Gå til innhold

Legen som er kald, eller har jeg misforstått noe ?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Da jeg mistet barnefaren sørget jeg ikke. la fort lokk på det for å fokusere på barna og nå i det siste kjenner jeg at sorgen kommer å innhenter meg. det har gått 2 år. Har snakket med en leder for sorggruppe, samt fått henvisning til DPS. Dette er kjempetøft for meg, og jeg gråter, er sint, frustrert og kjenner på alt som er normalt etter et dødsfall. Spurte legen om å få sykmld så jeg får tid til å jobbe med dette nå som det først har kommet. Noe jeg ser på som viktig å få jobbet med. Men hun svarte bare "nei, er du så syk at du ikke kan jobbe, kan du heller ikke ta vare på barna"..

 

Jeg ble helt sjokkert, dette handler ikke om sykdom, men en sorg som må bearbeides.

 

 

Anonym poster: 9a964f939c721609e46281cf19854376

 

Men det ligger jo i ordet at SYKmelding skal du få når du er SYK, ikke når du sørger... Legen har faktisk ikke lov å sykmelde deg for sorg, da må du be arbeidsgiver om velferdspermisjon eller lignende. Dersom du sørger slik at du blir psykisk syk av det skal du selvsagt ha sykmelding, men da er jeg enig med legen din i at du ikke er hendt til å ta deg av barna i den perioden.

 

Jeg har full fprståelse for at dette er supertøft, og legen hørtes ut til å si fra på en veldig kvass måte, men teknisk sett har legen rett. Det at mange snylter til seg en sykmelding i forbindelse med sorg betyr ikke at det er riktig å gjøre det.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Tuller du? Snylter til seg en sykemelding i forbindelse med sorg?! Vet du hva det vil si å miste noen av dine aller nærmeste? Vet du hvilken enorm psykisk påkjenning det er, og hvilke alvorlige konsekvenser det kan få,for hele familien, i flere år etter? Å bli deprimert går nesten hånd i hånd med slike dødsfall, så ta det helt med ro, en sykemelding er for de aller fleste helt på sin plass.

 

Ja, det vet jeg, og fikk heller ikke sykmelding, men tok ut en uke ferie.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Så du har mistet noen av dine nærmeste, en søster, mann, barn, foreldre som døde uventet, og kjent på det traumet det er for psyken. Du fikk ikke sykemelding, men det gjorde ikke noe, det var jo bare å ta ut en uke ferie? Og dermed skal alle andre også få en slik slett behandling av helsevesenet?

 

Det høres jo helt grotesk ut å bare ta ut en ukes ferie når en av dine nærmeste dør.

Det jobbes for å gjøre sorg til en legitim sykemeldingsgrunn. I dag vil så å si alle fastleger sykmelde den som er i sterk sorg, man bruker grunner som psykisk ubalanse, søvnproblemer osv. Alt dette er jo relle følger av sorgen. De som ikke har opplevd det har ingen forutsetning for å forstå hvor ufattelig gjenomgripende forferdelig det er å miste et barn eller en ektefelle. Folk DØR faktisk av sorg etter å ha mistet livsledsageren sin. Man mister livsgnisten, og for en del eldre kan det bety at de snart følger etter isn avdøde elskede.

 

Det er forresten ikke riktig at depresjon nesten alltid kommer sammen med sorg. Sorg er én ting, depresjon noe annet.

 

Mne HI: Du må bare se å finne deg en annen fastlege. Han skjønner jo ikke en DRITT.

Du må såklart få tatt hensyn til sorgen - folk sørger forskjellig, og din sorg kommer først nå, to år etter tapet - det er OGSÅ normalt, og det er kjempeviktig at du får tatt hensyn til den.

 

Enke

 

Anonym poster: 11879ef00d600581dfc35bb21b1ee864

 

Jeg er ikke uenig i at sorg BURDE være sykmeldings grunnlag, jeg sier bare at det ikke ER det. Nå må dere slutte å hisse dere opp her.

 

Ja, jeg håper også at det blir legitim sykmeldingsgrunn snart. Men foreløbig er det ikke det, og derfor har alle som er sykmeldt pga sorg en lege som har brutt reglene. Jeg synes ikke en lege kan pålegges å bryte reglene og risikere lisensen sin.

