Hva er viktigst? Likestillingen eller barna?

[Anonym bruker]

I dag er det jo kvinnedagen som kjent, og tradisjonen tro så uttaler politikere og kjendiser seg om hvor langt vi er kommet og ikke.

Det jeg la merke til i dag er artikkelen om Inga Marte Thorkildsen

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/--Man-kan-si-det-er-like-verdifullt-a-ga-hjemme-med-barn-som-a-jobbe--men-det-er-det-ikke-7141641.html

 

Jeg er en av kvinnene som har valgt å jobbe 50% for å få hverdagen til å gå opp.

Mulig jeg får mindre pensjon enn min mann når den tid kommer, men det får jeg heller ta inn på andre områder.

 

Det jeg lurer på er om vi har kommet så langt i "utviklingen" at barna må lide for at vi skal være likestilte?

Skal jeg la min treåring være i barnehagen fra syv til fem hver dag, og eldste på SFO tilsvarende for at jeg skal bli bedre likestilt?

 

Selvsagt kunne mannen min gått valgt å jobbe mindre, men der han jobber er ikke det en mulighet. Da måtte han skifte jobb, og gjerne til noe han ikke hadde trivdes med, og med dårligere inntekt.

 

Hvorfor skal vi føle oss mindre som kvinner fordi vi ØNSKER å ta oss av barna våre og være gode mødre i tillegg til å være selvstendige kvinner?

 

For meg er det utvilsomt langt mer verdifullt å være litt mer hjemme enn å jage karriere.

 

 

 

Anonym poster: 353ae82af216983e94830678e4a20c00

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg. Jeg synes at likestillingen har gått litt feil vei. Det bør ikke handle om at kjønnene skal bli like. Den ekte kampen bør handle om at vi får lov til å være det vi ønsker å være, uten at det skal gå på bekostning av biologiske forskjeller og behov. Vi som kvinner bør få valgfrihet til å gjøre det vi føler er rett for oss og for vår familie, uten at vi skal bli straffet for det.

 

Samfunnet har fjernet seg langt fra det som er naturlig for mennesket og det er en farlig utvikling!

 

Anonym poster: 790118d625c43c2e3e72c751b3a72a5e

[September<3]

Enig med du!

Og bare for å poengtere det, så er D å være hjemme med barn enten det er fulltid eller ikkje, så er D ARBEID det og, forskjellen er at man ikkje får pensjons poeng for det!! I min bok står D større respekt i å ta seg av barna sine enten du er mann eller kvinne, enn å ha stort hus fin bil og råd til syden ferie hvert år!!

[Gjest yrild]

Barna kommer først, men hvis jeg hadde gått ned til 50% jobb, så hadde jeg snakket med en rådgiver i forhold til pensjon etc slik at jeg ikke satt med sjegget i pstkassa hvis mannen plutselig fant ut at småbarnslivet var for anstrengende...

 

Våre felles penger måtte da gått til pensjonssparing til meg i tillegg til mulig videreutdanning som jeg kunne att på kveldstid.

[Anonym bruker]

Kvinnedagen er kanskje ikke så viktig for oss her lenger som den engang var, men kvinnedagen er ikke utdatert.

 

Tenker mange de som uttaler seg om at kvinnedagen ikke burde være lenger bør ser lenger enn nesetippen sin.

 

Kvinner er det svake kjønn i mange kulturer og har så og si ingen rettigheter. I en del land hvis kvinnen blir voldtatt er det hun som bli straffet.

Kvinnedagen er internasjonal og blir litt småprovosert over alle som sier at den er utdatert.

 

Det blir umulig å ha full likestilling uansett hva man gjør, men syns det bør blir mer akseptabelt at det ikke bare er kvinnen som jobber redusert pga mannen tjener mer. Det hadde vært mulig å at begge jobbet redusert for veldig mange.

 

Det som og blir litt idiotisk når mange familier velger å ha kvinnen hjemme mer er at hvis det blir skilsmisse så er det ofte kvinnen som får hovedomsorgen....men da roper mennene likestilling..teit

 

Anonym poster: 794286ab38a067170f64bd1824fcac7c

[Anonym bruker]

Det er veldig ofte "Umulig for mann" og jobbe redusert ser jeg,- så likestillingen er nok ikke kommet helt frem enda, den er vel egentlig på vei tilbake. Vi har så mange goder i dag som hjemmeværende, at vi kan velge det eller ut i jobb. Dette gjør at kvinner blir dyrere i jobb enn menn,- ergo mindre verdt.

 

Synes en del kvinner bør presse mannen til og jobbe redusert, tilvarende det hun gjør, for og være med og gjøre jobbmulighetene like for våre barn i fremtiden.

 

Slik trenden er nå, så går det mot at våre døtre mest sannsynlig ikke vil ha et valg i forhold til det og jobbe redusert/permisjon uten lønn, den dag de velger og få barn. Fordi mannens jobb er så "viktig" og han tjener så mye mer, at de ikke har råd til og gjøre det annereldes.

 

Derfor mener jeg at vi, foreldregenerasjonen i dag, bør "Ofre" litt økonomiske goder og egeninteresser, og ikke la det være mamma som automatisk går hjemme/jobber redusert, for og "kjempe kampen" for våre døtre som vil jobbe, og sønner som vil gå hjemme med barn..

 

Tenke hva mødre, de første kvinnesakskvinner ofret mtp tid med barn og oppfølging av disse,- nettop med den baktanke om at når DE ble voksne skulle de få et bedre og enklere liv enn de selv hadde hatt.:I resten av verden kjemper kvinner fortsatt slike kamper. De velger og miste tid med egne barn, setter de bort til naboer og venner for og kjempe for KVINNERS rettigheter, ikke sine egne (innen kampen har ført til forbedringer er de mest sannsynlig ikke der for og nyte godt av den) men for sine døtre, og barnebarn og fremtidige slekter.. Og det er ikke snakk om 8-9 timer hver dag, det var og er snakk om og ikke se barna på dagesvis!

 

Her til lands gjemmer vi oss bak "tenk på barna";- og går hjemme og luller for oss selv, og sier at "Husmor er en for lite verdsatt jobb":..Når mange andre norske kvinner rekker både husmorjobb, full jobb, og oppfølging av barn,- UTEN problem i andre hjem....Barna våre har det stort sett VELDIG bra,- og lider ikke noe nød, om vi, den tid vi er med de utnytter den godt! Selv om VI føler det blir lite tid...Eller om pappa jobber redusert tilsvarende mye som mamma, og om dette fører til litt færre sydenturer, bursdager i badeland, leker og riktige merkeklær....

