hun får vite det samme når hun blir eldre.

[Anonym bruker]

Har skjedd en gang, dødssliten var vel stikkordet her også. Eksploderte litt på 2-åringen, også fikk jeg så dårlig samvittighet etterpå at jeg bare begynte å gråte. Tok henne opp for å prøve å trøste fordi jeg hadde kjeftet, men hun var mest opptatt av å trøste meg i stedet. Stakkars fine snille jenta mi... Huff får tårer i øynene igjen av å tenke på det.

 

Anonym poster: e060ebc6cb1d097fde415c84f6dc2c9e

[♥Madam Mim♥]

Ja dt har jeg gjort flere ganger det siste halvåret. Fått masse tunge beskjeder av leger og hatt flere akutte innleggelser i svangerskapet. Da er det vanskelig å holde motet oppe bestandig.

 

Jenta mi er 3 år og har igrunnen tatt det veldig fint. Mest opptatt av å trøste og kose med mammaen sin når hun er lei seg. Har godtatt forklaringen med at jeg bare er lei meg og sliten. Hun er altfor liten til å forstå grunnene enda så da er det ikke nødvendig å forvirre henne heller!

 

Jeg synes at det er viktig at barna lærer at det er helt ok å vise følelser, også for voksne.

[Bumblebeee]

Ja vi har grått foran barna. Fikk vite at et vennepar med barn var innblandet i en alvorlig bilulykke og situasjonen var veldig kritisk. Barna våre var bare 2 og 3 år da, men eldste kom bort og spurte om pappa gråt. Forklarte bare at det var noe trist som hadde skjedd, at voksne også kan bli lei seg, men at det ikke var farlig at pappa gråt.

[Anonym bruker]

Ja, både gledes tårer og triste. Har forklart godt hvorfor begge gangene.. Forklrt at noen ganger så gråter man fordi at man blir så glad, og noen ganger er man lei seg, begge deler er greit.

 

Anonym poster: d257b51275e19c1c1f3d054c8084c13c

[Collette]

Ja, det har jeg gjort og gjør det sikkert noen ganger i måneden. Alle følelser er jo naturlige og det føles ikke riktig for meg å skjule gråt. Jeg vil lære barna at det å være lei seg er like naturlig som å være glad. På den måten håper jeg at de blir kjent med seg selv og aksepterer sine egne følelser, i stedet for å døyve dem med avledning, mat, dataspill e.l.

[stearin]

Og hvor ofte har det skjedd?

 

Jeg gråter sjelden, og aldri sånn at barna ser det. Men i går var jeg alene med dem, dødssliten, gravid, rot, kaos, skriking og krangling. Plutselig begynte tårene bare å renne og det økte på til jeg nærmest hulket. Ungene ble helt stille og virket redde, så jeg forklarte bare at jeg var lei meg, men at det kom til å gå over snart.

 

Var litt full av egne følelse og klarte ikke helt å forklare barna hvorfor jeg gråt. Ville dere snakket om dette med barna i ettertid, eller ville dere bare latt det ligge?

 

Anonym poster: f456e4924cd907e972e7ede85e48310f

 

Snakk! Lær barna å være åpen om følelser! Det vil hjelpe dem opp og frem i livet, tror jeg.

 

Jeg blir glad, sint, trist osv. foran min datter. Skjuler ikke sorg og glede, for jeg vet hun kommer til å føle det og, hun har allerede følt disse følelsene. Hun må få se at det er helt normalt å føle.

 

Om jeg gråter, forteller jeg hvorfor jeg gjør det, ingen løgner, forklaringen tilpasset hennes alder selvfølgelig. Hjemmet vårt er et åpent fristed hvor det skal være lett for min datter å snakke om følelser, selv det tyngste hun måtte bære på.

[Pengetreet]

Ja det har jeg. Vi har snakket om at alle følelser er naturlige og at også voksne kan bli lei seg.

[Anonym bruker]

Og hvor ofte har det skjedd?