 

Og jeg vet at depresjon og sorg ikke er synonymt, men depresjon er per i dag sykmeldingsgrunn, sorg er per i dag ikke. Etter reglene. Depresjon kan være grunnlag for å ikke være hendt til å ta seg av barn. Derfor kan det bli vanskelig om man skal bruke det som diagnose på sykmeldingen. Særlig om det er løgn.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

Du er tydeligvis ikke helt med her, og klarer ikke skjelne mellom ulike begreper. ÅRSAKEN er sorg. VIRKNINGEN/ DIAGNOSEN er reaksjonen; eks. situasjonsbetinget psykisk ubalanse, depresjon, eller liknende. Den første diagnosen benyttes nok mest og er svært treffende, depresjon er noe annet men kan naturligvis utløses av sorg. For å ta enda et eksempel så du skjønner; Årsak: Fall fra hest (noen ville nok også påstå at fall fra hest ikke er sykemeldingsdiagnose ;). ) Virkning: Brukket arm.

 

Anonym poster: 2a82e2261d0d3f84dabb705b3d4949f3

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Da jeg mistet barnefaren sørget jeg ikke. la fort lokk på det for å fokusere på barna og nå i det siste kjenner jeg at sorgen kommer å innhenter meg. det har gått 2 år. Har snakket med en leder for sorggruppe, samt fått henvisning til DPS. Dette er kjempetøft for meg, og jeg gråter, er sint, frustrert og kjenner på alt som er normalt etter et dødsfall. Spurte legen om å få sykmld så jeg får tid til å jobbe med dette nå som det først har kommet. Noe jeg ser på som viktig å få jobbet med. Men hun svarte bare "nei, er du så syk at du ikke kan jobbe, kan du heller ikke ta vare på barna"..

 

Jeg ble helt sjokkert, dette handler ikke om sykdom, men en sorg som må bearbeides.

 

 

Anonym poster: 9a964f939c721609e46281cf19854376

 

Men det ligger jo i ordet at SYKmelding skal du få når du er SYK, ikke når du sørger... Legen har faktisk ikke lov å sykmelde deg for sorg, da må du be arbeidsgiver om velferdspermisjon eller lignende. Dersom du sørger slik at du blir psykisk syk av det skal du selvsagt ha sykmelding, men da er jeg enig med legen din i at du ikke er hendt til å ta deg av barna i den perioden.

 

Jeg har full fprståelse for at dette er supertøft, og legen hørtes ut til å si fra på en veldig kvass måte, men teknisk sett har legen rett. Det at mange snylter til seg en sykmelding i forbindelse med sorg betyr ikke at det er riktig å gjøre det.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Tuller du? Snylter til seg en sykemelding i forbindelse med sorg?! Vet du hva det vil si å miste noen av dine aller nærmeste? Vet du hvilken enorm psykisk påkjenning det er, og hvilke alvorlige konsekvenser det kan få,for hele familien, i flere år etter? Å bli deprimert går nesten hånd i hånd med slike dødsfall, så ta det helt med ro, en sykemelding er for de aller fleste helt på sin plass.

 

Ja, det vet jeg, og fikk heller ikke sykmelding, men tok ut en uke ferie.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Så du har mistet noen av dine nærmeste, en søster, mann, barn, foreldre som døde uventet, og kjent på det traumet det er for psyken. Du fikk ikke sykemelding, men det gjorde ikke noe, det var jo bare å ta ut en uke ferie? Og dermed skal alle andre også få en slik slett behandling av helsevesenet?

 

Det høres jo helt grotesk ut å bare ta ut en ukes ferie når en av dine nærmeste dør.

Det jobbes for å gjøre sorg til en legitim sykemeldingsgrunn. I dag vil så å si alle fastleger sykmelde den som er i sterk sorg, man bruker grunner som psykisk ubalanse, søvnproblemer osv. Alt dette er jo relle følger av sorgen. De som ikke har opplevd det har ingen forutsetning for å forstå hvor ufattelig gjenomgripende forferdelig det er å miste et barn eller en ektefelle. Folk DØR faktisk av sorg etter å ha mistet livsledsageren sin. Man mister livsgnisten, og for en del eldre kan det bety at de snart følger etter isn avdøde elskede.

 

Det er forresten ikke riktig at depresjon nesten alltid kommer sammen med sorg. Sorg er én ting, depresjon noe annet.

 

Mne HI: Du må bare se å finne deg en annen fastlege. Han skjønner jo ikke en DRITT.

