Hva gjorde dine foreldre "feil"....

[Pinnus]

....som du vil gjøre annerledes med dine barn?

 

Mine foreldre er uten tvil verdens beste, og misforstå meg rett når jeg kaller det for "feil."

 

- Hjemme hos oss gikk det mye i halvfabrikata og vi hadde sjeldent mer enn 10 forskjellige middager. Fredag, lørdag og søndag spiste vi som regel det samme hver eneste uke.

Nå er ikke problemet her at det var halvfabrikata, som det finnes mange tråder her inne av, men vi barn ble helt ufattelig kresne. Jeg var langt over 20år før jeg skjønte at all mat er godt så lenge det er tilberedt skikkelig. Blir fremdeles flau av å tenke på hvordan jeg plukket i maten på besøk hos andre eller sa "jeg liker ikke" i relativt voksen alder.

 

- Min mor brukte ofte "fordi det er sånn" eller "fordi jeg sier det." For meg høres det aldeles tullete ut, selv om det er den voksne som bestemmer. Barn fortjener vel en forklaring på hvorfor og hvordan? Selvfølgelig er det ting barn bare må akseptere og finne seg i, spesielt når det kommer til sikkerhet og helse, men man kommer jo langt på vei med å gi en forklaring!

 

- Utetid. Vi behøvde aldri å være ute, mens naboguttene måtte være ute hver eneste dag. Vi kunne spille dataspill eller se på TV. Ikke midt på sommeren så klart, men da ønsket vi jo å være ute. På den tiden synes vi at vi var de heldige og stakkars dem, men nå som jeg har barn selv er det såklart annerledes.

 

-Det er ikke alt barn trenger å vite. Min mor har alltid vært veldig åpen om alt mulig, og jeg tenker tilbake med forskrekkelse på hva hun har fortalt oss som relativt unge. Jeg har konfrontert henne med dette i voksen alder, og hun sier bare "men du var så veslevoksen og moden for alderen."

Hjelper ikke altså, barn er barn!

 

Puh, føler meg litt stygg nå, for vi har virkelig hatt en fin oppvekst, men jammen er det noen ting man tar med seg, evt IKKE tar med seg, som forelder selv.

 

Dere da?

[Hybelkanina]

Sikkert masse, men det kunne ikke falle meg inn å klandre dem for det eller liste opp hva de gjorde "feil" eller kanskje burde håndtert på en annen måte.

Jeg har derimot valgt å tenke på de tingene jeg husker som spesielt positive fra min egen oppvekst og sørge for å la mine barn oppleve det samme.

[Pinnus]

Skjønte at noen kom til å ta den vinklingen, uansett hvordan jeg formulerte det! Det handler jo om hva man har lært og tar med seg videre. Tidene forandrer seg, barneoppdragelsen likeså. Selvfølgelig opplevde vi masse fint som jeg også tar med meg!

[PintSizedDictator]

Jeg mistenker mine forldre for å være litt.... tjah...dere kan jo dømme selv; Mamma band meg fast i grindsengen så jeg ikke skulle stå opp. Tenker på det med gru nå. Hva om det hadde begynt å brenne?

 

Kan trygt si at jeg aldri skal gjøre det mot mine barn.

 

Ikek har jeg tenkt å slå dem heller. Eller ta pepper på tungen deres, eller tvinge mat i de med makt.

 

Jeg følger opp mine på aktiviteter. Får ikek med meg hver eneste trening, men er det noe som skal markeres så er jeg der, hver gang. Mine foreldre var aldri med på noe. Ikke på skoleavslutninger heller. Husker hvor ensomt det var å være den enste som var helt alene på juleavslutningene etc.

 

Ikke skal jeg rise dem heller. Noe så ydmykende skal man lete lenge etter! Ikke kalle dem dumme eller, når de kommer i tenårene og opplever sin første hjertesorg, fortelle dem at det ikke er rart kjæresten ikke vil være sammen med dem.

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige.

 

Alt i alt, jeg vil gi barna mine den oppveksten jeg aldri fikk. Kanskje derfor de har mer leker enn de rekker å bruke? 0=)

[Nullstress;)]

jeg vil aldri drikke meg dritings foran barna mine, eller ta med med på fester. heller ikke kutte pulsåren, ta overdose eller kjøre i fylla. jeg vil heller ikke la barna mine se meg få bank (ikke at jeg få det altså!!!)

 

men jeg vil gjøre det koselige jeg opplevde mellom disse periodene. som gå turer, spise deilig mat, spille spill, være ute å leke, kose barna mine masse.

