Roser du barna dine?

[Gjest sussie77]

Ja roser barna mine masse. Og det kommer jeg til å fortsette med

[Anonym bruker]

Om man roser for hva de gjør bra hele tiden, kan dette etterhvert bygge seg opp til et forventningspress fordi barna VIL jo tilfredsstille foreldrene for alt det er verdt. Alle vil jo ha følelsen av å være flinke, derav "flink-pike-syndromet". Det som er kjempeviktig, er å gi ros for FØLELSENE til barnet. Om barnet gjør noe man ser de lyser av, så kan man f.eks. si "jeg ser hvor glad du blir av dette. Det er godt å se deg så glad, for det er viktig å finne de tingene man selv liker å holde på med!" Dermed vil barna få et fokus på å gjøre de tingene som gir dem selv glede, og ikke gjøre alt som andre blir glade av, fordi de hele tiden skal være så "flinke".

 

Jeg ser poenget ditt, men verden fungerer ikke sånn. Man kan ikke alltid gjøre det man blir glad av og som gir en selv glede, noen ganger må man kunne finne glede i det man gjør, og det at man er god til det man gjør. Derfor må det jo være greit å kunne gi ros for noe barnet har gjort bra, eller prestert, uten at det skal legge press på barnet til å prestere ytterligere?

 

Hvis jeg får ros på jobben fordi jeg kommer fem minutter for tidlig, så kommer jeg ikke 10 minutter tidligere dagen etter. Men hvis jeg får ros for at jeg har laget middag, så lager jeg middag med godt humør dagen etter, og gleder meg til å servere. Selv om jeg kanskje i utgangspunktet ikke hadde lyst til å lage middag den dagen. Jeg bruker positiv forsterkning, og trekker fram det positive med ting man kanskje i utgangspunktet ikke synes er så stas, men som man likevel gjør, fordi det må gjøres, og da kan man like godt finne glede i det. Hvis du skjønner.

 

Selvsagt skal man oppmuntre barna til å finne ting og interesser som gleder de, men jeg tenker at det er også viktig at de lærer at ikke alt kun består av det de liker og vil, og at det går an å gjøre det man ikke har lyst til til noe positivt også.

 

Anonym poster: bf25f82a2bb574de17133981a5f97515

[Anonym bruker]

Jeg skjønner greia med at for mye skryt kan føles som tomme ord hvis man skryter i hytt og gevær, men begynnervå bli lei av alle råd hvor man må gjøre dette i så store doser, noe annet i mindre doser.

 

Som om det til tider ikke er nok slitsomt å ha barn, så skal man liksom overveie alt man gjør og sier heele tiden.

Jeg slår meg til ro med å bruke magefølelsen og gi mye kjærlighet. Så tar jeg til meg råd som jeg syns høres meget fornuftig og behjelpelig ut. Umulig å skal være så perfekt hele tiden. Da blir man gal tilslutt og det gjør neppe noe for oppdragelsen..

 

Anonym poster: b6121e9e780f6f1fd9017bbbc7d9a49b