Hvorfor blir enkelte mobbeofre?

[Anonym bruker]

Med fare for å stikke hånden inn i et vepsebol ... Jeg vil presisere at jeg IKKE forsvarer mobbing, men søker å gi en forklaring på hvorfor det oppstår og hvorfor det kan være vanskelig å bekjempe.

Jeg kan vel ikke si så mye om hvorfor enkelte blir mobbeofre, men jeg kan si litt om mobbing som sosialt fenomen. Mobbing er en reaksjon på de frustrasjoner som oppstår når en grupoe mennesker befinner seg i et sanfunn eller en institusjon med "stramme" strukturer og disiplineringsprosesser. Når individenes id (ok, jeg er ikke freudianer,

men bær over med meg ... Ok?) undertrykkes av strukturene og disiplineringsprosessene i eks.institusjonen (en skole?) blir de frustrerte og disse kan føre til et "behov" for å "ta det ut på noen".

Hvis vi ser på mennesket som primat vil gruppens frustrasjon rettes mot et individ som på en eller annen måte fremstår som svakt, annerledes eller på annen måte vekker antipati hos resten av gruppen. Det kan dreie seg om vold, ekskluderingsprosesser o.l.

Hvis vi ser på de disiplineringsprosessene som gjør seg gjeldende i det (post)moderne samfunn kan det argumenteres for at disse er så subtile at individene ikke legger merke til dem (jfr.Foucault). Frustrasjoner oppstår og dermed oppstår behovet for å "ta det ut" på noen. Ergo vil mobbing eksistere som fenomen så lenge mennesker samhandler i grupper.

Dette kan kanskje forklare noe om mobbing som sosialt fenomen?

 

Her synes jeg du kommer med en grov forenkling av et komplisert fenomen. I tillegg til at den ekstremt overfladiske teorien ikke kan gjøre annet enn å forvirre de som ikke kjenner den fra før.

 

"An intellectual says a simpel thing a hard way. An artist says a hard thing a simple way".

 

Anonym poster: 04a00387a274b605ec1016f05fae3102

[Anonym bruker]

Det har jeg ikke peiling på. Var den kjukke i klassen, men blei aldri mobbet for det. Var også i den populære jentegjengen, men noen gutter lot meg lett bli et mobbeoffer gjenom hele barneskolen både fysisk og psykisk. På ungdomskolen var det heldigvis over.

 

 

 

Anonym poster: 785a6c3201778e1d05c926a3591d0a3f

[Anonym bruker]

Tror det er mange grunner. EN ting er at "alle blir ertet" en eller flere gang opp gjennom barnehage/skole. Barn tester hverandre, noen gang bevisst,andre gang "terger" man mer ubevisst. De barn som reagerer på en "morsom måte" blir ofte tatt ut senere også, når noen skal more seg. OG slik kan ting eskalere til mobbing med årene, uten at det egentlig ligger noen som helst ting bak.

 

Når det er sagt, så ligger foreldres skapelse av trygghet og selvsikkerhet hos barnet inn der. Man må lære barnet og takle litt motstand og lære det og forstå at det vil møte motstand og at småerting er noe "alle må tåle". Selvsagt med det unntakt at "amem terging" mot samme person dag etter dag, det er IKKE akesptabelt, men at noen småord en dag og et "nei, du får ikke leke med oss" en annen dag, faktisk er noe barnet må tåle...

 

Videre så opplever jeg nå, med barn i skolealder, at de forelder som er med barna, som stiller opp på kamper/oppvisninger, på felles foreldremøter, på dugnader, som trener. Ja, alle er ikke med påalt, men de som kommer OFTEST på slike ting man deltar på fordi barna er med på div aktiviteter,-d er blir barna aldri mobbet (altså, det finnes nok unntak). Man har da anledning til og observere og se barna i lek med andre, og evt ta tak i ting om man ser tendenser man ikke liker. Snakke med foreldrene til barnet man ser er litt vel "ekkel" mot sitt barn, be de følge med, høre om leketreff osv

 

Ja, også virker det som at på slike tilstelninger blir ikek bare man som foreldre kjent med foreldrene til barnas klassekamerater/lagvenner,- men BARNA blir kjent med deg..Og når de kjenner DEG som voksen, så virker det som at det blir vanskeliger, ja nesten unaturlig, og mobbe barnet ditt. De ser jo at fda oreldrene til den og den, kjenner mamm og pappa,- og da er det liksom "greie folK"...Jeg vet ikke? Det fungerer slik i praksis, kan det virke som, men hvordan logikken til barna er her, det kan jeg ikke si..