[Caprica]

Jeg mistenker mine forldre for å være litt.... tjah...dere kan jo dømme selv; Mamma band meg fast i grindsengen så jeg ikke skulle stå opp. Tenker på det med gru nå. Hva om det hadde begynt å brenne?

 

Kan trygt si at jeg aldri skal gjøre det mot mine barn.

 

Ikek har jeg tenkt å slå dem heller. Eller ta pepper på tungen deres, eller tvinge mat i de med makt.

 

Jeg følger opp mine på aktiviteter. Får ikek med meg hver eneste trening, men er det noe som skal markeres så er jeg der, hver gang. Mine foreldre var aldri med på noe. Ikke på skoleavslutninger heller. Husker hvor ensomt det var å være den enste som var helt alene på juleavslutningene etc.

 

Ikke skal jeg rise dem heller. Noe så ydmykende skal man lete lenge etter! Ikke kalle dem dumme eller, når de kommer i tenårene og opplever sin første hjertesorg, fortelle dem at det ikke er rart kjæresten ikke vil være sammen med dem.

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige.

 

Alt i alt, jeg vil gi barna mine den oppveksten jeg aldri fikk. Kanskje derfor de har mer leker enn de rekker å bruke? 0=)

 

Huff, du stilte ikke først i køen da foreldre.ble delt ut skjønner jeg :-(

Virker som det er blitt folk av deg likevel-heldigvis!

[PintSizedDictator]

Det kunne gått begge veier. Jeg kunne endt opp som dem. Heldighvis lærte jeg av deres feil.

 

Men det skal være sagt at mamma var verdens snilleste altså. Bare ikke den skarpeste kniven. I tillegg hadde hun angst og div. andre plager.

Det var pappa som var monsteret her.

[Pinnus]

Milde måne! Dette går jo endel utover "annerledes" oppdragelse. Bra dere ikke endte sammen veien da!

[Anonym bruker]

Røykte inne og i bilen.

Pappa ver alkoholiker.

Mamma hadde støv på hjernen.

 

Anonym poster: 1118e0512a0009bc349e73d919d51231

[Anonym bruker]

Vel, jeg er yngst av fire søsken. Og jeg skjønner at min mor var veeeldig sliten da jeg kom til verden. Jeg har sluppet unna med alt og alle har trodd jeg var den engelen. Jeg slapp å vaske selv, fordi min mor gjorde det. De andre barna har et helt enklere forhold til rengjøring enn jeg selv har. Jeg tror jeg slapp unna mye og fordi jeg gråt og var vanskelig. Min mor ga etter for at jeg skulle slutte å gråte. Og det merker jeg har gått utover min enorme stålvilje. Folk syns jeg er steinhard og sta og det er ofte et problem for meg. Tror det har med det at foreldrene mine ga etter pga. trøttheten.

 

Anonym poster: 8e4d47e829614b19f5fff804cc078914

[Pinnus]

Røykte inne og i bilen.

Pappa ver alkoholiker.

Mamma hadde støv på hjernen.

 

Anonym poster: 1118e0512a0009bc349e73d919d51231

 

Det med røyking er jeg utrolig glad for at har forandret seg! Har noen bekjente som røyker, men aldri inne, ikke engang hos seg selv.

[Gjest Hyacinth Bouquet]

Mamma var verdens beste altså. Men jeg husker en episode fra da jeg var ca 5 år tror jeg. (bare en filleting sammenlignet med dere over her men tar det med likevel). Det var sommer og jeg var ute i hagen alene. Mamma var inne. Jeg var barnbeint og drev å lekte med noen mursteiner, bar de hit og dit. De var små men veldig tunge.

 

Så mista jeg selvfølgelig den ene ned på stortåa mi. Det var sinnsykt vondt, og jeg haltet gråtende inn til mamma, men fikk beskjed om å slutte og mase, hun var opptatt i telefonen! Ingen trøst og få der.

 

Så det skal jeg aldri gjøre, jeg skal alltid trøste mitt barn når det gråter. Ble veldig blå etterpå og neglen datt til slutt av, og mamma sa etterpå at hun skjønte ikke at det var "alvor" og at jeg hadde virkelig vondt før hun så det. Så tror hun angrer på at hun avviste meg sånn.