 

Fortsetter vi trenden med at MAMMA alltid er den som jobber redusert mens barna fullfører grunnskole,- MAMMA er den som tar alle syke-barn dager, MAMMA er den som skal gå hjemme,- så bryter vi ned det våre "formødre" bygget opp. Skal ikke se bort fra at våre barnebarn må ta opp kampen på nytt for å få kvinner tilbake i arbeidslivet, med rett til lik lønn for likt arbeid. Pr i dag er det ikke sånn, fordi vi er så dyre i drift...Og mye borte....

 

Er ikke noe rødstrømpe, mot stripping, porno, eller mannehater...HJemme hos oss gjør jeg det meste av "Innehusarbeid",- mens mannen tar vedlikehold på hus, biler, klipper plen, trimmer trær, brøyter vei, hugger ved osv....Så er tradisjonell på en måte,- men jeg nekter og redusere MIN stilling, uten at han reduserer sin, om vi blir nødt til det for og få tilfredsstillende nok tid med våre barn i fremtiden. Selv om vi da taper MER på hans reduskjon enn min, så får det bare være.

 

Jeg synes faktisk at våre barns fremtid er verdt det ofret det vil føre til..For vi har en jente og en gutt. Jevngamle, om de velger samme utdannelse, og gutten får "kastet" jobbtilbud etter seg ga kjønn, mens jenta må ta til takke med en lavere betalt jobb, kanskje utenfor fagområdet sitt bare for og FÅ jobb,- da vil ikke jeg sitte der med følelse av at jeg har vært med på og gjort kvinnesynet i arbeidsmakredet slik...JEG og min mann har gjort vårt for og bevise at mannen og kvinnen DELER på tid med barna, og vi er like "dyre i drift"....Så kan ikke min datter komme og spørre oss om hvorfor vi valgte at mamma skulle tjene mindre og være en "dårligere arbeidstaker";- og være med på og ødelegge hennes jobbmuligheter og verdi i jobbmarkedet....

 

 

 

Anonym poster: 423fbee968b71aac4fc8cf772b9ba082

[Anonym bruker]

Enig med du!

Og bare for å poengtere det, så er D å være hjemme med barn enten det er fulltid eller ikkje, så er D ARBEID det og, forskjellen er at man ikkje får pensjons poeng for det!! I min bok står D større respekt i å ta seg av barna sine enten du er mann eller kvinne, enn å ha stort hus fin bil og råd til syden ferie hvert år!!

 

Jeg er helt uenig med deg i at det skal telles som arbeid å være hjemme med egne barn. Man får jobbe i barenhage og ta med seg ungene sine dit hvis man vil ha pensjonspoeng for det og kalle det arbeid.

 

Men det betyr ikke at jeg synes det er feil å gjøre! Jeg skal selv gjøre det samme når min blir født nå. Ja, jeg får mindre pensjon. Men livet mitt handler om mer enn å jobbe vettet av meg hele mitt arbeidsføre liv for å klore til meg mest mulig pensjon, jeg vil heller leve mens jeg lever jeg. Ikke alle av oss blir så gamle at vi blir pensjonister engang.

 

Selvsagt kunne vi valgt at mannen min skulle gå ned i 50 % i stedet, men hvorfor i all verden skulle vi det, når jeg ØNSKER å gå ned i stilling, og han ikke gjør? Har likestilling blitt kommunisme, at alle skal tvinges til å være like helt uavhengig av hva de selv ønsker?

 

Jeg har aldri engang hørt om en kvinne som har blitt presset av sin mann til å være hjemme med barna, det pleier å være kvinnens eget ønske. Og om det ikke skulle være det handler vel det mer om manglende ryggrad enn manglende likestilling?

 

Jeg skulle ønske vi så andre verdier i samfunnet vårt enn penger.

 

Å være mer hjemme med barna er en fin ting, men jeg er IKKE enig i at det er staten som skal finansiere det. Og jeg vet heller ikke om jeg alltid er enig i at deler av mannens lønn da skal gå inn på en pensjonskonto til kvinnen... I noen tilfeller, der man i felleskap er blitt enige om at det er best for barna og familien at mor er helt eller delvis hjemmeværende, så ja. Men hos de familiene jeg kjenner synes far egentlig at ungene kan gå i barnehage slik alle andre gjør, mens mor ønsker mer tid med barna. Hvorfor skal far straffes for det? Det er trangt nok å leve på en inntekt, om ikke store deler av de pengene skal inn på en egen sparekonto til mor... Kanskje må man faktisk være villig til å ofre noe for å få lov å se barna sine vokse opp?

 

For meg er det å faktisk bli kjent med mitt eget barn mye viktigere enn å ha masse penger når jeg er gammel. For meg hadde det vært uaktuelt å få et barn for så å se det et par timer hver kveld og i helgene - da ser jeg rett og slett ikke poenget. Man tilbringer jo mer tid med hunden sin enn et barnehagebarn, siden hunden ikke må legge seg like tidlig.

 

Anonym poster: 21b0996b86b5713a4e12e8fef013ef95

[Anonym bruker]

Rart det der hvordan mannen aldri kan ta permisjon, aldri ta fri for å være hjemme med sykt barn, aldri ta fri for å følge barn til legen, aldri jobbe redusert for å få tidsklemma litt mindre... mens det er en selvfølge at mor gjør det. Det er der likestillingen stopper opp, og aldri kommer til å bedres.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

[nagini]

Det er veldig ofte "Umulig for mann" og jobbe redusert ser jeg,- så likestillingen er nok ikke kommet helt frem enda, den er vel egentlig på vei tilbake. Vi har så mange goder i dag som hjemmeværende, at vi kan velge det eller ut i jobb. Dette gjør at kvinner blir dyrere i jobb enn menn,- ergo mindre verdt.

 

Synes en del kvinner bør presse mannen til og jobbe redusert, tilvarende det hun gjør, for og være med og gjøre jobbmulighetene like for våre barn i fremtiden.

 

Slik trenden er nå, så går det mot at våre døtre mest sannsynlig ikke vil ha et valg i forhold til det og jobbe redusert/permisjon uten lønn, den dag de velger og få barn. Fordi mannens jobb er så "viktig" og han tjener så mye mer, at de ikke har råd til og gjøre det annereldes.