Du må såklart få tatt hensyn til sorgen - folk sørger forskjellig, og din sorg kommer først nå, to år etter tapet - det er OGSÅ normalt, og det er kjempeviktig at du får tatt hensyn til den.

 

Enke

 

Anonym poster: 11879ef00d600581dfc35bb21b1ee864

 

Jeg er ikke uenig i at sorg BURDE være sykmeldings grunnlag, jeg sier bare at det ikke ER det. Nå må dere slutte å hisse dere opp her.

 

Ja, jeg håper også at det blir legitim sykmeldingsgrunn snart. Men foreløbig er det ikke det, og derfor har alle som er sykmeldt pga sorg en lege som har brutt reglene. Jeg synes ikke en lege kan pålegges å bryte reglene og risikere lisensen sin.

 

Og jeg vet at depresjon og sorg ikke er synonymt, men depresjon er per i dag sykmeldingsgrunn, sorg er per i dag ikke. Etter reglene. Depresjon kan være grunnlag for å ikke være hendt til å ta seg av barn. Derfor kan det bli vanskelig om man skal bruke det som diagnose på sykmeldingen. Særlig om det er løgn.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

Du er tydeligvis ikke helt med her, og klarer ikke skjelne mellom ulike begreper. ÅRSAKEN er sorg. VIRKNINGEN/ DIAGNOSEN er reaksjonen; eks. situasjonsbetinget psykisk ubalanse, depresjon, eller liknende. Den første diagnosen benyttes nok mest og er svært treffende, depresjon er noe annet men kan naturligvis utløses av sorg. For å ta enda et eksempel så du skjønner; Årsak: Fall fra hest (noen ville nok også påstå at fall fra hest ikke er sykemeldingsdiagnose ;). ) Virkning: Brukket arm.

 

Anonym poster: 2a82e2261d0d3f84dabb705b3d4949f3

Poenget er vell heller at mange fortsatt ikke trenger eller bør få sykmelding selv om de har en brukket arm. Det er mange jobber man fortsatt kan gjøre. Det er heller ikke sikkert HI har godt av å gå alene hjemme hele dagen i hennes tilstand. Det vet ikke jeg. Selv om legen uttalte seg ubetenksomt/ufølsomt kan vurderingen av at HI ikke bør sykmeldes være riktig.

 

Anonym poster: cd6540306f33c1ba6392aef9f78d6e4b

Skrevet

Da jeg mistet barnefaren sørget jeg ikke. la fort lokk på det for å fokusere på barna og nå i det siste kjenner jeg at sorgen kommer å innhenter meg. det har gått 2 år. Har snakket med en leder for sorggruppe, samt fått henvisning til DPS. Dette er kjempetøft for meg, og jeg gråter, er sint, frustrert og kjenner på alt som er normalt etter et dødsfall. Spurte legen om å få sykmld så jeg får tid til å jobbe med dette nå som det først har kommet. Noe jeg ser på som viktig å få jobbet med. Men hun svarte bare "nei, er du så syk at du ikke kan jobbe, kan du heller ikke ta vare på barna"..

 

Jeg ble helt sjokkert, dette handler ikke om sykdom, men en sorg som må bearbeides.

 

 

Anonym poster: 9a964f939c721609e46281cf19854376

 

Men det ligger jo i ordet at SYKmelding skal du få når du er SYK, ikke når du sørger... Legen har faktisk ikke lov å sykmelde deg for sorg, da må du be arbeidsgiver om velferdspermisjon eller lignende. Dersom du sørger slik at du blir psykisk syk av det skal du selvsagt ha sykmelding, men da er jeg enig med legen din i at du ikke er hendt til å ta deg av barna i den perioden.

 

Jeg har full fprståelse for at dette er supertøft, og legen hørtes ut til å si fra på en veldig kvass måte, men teknisk sett har legen rett. Det at mange snylter til seg en sykmelding i forbindelse med sorg betyr ikke at det er riktig å gjøre det.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Tuller du? Snylter til seg en sykemelding i forbindelse med sorg?! Vet du hva det vil si å miste noen av dine aller nærmeste? Vet du hvilken enorm psykisk påkjenning det er, og hvilke alvorlige konsekvenser det kan få,for hele familien, i flere år etter? Å bli deprimert går nesten hånd i hånd med slike dødsfall, så ta det helt med ro, en sykemelding er for de aller fleste helt på sin plass.