 

Kort sagt, lær barna at motgang er naturlig, man må tåle litt, men ikke så mye at de godtar alt. Still opp og bli kjente med barnas venner OG vennenes foreldre, engasjer deg og vis interesse for egne barn, deres aktiviteter og de andre barna og deres foreldre som deltar der. Du skal ikke skaffe deg nye "Venner";- men gode bekjente, og ikke minst, lære deg barnets venner og fritid og kjenne Da har du gjort ditt for at barna dine ikke blir mobbet.

 

 

 

Anonym poster: 850e0fc21300143a04a1c092ad1163ae

 

*amem terging"...tror ikke amem skulle være med..I-pad er noe dritt og trykke på

 

Anonym poster: 850e0fc21300143a04a1c092ad1163ae

[Anonym bruker]

Jeg var selv mobbeoffer fra slutten av barneskolen til jeg begynte på vgs. Det begynte med at jeg "forbarmet" meg over hun som ingen villle være sammen med og ble venn med henne, fordi jeg hadde lært at alle skulle inkluderes. Da ble jeg brått ekskludert fra resten av klassen, og sett på som like rar som henne (hun var litt spesiell, men veldig søt og hyggelig fordet).

Videre hadde jeg ikke de rette merkene og klærne på ungdomsskolen, og ikke hadde jeg noen venner igjen heller ettersom min da eneste venninne flyttet til en annen skole. Og jeg gikk fra å være utstøtt til å bli mobbeoffer (navnekalling, småknuffing, og så satte de fyr på håret mitt en gang ). Fikk mine venner i en utstøtt-gjeng, freakerne, og ble hengende med de resten av ungdomsskoletia.

 

Laster foreldrene mine for et par ting; litt hjelp til å ordne f.eks hår og litt sminke når man har passert 15 og ikke har peiling på hvordan man gjør dette. Lov til å bli med på den ene tingen jeg hadde sjansen til, en konsert i nabobyen en fredagskveld. Jeg spurte hjemme, som den flinke datteren jeg var, med det resultatet at mine foreldre ringte rundt til de andre foreldrene for å forhøre seg om hva dette var, og dermed kom det for en dag at mange ikke hadde spurt hjemme, og alt ble catchet og avlyst pga meg. Ikke populært, og jeg ble aldri spurt om noe igjen, for å si det sånn.

 

Men, jeg har lært mye, og ville vel ikke vært der jeg er i dag om det ikke var for dette. Som person, derimot, er jeg vel litt ødelagt. I grunnen ligger en veldig ustø selvtillit, og jeg har vanskelig for å tro at noen vil være venn med meg, langt mindre kjæreste, men jeg har sto empati overfor andre mennesker, og jeg kan veldig godt sette meg inn i mobbesituasjoner. Fortsatt er jeg "redd" for tøffe personligheter, voksne som barn, og vegrer meg for å gå inn i konflikter.

Jeg er generelt redd for barn, men jeg håper at dette skal endre seg litt når mine barn blir større, for jeg vil gjerne tilby et åpent hjem til venner og bekjente av mine barn, og ha et godt forhold til deres foreldre. Jeg tror nemlig det kan gjøre mye for å begrense en evt mobbing. Og ikke minst det å ha et åpent forhold til barna mine, gi de tillit og håpe at de kommer til meg og forteller om det skulle være noe som plager de.

 

Ellers er det for min del viktig å holde meg oppdatert på at mine barn er "med" når det gjelder tiden de andre lever i. Ikke merkeklær, dyre mobiltelefoner og sånt, men at de ikke føler seg utenfor på den måten jeg gjorde, ved å ikke kunne sminke seg til spesielle anledninger, ordne håret så det ser ålreit ut, og generelt føle at de kan passe inn i en sosial setting.

 

Anonym poster: e51469cfc5bdc7e53321367e3e4e08f0

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet pga navnet mitt, og fordi foreldrene mine røykte. Og dette var på 90-tallet! Tenk hvor ille det er i dag..

 

 

 

Anonym poster: b16a387d132af05631b41a80bb80e16a

[Mamma til lille M&L]

Jeg tror, som flere har nevnt over her, at det viktigste er å gi barnet ditt selvtillit og en viten om at de er bra nok akkurat som de er. En annen viktig faktor er å være tilstede. Dersom barnet ditt vet at det kan komme til deg dersom noe er galt, vil de være enklere å ta tak i ting på et tidlig stadie, og dermed kunne forebygge. Tror det må være alle foreldres store skrekk, å ha et barn som blir mobbet, eller at barnet ditt blir en mobber.

[stearin]

En flott tråd med mange synspunkter. Lærerrikt å lese.

 

Selv har jeg ikke stort å komme med, har ikke opplevd mobbing selv. Men det høres ut som om selvtillit og trygghet er viktige faktorer, det gjelder nok også begge veier - for at barnet ikke skal bli et mobbeoffer og for at barnet ikke blir en mobber.