 

Derfor mener jeg at vi, foreldregenerasjonen i dag, bør "Ofre" litt økonomiske goder og egeninteresser, og ikke la det være mamma som automatisk går hjemme/jobber redusert, for og "kjempe kampen" for våre døtre som vil jobbe, og sønner som vil gå hjemme med barn..

 

Tenke hva mødre, de første kvinnesakskvinner ofret mtp tid med barn og oppfølging av disse,- nettop med den baktanke om at når DE ble voksne skulle de få et bedre og enklere liv enn de selv hadde hatt.:I resten av verden kjemper kvinner fortsatt slike kamper. De velger og miste tid med egne barn, setter de bort til naboer og venner for og kjempe for KVINNERS rettigheter, ikke sine egne (innen kampen har ført til forbedringer er de mest sannsynlig ikke der for og nyte godt av den) men for sine døtre, og barnebarn og fremtidige slekter.. Og det er ikke snakk om 8-9 timer hver dag, det var og er snakk om og ikke se barna på dagesvis!

 

Her til lands gjemmer vi oss bak "tenk på barna";- og går hjemme og luller for oss selv, og sier at "Husmor er en for lite verdsatt jobb":..Når mange andre norske kvinner rekker både husmorjobb, full jobb, og oppfølging av barn,- UTEN problem i andre hjem....Barna våre har det stort sett VELDIG bra,- og lider ikke noe nød, om vi, den tid vi er med de utnytter den godt! Selv om VI føler det blir lite tid...Eller om pappa jobber redusert tilsvarende mye som mamma, og om dette fører til litt færre sydenturer, bursdager i badeland, leker og riktige merkeklær....

 

Fortsetter vi trenden med at MAMMA alltid er den som jobber redusert mens barna fullfører grunnskole,- MAMMA er den som tar alle syke-barn dager, MAMMA er den som skal gå hjemme,- så bryter vi ned det våre "formødre" bygget opp. Skal ikke se bort fra at våre barnebarn må ta opp kampen på nytt for å få kvinner tilbake i arbeidslivet, med rett til lik lønn for likt arbeid. Pr i dag er det ikke sånn, fordi vi er så dyre i drift...Og mye borte....

 

Er ikke noe rødstrømpe, mot stripping, porno, eller mannehater...HJemme hos oss gjør jeg det meste av "Innehusarbeid",- mens mannen tar vedlikehold på hus, biler, klipper plen, trimmer trær, brøyter vei, hugger ved osv....Så er tradisjonell på en måte,- men jeg nekter og redusere MIN stilling, uten at han reduserer sin, om vi blir nødt til det for og få tilfredsstillende nok tid med våre barn i fremtiden. Selv om vi da taper MER på hans reduskjon enn min, så får det bare være.

 

Jeg synes faktisk at våre barns fremtid er verdt det ofret det vil føre til..For vi har en jente og en gutt. Jevngamle, om de velger samme utdannelse, og gutten får "kastet" jobbtilbud etter seg ga kjønn, mens jenta må ta til takke med en lavere betalt jobb, kanskje utenfor fagområdet sitt bare for og FÅ jobb,- da vil ikke jeg sitte der med følelse av at jeg har vært med på og gjort kvinnesynet i arbeidsmakredet slik...JEG og min mann har gjort vårt for og bevise at mannen og kvinnen DELER på tid med barna, og vi er like "dyre i drift"....Så kan ikke min datter komme og spørre oss om hvorfor vi valgte at mamma skulle tjene mindre og være en "dårligere arbeidstaker";- og være med på og ødelegge hennes jobbmuligheter og verdi i jobbmarkedet....

 

 

 

Anonym poster: 423fbee968b71aac4fc8cf772b9ba082

 

Helt uenig med deg. Å skulle gjøre familien vår miserabel med at jeg ikke skal få lov å være hjemme uten lønn med mine barn fordi jeg skal være "solidarisk", og at mannen min skal tvinges til å være hjemme når han heller vil være på jobb er IKKE veien til likestilling i mine øyne. Jeg fikk ikke barn som et politisk virkemiddel, men fordi jeg ønsket meg barn! Ærlig talt...

 

Du har tydeligvis ikke noe ønske om å redusere din stilling for å ha tid til barna, og da burde du jo heller ikke gjøre det. Da skjønner jeg godt at du vil kreve at mannen din reduserer sin stilling om dere blir nødt til det, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt nødt til å redusere stillingsprosenten sin mot sin vilje selv om de har barn... Men den ufattelige arrogansen du viser ved å kreve at alle skal leve sitt liv øyaktig slik du ønsker, den provoserer meg.

 

Jeg trodde kvinnesakskvinnene kjempet for at vi skulle få et valg jeg, ikke for at vi alle skulle tvinges til å leve et liv uten barna våre der arbeid og penger er det eneste som betyr noe. Trist holdning

[September<3]

Hva er egentlig likestilling for deg ?

For meg vil det si at begge parter kan velge selv av samme pott, ikkje at eg som dame, SKAL velge det samme som en mann.. Noen forskjeller vil der alltid være mellom menn å kvinner, men vil ikkje si at det er noe negativt..

Og til anonym bruker som kommenterte under innlegget mitt, eg sa ikkje at man burde få pensjonspoeng for å gå hjemme, det er jo ett valg man selv tar, men arbeid er det, det er ikkje bare kos og dans på røde roser å oppdra ett barn..

[September<3]

Rart det der hvordan mannen aldri kan ta permisjon, aldri ta fri for å være hjemme med sykt barn, aldri ta fri for å følge barn til legen, aldri jobbe redusert for å få tidsklemma litt mindre... mens det er en selvfølge at mor gjør det. Det er der likestillingen stopper opp, og aldri kommer til å bedres.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

Stemmer vel ikkje helt det der..

Alle eg kjenner deler opp både permisjon og sykefravær..

 

[Anonym bruker]

Det er veldig ofte "Umulig for mann" og jobbe redusert ser jeg,- så likestillingen er nok ikke kommet helt frem enda, den er vel egentlig på vei tilbake. Vi har så mange goder i dag som hjemmeværende, at vi kan velge det eller ut i jobb. Dette gjør at kvinner blir dyrere i jobb enn menn,- ergo mindre verdt.

