Hvor lenge orker man å holde fasaden oppe?

[TPK]

Hvorfor skal du ta på deg alt dette??! Lær deg å sette ned foten, menneske! Kan noen andre kjøre til trening en periode, kan du droppe dugnad, middagsinvitasjoner og baking (!)??

 

Betale noen for å vaske litt kanskje. Et av barna, eller nabobarn?

 

Ellers så høres det jo ut som du trenger en sykemelding (gradert kanskje?) for å hente deg litt inn igjen. Sånn som du holder på ender det jo bare med et ublidt møte med den berømte veggen, og du går helt i kjelleren og blir sykemeldt lenge!

 

Kan pappaen eller noen andre ta en natt med barna, så du får sovet litt sammenhengende?

[Anonym bruker]

Dere har helt rett. Vi må lære oss å si nei, både jeg og mannen.

 

Når det gjelder hvorfor man er opptatt av å holde fasaden, ikke innrømme at man er sliten og strever.. Vel, jeg tror det er litt mennesketypen. Jeg er forsåvidt oppdratt slik. Ekstremt høy arbeidsmoral og man gir og gir. Jeg får tilbake også altså, for all del, både fra familie, venner, mann og barn. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg!

 

Jeg liker ikke å syte (og har ironisk nok nettopp skrevet historiens mest sytete innlegg, haha) og er liksom oppdratt til å stå på. Dere får det liksom til å høres så enkelt ut å bare slutte å være slik, men det er faktisk et stykke arbeid å snu innstillingen sin.

 

Det har sine fordeler å være slik, men også dine helt definitive bakdeler, Jeg må nok jobbe litt med meg selv framover, men selv det krever energi og jeg vet ikke hvor jeg skal finne den. Jeg skal lete etter en reservetank til reservetanken ;-)

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Anonym bruker]

Du sier du er et overskuddsmenneske, men alle har en grense. Kanskje du bør innse at grensen din er nådd nå. Det er kun søvnmangel det er snakk om? Hva gjør det da om dere forsøker å finne noen som passer barna slik at dere kan få sovet ut litt?

 

Du har vanskelig for å si nei, der er hovedproblemet. Du må lære deg å si nei, uansett hvor ukomfortabelt det er. All erfaring sier at ja-mennekser får det bedre når de lærer seg i si "nei". Det er lov å ta permisjon fra foreningsarbeid også, ta en pause og kom sterkere tilbake.

Bedre å si nei på enkelte omårder nå som du kan, enn at kroppen bare bråstopper og du ikke kan gjøre noe som helst.

 

Anonym poster: 2b0a9dad97dcb6a214b7dfea30355f58

 

Langvarig søvnmangel ja. Ungen er ikke babyer lenger.

Og veldig mye sykdom, mye mer enn jeg hadde trodd var mulig. Du vet man hører om alt som "går". Vel vi har hatt det, flere ganger, pluss en del andre ting.

 

Ja, du har nok rett. Jeg må ta en pause fra verv. Jeg tror jeg har bestemt meg nå. Jeg må fortelle noen hvordan det er for tiden, slik at de skjønner. Forhåpentligvis hvertfall..

 

Jeg er nesten litt redd for å fortelle til noen hvordan jeg har det, er redd det blir som å skru på en kran. Tror egentlig ikke mannen vet hvor sliten jeg er en gang. Dvs, han vet jeg er SLITEN, men såå sliten? Det tror jeg ikke..

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg synes virkelig du skal unne deg en sykemelding! Da får du hvilt deg skikkelig en stund, mens du får tenkt over hva du vil forandre i hverdagen. Søvnmangel blir faktisk brukt som torturmiddel, og det er ikke uten grunn. Uten søvn kan man bli GAL!!

Jeg er helt sikker på at legen din forstår, og kanskje kan han gi deg noen gode råd også.

(Bare av nyskjerrighet, hvor mange barn har du?)

Masse lykke til, klem!

 

Anonym poster: f164bf209b3abd5cae24f28b756be820

[Anonym bruker]

Hvilke diagnose er det snakk om når det gjelder barna? Hvorfor er du så opptatt av fasaden? Må være slitsomt. Er lov å vise svakhet og være ærlig vet du.

 

Anonym poster: f6ec863430f783a8b6c9c7858e5aa592

 

Har ikke lyst til å fortelle hvilke diagnoser. Fasaden er redd for å bli gjenkjent vet du :-)

 

Men ja, du har helt rett, jeg må lære meg å være svak, vise at jeg faktisk er utslitt. Men det er faktisk ikke så lett som det høres ut.

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Anonym bruker]

Har dere ikke en kjellerstue e.l.?

 

Hva med å lage en avtale med mannen, at dere sover annenhver natt en periode, for å hente dere inn.

 

Den som skal sove legger seg tidlig, lengst mulig unna ungene, f.eks i kjellerstuen, med sov-i-ro i ørene og døren igjen, mens den andre tar all nattevåk. Neste natt bytter dere.

