Er det "greit" at far ikke gleder seg til spebarnstiden

[Anonym bruker]

Og sier at han syns det er utrolig kjedelig den første tiden?

 

Anonym poster: cd72fb7d6416366d9e450fcc40b4732e

[Anonym bruker]

Såklart. Hver sin mening. Jeg skjønner han selv om jeg elsker spedbarnstida. Det er kjedelig, og jeg gleder meg til mini får litt mer personlighet, smiler, prater osv

 

Anonym poster: f47efaa696eacace1e423f40f6d05568

[Sarabi*]

Slik er det her i allefall. Og må innrømme at jeg selv synes det er bedre etter de tre første månedene også.

[Anonym bruker]

Kjedelig er det vel ikke nødvendigvis, mer utmattende, syntes jeg selv.

 

Jeg gruer meg veldig til spedbarnstiden, og her er det jeg som er mammaen.

 

Uansett synes jeg det er mer gøy når barna blir større, kan kommunisere behov og tanker og utvikler en tydelig personlighet.

 

Anonym poster: a11d5e8896383179ee074bfebf22e9c6

[Gjest Sekretøsa]

Selvsagt. Syns ikke det er hysterisk festlig jeg heller

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg til de tre første månedene, så da skulle vell jeg vært halshugget?

 

 

Anonym poster: 4e6066a055c1860d2391257e9f6a9844

[ellen-propellen]

Hvorfor skulle det ikke være greit, og hva er morro med spedbarnstiden?

[itb]

jeg forstår ærlig talt ikke hva som er så morro med den første tiden. Jeg syntes heller ikke det er så stas så jeg forstår far. Det eneste de gjør er jo sove, spise, bæsje... hva er sjarmen med det? Er måte på å lenge jeg gidder sitte og se på de...morro blir det når.... eller blir det morro noen gang? Nå er jenta 10 måneder og jeg syntes ikke det er morro...veldig koselig ja, og jeg ler en del av frøkna, men morro.....tja?

[Anonym bruker]

Ja. Er mye morsommere senere!

 

Anonym poster: f5e23eaa32be2cefce6e767ca989064f

[SmellyCat]

Skjønner han godt. Gruer meg selv til neste gang. Null søvn, 24-timersskift, ammetåke, skrik og hyl. Ikke mye å glede seg til annet enn at ungen vokser og viten om at det BLIR bedre etterhvert, spør du meg.

[Anonym bruker]

Selvsagt er det greit, men jeg ville syntes det var trist om han følte sånn... Her gleder vi oss begge utrolig både til fødsel og barseltid, men det er vår første, så vi angrer kanskje når vi ser hvor ille det blir Enn så lenge har vi et glorifisert bilde av en frisk vakker sovebaby som tar puppen som ingenting og ikke får noe slags utslett eller slikt, en fin fødsel med mage og underliv som trekker seg fort og pent sammen igjen, og at det hele egentlig skal være bare koselig, selv om det selvsagt er arbeid med det også.

 

Babyperioden er jo det jeg gleder meg mest til, jeg gruer meg til å ha barnehagebarn, barneselskaper, barnets venner på besøk (eller enda verre, at barnet ikke HAR venner) etc... Regner med det går seg til og føles mer greit når det er mitt eget, men har aldri likt barn over ett år. Jeg kan trylle enhver kolikkbaby til å sove, men å snakke med en to.åring? Hva skal man liksom snakke om? En baby kan man koseprate til slik man gjør med et dyr, og en unge på over 12 kan man stort sett snakke til som et menneske, men jeg aner ikke hvordan man kommuniserer med vesener som har egne meninger, men ikke kan snakke rent og ikke forstår ironi :/

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

[Anonym bruker]

Selvsagt er det greit, men jeg ville syntes det var trist om han følte sånn... Her gleder vi oss begge utrolig både til fødsel og barseltid, men det er vår første, så vi angrer kanskje når vi ser hvor ille det blir Enn så lenge har vi et glorifisert bilde av en frisk vakker sovebaby som tar puppen som ingenting og ikke får noe slags utslett eller slikt, en fin fødsel med mage og underliv som trekker seg fort og pent sammen igjen, og at det hele egentlig skal være bare koselig, selv om det selvsagt er arbeid med det også.