 

Synes en del kvinner bør presse mannen til og jobbe redusert, tilvarende det hun gjør, for og være med og gjøre jobbmulighetene like for våre barn i fremtiden.

 

Slik trenden er nå, så går det mot at våre døtre mest sannsynlig ikke vil ha et valg i forhold til det og jobbe redusert/permisjon uten lønn, den dag de velger og få barn. Fordi mannens jobb er så "viktig" og han tjener så mye mer, at de ikke har råd til og gjøre det annereldes.

 

Derfor mener jeg at vi, foreldregenerasjonen i dag, bør "Ofre" litt økonomiske goder og egeninteresser, og ikke la det være mamma som automatisk går hjemme/jobber redusert, for og "kjempe kampen" for våre døtre som vil jobbe, og sønner som vil gå hjemme med barn..

 

Tenke hva mødre, de første kvinnesakskvinner ofret mtp tid med barn og oppfølging av disse,- nettop med den baktanke om at når DE ble voksne skulle de få et bedre og enklere liv enn de selv hadde hatt.:I resten av verden kjemper kvinner fortsatt slike kamper. De velger og miste tid med egne barn, setter de bort til naboer og venner for og kjempe for KVINNERS rettigheter, ikke sine egne (innen kampen har ført til forbedringer er de mest sannsynlig ikke der for og nyte godt av den) men for sine døtre, og barnebarn og fremtidige slekter.. Og det er ikke snakk om 8-9 timer hver dag, det var og er snakk om og ikke se barna på dagesvis!

 

Her til lands gjemmer vi oss bak "tenk på barna";- og går hjemme og luller for oss selv, og sier at "Husmor er en for lite verdsatt jobb":..Når mange andre norske kvinner rekker både husmorjobb, full jobb, og oppfølging av barn,- UTEN problem i andre hjem....Barna våre har det stort sett VELDIG bra,- og lider ikke noe nød, om vi, den tid vi er med de utnytter den godt! Selv om VI føler det blir lite tid...Eller om pappa jobber redusert tilsvarende mye som mamma, og om dette fører til litt færre sydenturer, bursdager i badeland, leker og riktige merkeklær....

 

Fortsetter vi trenden med at MAMMA alltid er den som jobber redusert mens barna fullfører grunnskole,- MAMMA er den som tar alle syke-barn dager, MAMMA er den som skal gå hjemme,- så bryter vi ned det våre "formødre" bygget opp. Skal ikke se bort fra at våre barnebarn må ta opp kampen på nytt for å få kvinner tilbake i arbeidslivet, med rett til lik lønn for likt arbeid. Pr i dag er det ikke sånn, fordi vi er så dyre i drift...Og mye borte....

 

Er ikke noe rødstrømpe, mot stripping, porno, eller mannehater...HJemme hos oss gjør jeg det meste av "Innehusarbeid",- mens mannen tar vedlikehold på hus, biler, klipper plen, trimmer trær, brøyter vei, hugger ved osv....Så er tradisjonell på en måte,- men jeg nekter og redusere MIN stilling, uten at han reduserer sin, om vi blir nødt til det for og få tilfredsstillende nok tid med våre barn i fremtiden. Selv om vi da taper MER på hans reduskjon enn min, så får det bare være.

 

Jeg synes faktisk at våre barns fremtid er verdt det ofret det vil føre til..For vi har en jente og en gutt. Jevngamle, om de velger samme utdannelse, og gutten får "kastet" jobbtilbud etter seg ga kjønn, mens jenta må ta til takke med en lavere betalt jobb, kanskje utenfor fagområdet sitt bare for og FÅ jobb,- da vil ikke jeg sitte der med følelse av at jeg har vært med på og gjort kvinnesynet i arbeidsmakredet slik...JEG og min mann har gjort vårt for og bevise at mannen og kvinnen DELER på tid med barna, og vi er like "dyre i drift"....Så kan ikke min datter komme og spørre oss om hvorfor vi valgte at mamma skulle tjene mindre og være en "dårligere arbeidstaker";- og være med på og ødelegge hennes jobbmuligheter og verdi i jobbmarkedet....

 

 

 

Anonym poster: 423fbee968b71aac4fc8cf772b9ba082

 

Strålende innlegg synes jeg, trist at ikke flere kvinner ser hva de gjør mot sine oppvoksende barn. Ja til likestilling :-)

 

Anonym poster: f63b495febcef3c1b41e3f1523423490

[Anonym bruker]

Det er veldig ofte "Umulig for mann" og jobbe redusert ser jeg,- så likestillingen er nok ikke kommet helt frem enda, den er vel egentlig på vei tilbake. Vi har så mange goder i dag som hjemmeværende, at vi kan velge det eller ut i jobb. Dette gjør at kvinner blir dyrere i jobb enn menn,- ergo mindre verdt.

 

Synes en del kvinner bør presse mannen til og jobbe redusert, tilvarende det hun gjør, for og være med og gjøre jobbmulighetene like for våre barn i fremtiden.

 

Slik trenden er nå, så går det mot at våre døtre mest sannsynlig ikke vil ha et valg i forhold til det og jobbe redusert/permisjon uten lønn, den dag de velger og få barn. Fordi mannens jobb er så "viktig" og han tjener så mye mer, at de ikke har råd til og gjøre det annereldes.

 

Derfor mener jeg at vi, foreldregenerasjonen i dag, bør "Ofre" litt økonomiske goder og egeninteresser, og ikke la det være mamma som automatisk går hjemme/jobber redusert, for og "kjempe kampen" for våre døtre som vil jobbe, og sønner som vil gå hjemme med barn..

 

Tenke hva mødre, de første kvinnesakskvinner ofret mtp tid med barn og oppfølging av disse,- nettop med den baktanke om at når DE ble voksne skulle de få et bedre og enklere liv enn de selv hadde hatt.:I resten av verden kjemper kvinner fortsatt slike kamper. De velger og miste tid med egne barn, setter de bort til naboer og venner for og kjempe for KVINNERS rettigheter, ikke sine egne (innen kampen har ført til forbedringer er de mest sannsynlig ikke der for og nyte godt av den) men for sine døtre, og barnebarn og fremtidige slekter.. Og det er ikke snakk om 8-9 timer hver dag, det var og er snakk om og ikke se barna på dagesvis!

