Er det "greit" at far ikke gleder seg til spebarnstiden

[Anonym bruker]

Selvsagt er det greit, men jeg ville syntes det var trist om han følte sånn... Her gleder vi oss begge utrolig både til fødsel og barseltid, men det er vår første, så vi angrer kanskje når vi ser hvor ille det blir Enn så lenge har vi et glorifisert bilde av en frisk vakker sovebaby som tar puppen som ingenting og ikke får noe slags utslett eller slikt, en fin fødsel med mage og underliv som trekker seg fort og pent sammen igjen, og at det hele egentlig skal være bare koselig, selv om det selvsagt er arbeid med det også.

 

Babyperioden er jo det jeg gleder meg mest til, jeg gruer meg til å ha barnehagebarn, barneselskaper, barnets venner på besøk (eller enda verre, at barnet ikke HAR venner) etc... Regner med det går seg til og føles mer greit når det er mitt eget, men har aldri likt barn over ett år. Jeg kan trylle enhver kolikkbaby til å sove, men å snakke med en to.åring? Hva skal man liksom snakke om? En baby kan man koseprate til slik man gjør med et dyr, og en unge på over 12 kan man stort sett snakke til som et menneske, men jeg aner ikke hvordan man kommuniserer med vesener som har egne meninger, men ikke kan snakke rent og ikke forstår ironi :/

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

 

He he, jeg håper og tror du er ironisk. Hvem ved sine fulle fem gleder seg til fødsel? Jo, sadomasochister, kanskje... Barseltiden er en walk in the perk til sammenligning.

 

Når det gjelder kommunikasjon med ditt eget barn, kommer det til å gå av seg selv. Jeg elsker å skravle med mine barn på 2 og 5 år, men andres barn? Gjeeeesp...

 

Lykke til videre i svangerskap, fødsel og barsel - måtte bobla vare så lenge som mulig

 

Anonym poster: 661b7bfaefd8eea4da0e054dbe086d3f

 

Ha ha, nei faktisk ikke ironisk, jeg kjenner flere (vel, som i type 4) som sier at fødsel var piece of cake og de kunne født et barn hver uke, så satser på en sånn fødsel. En av dem sa at graviditet og fødsel er bare digg, perioden fra ungen er 0-12 derimot er et mareritt, men etter 12 år begynner ungen endelig å bli et menneske som virker... Kjenner jo også mange (langt flere) som syntes at fødsel var ganske fælt, men man kan da ikke være så negativ at man planlegger ut i fra det, det blir for meg som å planlegge alt ut i fra at man får en multiallergisk kolikkbaby med ADHD - man får satse på at ting går bra til det motsatte er bevist. Noen storkoser seg med barselperioden, andre synes den er et mareritt.

 

Rosaboblen min sprekker garantert på ett eller flere områder, men da har jeg i hvert fall kost meg og gledet meg i tiiden frem til det i stedet for å ta alle bekymringer på forskudd

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

 

 

Jeg hadde akkurat samme tankene som du med førstemann, jeg gikk på en real smell da jeg fikk ett barn som gråt nærmere 18 timer i døgnet. Jeg sier ikke dette for å være slem, men jeg angrer virkelig på at jeg ikke hadde et realistisk syn på hva jeg hadde i vente.

 

Anonym poster: 4e6066a055c1860d2391257e9f6a9844

[Anonym bruker]

Selvsagt er det greit, men jeg ville syntes det var trist om han følte sånn... Her gleder vi oss begge utrolig både til fødsel og barseltid, men det er vår første, så vi angrer kanskje når vi ser hvor ille det blir Enn så lenge har vi et glorifisert bilde av en frisk vakker sovebaby som tar puppen som ingenting og ikke får noe slags utslett eller slikt, en fin fødsel med mage og underliv som trekker seg fort og pent sammen igjen, og at det hele egentlig skal være bare koselig, selv om det selvsagt er arbeid med det også.

 

Babyperioden er jo det jeg gleder meg mest til, jeg gruer meg til å ha barnehagebarn, barneselskaper, barnets venner på besøk (eller enda verre, at barnet ikke HAR venner) etc... Regner med det går seg til og føles mer greit når det er mitt eget, men har aldri likt barn over ett år. Jeg kan trylle enhver kolikkbaby til å sove, men å snakke med en to.åring? Hva skal man liksom snakke om? En baby kan man koseprate til slik man gjør med et dyr, og en unge på over 12 kan man stort sett snakke til som et menneske, men jeg aner ikke hvordan man kommuniserer med vesener som har egne meninger, men ikke kan snakke rent og ikke forstår ironi :/

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

 

He he, jeg håper og tror du er ironisk. Hvem ved sine fulle fem gleder seg til fødsel? Jo, sadomasochister, kanskje... Barseltiden er en walk in the perk til sammenligning.

