Roser du barna dine?

[Anonym bruker]

Nå føler jeg nesten at verden har gått av hengslene. For det siste jeg hørte om barneoppdragelse er at man ikke skal fortelle barna at de er flinke og gjør noe bra? Fordi dette skaper et forventningspress og gjør at barna streber etter å prestere og dette kan skape et urealistisk press og stress for barnet.

 

Seriøst??

 

Jeg håper jeg har tatt feil her.

Jeg kommer ikke til å slutte og fortelle barna mine at de er flinke til å tegne, har laget en fin figur, eller er flinke til å rydde opp etter seg. Og jeg ser heller ikke hva som er problemet med at barn føler et viss forventning til at de skal gjøre enkelte ting, som å rydde opp når de har rotet.

 

Det får være måter på hvor tjukke puter vi skal sy under armene på barna våre. Litt må vi vel også kunne forberede dem på at det er en verden der ute, som er nådeløs og stiller krav. Ingen kan sveve gjennom livet på en rosa sky, og det kan være godt å få høre at det man gjør er bra. Ros føles bra, og det vil jo gi en positv effekt, for barnet føler seg bra med seg selv.

Nei, jeg ser virkelig ikke problemet, og håper det hele er en stor misforståelse fra min side.

 

Anonym poster: bf25f82a2bb574de17133981a5f97515

[Mammarama=)]

Ja, jeg roser barna mine flere ganger daglig. Det kommer jeg til å fortsette med.. hørtes helt på tur ut den forskningen i mine ører..

[Anonym bruker]

Problemet er vel at noen skryter så mye at det blir for mye. Så flink du er å puste, for eksempel. Ingen har sagt man aldri skal rose ungene, men at det ikke er nødvendig å rose for alt de gjør. De skal vite at de er gode nok selv om ikke noen sier det. Kan jo komme med et eksempel; har en lillebror i 20-årene som fremdeles trenger bekreftelse på alt han gjør. Om ingen skryter over ham, tolker han det som at vi mener at han ikke gjør ting godt nok. Greit om han kunne innse at man ikke alltid trenger å si noe.

 

Anonym poster: fd2ad6d1848d77af577732b0b7d57f6b

[Anonym bruker]

han blir ikke rost for å putte en brødbit i munn, men om han rydder opp en leke, tegner en tegning, spiller på et instrument så får han ros han er 2 år.

 

Anonym poster: ebc356c4c20ec3803c67f704cc5d93e0

[Gjest Julia1984]

jeg roser masse!

[Anonym bruker]

Ja, jeg gir ros, mye også, men jeg forsøker å rose mest mulig for den de er, ikke så mye for det de får til. Det er ikke bestandig så enkelt å skille på, men jeg forsøker.

 

Anonym poster: 810ae7983899e0654e5f54abf7e66de2

[Anonym bruker]

Ja, vi roser han når vi mener han fortjener det, men samtidig er vi også flinke å si i fra når han går over streken. Det er en balanse gang der.

 

Når det gjelder det Anonym #3 skriver om lillebroren sin, så vet jeg ikke helt eksakt hvorfor broren hennes er blitt slik han er blitt Men i en del tilfeller som jeg har sett gjennom årene, de som er blitt slik har ofte hatt fri oppdragelse, lite grensesetting i heimet da de var mindre, og har opparbeidet seg derfor lite selvtillit... Men jeg skjærer _ikke_ alle gjennom en kam her.

 

Anonym poster: 070bb89885ee88019167ce287a9e29f1

[Anonym bruker]

Ja, jeg roser. Masse!

 

Men etter en runde hos helsesøster med pmto-opplæring har jeg nå blitt fortalt at man ikke skal si "jeg vet at du greier det", for DET skaper visst et forventningspress som ikke alle kan etterleve.... Men jeg sier det jo bare når jeg faktisk VET at de kan det, jeg sier ikke "Jeg vet du kan løpe maraton på 4 mil, gutten min"....

 

Anonym poster: 9cf0e4a4a514fad637eb67bd6958b74a

[Gjest Siklerotte]

Ja, jeg roser, men jeg overdriver det ikke.

[Anonym bruker]

Ja, jeg roser, masse!

Jeg fikk ikke mye ros i oppveksten, og det var noe jeg savnet ofte. Mine barn skal få høre når dem gjør noe bra, og de skal vite at vi legger merke til det. Bare små ting som dem gjør bra (som ofte er en selvfølge) får dem ros for, og det blir jeg til å fortsette med.