 

Her til lands gjemmer vi oss bak "tenk på barna";- og går hjemme og luller for oss selv, og sier at "Husmor er en for lite verdsatt jobb":..Når mange andre norske kvinner rekker både husmorjobb, full jobb, og oppfølging av barn,- UTEN problem i andre hjem....Barna våre har det stort sett VELDIG bra,- og lider ikke noe nød, om vi, den tid vi er med de utnytter den godt! Selv om VI føler det blir lite tid...Eller om pappa jobber redusert tilsvarende mye som mamma, og om dette fører til litt færre sydenturer, bursdager i badeland, leker og riktige merkeklær....

 

Fortsetter vi trenden med at MAMMA alltid er den som jobber redusert mens barna fullfører grunnskole,- MAMMA er den som tar alle syke-barn dager, MAMMA er den som skal gå hjemme,- så bryter vi ned det våre "formødre" bygget opp. Skal ikke se bort fra at våre barnebarn må ta opp kampen på nytt for å få kvinner tilbake i arbeidslivet, med rett til lik lønn for likt arbeid. Pr i dag er det ikke sånn, fordi vi er så dyre i drift...Og mye borte....

 

Er ikke noe rødstrømpe, mot stripping, porno, eller mannehater...HJemme hos oss gjør jeg det meste av "Innehusarbeid",- mens mannen tar vedlikehold på hus, biler, klipper plen, trimmer trær, brøyter vei, hugger ved osv....Så er tradisjonell på en måte,- men jeg nekter og redusere MIN stilling, uten at han reduserer sin, om vi blir nødt til det for og få tilfredsstillende nok tid med våre barn i fremtiden. Selv om vi da taper MER på hans reduskjon enn min, så får det bare være.

 

Jeg synes faktisk at våre barns fremtid er verdt det ofret det vil føre til..For vi har en jente og en gutt. Jevngamle, om de velger samme utdannelse, og gutten får "kastet" jobbtilbud etter seg ga kjønn, mens jenta må ta til takke med en lavere betalt jobb, kanskje utenfor fagområdet sitt bare for og FÅ jobb,- da vil ikke jeg sitte der med følelse av at jeg har vært med på og gjort kvinnesynet i arbeidsmakredet slik...JEG og min mann har gjort vårt for og bevise at mannen og kvinnen DELER på tid med barna, og vi er like "dyre i drift"....Så kan ikke min datter komme og spørre oss om hvorfor vi valgte at mamma skulle tjene mindre og være en "dårligere arbeidstaker";- og være med på og ødelegge hennes jobbmuligheter og verdi i jobbmarkedet....

 

 

 

Anonym poster: 423fbee968b71aac4fc8cf772b9ba082

 

Helt uenig med deg. Å skulle gjøre familien vår miserabel med at jeg ikke skal få lov å være hjemme uten lønn med mine barn fordi jeg skal være "solidarisk", og at mannen min skal tvinges til å være hjemme når han heller vil være på jobb er IKKE veien til likestilling i mine øyne. Jeg fikk ikke barn som et politisk virkemiddel, men fordi jeg ønsket meg barn! Ærlig talt...

 

Du har tydeligvis ikke noe ønske om å redusere din stilling for å ha tid til barna, og da burde du jo heller ikke gjøre det. Da skjønner jeg godt at du vil kreve at mannen din reduserer sin stilling om dere blir nødt til det, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt nødt til å redusere stillingsprosenten sin mot sin vilje selv om de har barn... Men den ufattelige arrogansen du viser ved å kreve at alle skal leve sitt liv øyaktig slik du ønsker, den provoserer meg.

 

Jeg trodde kvinnesakskvinnene kjempet for at vi skulle få et valg jeg, ikke for at vi alle skulle tvinges til å leve et liv uten barna våre der arbeid og penger er det eneste som betyr noe. Trist holdning

Blir virkelig familien din MISERABEL ved at du ikke går hjemme? Hva er det egentlig dere ikke får til som så mange andre får til? Her er begge i full jobb, og vi er på ingen måter miserable - vi er en velfungerende, ressurssterk familie med glade, aktive barn.

 

For øvrig forstår jeg ikke all denne sytingen som kommer fra begge "leire". Vi kvinner har da virkelig valgfrihet. Vi kan velge å jobbe, eller velge å la være. Så hva et problemet?

 

At noen påpeker potensielle KONSEKVENSER av de valgene vi tar er da bare helt på sin plass. For alle valg vi gjør får konsekvenser både av positiv og negativ art. Og det er faktisk slik at kvinner faktisk risikerer å sitte med skjegget noe så jævlig i postkassa ved å prioritere husarbeid og hjemmetilværelse fremfor å forsørge seg selv. Det har vi sett utallige eksempler på bare her inne. Så kan man synes det er dumt at det er sånn, men for politikere å IKKE gjøre kvinner oppmerksomme på dette er å løpe fra ansvaret sitt.

 

Anonym poster: 1b72ad4b66513ab9fd3d4545b44ccd8c

[Elsker livet]

Det som skjer nå er ikke at menn bestemmer, men andre kvinner. Andre kvinner vil bestemme at jeg skal gå i mot mine morsinnstinkter, legge fra meg mine interesser og sette min biologi som noe stygt må kamufleres etter beste evne. Typiske kvinnelige egenskaper må undertrykkes fordi det er skammelig og har en verdi omtrent som bæsjen under skoen. På 80-90-tallet begynte kvinner å få et valg, nå har det tatt helt feil retning.

 

Er økonomi alt? Jeg syns ikke det, det viktigste er at folk lever et liv som gjør dem lykkelig og at de gjør noe verdifullt. Økonomisk vekst får komme i annen rekke.

 

Jeg er for likeverd. Kvinner og menn har like store verdi. Vi er like viktige, men det betyr ikke at vi trenger å ha de samme oppgavene og dele alt 50/50. Hva med å se hva kvinner faktisk ønsker? De fleste ønsker ikke jobbe redusert fordi mannen gjør for lite husarbeid, men fordi vi er utstyrt med instinkter der "jakt" ikke er det viktigste, men redebygging.

[Anonym bruker]

Barna kommer først og på sikt mener jeg likestilling er noe av det viktigste for barna våre. Det er viktig at de lærer helt fra de er små at ikke enkelte jobber passer best for det ene kjønnet, at det stilles ulike krav til deg avhengi av om du er gutt eller jente osv. Foreldrene er viktige rollemodeller så for barnas skyld bør foreldrene etter min mening være beviste på hvilke signaler de sender barna sine.