 

Når det gjelder kommunikasjon med ditt eget barn, kommer det til å gå av seg selv. Jeg elsker å skravle med mine barn på 2 og 5 år, men andres barn? Gjeeeesp...

 

Lykke til videre i svangerskap, fødsel og barsel - måtte bobla vare så lenge som mulig

 

Anonym poster: 661b7bfaefd8eea4da0e054dbe086d3f

 

Ha ha, nei faktisk ikke ironisk, jeg kjenner flere (vel, som i type 4) som sier at fødsel var piece of cake og de kunne født et barn hver uke, så satser på en sånn fødsel. En av dem sa at graviditet og fødsel er bare digg, perioden fra ungen er 0-12 derimot er et mareritt, men etter 12 år begynner ungen endelig å bli et menneske som virker... Kjenner jo også mange (langt flere) som syntes at fødsel var ganske fælt, men man kan da ikke være så negativ at man planlegger ut i fra det, det blir for meg som å planlegge alt ut i fra at man får en multiallergisk kolikkbaby med ADHD - man får satse på at ting går bra til det motsatte er bevist. Noen storkoser seg med barselperioden, andre synes den er et mareritt.

 

Rosaboblen min sprekker garantert på ett eller flere områder, men da har jeg i hvert fall kost meg og gledet meg i tiiden frem til det i stedet for å ta alle bekymringer på forskudd

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

 

 

Jeg hadde akkurat samme tankene som du med førstemann, jeg gikk på en real smell da jeg fikk ett barn som gråt nærmere 18 timer i døgnet. Jeg sier ikke dette for å være slem, men jeg angrer virkelig på at jeg ikke hadde et realistisk syn på hva jeg hadde i vente.

 

Anonym poster: 4e6066a055c1860d2391257e9f6a9844

 

Jeg skjønner hva du mener, men jeg ser likevel ikke hensikten i å gå og gru meg og føle meg miserabel i ni måneder fordi jeg kanskje vil få en skrikerunge, da sliter jeg meg jo bare ut på forhånd. Så jeg velger å glede meg

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

[Anonym bruker]

Det må da være helt greit, gleder meg ikke selv heller Gledet meg til fødsel og barseltid med førstemann, åå så naiv jeg var Hadde nesten aldri hatt en søvnløs natt før jeg fikk baby og var kun vant til å måtte passe på meg selv så jeg fikk et realt sjokk når en hjelpeløs baby med lakenskrekk krevde meg 24 timer i døgnet i måned etter måned etter måned. Har heldigvis litt mer realistiske forventninger nå med nr 2.

 

Men hadde jo ikke syntes det var moro om mannen din gikk rundt og fortalt alt og alle at han ikke gledet seg da! Om det er deg han faktisk har betrodd dette til så får du trøste ham med at de første månedene er det ikke stort han får gjort uansett dersom babyen ammer og han jobber... Kanskje er det det han gruer seg til, å miste kjæresten sin for en periode og å bli bortprioritert av babyen?

 

Anonym poster: 5ee9ebc64be5ded8fbe389071c3206ec

[chrisallic]

Synest første tiden med barna mine var travel men ufattelig verdifull som jeg aldri ville vært foruten.

Kunne sitte å se og beundre mine søte små.Stryke på de ,gi dem nærhet,kjærlighet.Husker jeg kunne sitte å stryke barna mine på hodet om natten imens de sov og bare nyte synet av mine små nurk.

Må legge til at jeg har 3 barn og aldri opplevd kolikk.

[Anonym bruker]

Sånn er det her i huset også, syns det er helt greit jeg. Altså, han gleder seg til baby kommer og han blir pappa igjen, men mannfolk har ikke det samme utgangspunktet som vi mammaene har. Vi kjenner på en måte baby etter å ha bært den i magen i 9 mnd, pluss at vi har et morsinnstinkt som gjør at vi tiltrekkes babyer på en annen måte enn menn. Det er jo en grunn til at vi syns det er sååå moro å sitte og dulle med andres babyer mens de fleste menn kun viser interesse for sine egne.

 

Mannen min har alltid vært en god pappa, tatt sin del, bysset, matet og skiftet bleier, men jeg så jo tydelig at jo eldre småen ble, jo mer koste han seg med henne. Nå er hun to og han storkoser seg med å leke med henne, ta henne med på ting og lære henne nye ting. Regner med det blir likt med babyen i magen

 

Anonym poster: 795c69163be8fa2ed6964e760e120c87