Hvor lenge orker man å holde fasaden oppe?

[Anonym bruker]

Jeg er så sliten! Så sliten at jeg holder på å forgå..

 

Jeg har styrt på med nattevåk i over et år med et av barna mine. Nattevåk av den typen der man er mer våken enn man sover i løpet av nattetimene, før man går på jobb gir 150 % i 8 timer.

 

I tillegg til dette har vi hatt noen sterke påkjenninger i løpet av de siste månedene, både fysisk og psykisk. Vil ikke gå inn på hva som har skjedd, men det har vært tøft. Jeg er av den typen som kjører på i samme tempo som før, selv om kroppen har vært gjennom noe som burde få tid. Det er dumt, men jeg skal liksom være sterk. Det som skjedde har nok gått mye mer inn på meg en jeg lar meg selv innrømme. Her durer vi på!

 

Både vi selv og barna har vært ekstremt mye syke. Det går 14 dager mellom feberepisodene, og det søvnmønsteret som begynner å stable seg på beina igjen faller som et korthus. Det er grining og sutring, søvnmangel og bekymringer. To av barna har diagnoser, ikke noe alvorlig, men det øker utfordringene, gir mange flere sykedager.

 

Jobben krever fullt fokus og høy hastighet. Mye ansvar og full arbeidsdag (og egentlig mye mer enn det også!).

 

Jeg står opp hver dag, vasker ansiktet, sminker vekk det ihjelslitne ansiktet og klistrer på et smil. Jeg gjør jobben, og utrolig nok så gjør jeg den bra. Jeg legger ikke skjul på at det er tøft hjemme for tiden, med mye sykdom og slit, men man smiler og babler noe om at det nok kommer bedre tider. Man kjører på fotballtreninger, stiller opp på dugnader, opprettholder alle verv man har og inviterer på middagsbesøk og bakedager. Man vasker hus (selv om det helt ærlig skorter på det området for tiden!!) og holder stand logistikken i familien.

 

Sannheten er at jeg er så sliten at jeg ikke lenger vet om det kommer bedre tider. Jeg ER så sliten!! Jeg er hverken deprimert eller lei meg, bare så fordømt sliten. Jeg får aldri hentet meg inn. Hver gang jeg ser lysere på det, så får et av barna feber igjen, og er våken hele natten.

Jeg kommer opp på et nivå der jeg overlever, der jeg såvidt klarer å kjøre på i dette tempoet, men aldri får jeg noe overskudd, det eksisterer ikke.

 

Hvor lenge klarer man dette kjøret? Og har man noe valg?

 

Haff.......

 

 

 

 

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Anonym bruker]

Og det ble langt. Mye lenger enn jeg så for meg..

 

Antagelig vil ingen gidde å lese det en gang, men shit au, jeg fikk ut det jeg trengte. Nå holder jeg en dag til!

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[holahopp]

Vil tro du holder tempoet helt til du knekker sammen og blir langtidsykemeldt for stress nedbrutthet utmattelse. Det er lov å si at du ikke orker en dag. Det går an å snakke med noen andre foreldre om de kan kjøre til trening, få noen til æ sitte barnevakt for de andre mens du slapper av.

 

Du trenger ikke å være supermamma hele tiden.

[Anonym bruker]

Klem!!

 

Du må få henta deg inn. Kan noen stille opp slik at du får en helg alene med mannen? Reise bort eller noe. Der dere bare sover og gjør ting som dere ellers ikke har muligheten til?

 

Jeg tror at det blir bedre med tida. Men du har lov å vise folk hvordan du egentlig har det. Passer det ikke med et smil så trenger du ikke det bestandig. Hold ut!! Og hold motet oppe. Det blir bedre.

 

 

 

Anonym poster: 9dcc89a9eeab3f4d24a1b68d07e4a3a6

[Anonym bruker]

Kommer an på kroppen. Men det smeller til slutt, og da er det slutt på alt. Jobb, verv, sosialt, trening, familieliv og i værste fall klarer du ikke ta deg av ungene en gang.