Litt lavere inntekt, litt mindre hus eller generelt litt lavere forbruk bør foreldrene klare å godta for å gå forran som gode eksempler.

 

Anonym poster: 021f44c5456ae502d1f0f9da5829a506

[Anonym bruker]

Rart det der hvordan mannen aldri kan ta permisjon, aldri ta fri for å være hjemme med sykt barn, aldri ta fri for å følge barn til legen, aldri jobbe redusert for å få tidsklemma litt mindre... mens det er en selvfølge at mor gjør det. Det er der likestillingen stopper opp, og aldri kommer til å bedres.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

Stemmer vel ikkje helt det der..

Alle eg kjenner deler opp både permisjon og sykefravær..

 

Nå burde jeg jo selvsagt skrevet "Alle" og ikke alle. Men jeg syns stadig jeg leser her inne at mannen ikke kan ta permisjon, mannen kan ikke være hjemme, mannen kan ikke ditt og mannen kan ikke datt.... Fordi jobben HANS er så innmari viktig! Hvorfor er ikke kvinnens jobb like viktig??

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

[Anonym bruker]

Det som skjer nå er ikke at menn bestemmer, men andre kvinner. Andre kvinner vil bestemme at jeg skal gå i mot mine morsinnstinkter, legge fra meg mine interesser og sette min biologi som noe stygt må kamufleres etter beste evne. Typiske kvinnelige egenskaper må undertrykkes fordi det er skammelig og har en verdi omtrent som bæsjen under skoen. På 80-90-tallet begynte kvinner å få et valg, nå har det tatt helt feil retning.

 

Er økonomi alt? Jeg syns ikke det, det viktigste er at folk lever et liv som gjør dem lykkelig og at de gjør noe verdifullt. Økonomisk vekst får komme i annen rekke.

 

Jeg er for likeverd. Kvinner og menn har like store verdi. Vi er like viktige, men det betyr ikke at vi trenger å ha de samme oppgavene og dele alt 50/50. Hva med å se hva kvinner faktisk ønsker? De fleste ønsker ikke jobbe redusert fordi mannen gjør for lite husarbeid, men fordi vi er utstyrt med instinkter der "jakt" ikke er det viktigste, men redebygging.

 

Jeg er enig med deg, men samtidig har du og mannen din det rimelig greit økonomisk, og da er det enklere å tenke sånn.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

[jojoen]

Barna kommer først og på sikt mener jeg likestilling er noe av det viktigste for barna våre. Det er viktig at de lærer helt fra de er små at ikke enkelte jobber passer best for det ene kjønnet, at det stilles ulike krav til deg avhengi av om du er gutt eller jente osv. Foreldrene er viktige rollemodeller så for barnas skyld bør foreldrene etter min mening være beviste på hvilke signaler de sender barna sine.

Litt lavere inntekt, litt mindre hus eller generelt litt lavere forbruk bør foreldrene klare å godta for å gå forran som gode eksempler.

 

Anonym poster: 021f44c5456ae502d1f0f9da5829a506

 

Enig med deg. Jeg reagerer på at overskriften antyder at det er en motsetning mellom likestilling og å ønske det beste for barna? Som at det ikke er til fordel for barn, uavhengig av kjønn, å vokse opp i et samfunn der deres valgmuligheter ikke begrenses av om de er gutt eller jente, men der de faktisk kan følge sine drømmer og gå sine egne veier?

[nagini]

Blir virkelig familien din MISERABEL ved at du ikke går hjemme? Hva er det egentlig dere ikke får til som så mange andre får til? Her er begge i full jobb, og vi er på ingen måter miserable - vi er en velfungerende, ressurssterk familie med glade, aktive barn.

 

For øvrig forstår jeg ikke all denne sytingen som kommer fra begge "leire". Vi kvinner har da virkelig valgfrihet. Vi kan velge å jobbe, eller velge å la være. Så hva et problemet?

 

At noen påpeker potensielle KONSEKVENSER av de valgene vi tar er da bare helt på sin plass. For alle valg vi gjør får konsekvenser både av positiv og negativ art. Og det er faktisk slik at kvinner faktisk risikerer å sitte med skjegget noe så jævlig i postkassa ved å prioritere husarbeid og hjemmetilværelse fremfor å forsørge seg selv. Det har vi sett utallige eksempler på bare her inne. Så kan man synes det er dumt at det er sånn, men for politikere å IKKE gjøre kvinner oppmerksomme på dette er å løpe fra ansvaret sitt.

 

Anonym poster: 1b72ad4b66513ab9fd3d4545b44ccd8c

 

Ja, dersom jeg skal tvinges ut i jobb 100 % mot min vilje for å gjøre min solidariske kvinneplikt vil jeg bli trist og deperimert, og det vil selvsagt påvirke resten av familien også. Mannen min får en trist og sliten kone, barna en mor som sover de få timene de er oppe etter barnehagen før de skal legge seg etc. For VÅR familie vil det derfor være miserabelt å bli tvunget til å jobbe 100 %. Det er kke det samme som at jeg tror alle andre vil bli miserable, jeg ser jo at de fleste er i full jobb begge to og trives med det. Men jeg er for valgfrihet. Uten å bli uglesett fordi jeg er en ond person som (uten å motta noe statlig støtte) velger å leve mitt eget liv i stedet for å bruke alle mine våkne timer på å tjene penger til felleskapet.

[Elsker livet]

Det som skjer nå er ikke at menn bestemmer, men andre kvinner. Andre kvinner vil bestemme at jeg skal gå i mot mine morsinnstinkter, legge fra meg mine interesser og sette min biologi som noe stygt må kamufleres etter beste evne. Typiske kvinnelige egenskaper må undertrykkes fordi det er skammelig og har en verdi omtrent som bæsjen under skoen. På 80-90-tallet begynte kvinner å få et valg, nå har det tatt helt feil retning.

 

Er økonomi alt? Jeg syns ikke det, det viktigste er at folk lever et liv som gjør dem lykkelig og at de gjør noe verdifullt. Økonomisk vekst får komme i annen rekke.

 

Jeg er for likeverd. Kvinner og menn har like store verdi. Vi er like viktige, men det betyr ikke at vi trenger å ha de samme oppgavene og dele alt 50/50. Hva med å se hva kvinner faktisk ønsker? De fleste ønsker ikke jobbe redusert fordi mannen gjør for lite husarbeid, men fordi vi er utstyrt med instinkter der "jakt" ikke er det viktigste, men redebygging.