 

Ja, det vet jeg, og fikk heller ikke sykmelding, men tok ut en uke ferie.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Så du har mistet noen av dine nærmeste, en søster, mann, barn, foreldre som døde uventet, og kjent på det traumet det er for psyken. Du fikk ikke sykemelding, men det gjorde ikke noe, det var jo bare å ta ut en uke ferie? Og dermed skal alle andre også få en slik slett behandling av helsevesenet?

 

Det høres jo helt grotesk ut å bare ta ut en ukes ferie når en av dine nærmeste dør.

Det jobbes for å gjøre sorg til en legitim sykemeldingsgrunn. I dag vil så å si alle fastleger sykmelde den som er i sterk sorg, man bruker grunner som psykisk ubalanse, søvnproblemer osv. Alt dette er jo relle følger av sorgen. De som ikke har opplevd det har ingen forutsetning for å forstå hvor ufattelig gjenomgripende forferdelig det er å miste et barn eller en ektefelle. Folk DØR faktisk av sorg etter å ha mistet livsledsageren sin. Man mister livsgnisten, og for en del eldre kan det bety at de snart følger etter isn avdøde elskede.

 

Det er forresten ikke riktig at depresjon nesten alltid kommer sammen med sorg. Sorg er én ting, depresjon noe annet.

 

Mne HI: Du må bare se å finne deg en annen fastlege. Han skjønner jo ikke en DRITT.

Du må såklart få tatt hensyn til sorgen - folk sørger forskjellig, og din sorg kommer først nå, to år etter tapet - det er OGSÅ normalt, og det er kjempeviktig at du får tatt hensyn til den.

 

Enke

 

Anonym poster: 11879ef00d600581dfc35bb21b1ee864

 

Jeg er ikke uenig i at sorg BURDE være sykmeldings grunnlag, jeg sier bare at det ikke ER det. Nå må dere slutte å hisse dere opp her.

 

Ja, jeg håper også at det blir legitim sykmeldingsgrunn snart. Men foreløbig er det ikke det, og derfor har alle som er sykmeldt pga sorg en lege som har brutt reglene. Jeg synes ikke en lege kan pålegges å bryte reglene og risikere lisensen sin.

 

Og jeg vet at depresjon og sorg ikke er synonymt, men depresjon er per i dag sykmeldingsgrunn, sorg er per i dag ikke. Etter reglene. Depresjon kan være grunnlag for å ikke være hendt til å ta seg av barn. Derfor kan det bli vanskelig om man skal bruke det som diagnose på sykmeldingen. Særlig om det er løgn.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

Du er tydeligvis ikke helt med her, og klarer ikke skjelne mellom ulike begreper. ÅRSAKEN er sorg. VIRKNINGEN/ DIAGNOSEN er reaksjonen; eks. situasjonsbetinget psykisk ubalanse, depresjon, eller liknende. Den første diagnosen benyttes nok mest og er svært treffende, depresjon er noe annet men kan naturligvis utløses av sorg. For å ta enda et eksempel så du skjønner; Årsak: Fall fra hest (noen ville nok også påstå at fall fra hest ikke er sykemeldingsdiagnose ;). ) Virkning: Brukket arm.

 

Anonym poster: 2a82e2261d0d3f84dabb705b3d4949f3

Poenget er vell heller at mange fortsatt ikke trenger eller bør få sykmelding selv om de har en brukket arm. Det er mange jobber man fortsatt kan gjøre. Det er heller ikke sikkert HI har godt av å gå alene hjemme hele dagen i hennes tilstand. Det vet ikke jeg. Selv om legen uttalte seg ubetenksomt/ufølsomt kan vurderingen av at HI ikke bør sykmeldes være riktig.

 

Anonym poster: cd6540306f33c1ba6392aef9f78d6e4b

Nei, poenget var å vise at det er lite like logikk i å påstå at en sykemelding som skyldes sorg ikke er gyldig, som at en diagnose som skyldes fall fra hest er det. Ellers er jeg enig i at det i slike tilfeller kan være lurt å vurdere gradert sykemelding, men det får en kompetent lege og HI diskutere.

 

Anonym poster: 2a82e2261d0d3f84dabb705b3d4949f3

Skrevet

Absolutt ingen burde fått denne slengt i trynet etter at man har mistet noen, selv etter så mange år.

