Hvorfor er jeg så redd for å være alene?

[Anonym bruker]

Man kan jo lure litt på hvor lenge det forholdet kommer til å vare da.... For en dustemann!

 

Heia deg! :-) Flott at du holdt deg for god til å si noe til henne da du snakket med henne på tlf!

 

 

Anonym poster: 739206dbfa297b46776b8235c18005cf

[PintSizedDictator]

Hva skjedde med barnefordelingen etc.? Jeg leste det innlegget du skrev da han fortalte deg at han ikke ville mer, og naa fikk vi forklaringen paa hvorfor, ja.

 

Det er ikke rart at du synes fremtiden virker utrygg naar du blir forlatt paa denne maaten, men du har virkelig vaert flink til aa haandtere dette, maa jeg si. men du virker nesten litt vel grei og forstaaelsesfull, synes jeg. Ikke la ham slippe unna saa altfor lett!

 

Klem,

 

Anonym poster: f8eee09fb143fd5d29b2e4459a300d2b

 

Meklingen og alt det der gikk bra. Når det gjelder barna så samarbeider vi ganske så godt sammen faktisk.

 

Jeg kan nok være litt for snill til tider. Jeg er konfliktsky og ønsker vel helst at alle rundt meg skal være venner. Akkurat oppi dette så må jeg ta hensyn til barna, uansett hvor mye lyst jeg har til å hyle og skrike. knuse ting og ødelegge alt han eier. Puh.

 

Men det kan jeg ikke. Så da får man samarbeide da og gjøre det som skal til. Jeg gjør det ihvertfall ikke værre for meg selv på denne måten

[Liljekonvall<3]

Jeg kan fortelle deg en liten solskinnshistorie. Ikke om meg selv, men om min beste venninne. Mannen hennes, gjennom 15 år, som også var far til hennes to barn, fortalte plutselig at han hadde møtt ei ny dame. De hadde vært sammen en stund, men nå skulle de flytte sammen. Han ba venninnen min om å flytte ut av SITT EGET hus, for hun hadde jo ikke rå til å betjene det alene! Dermed flyttet den nye damen inn.

Etter en lang sorgprosess(alene i en liten leilighet med to barn), møter min beste venninne sin livs kjærlighet. Hun hadde aldri følt det sånn noen gang! De har i dag var sammen i fire år, er gift og har fått et barn sammen. Hun er fortsatt like forelsket, og er evig takknemlig for at mannen hun i utgangspunktet hadde tenkt å dele live sitt med, viste seg å være en skikkelig B Æ S J! Hadde det ikke vært for han, så hadde hun heller ikke møtt sin livs kjærlighet! Som forresten også er verdens beste pappa og stepappa

Dette ordner seg!! Sender deg en god klem

[Anonym bruker]

Moren min ble sveket på det groveste, de hadde vært gift i 25 år. Så falt hun for en musiker, og lever nå i sus og dus

 

Hun var da nær 60 og trodde hun aldri kom til å møte noen

 

Dette går bra!

 

Anonym poster: 0484e373b95c879216ff8867f1f2ba32

[Anonym bruker]

Det å være alene er ikke så ille. Det kjennes sikker håpløst ut nå, men alene betyr ikke alltid ensom. Du har barna dine, kanskje du har venner og familie, en hobby og du har deg selv. Det å kunne trives i eget selskap er en god egenskap å ha

 

Kanskje du finner en ny mann, med tid og stunder, og kanskje ikke. Jeg skal ikke ha ny mann og jeg har forsonet meg med det. Når man har forsonet seg med det, gått videre og funnet seg selv så er det ganske befriende å være ferdig med dating, kjærester, kjærlighetssorg, knuste hjerter osv. Da har man selv selv og i det lange løp så er det også helt greit.

 

Ta en dag av gangen og sakte, men sikkert vil ting bli bedre. Ta vare på deg selv og barna før du tenker på å skulle ta vare på noen andre i tillegg

 

Ikke for å dømme, men forsone seg med at man aldri skal ha sex for resten av livet når man er i 20-årene... ja ja...

 

Anonym poster: 3ee95f3ddaf59baf32ed6a940aeb5232

[Anonym bruker]

Faren til mitt eldste barn gikk fra meg da jeg var gravid.