 

Jeg gråter sjelden, og aldri sånn at barna ser det. Men i går var jeg alene med dem, dødssliten, gravid, rot, kaos, skriking og krangling. Plutselig begynte tårene bare å renne og det økte på til jeg nærmest hulket. Ungene ble helt stille og virket redde, så jeg forklarte bare at jeg var lei meg, men at det kom til å gå over snart.

 

Var litt full av egne følelse og klarte ikke helt å forklare barna hvorfor jeg gråt. Ville dere snakket om dette med barna i ettertid, eller ville dere bare latt det ligge?

 

Anonym poster: f456e4924cd907e972e7ede85e48310f

 

Nei, har faktisk ikke det enda. Hun er fire år gammel. Men hadde jeg blitt lei meg foran henne kunne jeg nok ha grått. Det er lov å gråte foran barna sine, voksne har også følelser og kan bli lei seg.

 

Anonym poster: ae3408a55d5e4c36b66fffd4d3f98f6b

[Anonym bruker]

Mange ganger nå som jeg er gravid og særdeles ustabil. Hun er tre år og reagerer med å trøste, stryke, si at det går bra. Faktisk veldig rørende å se hvordan hun reagerer:)

 

Anonym poster: 1bd54d8562070607d68460053640d798

[Anonym bruker]

Ja, jeg brøt fullstendig sammen når vi skulle ta livet av hunden. Ungene er tre og fem, de snakker om det enda, men ikke som noe negtivt tror jeg. Jeg er veldig opptatt av at mamma er et menneske som kan være glad, sur, lei seg, sint og tullete:) Alt er lov, alle følelser er ok.

Jeg husker min far gråt EN gang når jeg var liten, når farfar døde, det sitter i meg som et sjokk enda, kanskje fordi det aldri skjedde hverken før eller siden? Da var jeg 7 år.

 

Anonym poster: 7344328149f61f139e926567150c4b77

[Bananen]

Ja en gang. Har prøvd å unngå det så godt det går(gråter sjeldent da), men i dåpen til lillesøster gråt jeg så hun så det. Hadde sett etter mormoren min i kirka, men så henne ikke. Var utrolig viktig for meg at hun var med, hadde tom satt datoen så det skulle passe henne. Men når vi kom til lokale fikk jeg vite at hun hadde vært så dårlig på morgenen, at hun ikke hadde klart å kommet. Hun har mye vondt, så når hun kaster inn håndkle, da er hun dårlig.

 

Ble så lei meg, nesten så jeg angra på at vi hadde fullført dåpen den dagen, at jeg ikke klarte å holde tårene inne. Og selvfølgeliglei meg fordi hun hadde så vondt.

Storesøster var nesten 4 år, og kom inn på rommet jeg hadde gått inn på. Hun spurte hvorfor jeg gråt, og jeg svarte sant som var at jeg var litt lei meg fordi oldemor hadde blitt syk. Åja, svarte hun, ga meg en klem og løp like glad ut til gjestene igjen. Hehe.

 

Barn vet jo at man kan gråte når man er lei seg, og selv om de virka skremte der og da, fikk de jo en logisk forklaring der og da å. Tror barna til en viss grad har godt av å se oss voksne vise følelser også, ikke bare glade følelser. Så såfremt dem ikke har reagert noe mer på at du gråt, så hadde jeg nok ikke rippa opp i det og sagt noe mer. Da kan de få inntrykk av at det var verre enn det var. Du sa jo at du var lei deg, så du ga dem jo en grunn, selv om du ikke sa hvorfor. Barn lever i nuet.

[Anonym bruker]

Ja. Er opptatt av å vise følelser overfor barna. Vokste selv opp i et hjem hvor følelser ikke trengte å vises med mindre det var glede,og det sier seg selv da at det ikke ble så mye gledesutbrudd heller når andre følelser var "fy".

 

Men det er godt og viktig synes jeg å snakke om hvorfor man reagerer som man gjør. F.eks "nå ble mamma litt lei seg, fordi hun er så sliten, og da kan man gråte litt. Men det er helt greit, og det går over." Eller noe sånt.