 

Jeg kunne rydde, vaske, lage middag, hente småsøsken her og der, men fikk ALDRI et takk eller ros. Fikk ofte bare kjeft for det som ikke ble gjort, og jeg følte at jeg aldri gjorde noe bra. Slik skal ikke mine barn ha det! Jeg har virkelig troa på at ros er viktig, og mener personlig det er bullshit at barna ikke skal få ros når dem gjør noe bra. Det viser bare at vi legger merke til dem, og gir en positiv oppmerksomhet til barnet

 

Anonym poster: f51c915e9763f63200f4a905764c3a5b

[Mamma4livet]

Ja, jeg er like forvirret som deg. Jeg har forstått at det er forskjell på å ha selvtillitt og å ha et godt selvbilde. Det er vist det siste man ønsker at barna i størst mulig grad bør få.

 

Vi roser mye, men prøver å ikke overdrive. Vår erfaring (vi har en på 22 år i tillegg til en liten på 1) er helt klart at ros har effekt i oppdragelsen så det fortsetter vi med.

 

Men jeg vil gjerne lære mer om hvordan man bygger opp et barns selvbilde.

[mamma07&09]

Ja jeg roser masse! Og sier hver dag hvor glad jeg er for at barna mine finnes og at jeg er veldig glad i dem. Roser dem når de er flink å sette seg ved bordet, hjelpe til å rydde av, kle på seg selv, lar søskenet låne en ting osv. Jeg sier ofte: så bra at du lot han få leke med den! Kjempeflott at du kledde på deg selv nå:-) man trenger ikke å bruke ordet flink hele tiden.

[Gjest yrild]

Jeg roser barna mine masse :-) Tror det ekspertene sikter til er at man ikke kun skal rose for at de løper fortest, tegner best etc.

 

Eksperter skifter jo mening hele tiden, så man må følge sin egen fornuft og magefølelse.

[Gjest Skofantomet]

Vi prøver å rose for det den de er, og selvfølgelig om de gjør noe bra. Nå er barna fortsatt små, men eg kommer ikke til å rose de opp i skyene når de blir større om de ikke har fortjent det. Jeg vil at ungene minr skal ha selvinstinkt å ikke tro de er best i alt, for de sier mamma og pappa. Et godt eksempel er f.eks alle disse som melder seg på idol, som faktisk ikke hører at de ikke kan synge i det hele tatt.

 

God selvtillit er viktig å ha, men en skal kunne se selv hva en er flink til/ikke flink til mener jeg

[Anonym bruker]

Jeg roser selvsagt en del, men prøver å rose på andre måter en å si at du er flink, samtidig roser jg ikke alt mulig.

 

 

 

 

Når det gjelder selvbilde delen, så leste jeg en eller annen plass at man bygger opp selvtillit og selvbilde med å se ungene, det var ikke rosen som var den største delen, men det å ha tid til det de forteller, høre på de, bry seg om de samme tingene- alt fra hva som skjer i skolen\barnehage\hverdagen til favorittfiguren. Husker ikke hvor jeg har dette fra da, for finner ikke artikkelen igjen.

 

Anonym poster: 48db15648a5ff2b2b8201e74c0dd2ac8

[Wicked witch]

Jeg får for tiden veiledning i PMTO, der er ros en veldig viktig faktor.

Selvtillit bygger man opp ved å si ting som så flink du er til å tegne, det gjorde du bra, hva du får til.

Selvbilde bygger man med å si for eksempel at du er så snill du, det er så hyggelig å være sammen med deg, jeg er glad i deg osv...

[stearin]

Problemet er vel at noen skryter så mye at det blir for mye. Så flink du er å puste, for eksempel. Ingen har sagt man aldri skal rose ungene, men at det ikke er nødvendig å rose for alt de gjør. De skal vite at de er gode nok selv om ikke noen sier det. Kan jo komme med et eksempel; har en lillebror i 20-årene som fremdeles trenger bekreftelse på alt han gjør. Om ingen skryter over ham, tolker han det som at vi mener at han ikke gjør ting godt nok. Greit om han kunne innse at man ikke alltid trenger å si noe.

 

Anonym poster: fd2ad6d1848d77af577732b0b7d57f6b

 

Takk for at du delte din lillebrors historie... Ganske dumt at det er blitt slik med han, men den ga meg en oppvekker på min oppførsel med min datter.

 

Jeg har rost min datter altfor mye tror jeg... Det ble nesten av typen: "Så flink du er til å puste". Tror jeg har lest samme artikkel som HI for en stund siden, og da begynte jeg å bli mer bevisst på dette. Merker allerede nå at hun på en måte krever rosen sin, men det er noe hun ikke kommer til å få ettersom hun blir eldre. Da ønsker jeg ikke at hun skal føle at hun er noe dårligere, selv om hun ikke får ros. Jeg prøver å heller si at det er bra at hun har f.eks. ryddet opp etter seg. Bruker ordet "flink" mindre og kommenterer ikke alt hun gjør i løpet av dagen.