 

Haha, høres nesten ut som jeg har blitt traumatisert av en sånn filleting, det har jeg ikke altså. Bare følte virkelig at jeg trengte trøst av mamma og så fikk jeg det ikke Hadde det virkelig bra i min barndom når dette er et minne som har brent seg fast, skjønner jeg

[kvinne38]

Mine barn skal få slippe å vokse opp i rushælvete..

[ღTyrkiskPepperღ]

Skjønner jeg har vært veldig heldig. Det eneste jeg kan komme på er at mine barn skal måtte hjelpe mer til hjemme enn jeg og mine søsken måtte. Jeg vasket huset hver fredag og fikk 400kr for det! Ellers gjorde jeg ingenting. 400 kr var mye for en 14 åring.

[stearin]

Hvor skal jeg begynne...

 

Jeg skal aldri involvere barnet i ting det rett og slett ikke har noe med, som f.eks. krangler med partner. Og be barnet velge mellom mor og far, indirekte eller direkte.

 

Aldri la barnet være vitne til fysiske krangler, slossing, mellom mor og far.

 

Jeg skal lære min datter å ta ansvar, rydde etter seg, spare penger og lære henne å vurdere hva man skal bruke penger på. Begge mine foreldre har ganske dårlig økonomisk sans, og vi har alltid hatt en overflod av penger i min barndom. Dermed fikk jeg alt jeg pekte på, men fikk aldri penger i hånda. Det brenner litt nå, føler virkelig på det... De færreste har råd til så mye som vi hadde i min barndom, og det har tatt meg litt tid å innse.

 

Mor og far tok ut skilsmisse, og bra var det. Men min mor overførte mye bitterhet og vonde tanker om min far til meg. Jeg ønsket å si "hei" til mine slektninger på farssiden når jeg møtte de i butikken osv., men da glodde min mor stygt på meg og tok det opp med meg når vi kom hjem. Veldig negativt...

 

Vil også lære barnet mitt å bry seg. Min mor er veldig, veldig, veldig selvsentrert, egoistisk og ignorant av seg. Det er bare flaks (og det at jeg ble bevisst på hennes oppførsel) at jeg ikke er lik henne nå.

 

Vil heller ikke snakke stygt om (eller så mye som kritisere) barnets barnehageansatte, lærere, venners foreldre, venner og fars side av slekta.

 

Lista mi blir lang, og det er mye jeg mener jeg absolutt ikke skal gjøre. Føler jeg er på god vei, jeg og min mor er som dag og natt når det kommer til oppdragelsesmåte og væremåte. Det er seier for min del, for selv om mesteparten av min oppvekst var bra, er det mye som har satt dype sår og kunne satt dypere, kanskje varige sår dersom mye av dette hadde pågått lenger enn det gjorde.

[Anonym bruker]

Jeg vil engasjere meg mer! Mine foreldre så aldri på fotballkampene mine feks. Og la ikke skjul på at det var fordi de synes fotball er kjedelig.. De la heller aldri skjul på at de hatet avslutninger, foreldremøter mv..

 

Så skal barna mine få arbeidsoppgaver mv hjemme, men ikke så mye at det går utover livene deres! Jeg ble ofte tvunget til å avlyse avtaler, fest og moro fordi jeg måtte være barnevakt for mindre søsken:(

 

Og litt av det samme, men jeg skal ikke gi barna mine dårlig samvittighet for alt mulig. Jeg sliter virkelig med dette som voksen:(

 

Anonym poster: 6c28e7a54303954e16c02cef54c9c700

[Anonym bruker]

Jeg skal aldri spørre mine barn hvorfor de er mislykket .

Aldri rise mine barn.

Aldri drikke alkohol hver dag.

Jeg skal følge opp hvis barna mine opplever å bli mobbet.

Følge barna mine på fritidsaktiviteter.

Jeg skal kjøpe klær til barna mine.

 

Har endel år av min barndom som jeg kunne vært foruten........

 

 

Anonym poster: b615dca3c563f377527384c08ca009d0

[Anonym bruker]

pappa slå oss som en del av oppdragelsen og mamma forhindret det ikke.

 

De snakket også om masse voksne ting foran oss som barn ikke burde høre.

De trodde at vi ikke forsto,men det endte ofte med at jeg ble redd fordi jeg fikk høre om så mye jeg ikke burde høre.

 

Pappa kallet meg ofte for stygge ting når jeg hadde gjort noe galt å det gjorde meg veldig lei meg.

 

 

 

Anonym poster: ed3c65baa783b06cd0593064f0bf9e3c

[Magia]

I enhver situasjon spør jeg meg selv "hva ville mora mi gjort?" - og så gjør jeg det motsatte Da vet jeg at jeg er inne på rett spor!