 

Må du ha den jobben? Må mannen din? Hvorfor må akkurat dere ha verv? Hvorfor kan ikke du være den som ikke kjører på kamp og trening? Må ungene være med på alt?

 

Man er bare så sterk som man tør å være sårbar.

 

Anonym poster: d8e3e79c76ec1ac937dc1924e5d3bdaa

[Snuppelupp1988]

Høres ut som du har nok som skjer i livet ditt. Holde fasaden kan man nesten i evigheter, men faren er større for å gå på en smell og møte veggen. Kan bare snakke for moren min som gikk gjennom det samme og det endte med at hun havnet på sykehuset av ren utmattelse og kom seg ikke på beina før et år etterpå. Var tungt for alle. Hadde jeg hvert deg ville jeg snakket med fastlegen og få til en sykemelding og som hun sier over her. Få noen til å kjøre dine unger og trappe noe ned. Hold fokuset litt på deg. Mor må ha det bra for at familien skal ha det bra

[Anonym bruker]

Ja, man har et valg.

 

Jeg valgte å si fra meg min lederstilling som krevde meg 150% full tid og vel så det siden jeg ofte satt med papirarbeid også også på kveldene og i helgene.

 

Valgte å gå ned i en 70% stilling på mellomledernivå som krever mye mindre av meg, som jeg ikke trenger tenke på annet enn når jeg er på jobb.

 

Mindre penger blir det jo, mye mindre penger også, men med mange innstramminger og omprioriteringer går det greit.

 

Nå jobber jeg 4 dager i uken, 6 timers dager. Mindre stress, og en dag i uken som er bare min. Som kan brukes til å gå tur i skogen, ligge på sofaen, lese en bok, eller rydde i skapet, alt etter hva jeg føler for den dagen (ja jeg har ungene kort dag i barnehagen den dagen).

 

Anonym poster: ef17e1d09f9556523f3ebead702ddfb5

[Lektor Doppler med tillegg]

Det går helt til du ryker i veggen, enten psykisk eller fysisk. Og da må du stoppe.. og du kan ikke planlegge det .

[det er berre mordi]

Klem!!

 

Du må få henta deg inn. Kan noen stille opp slik at du får en helg alene med mannen? Reise bort eller noe. Der dere bare sover og gjør ting som dere ellers ikke har muligheten til?

 

Jeg tror at det blir bedre med tida. Men du har lov å vise folk hvordan du egentlig har det. Passer det ikke med et smil så trenger du ikke det bestandig. Hold ut!! Og hold motet oppe. Det blir bedre.

 

 

 

Anonym poster: 9dcc89a9eeab3f4d24a1b68d07e4a3a6

 

Ta deg ei husmorhelg utan mann og barn og ha føtene på bordet:)

[det er berre mordi]

Klem!!

 

Du må få henta deg inn. Kan noen stille opp slik at du får en helg alene med mannen? Reise bort eller noe. Der dere bare sover og gjør ting som dere ellers ikke har muligheten til?

 

Jeg tror at det blir bedre med tida. Men du har lov å vise folk hvordan du egentlig har det. Passer det ikke med et smil så trenger du ikke det bestandig. Hold ut!! Og hold motet oppe. Det blir bedre.

 

 

 

Anonym poster: 9dcc89a9eeab3f4d24a1b68d07e4a3a6

 

Ta deg ei husmorhelg utan mann og barn og ha føtene på bordet:)

 

Det var planen å skrive at eg var einig med du!

[hol(L)y COW]

Vet du, det er din egen feil om du går på en smell.

 

Du er som du sier - ikke syk, men sliten.

 

Da sier du nei til dugnad, nei til kjøring hit og dit, nei til å jobbe 150%, kutter baking og verv.