 

Jeg er enig med deg, men samtidig har du og mannen din det rimelig greit økonomisk, og da er det enklere å tenke sånn.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

 

Ja, vi har det greit økonomisk, men det er jo mye pga. meg det også. Han hadde ikke kunnet hatt familie og to jobber om jeg krevde å jobbe.

Hadde vi slitt økonomisk vet jeg ikke helt hvordan vi hadde gjort det, men vi hadde i første omgang senket kravene til materielle ting. Etter det hadde vi sett hva som var viktigst for å gjøre oss og barna lykkelige.

Men jeg har aldri prøvd å ha dårlig økonomi, bortsett fra da jeg var studen, men samtidig bodde hjemme. Så jeg er ikke den rette til å tvinge andre til å gjøre som meg. Jeg er for at man ska ha et valg, men man må ta det valget som er riktig for seg og sin familie. Ikke bare ukritisk følge saueflokken.

[Anonym bruker]

Det som skjer nå er ikke at menn bestemmer, men andre kvinner. Andre kvinner vil bestemme at jeg skal gå i mot mine morsinnstinkter, legge fra meg mine interesser og sette min biologi som noe stygt må kamufleres etter beste evne. Typiske kvinnelige egenskaper må undertrykkes fordi det er skammelig og har en verdi omtrent som bæsjen under skoen. På 80-90-tallet begynte kvinner å få et valg, nå har det tatt helt feil retning.

 

Er økonomi alt? Jeg syns ikke det, det viktigste er at folk lever et liv som gjør dem lykkelig og at de gjør noe verdifullt. Økonomisk vekst får komme i annen rekke.

 

Jeg er for likeverd. Kvinner og menn har like store verdi. Vi er like viktige, men det betyr ikke at vi trenger å ha de samme oppgavene og dele alt 50/50. Hva med å se hva kvinner faktisk ønsker? De fleste ønsker ikke jobbe redusert fordi mannen gjør for lite husarbeid, men fordi vi er utstyrt med instinkter der "jakt" ikke er det viktigste, men redebygging.

 

Jeg er enig med deg, men samtidig har du og mannen din det rimelig greit økonomisk, og da er det enklere å tenke sånn.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

 

Ja, vi har det greit økonomisk, men det er jo mye pga. meg det også. Han hadde ikke kunnet hatt familie og to jobber om jeg krevde å jobbe.

Hadde vi slitt økonomisk vet jeg ikke helt hvordan vi hadde gjort det, men vi hadde i første omgang senket kravene til materielle ting. Etter det hadde vi sett hva som var viktigst for å gjøre oss og barna lykkelige.

Men jeg har aldri prøvd å ha dårlig økonomi, bortsett fra da jeg var studen, men samtidig bodde hjemme. Så jeg er ikke den rette til å tvinge andre til å gjøre som meg. Jeg er for at man ska ha et valg, men man må ta det valget som er riktig for seg og sin familie. Ikke bare ukritisk følge saueflokken.

 

Selvsagt. Og hadde jeg hatt råd til det så hadde jeg og jobbet redusert (kan ikke gå hjemme, psyken min tåler det ikke) men foreløpig må jeg nok jobbe for å få hjula til å gå rundt. Desverre er ikke mannen min noe bondemateriell, så han kunne ikke tjent penger på den måten ikke er han lege med millionlønn i året heller Men, som sagt, jeg ER enig med deg, bare synd ikke alle har muligheten.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

[Anonym bruker]

Barna kommer før alt! Vi har så vi såvidt klarer oss men vi har likevel valgt jeg er hjemmeværende. Ingen luksusliv før det barna trenger ! Norge har dratt krava til hvordan man skal ha det for langt. Blir kvalm av selvrealiseringen og jaget stort sett begge foreldrene driver med og likevel skal de skaffe seg 2 og 3 barn. Barn til institusjonen Norge: værsegod leveres til Norge ved 10-12 mnds alder...... Og jobb til du stuper og dauer! Kroner i kassa vet du. Ekle landet.

 

Anonym poster: 143da0acaab3604e7558e704901945a6

[Anonym bruker]

Blir virkelig familien din MISERABEL ved at du ikke går hjemme? Hva er det egentlig dere ikke får til som så mange andre får til? Her er begge i full jobb, og vi er på ingen måter miserable - vi er en velfungerende, ressurssterk familie med glade, aktive barn.

 

For øvrig forstår jeg ikke all denne sytingen som kommer fra begge "leire". Vi kvinner har da virkelig valgfrihet. Vi kan velge å jobbe, eller velge å la være. Så hva et problemet?

 

At noen påpeker potensielle KONSEKVENSER av de valgene vi tar er da bare helt på sin plass. For alle valg vi gjør får konsekvenser både av positiv og negativ art. Og det er faktisk slik at kvinner faktisk risikerer å sitte med skjegget noe så jævlig i postkassa ved å prioritere husarbeid og hjemmetilværelse fremfor å forsørge seg selv. Det har vi sett utallige eksempler på bare her inne. Så kan man synes det er dumt at det er sånn, men for politikere å IKKE gjøre kvinner oppmerksomme på dette er å løpe fra ansvaret sitt.

 

Anonym poster: 1b72ad4b66513ab9fd3d4545b44ccd8c

 

Ja, dersom jeg skal tvinges ut i jobb 100 % mot min vilje for å gjøre min solidariske kvinneplikt vil jeg bli trist og deperimert, og det vil selvsagt påvirke resten av familien også. Mannen min får en trist og sliten kone, barna en mor som sover de få timene de er oppe etter barnehagen før de skal legge seg etc. For VÅR familie vil det derfor være miserabelt å bli tvunget til å jobbe 100 %. Det er kke det samme som at jeg tror alle andre vil bli miserable, jeg ser jo at de fleste er i full jobb begge to og trives med det. Men jeg er for valgfrihet. Uten å bli uglesett fordi jeg er en ond person som (uten å motta noe statlig støtte) velger å leve mitt eget liv i stedet for å bruke alle mine våkne timer på å tjene penger til felleskapet.

Men du har jo valgfrihet! Du kan velge å jobbe, eller du kan velge å gå hjemme.