[Anonym bruker]

Jeg mistenker mine forldre for å være litt.... tjah...dere kan jo dømme selv; Mamma band meg fast i grindsengen så jeg ikke skulle stå opp. Tenker på det med gru nå. Hva om det hadde begynt å brenne?

 

Kan trygt si at jeg aldri skal gjøre det mot mine barn.

 

Ikek har jeg tenkt å slå dem heller. Eller ta pepper på tungen deres, eller tvinge mat i de med makt.

 

Jeg følger opp mine på aktiviteter. Får ikek med meg hver eneste trening, men er det noe som skal markeres så er jeg der, hver gang. Mine foreldre var aldri med på noe. Ikke på skoleavslutninger heller. Husker hvor ensomt det var å være den enste som var helt alene på juleavslutningene etc.

 

Ikke skal jeg rise dem heller. Noe så ydmykende skal man lete lenge etter! Ikke kalle dem dumme eller, når de kommer i tenårene og opplever sin første hjertesorg, fortelle dem at det ikke er rart kjæresten ikke vil være sammen med dem.

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige.

 

Alt i alt, jeg vil gi barna mine den oppveksten jeg aldri fikk. Kanskje derfor de har mer leker enn de rekker å bruke? 0=)

 

 

Trist å høre hvor fælt enkelte har hatt det..

 

Anonym poster: a78f8db83cf76630d18476b703bf507c

[Anonym bruker]

Jeg har verdens beste mamma på mange måter, men hun har bipolar lidelse og har vært alkoholiker i mange år (fra jeg var 9 og søster var 5). Pappa vAr selvopptatt, psykisk og fysisk voldelig mot mor og storebror. Og noen ganger mot meg. Alt dette har satt dype spor. Likevel er jeg i dag veldig glad i dem (tolererer pappa i det minste). Det har vært en lang vei å gå. Men vi søsken har vært flinke til å snakke sammen om det vanskelige, vi er alle høyt utdannede med familier og flotte partnere, så noe riktig har våre foreldre gjort oppe i alt rotet.

 

Jeg er svært restriktiv på alkohol, oppmerksom på egen psyke, opptatt av å følge opp barna. Kort sagt mange ting som jeg ikke opplevde i min barndom.

 

Men verden er ikke svart hvit, mamma var en god mamma opp i alt sammen, ellers hadde ikke vi barn blitt sånormale som vi faktisk er.

 

Anonym poster: e75a0061c186de6203cba3f80cfd38f7

[Musemorbr /]

Mine foreldre trodde at den beste måte å "plukke av meg uønsket oppførsel" var å ydmyke meg og henge meg ut til familie og venner. Det er ikke noe som videreføres i vårt hjem. Vi skal heller ikke brøle og være oppfarende. Det var også mye anklaging og beskylninger. Ofte tilsto jeg ting jeg ikke hadde gjort, bare for at vi skulle bli ferdig med det. Et barn har rett til å føle seg respektert og hørt. De har likevel vært helt ok foreldre på andre områder altså, og jeg tror de kommer til å behandle barnebarn veldig bra, hvis de en dag får ha besøk av barnebarn da. Jeg tror i såfall at det blir noen år til. Jeg er veldig glad i dem og de er fine mennesker, selv om jeg synes de gjorde enkelte ting på feil måte. Min 8 år yngre søster har forresten også et helt annet syn på tingene enn meg. Hun har hatt en glansbildeoppvekst med helt perfekte foreldre, og hun kan knapt nok huske å ha blitt irettesatt engang.

[Anonym bruker]

Ser jeg har hatt en meget god barndom....

 

Men er likevel noen ting som funket dårlig, som jeg derfor vil gjøre annerledes:

 

- ikke tvinge ungene til å være ute i friminutter hvis de andre ungene er slemme

 

- ikke sende ungen i barnehagen fra den er 4 måneder

 

- ikke tvinge ungen til å drikke skolemelk

 

- ikke overføre mine snerpete holdninger - min mor har alltid snakket så mye stygt om alle som bruker særlig sminke, har utringninger, eller egentlig bare har store pupper, korte skjørt etc etc. Ser at det mot min vilje har påvirket meg noe, både at jeg er mer dømmende enn jeg ønsker mot andre, og at jeg er veldig bundet selv. Moren min var utrolig opptatt av hva alle andre måtte mene

 

- ikke være mest bekymret for hva naboene vil si hvis ungen min faktisk prøver å ta livet av seg, men heller tenke på at barnet tydeligvis har det veldig vondt (moren min kjente så mange sykepleiere som jobbet på akuttmottak, så hun syntes det var hensynsløst av meg å havne der, tenk om de trodde det hadde noe med HENNE å gjøre! Og det var da første kommentar...)