 

Babyperioden er jo det jeg gleder meg mest til, jeg gruer meg til å ha barnehagebarn, barneselskaper, barnets venner på besøk (eller enda verre, at barnet ikke HAR venner) etc... Regner med det går seg til og føles mer greit når det er mitt eget, men har aldri likt barn over ett år. Jeg kan trylle enhver kolikkbaby til å sove, men å snakke med en to.åring? Hva skal man liksom snakke om? En baby kan man koseprate til slik man gjør med et dyr, og en unge på over 12 kan man stort sett snakke til som et menneske, men jeg aner ikke hvordan man kommuniserer med vesener som har egne meninger, men ikke kan snakke rent og ikke forstår ironi :/

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

 

He he, jeg håper og tror du er ironisk. Hvem ved sine fulle fem gleder seg til fødsel? Jo, sadomasochister, kanskje... Barseltiden er en walk in the perk til sammenligning.

 

Når det gjelder kommunikasjon med ditt eget barn, kommer det til å gå av seg selv. Jeg elsker å skravle med mine barn på 2 og 5 år, men andres barn? Gjeeeesp...

 

Lykke til videre i svangerskap, fødsel og barsel - måtte bobla vare så lenge som mulig

 

Anonym poster: 661b7bfaefd8eea4da0e054dbe086d3f

[Anonym bruker]

Skjønner at han sier det, mener akkurat det samme selv. Den første tiden er kjedelig og slitsom, men koselig også.

 

Anonym poster: 729cd6e4659fe1067cff4ea198b47d93

[Sunnybeach4gull :)]

Javisst Vet om mange menn og kvinner som misliker de første 3-4 mnd med (ofte) baby som har magevondt og ikke beveger seg så mye. Men for de fleste kommer det seg etterhvert

 

Jeg derimot elsker spedbarnstiden like mye som de andre alderne

[Gjest Julia1984]

Jeg skjønner jeg har hatt tre enkle babyer. Sovet og spist godt fra dag 1, rolige og fornøyde babyer. Spist om natten 1-2 ganger fra de var nyfødte, aldri hatt sånne skrikeanfall. Behagelig spebarnstid alle tre gangene!

[Galskapens overhode]

Det har man lov til å mene. Ikke overveldet over den tiden selv. Det er mye kos, men også slitsomt.

Og når jeg ser babyer nå så gleeeeeeder jeg meg over at vi aldri skal dit igjen.

 

Det betyr jo ikke at man elsker barna mindre.

[Foccacia]

Ja. Her syns mannen den første tiden er veldig skummel, de er så små og sårbare. Han er veldig flink med babyer, men koser seg enda mer når de blir litt større. Jeg synes spedbarnstiden var utmattende og ikke noe koselig med forrigemann, begynte å hjelpe når han var 6 mnd.

Endret 23. februar 2013 av Pus med støvler venter # 2

[Gjest ronja røverdatter]

Kose-mose-påstandene om spebarnstiden er sterkt overdrevet for min del. Mannen der i mot synes at den tiden er helt topp. Med den første var det rett og slett overveldende og slitsomt, selv med en enkel unge. Med de andre var forventningene til denne "nå må du virkelig kose deg"-tiden på et mye mer realistisk nivå for min del, samt at jeg hadde gjort det før, så det ble på langt nær så intenst.

 

Men den store kosen og gleden kommer når ungene blir større!

Endret 23. februar 2013 av ronja røverdatter

[☆☆☆]

Synes ikkje spedbarnstida er kjempeinterressant eg heller. Tida går langsomt og babyen er litt kjedeleg av seg..

[PintSizedDictator]

Selvfølgelig er det greit. et er jo sant også. Det er begrenset hvor mye man kan gjøre med et spebarn. Det er en tung tid, sånn er det bare.

 

Men når de blir større og mer mobile så savner vi alltid den tiden.