 

Jeg mistet min tante i 2008 helt plutselig. Jeg stengte alle følelsene mine inne og fikk høre at jeg var en sterk person som taklet ting på den måten jeg gjorde (innerst inne var jeg svak). Høsten 2010 brøt jeg sammen. Depresjon, angst for å miste flere nære familiemedlemmer og mer til kom snikende. Jeg kom meg ikke ut av huset engang. Jeg hadde ingen barn, men mine barn ble dyrene jeg hadde. De hjalp meg på mitt verste, når legene ikke ville ta meg på alvor. For HI kan det beste være å få ha barna sine for å komme seg igjennom det som nylig har slått henne tilbake. Det kan være større konsekvenser med å ta fra henne barna enn å la hun beholde de.

Jeg sliter enda med depresjon og angst, men har ikke fått hjelp enda. Det skumle er vel da jeg fikk stort tilbakefall i April i fjor da min stefar døde. Jeg fikk sykmelding begrunn av det dramatiske rundt hele dødsfallet hans, og at det gikk innpå meg. Jeg kunne ikke konsentrere meg på skole eller jobb, og det eneste jeg greide var å dra opp til stallen til mine "psykologer" der. Uten sykmelding har jeg ikke vist hva jeg skulle gjort! Jeg har mest sannsynelig hatt så stort fravær på skolen at jeg har mistet skoleretten min.

 

HI: Det har tatt ett år siden min stefar døde og 5 år siden min tante døde. Mamma sliter veldig med tapet av disse to, men det var aldri snakk om å ta ifra henne verken meg eller lillesøsteren min da det skjedde, for det var viktig at hun hadde oss. Å miste oss kunne ha gjort ting enda mer vanskelig for henne. Sykmeldt ble hun og sendt til psykolog for å få hjelp til å sortere tanker. Stå på ditt og finn en bedre fastlege! Det skal ikke gå så langt at du får depresjoner eller angst for den saks skyld. Jeg føler virkelig med deg, og håper at alt ordner seg snart. <3

 

Anonym poster: 8fb37c88eaa827a62e7952e74989c23a

Skrevet

Jeg vet at sorg i seg selv ikke er sykmeldingsgrunnlag. Men alt sorgen innebærer for meg mener jeg er nok til å kunne få sykmeldig for en periode mens det står på som verst. Dårlig med søvn, sinne, tristhet og mange spørsmål og følelser jeg trenger å få sortert. Jeg kollapser ikke med barna foran meg, men når de har lagt seg på kvelden gråter jeg nesten helt til jeg sovner. Så jeg ville ha sykmelding så jeg slipper å "holde meg" hele dagen, hele ettermiddagen også være helt utslitt på kvelden når ungene er lagt og ikke klare å tenke rasjonelt i fht tapet av bf. Alle sørger forskjellig, det er ikke noe som er riktig måte. Og jeg vet hva jeg trenger for at det skal bli bedre men jeg trenger hjelp, og den får jeg ikke hvis jeg ikke får litt fri til å prioritere.

Takk til alle med gode råd og støttende svar.

 

Hi

 

Anonym poster: 31303543d7c20c0bd22e67d750606ac9

Skrevet

Jeg vet at sorg i seg selv ikke er sykmeldingsgrunnlag. Men alt sorgen innebærer for meg mener jeg er nok til å kunne få sykmeldig for en periode mens det står på som verst. Dårlig med søvn, sinne, tristhet og mange spørsmål og følelser jeg trenger å få sortert. Jeg kollapser ikke med barna foran meg, men når de har lagt seg på kvelden gråter jeg nesten helt til jeg sovner. Så jeg ville ha sykmelding så jeg slipper å "holde meg" hele dagen, hele ettermiddagen også være helt utslitt på kvelden når ungene er lagt og ikke klare å tenke rasjonelt i fht tapet av bf. Alle sørger forskjellig, det er ikke noe som er riktig måte. Og jeg vet hva jeg trenger for at det skal bli bedre men jeg trenger hjelp, og den får jeg ikke hvis jeg ikke får litt fri til å prioritere.

Takk til alle med gode råd og støttende svar.