 

- ikke mase på ungen om at de må invitere venner hjem, men tenke at det KAN være frodi de ikke har noen venner, og det er unødvendig å strø salt i såret.

 

- ikke la ungen gå på så mnage aktiviteter de vil, blir bare stress. Får velge en eller to, alt etter hvordan ungen er.

 

-

 

 

Anonym poster: b94336c4eaa0e0b0ea174333b849b6e9

[itb]

Mamma var verdens beste altså. Men jeg husker en episode fra da jeg var ca 5 år tror jeg. (bare en filleting sammenlignet med dere over her men tar det med likevel). Det var sommer og jeg var ute i hagen alene. Mamma var inne. Jeg var barnbeint og drev å lekte med noen mursteiner, bar de hit og dit. De var små men veldig tunge.

 

Så mista jeg selvfølgelig den ene ned på stortåa mi. Det var sinnsykt vondt, og jeg haltet gråtende inn til mamma, men fikk beskjed om å slutte og mase, hun var opptatt i telefonen! Ingen trøst og få der.

 

Så det skal jeg aldri gjøre, jeg skal alltid trøste mitt barn når det gråter. Ble veldig blå etterpå og neglen datt til slutt av, og mamma sa etterpå at hun skjønte ikke at det var "alvor" og at jeg hadde virkelig vondt før hun så det. Så tror hun angrer på at hun avviste meg sånn.

 

Haha, høres nesten ut som jeg har blitt traumatisert av en sånn filleting, det har jeg ikke altså. Bare følte virkelig at jeg trengte trøst av mamma og så fikk jeg det ikke Hadde det virkelig bra i min barndom når dette er et minne som har brent seg fast, skjønner jeg

 

 

Ja, det med at de satt i telefonen og ikke hørte på oss barna er noe jeg skal tenke på. De må selvfølgelig ikke mase unødvendig når jeg er i telefonen, men de skal da få sagt i fra hvis det er noe. Slik som søsteren min ikke fikk:

 

Mamma satt i telefonen på kjøkkenet og søsteren min kommer inn og begynner å mase om oppmerksomhet, mamma tok den vanlige "ser du ikke at jeg sitter i telefonen? slutt det maset!"

Søsteren min ser på mamma og sier " joda, men jeg skulle bare si at det brenner i stua altså" hu var ca 4 år:)

[Anonym bruker]

Jeg har hatt noen kjempeflinke foreldre tross de var 17 og 18 når de fikk meg. Men noen negative ting har jeg bitt meg merke i: pappa kritiserte ofte lærere o.l. foran meg. Egentlig for å støtte meg i noen tilfeller, men det ga mer skade i lengden. Jeg fikk fordommer mot egne lærere jeg skulle møte hver eneste bidige dag, og ting hadde blitt mye enklere om jeg var positivt innstilt og følt gjennom foreldrene mine at det var bra. Samtidig så skjerma mamma meg litt mye, om jeg var pysete for noe, så slapp jeg unna den tingen fordi jeg var sjenert. Skulle så mye heller sett at hun pushet meg litt, om hun så måtte løpt ved siden av meg for å få meg til å føle meg trygg. Det hadde jo bare vært for en overgang, så hadde jeg blitt modigere og vokst på det. Samt at jeg skulle ønske vi hadde faste middagsrutiner med sunn mat. Og lekser som jeg grudde meg til (foredrag, skuespill osv) skulle jeg ønske de hadde øvt og bygd opp selvtilliten min på hjemme, så jeg hadde blitt tryggere og mer forberedt. Så skulle jeg ønske jeg hadde gått litt i barnehage. Da kunne jeg valgt litt andre venner, enn å bli tvunget sammen med naboungene frem til skoletid. De var tøffere og hadde mye mer selvtillit enn meg, og det gjorde at jeg ikke fikk utviklet mitt sanne jeg før veldig mange år senere. Jeg ble avhengig av naboungene. Jeg ville heller ja funnet mer passende unger i et større utvalg, og blitt trygg på fremmede før skolen.

 

Anonym poster: 01dc063767231b05bbe969e803f841c3