Prøvde å date de neste 8 årene uten særlig hell. Så traff jeg han jeg bor med idag. Verdens mest fantastiske mann. Nå er jeg gravid med mitt andre barn. Har det bedre enn noengang.

Så det er håp, ikke gi opp. Dette klarer du :-)

 

Anonym poster: a206400d9f710da8a39eba105f7dd3bb

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Jeg syns det nesten hadde vært litt rart om du ikke var litt redd for alt det nye som har skjedd. På bare få uker har hele fremtiden din endret seg og jeg holder nesten på å gråte når jeg tenker på sviket du har opplevd! I stede for å få kose deg i babyboblen din må du ta stilling til drittgubben, samværeordninger og deling av bo! Hvordan et menneske kan behandle sine barns mor på den måten er en gåte for meg.

 

Men du virker utrolig sterk, jeg er helt imponert over deg! Du må bare passe på at du får lufte ut frustrasjonen din et sted og jeg håper at du har noen du kan snakke med - hvis ikke er vi mange her som heier på deg ❤

 

Og jeg tror ikke du trenger å bekymre deg over å være alene lengre enn du ønsker. Ta til deg de gode rådene fra damer som har erfaring, kos deg med barna dine og gå sommeren i møte med hevet hode.

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk mer skremt over at jeg kanskje ender opp alene resten av livet enn at jeg skal bli alenemor igjen. Jeg tenker jo bare destruktive tanker!

Som f.eks ; Hvordan kan noen falle for meg når han som skulle elske meg til døden skilte oss ad ikke orket mer enn 7 år.

 

Og den klassiske; Etter 3 svangerskap er kroppen ødelagt. Hvilken mann vil ta i meg nå.

 

Jeg blir helt kvalm. Har jo vært med samme mann siden jeg var 16. Aner ikke hvordan man går frem for å møte nye. Ikke at det er et tema akkurat nå, men med tid og stunder. Bleh.

 

Jeg vet jeg ikke burde gjøre dette mot meg selv, men det er jammen ikke lett.

 

Solskinnshistorier mottas med takk! Jeg trenger å få ristet litt fornuft inn i meg. Det må jo være andre her inne som ble forlatt av mannen og klarte å stable seg på bena igjen. Kanskje dere til og med har det enda bedre nå?

 

Fortell fortell, for jeg graver meg selv bare lenger og lenger ned i mørket. :S

 

Er du bare 23 år?

 

Hvis det stemmer så ble jeg skikkelig overrasket nå.

 

Anonym poster: 76bc510959b59fa0f7203c051c3d863c

[PintSizedDictator]

Jeg er faktisk mer skremt over at jeg kanskje ender opp alene resten av livet enn at jeg skal bli alenemor igjen. Jeg tenker jo bare destruktive tanker!

Som f.eks ; Hvordan kan noen falle for meg når han som skulle elske meg til døden skilte oss ad ikke orket mer enn 7 år.

 

Og den klassiske; Etter 3 svangerskap er kroppen ødelagt. Hvilken mann vil ta i meg nå.

 

Jeg blir helt kvalm. Har jo vært med samme mann siden jeg var 16. Aner ikke hvordan man går frem for å møte nye. Ikke at det er et tema akkurat nå, men med tid og stunder. Bleh.

 

Jeg vet jeg ikke burde gjøre dette mot meg selv, men det er jammen ikke lett.

 

Solskinnshistorier mottas med takk! Jeg trenger å få ristet litt fornuft inn i meg. Det må jo være andre her inne som ble forlatt av mannen og klarte å stable seg på bena igjen. Kanskje dere til og med har det enda bedre nå?

 

Fortell fortell, for jeg graver meg selv bare lenger og lenger ned i mørket. :S

 

Er du bare 23 år?

 

Hvis det stemmer så ble jeg skikkelig overrasket nå.

 

Anonym poster: 76bc510959b59fa0f7203c051c3d863c

 

Haha I wish. Nei jeg er 30 Men ser hvorfor du tror det. Vi var gift i 7 år men har vært sammen siden jeg var 16.

[4Nøtter]

Jeg har lurt på hvordan det går med deg. Du virket veldig sterk! Ønsker deg alt godt i verden! Og du finner helt sikkert en kjempebra mann når du er klar for det