 

Anonym poster: ef17e1d09f9556523f3ebead702ddfb5

[Elsker livet]

Alle elsker å være flink pike. Tipper det er følelsen av det og muligens martyrollen som driver deg, og ikke det høye tempoet i seg selv. Men det er sjelden godt for helsa. Du må nesten ta et valg og bestemme deg for om du vil roe ned, eller evt. gå på en smell. Trives resten av familie med dette høye tempoet?

[Anonym bruker]

Hvor lenge du orker å holde fasaden er opp til deg eller om du møter veggen og da møter du den med ett brak. Nå som du er klar over dette syns jeg det er på tide å kaste inn honkle, avlys alt som ikke må gjennomføres. Middagselskaper, bakedager, dugnader osv som du ikke må sier du nei til. Si det rett ut at du er sliten og du trenger å lade batteriene.

 

Jeg holdt selv på med ett slikt styr etter jeg gikk fra pappan til ungene, veldig mye mer enn bare ett forhold som brast der men ikke noe jeg går inn på nå. Min mor sa endag til meg at jeg ikke trengte å holde fasaden opp, hvil deg og la andrer hjelpe deg på veien. Det var en utrolig lettelse da det gikk opp for meg at jeg ikke trengte å holde tempo opp og fasaden oppe for de rundt meg. Takke ja til barnepass noen timer bare for å sove på sofaen, la mormor kjøre ungene på trening mens jeg gjorde husarbeid eller tok meg ett langt bad. Gleden når ungene kom hjem og fortslte om det de gjorde gav meg påfyll av ny energi. Bare slike små ting i hverdagen gjorde at energien kom tilbake litt om litt. Og når jeg sa neitakk til middagsinvitasjoner, så fikk jeg ett klapp på skuldenen når jeg sa jeg heller ville ta det med ro med ungene. Jeg fikk ingen negative komentarer fra noen når jeg lot fasaden falle.

Og det var igrunn ganske deilig når jeg lot hybelkaninene får parre seg av hjertens lyst, litt dårlig samvittighet men deilig å gi litt f i slikt. Ungene storkoste seg med ett rolig tempo hjemme og minimalt med planer. De hadde mer venner på besøk enn tidligere, for jeg syns det var roligere hjemme når de hadde venner på besøk. Da lekte de og jeg slapp å underholde så mye. Og en grunn til å ikke gjøre husarbeid og slike ting. Glade barn gjør foreldre glade også.

 

 

 

Anonym poster: adf674fc18e6a97260c311a52b305fac

[Anonym bruker]

Har dere ikke en kjellerstue e.l.?

 

Hva med å lage en avtale med mannen, at dere sover annenhver natt en periode, for å hente dere inn.

 

Den som skal sove legger seg tidlig, lengst mulig unna ungene, f.eks i kjellerstuen, med sov-i-ro i ørene og døren igjen, mens den andre tar all nattevåk. Neste natt bytter dere.

 

Anonym poster: ef17e1d09f9556523f3ebead702ddfb5

 

Jo, hvis man bare hadde et barn som våknet om natten, så ville nok det fungert for en periode. Det er dessverre ikke tilfelle hos oss. Men vi bytter jo litt på da, så godt som lar seg gjøre.

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Jojo x3]

Dette kunne jeg skrevet selv, kjenner meg så igjen i det. Har gått lenge å hodt fasaden, jeg er ikke dn som gir meg...Rett før jul kjente jeg at nå kommer smellen hvis jeg ikke gjør noe. Bestemte meg for å ta tak å nå er det litt bedre. Jobber 70%, prøver å si nei av og til (selv om samvittigheten sier gjør det), gjør litt mindre husarbeid ( alt trenger ikke være på stell 100% av tiden) og bruker mer tid på hverdagsting med ungene mens jeg øver på å ikke tenke på alt eg burde gjøre. Ungene er det viktigste og de trenger en mamma som først og fremst er der for dem!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg synes virkelig du skal unne deg en sykemelding! Da får du hvilt deg skikkelig en stund, mens du får tenkt over hva du vil forandre i hverdagen. Søvnmangel blir faktisk brukt som torturmiddel, og det er ikke uten grunn. Uten søvn kan man bli GAL!!

Jeg er helt sikker på at legen din forstår, og kanskje kan han gi deg noen gode råd også.

(Bare av nyskjerrighet, hvor mange barn har du?)

Masse lykke til, klem!

 

Anonym poster: f164bf209b3abd5cae24f28b756be820

 

Ikke kjempemange :-)

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Nurse77]

Jeg ser du har fått mange kloke svar.

Jeg vil bare fortelle litt om meg selv.