[Anonym bruker]

Enig i det mange skriver her. Det er viktigere å få barnet til å føle seg som et verdifullt menneske, og et uerstattelig medlem av familien, enn som en verdensmester.

 

Jeg forsøker å fortelle barnet mitt at vi verdsetter ham og det han bidrar med. Enten jeg sier at det er kjempekoselig å være på tur sammen med ham eller at jeg synes det er flott at han hjelper til å vaske gulvet (selv om det jo ikke er så mye hjelp i ham - poenget er at han gjør en innsats).

 

Prøver også å unngå å bruke "flink"-ordet for mye, selv om det ikke er så lett. Det er ikke viktig for meg at han er flink til å tegne feks. Men det er viktig at han blir et empatisk menneske som er trygg i seg selv.

 

Hvordan dette omsettes i praksis er det jo selvfølgelig litt vanskeligere å konkretisere...

 

Anonym poster: 6bacd0f559ed3708d3f21c75ac5bfd31

[Anonym bruker]

Ja, vi roser barna våre. Men ikke for opplagte ting som vi mener de skal klare selv.

 

Anonym poster: 06a85187375e41433b01b0b0dc633ca0

[Anonym bruker]

Prøver så godt jeg kan å rose og gi oppmerksomhet til positiv oppførsel og ignorere mye av det vi ikke ønsker å se (bortsett fra det som er av en sånn karakter at det må sies nei og konsekvenser må gis.. Med andre ord, vi velger våre kamper nøye)

 

Men prøv å ikke gi ros for å f.eks pusse tennene, men heller for at hun ikke hyler i en halvtime i forbindelse med tannpussen

 

Anonym poster: 986b9d4f679a55544c5d59419c3d3b54

[Anonym bruker]

Jeg har vært på et foreldrekurs angående dette og det er veldig interessant.

Det får på forskjell mellom selvtillit og selvfølelse blant annet som noen har nevnt før her.

Et eksempel var og snakke positivt om innsatsen barnet har lagt ned i noe i steden for resultatet. Da motiveres barnet til å jobbe hardt.

Hvis de får ros for hvert pust de tar kan de fort føle at det er noe galt hvis de plutselig ikke får ros for en ting.

Jeg prøver bevisst og ordlegge meg slik at jeg ser og snakker positivt om den de er og ikke bare prestasjoner.

 

 

Anonym poster: 8ff31e8db867b8d1041b81bd86de9a31

[Lea87]

Jeg skryter når barnet midt har vært flink til å teigne en figur, rydde, spise op maten sin.

Men skryter ikkje av allt.

Han er for exempel veldig flink til å fargelegge, fargelegger veldig fint når han tar seg tia... En gang var oss på venterommet på sykehuset og der var fargebok der barna kunne fargelegge, han tok en raud fargestit og farga over heile arket og spørrte om det var fint jeg sa nei at han kunne ha gjørt det mye betre og da fikk jeg styggt blikk frå 2 eldre damer som satt på venterommet, de kunne seriost ha drept meg med augnenne.

 

Skal men seriost skryte av allt barna gjør??? selv om man veit at de ikkje gjør sitt beste? ''

 

Beklager darlig norsk.

[Anonym bruker]

Jeg roser toåringen min masse, for det meste egentlig. Ikke absolutt alt da. Han et full av selvtillit og trygg på seg selv. Deilig å se

 

Anonym poster: 232f16f955884de7537812bd1e26f9f7

[ellen-propellen]

Noe jeg lærte når jeg drev aktivt med hund og lydighetskonkurranser der var: Plasser rosen der den hører hjemme.

Går på det flere har nevnt her, man roser ikke barnet for å puste,spise osv men man kan rose innsatsen.

Vi foreldre bør også huske at alle barn kan ikke være prinser eller prinsesser, den beste kunstneren, den vakreste i verden ol.

Jeg for min del prøver å ligge unna slik skryt, men det er ikke lett hehe

[FødtMedEnPilleiPanna]

Om man roser for hva de gjør bra hele tiden, kan dette etterhvert bygge seg opp til et forventningspress fordi barna VIL jo tilfredsstille foreldrene for alt det er verdt. Alle vil jo ha følelsen av å være flinke, derav "flink-pike-syndromet". Det som er kjempeviktig, er å gi ros for FØLELSENE til barnet. Om barnet gjør noe man ser de lyser av, så kan man f.eks. si "jeg ser hvor glad du blir av dette. Det er godt å se deg så glad, for det er viktig å finne de tingene man selv liker å holde på med!" Dermed vil barna få et fokus på å gjøre de tingene som gir dem selv glede, og ikke gjøre alt som andre blir glade av, fordi de hele tiden skal være så "flinke".