[Anonym bruker]

Jeg har likt alle periodene i barnets liv. Jeg syns spedbarns tiden var koselig, elsket å holde henne inntil meg og vite at hun var min skjønne datter. Jeg bare la henne til puppen så roet hun seg eller sovnet hvis hun var urolig en skjelden gang.Tror vi var heldig med henne :-)

Men jeg skjønner at noen ikke gleder seg veldig til den tiden. Det kan også være at far føler seg litt utenfor siden barnet ofte henger på puppen de første månedene

 

Anonym poster: 0071ff0efb9791a4ce497c7bfae21bb0

[Anonym bruker]

Jeg grurer meg også til spebarnsperioden, da kan den i allefall bare bli en opptur.

 

Anonym poster: 70088b020b88c733fae10bf5e3718e38

[Anonym bruker]

Selvsagt er det greit, men jeg ville syntes det var trist om han følte sånn... Her gleder vi oss begge utrolig både til fødsel og barseltid, men det er vår første, så vi angrer kanskje når vi ser hvor ille det blir Enn så lenge har vi et glorifisert bilde av en frisk vakker sovebaby som tar puppen som ingenting og ikke får noe slags utslett eller slikt, en fin fødsel med mage og underliv som trekker seg fort og pent sammen igjen, og at det hele egentlig skal være bare koselig, selv om det selvsagt er arbeid med det også.

 

Babyperioden er jo det jeg gleder meg mest til, jeg gruer meg til å ha barnehagebarn, barneselskaper, barnets venner på besøk (eller enda verre, at barnet ikke HAR venner) etc... Regner med det går seg til og føles mer greit når det er mitt eget, men har aldri likt barn over ett år. Jeg kan trylle enhver kolikkbaby til å sove, men å snakke med en to.åring? Hva skal man liksom snakke om? En baby kan man koseprate til slik man gjør med et dyr, og en unge på over 12 kan man stort sett snakke til som et menneske, men jeg aner ikke hvordan man kommuniserer med vesener som har egne meninger, men ikke kan snakke rent og ikke forstår ironi :/

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

 

He he, jeg håper og tror du er ironisk. Hvem ved sine fulle fem gleder seg til fødsel? Jo, sadomasochister, kanskje... Barseltiden er en walk in the perk til sammenligning.

 

Når det gjelder kommunikasjon med ditt eget barn, kommer det til å gå av seg selv. Jeg elsker å skravle med mine barn på 2 og 5 år, men andres barn? Gjeeeesp...

 

Lykke til videre i svangerskap, fødsel og barsel - måtte bobla vare så lenge som mulig

 

Anonym poster: 661b7bfaefd8eea4da0e054dbe086d3f

 

Ha ha, nei faktisk ikke ironisk, jeg kjenner flere (vel, som i type 4) som sier at fødsel var piece of cake og de kunne født et barn hver uke, så satser på en sånn fødsel. En av dem sa at graviditet og fødsel er bare digg, perioden fra ungen er 0-12 derimot er et mareritt, men etter 12 år begynner ungen endelig å bli et menneske som virker... Kjenner jo også mange (langt flere) som syntes at fødsel var ganske fælt, men man kan da ikke være så negativ at man planlegger ut i fra det, det blir for meg som å planlegge alt ut i fra at man får en multiallergisk kolikkbaby med ADHD - man får satse på at ting går bra til det motsatte er bevist. Noen storkoser seg med barselperioden, andre synes den er et mareritt.

 

Rosaboblen min sprekker garantert på ett eller flere områder, men da har jeg i hvert fall kost meg og gledet meg i tiiden frem til det i stedet for å ta alle bekymringer på forskudd

 

Anonym poster: 442f1265943450a364f64204458d2a44

[Anonym bruker]

Såklart er det greit, men her gleder vi oss heldigvis like mye begge to

 

Anonym poster: 02359500a6dbf832788d160d3b8b09a6

[Nr3_i_magen]

Ja, jeg vil si det er positivt at du vet hva han tenker. Litt stusselig hvis han sier det til alle dere forteller at du er gravid til, men mange tenker slike tanker. Jeg gleder med til spedbarnstiden, men ikke til 1-2 års-alderen. Føler det ikke er det som er vanlig, men sånn er jeg. Mannen min er nok en som synes det er gøyere når han får mer respons. (Dette blir nr 3)