 

Anonym poster: 2ae33ae50b9a0972d0bcffff187b716c

[4Nøtter]

Flere ganger, sist var da jenta mi på to år falt ned fra et bord og slo seg, jeg ble så redd og overveldet av dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde passet bedre på. Da hun så at jeg gråt sluttet hun å gråte og begynte å trøste meg i stedet, nydelig snille lille tulla mi

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg har grått foran henne. Snakker meg henne om det, om at det er lov å vise følelser som å gråte, le, bli sint og å bli lei seg. Å vise følelser og at vi som foreldre er mennesker vi også er bare sunt

[Anonym bruker]

Ja, jeg har både grått, smilt, ledd, kjeftet, vært stille... alt er like naturlig og normalt.

 

Anonym poster: 7d4a97da66ae233cf8a60870728516de

[Anonym bruker]

Gråter sjelden, men gråt da hunden vår døde og da jeg hadde en spontanabort.

 

Anonym poster: f64a04f0efc347587f394d8b9ac6fbda

[Gjest Antarctica]

Og hvor ofte har det skjedd?

 

Jeg gråter sjelden, og aldri sånn at barna ser det. Men i går var jeg alene med dem, dødssliten, gravid, rot, kaos, skriking og krangling. Plutselig begynte tårene bare å renne og det økte på til jeg nærmest hulket. Ungene ble helt stille og virket redde, så jeg forklarte bare at jeg var lei meg, men at det kom til å gå over snart.

 

Var litt full av egne følelse og klarte ikke helt å forklare barna hvorfor jeg gråt. Ville dere snakket om dette med barna i ettertid, eller ville dere bare latt det ligge?

 

Anonym poster: f456e4924cd907e972e7ede85e48310f

 

Syns du skal ta det opp med dem. Ikke for å bagatellisere, men for å sette det i perspektiv. Jeg ville ikke ha avfeid det med "jeg er lei meg, det går over", for det var jo nesten en løgn? Faktisk ville jeg ha gått lengre, og sagt at kaos, krangel og skriking ikke var noe bra for deg på en dårlig dag. At de også kan huske på at mamma bare er et menneske. Litt følsomhet for andres velferd kan man øve opp også gjennom oppveksten.

[Honningmelon]

Det tror jeg faktisk ikke jeg har gjort. Ikke at det er noen krise, men det har bare ikke vært noen grunn til det.

[Søskendrøm<3]

Jeg tror det er Sundt å vise barn at vi også har følelser! Er man psykisk syk, så blir det jo en annen sak. Men om man blir lei seg av og til, og prater med barna om det, så tror jeg de vil takle følelsene sine bedre også!

[Søskendrøm<3]

Tror jeg har gråtet foran min datter 2 ganger. Hun blir snart 6 år.

[Twintipp og himmelblå]

Ja, det har jeg gjort mange ganger.

Min filosofi er åpenhet. Jeg tror det bidrar til å fremme barns bevissthet over egne følelser og empatiske ferdigheter.

 

Jeg gråter jo aldri ukontrollert og er åpen og forteller han hvorfor jeg gråter. Altså aldersadekvate forklaringer.

 

Jeg håper han vil lære seg at man kan uttrykke følelser, og han er god på å kjenne igjen og forklare sine følelser verbalt.

Jeg tror mye av aggresjon hos både voksne og barn skyldes mangel på verbalt uttrykk og lite register til å selvregulere seg, samt mangelfulle ferdigheter til å formidle de.

 

 

[Anonym bruker]

ja, da vi bestemte oss for å ta livet av katten vår...han var så spesiell, men så veldig syk. jeg husker ho kikket rart på meg, ho var da 10, og hun trøstet meg..tror de har godt av å se det, om en føler for å grine, da skjønte ho at jeg også kan bli veldig lei meg...

 

Anonym poster: 616f2e9c9f449e4fb6951eafe1da1fa9