Jeg hadde det slik som du i fjor på denne tiden, eller dvs hele høsten og vinteren. Jeg var så sliten at kroppen skrek etter hvile, men jeg tenkte som du: jeg kan jo ikke gi meg (nederlag) jeg må fortsette litt til, det blir jo bedre etc. Men plutselig en dag ble jeg kvalm. (Ikke gravid). Jeg ble svimmel. Satt i sofaen og det gynget rundt meg. Hodet fungerte ikke. Klarte å fokusere ei kort stund, men ble sliten etter 1-2 t m stimuli og hvis jeg ikke da tok d m ro, så var hodet mitt helt ute å kjøre. På det dårligste var det en jobb for meg å flytte blikket mitt fra en del av rommet til den andre. Men tross alt, jeg tok signalene med en gang kvalmen kom, så kom meg forholdsvis raskt igjen . Var fullt sykemeldt i to mnd. Var tilbake i full jobb etter tilsammen fire mnd.

Moralen min er, vær så snill å lytt til kroppen din før den havner i veggen. Det går feks an å bli fullt sykemeldt noen uker for så å øke litt etterhvert. Så får kroppen og hodet ditt tatt seg inn. Det hjelper nok ikke med en eller to dager med egenmelding som noen skriver. Du er nok mer utkjørt enn som så... Masse lykke til.

Gode tanker fra meg.

[Anonym bruker]

Jeg ser du har fått mange kloke svar.

Jeg vil bare fortelle litt om meg selv.

Jeg hadde det slik som du i fjor på denne tiden, eller dvs hele høsten og vinteren. Jeg var så sliten at kroppen skrek etter hvile, men jeg tenkte som du: jeg kan jo ikke gi meg (nederlag) jeg må fortsette litt til, det blir jo bedre etc. Men plutselig en dag ble jeg kvalm. (Ikke gravid). Jeg ble svimmel. Satt i sofaen og det gynget rundt meg. Hodet fungerte ikke. Klarte å fokusere ei kort stund, men ble sliten etter 1-2 t m stimuli og hvis jeg ikke da tok d m ro, så var hodet mitt helt ute å kjøre. På det dårligste var det en jobb for meg å flytte blikket mitt fra en del av rommet til den andre. Men tross alt, jeg tok signalene med en gang kvalmen kom, så kom meg forholdsvis raskt igjen . Var fullt sykemeldt i to mnd. Var tilbake i full jobb etter tilsammen fire mnd.

Moralen min er, vær så snill å lytt til kroppen din før den havner i veggen. Det går feks an å bli fullt sykemeldt noen uker for så å øke litt etterhvert. Så får kroppen og hodet ditt tatt seg inn. Det hjelper nok ikke med en eller to dager med egenmelding som noen skriver. Du er nok mer utkjørt enn som så... Masse lykke til.

Gode tanker fra meg.

 

Takk for at du deler din erfaring.

Jeg er nok som du sier, mer utkjørt enn at det hjelper å sove en dag. Jeg er så underkjørt på søvn, at jeg egentlig ikke får sove selv når jeg kan, om jeg skal være helt ærlig. Jeg får innimellom hjertebank og går med konstant hodepine. Jeg er stiv i nakke, skuldre og rygg, sååå anspent hele tiden. Jeg burde nok snakke med legen, men så kommer samvittigheten. Hva med jobben? Hvem skal passe den? Vikar er på en måte ikke noe alternativ, det er ikke helt sånn det funker. Jeg burde kanskje ikke tenke sånn, men gjør det likevel.. Det ER vanskelig, selv om det høres så lett ut å bare stoppe opp.

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Nurse77]

Ang jobb, så skjønner jeg godt at du tenker sånn. Det gjorde jeg også. Men når det faktum kom at jeg ble syk, så ordnet det seg på jobb allikevel. Det var nok ikke beste løsningen, men det gikk. Men da var jeg så dårlig at jeg ikke kunne ofte jobben en tanke. Men jeg tenkte som deg før jeg møtte veggen, at det ikke ville gå rundt hvis jeg ble borte.

 

Ikke lett å trosse sin dårlige samvittighet...

[Anonym bruker]

hvis sykdommen til barna med feberatakker og søvnproblemer ikke er noe kronisk så ville jeg forslått sykemelding for deg til du får hentet deg inn igjen. Da må du ha en god lege som ikke pusher deg til å være enda mer flink jente.

 

I tillegg må du kutte ut alt av verv og få til kjøreordninger slik at du ikke må kjøre hver gang.

 

Hvis søvnproblemene derimot er noe kronisk... må dere se på varige endringer i både arbeidssituasjoner og familieliv!

 

Lykke til!

 

Er selv helt på felgen etter kun 6 uker med sykdom og ekstrem søvnmangel i tillegg til krevende jobb og masete sjef... så jeg skjønner følelsen av å kline på seg et smil og faktisk klare å overbevise andre om at jeg takler det!

 

Anonym poster: 528381b9d19209a01df61f80122e6a63