 

Hi

 

Anonym poster: 31303543d7c20c0bd22e67d750606ac9

Jeg vet akkurat hva du mener HI. En bruker de få kreftene en har i en slik situasjon på å skjerme barna for egne tunge følelser og reaksjoner. Absolutt ingen fagfolk innen barnevern, eller psykologer, ville ha vurdert en mor som er deprimert, i sorg eller liknende som uegnet av den grunn. Ønsker deg lykke til HI, og synes du skal oppsøke en privatlege eller psykolog om du kan!

 

Anonym poster: 2a82e2261d0d3f84dabb705b3d4949f3

Skrevet

Da jeg mistet barnefaren sørget jeg ikke. la fort lokk på det for å fokusere på barna og nå i det siste kjenner jeg at sorgen kommer å innhenter meg. det har gått 2 år. Har snakket med en leder for sorggruppe, samt fått henvisning til DPS. Dette er kjempetøft for meg, og jeg gråter, er sint, frustrert og kjenner på alt som er normalt etter et dødsfall. Spurte legen om å få sykmld så jeg får tid til å jobbe med dette nå som det først har kommet. Noe jeg ser på som viktig å få jobbet med. Men hun svarte bare "nei, er du så syk at du ikke kan jobbe, kan du heller ikke ta vare på barna"..

 

Jeg ble helt sjokkert, dette handler ikke om sykdom, men en sorg som må bearbeides.

 

 

Anonym poster: 9a964f939c721609e46281cf19854376

BYTT LEGE!

 

Anonym poster: 11bbcc80e0a73501ebbc12efc1fe38e2

Skrevet

Da jeg mistet barnefaren sørget jeg ikke. la fort lokk på det for å fokusere på barna og nå i det siste kjenner jeg at sorgen kommer å innhenter meg. det har gått 2 år. Har snakket med en leder for sorggruppe, samt fått henvisning til DPS. Dette er kjempetøft for meg, og jeg gråter, er sint, frustrert og kjenner på alt som er normalt etter et dødsfall. Spurte legen om å få sykmld så jeg får tid til å jobbe med dette nå som det først har kommet. Noe jeg ser på som viktig å få jobbet med. Men hun svarte bare "nei, er du så syk at du ikke kan jobbe, kan du heller ikke ta vare på barna"..

 

Jeg ble helt sjokkert, dette handler ikke om sykdom, men en sorg som må bearbeides.

 

 

Anonym poster: 9a964f939c721609e46281cf19854376

 

Men det ligger jo i ordet at SYKmelding skal du få når du er SYK, ikke når du sørger... Legen har faktisk ikke lov å sykmelde deg for sorg, da må du be arbeidsgiver om velferdspermisjon eller lignende. Dersom du sørger slik at du blir psykisk syk av det skal du selvsagt ha sykmelding, men da er jeg enig med legen din i at du ikke er hendt til å ta deg av barna i den perioden.

 

Jeg har full fprståelse for at dette er supertøft, og legen hørtes ut til å si fra på en veldig kvass måte, men teknisk sett har legen rett. Det at mange snylter til seg en sykmelding i forbindelse med sorg betyr ikke at det er riktig å gjøre det.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Tuller du? Snylter til seg en sykemelding i forbindelse med sorg?! Vet du hva det vil si å miste noen av dine aller nærmeste? Vet du hvilken enorm psykisk påkjenning det er, og hvilke alvorlige konsekvenser det kan få,for hele familien, i flere år etter? Å bli deprimert går nesten hånd i hånd med slike dødsfall, så ta det helt med ro, en sykemelding er for de aller fleste helt på sin plass.

 

Ja, det vet jeg, og fikk heller ikke sykmelding, men tok ut en uke ferie.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Så du har mistet noen av dine nærmeste, en søster, mann, barn, foreldre som døde uventet, og kjent på det traumet det er for psyken. Du fikk ikke sykemelding, men det gjorde ikke noe, det var jo bare å ta ut en uke ferie? Og dermed skal alle andre også få en slik slett behandling av helsevesenet?

 

Poenget er at sorg ikke er en sykdom. Dersom sorgen gjør at man blir deperimert er det en sykdom, men jeg synes faktisk ikke en deperimert person bør ha ansvar for barn i den perioden man er så nede at man ikke kan jobbe engang.

 

Og ja, jeg mistet flere familiemedlemmer i tsunamien for 9 år siden.

 

Anonym poster: d8de2822e40aed1c7f6b985d2c95d7e2

 

Kondolerer ♥

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...