 

Hvis problemet ditt er at du føler deg uglesett... Vel, hvilken kvinne blir ikke uglesett for sine valg i dag? De som går hjemme blir uglesett for å motarbeide likestillingen og for å ikke bidra til fellesskapet. De som jobber blir uglesett for å være luksusdyr som setter jobben høyere enn barna.

 

Likt der, altså.

 

Anonym poster: 1b72ad4b66513ab9fd3d4545b44ccd8c

[nagini]

Det som skjer nå er ikke at menn bestemmer, men andre kvinner. Andre kvinner vil bestemme at jeg skal gå i mot mine morsinnstinkter, legge fra meg mine interesser og sette min biologi som noe stygt må kamufleres etter beste evne. Typiske kvinnelige egenskaper må undertrykkes fordi det er skammelig og har en verdi omtrent som bæsjen under skoen. På 80-90-tallet begynte kvinner å få et valg, nå har det tatt helt feil retning.

 

Er økonomi alt? Jeg syns ikke det, det viktigste er at folk lever et liv som gjør dem lykkelig og at de gjør noe verdifullt. Økonomisk vekst får komme i annen rekke.

 

Jeg er for likeverd. Kvinner og menn har like store verdi. Vi er like viktige, men det betyr ikke at vi trenger å ha de samme oppgavene og dele alt 50/50. Hva med å se hva kvinner faktisk ønsker? De fleste ønsker ikke jobbe redusert fordi mannen gjør for lite husarbeid, men fordi vi er utstyrt med instinkter der "jakt" ikke er det viktigste, men redebygging.

 

Jeg er enig med deg, men samtidig har du og mannen din det rimelig greit økonomisk, og da er det enklere å tenke sånn.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

 

Ja, vi har det greit økonomisk, men det er jo mye pga. meg det også. Han hadde ikke kunnet hatt familie og to jobber om jeg krevde å jobbe.

Hadde vi slitt økonomisk vet jeg ikke helt hvordan vi hadde gjort det, men vi hadde i første omgang senket kravene til materielle ting. Etter det hadde vi sett hva som var viktigst for å gjøre oss og barna lykkelige.

Men jeg har aldri prøvd å ha dårlig økonomi, bortsett fra da jeg var studen, men samtidig bodde hjemme. Så jeg er ikke den rette til å tvinge andre til å gjøre som meg. Jeg er for at man ska ha et valg, men man må ta det valget som er riktig for seg og sin familie. Ikke bare ukritisk følge saueflokken.

 

Selvsagt. Og hadde jeg hatt råd til det så hadde jeg og jobbet redusert (kan ikke gå hjemme, psyken min tåler det ikke) men foreløpig må jeg nok jobbe for å få hjula til å gå rundt. Desverre er ikke mannen min noe bondemateriell, så han kunne ikke tjent penger på den måten ikke er han lege med millionlønn i året heller Men, som sagt, jeg ER enig med deg, bare synd ikke alle har muligheten.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

 

Å ikke være hjemme fordi man ikke har råd, eller lyst, er noe helt annet og mye mer legitimt synes jeg, enn å ikke være hjemme fordi man føler det som sin politiske plikt, og fuck enkeltmennesket og ens egne ønsker og behov. Slik det høres ut på enkelte andre her i tråden at det bør være...

[Anonym bruker]

Det som skjer nå er ikke at menn bestemmer, men andre kvinner. Andre kvinner vil bestemme at jeg skal gå i mot mine morsinnstinkter, legge fra meg mine interesser og sette min biologi som noe stygt må kamufleres etter beste evne. Typiske kvinnelige egenskaper må undertrykkes fordi det er skammelig og har en verdi omtrent som bæsjen under skoen. På 80-90-tallet begynte kvinner å få et valg, nå har det tatt helt feil retning.

 

Er økonomi alt? Jeg syns ikke det, det viktigste er at folk lever et liv som gjør dem lykkelig og at de gjør noe verdifullt. Økonomisk vekst får komme i annen rekke.

 

Jeg er for likeverd. Kvinner og menn har like store verdi. Vi er like viktige, men det betyr ikke at vi trenger å ha de samme oppgavene og dele alt 50/50. Hva med å se hva kvinner faktisk ønsker? De fleste ønsker ikke jobbe redusert fordi mannen gjør for lite husarbeid, men fordi vi er utstyrt med instinkter der "jakt" ikke er det viktigste, men redebygging.

 

Jeg er enig med deg, men samtidig har du og mannen din det rimelig greit økonomisk, og da er det enklere å tenke sånn.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

 

Ja, vi har det greit økonomisk, men det er jo mye pga. meg det også. Han hadde ikke kunnet hatt familie og to jobber om jeg krevde å jobbe.

Hadde vi slitt økonomisk vet jeg ikke helt hvordan vi hadde gjort det, men vi hadde i første omgang senket kravene til materielle ting. Etter det hadde vi sett hva som var viktigst for å gjøre oss og barna lykkelige.

Men jeg har aldri prøvd å ha dårlig økonomi, bortsett fra da jeg var studen, men samtidig bodde hjemme. Så jeg er ikke den rette til å tvinge andre til å gjøre som meg. Jeg er for at man ska ha et valg, men man må ta det valget som er riktig for seg og sin familie. Ikke bare ukritisk følge saueflokken.

 

Selvsagt. Og hadde jeg hatt råd til det så hadde jeg og jobbet redusert (kan ikke gå hjemme, psyken min tåler det ikke) men foreløpig må jeg nok jobbe for å få hjula til å gå rundt. Desverre er ikke mannen min noe bondemateriell, så han kunne ikke tjent penger på den måten ikke er han lege med millionlønn i året heller Men, som sagt, jeg ER enig med deg, bare synd ikke alle har muligheten.

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10

 

Å ikke være hjemme fordi man ikke har råd, eller lyst, er noe helt annet og mye mer legitimt synes jeg, enn å ikke være hjemme fordi man føler det som sin politiske plikt, og fuck enkeltmennesket og ens egne ønsker og behov. Slik det høres ut på enkelte andre her i tråden at det bør være...

 

DET er helt sant! Som sagt kommer jeg aldri til å bli 100% hjemmeværende, til det er jeg for rastløs. Men å kunne jobbe 50% for å slippe tidsklemma, det hadde vært flott

 

 

Anonym poster: 9ede09a73d2ba667aa1da8fcf554aa10