 

Du styrer ditt eget liv og hvordan du vil ha det. Om du er sliten så er det ditt ansvar å forandre på det. Det er ikke samfunnet sitt ansvar å betale sykmeldinger til folk som er slitne, og her har du all mulighet til å forhindre det.

 

Og vet du, orker man ikke at begge jobber 100%, unger og hus samtidig. Så må en eller begge redusere sine stillinger, og man setter mindre krav til hva man trenger og hva man forbruker.

 

Unnskyld om jeg blir litt krass, men jeg er så lei av alle som ikke "orker" mer fordi det er så viktig å holde "fasaden". Tror du noen gidder takke deg for at du holdt fasaden din når du er gammel og utbrent og syk??

[Anonym bruker]

Du må gå til legen og sykemelde deg, når man er så sliten hjelper det bare midlertidig med en helg eller dag fri. Med en sykemelding i kanskje noen uker eller mnd kan du komme deg litt ovenpå og plutselig går alt lettere med både sykdom og soverutiner. Barna dine fortjener ikke en utslitt mor og du skal ikke godta å være helt utslitt heller. Ring fastlegen i morgen og fortell hvordan du har det. Lykke til!

 

Anonym poster: 679aa95df76f9058c57a168f5cbe140f

[Anonym bruker]

Sett deg ned å skriv ned hvilke muligheter og ressurser du har når det kommer til avlastning. Bruk den avslastning du kan. Betalt barnevakt om så var. Har barna dine en slik diagnose at de kan få støttekontakt?

Er økonomien god? Da ville jeg prøvd å søke om en liten permisjon fra jobben. Eller ta ut ferie, uten barn. Man bør sikkert tilbringe all ferie med barna mener noen, men for alle sin skyld er det best å faktisk få være alene uten å fylle hodet med alt mulig. Bare være helt avslappet og få pustet, slik at man kan starte med ny giv når man kommer tilbake. Det er lurt å stoppe opp før du kræsjer totalt. Hvis det går på helsa og familielivet løst, og over lang tid er det kanskje på tide og revurdere de store tingene? Kan man finne en mindre stressende jobb?

Et første steg er å snakke med fastlegen eller sjefen (hvis du har en god sjef), eller er du kanskje selvstendig næringsdrivende? Søk råd. Vil de kunne hjelpe deg på et vis?

 

Anonym poster: 2b0a9dad97dcb6a214b7dfea30355f58

[Anonym bruker]

Uff ja, jeg ser vel egentlig at jeg har full fart rett mot veggen..

Det er jo ikke akkurat drømmesituasjonen!

 

Jeg har begynt å fordele kjøringen litt. Samkjører med en annen forelder, slik at det har blitt litt mindre.

 

Litt av problemet mitt er nok min egen irriterende evne til å nekte å gi opp, nekte å være "svak", fordi det er det jeg føler meg dersom jeg gir opp. Flink pike syndromet. For noe dritt!

Jeg ser argumentet med en sykemelding nå, før jeg treffer hard betong og risikerer et år ute av jobb. Men så kommer den indre stemmen som sier: Skal du bare gi opp du da? Jeg er så streng med meg selv.

 

Misforstå meg rett. Å følge opp ungene krever mye, men det gir også veldig mye. Jeg har tross alt veldig stor glede av å følge opp ungene i deres fritid. Det er vel bare noe med at når man har kjørt seg tom, så er selv de tingene man trives med for mye.

 

Jobben krever mye og det er ikke aktuelt å slutte. Jeg elsker jobben min og vi trenger pengene. Hverfall akkurat nå. Men mulig jeg kunne gått litt ned i stilling, skal vurdere det..

 

Husmorhelg høres himmelsk ut, men da føler jeg meg slem. Mannen er like sliten, han gjør nok ikke like mye som meg, men også han har bidratt langt over evne over laaang tid. Å forlate ham en helg med ansvar for alt ville ikke vært ok akkurat nå.

Barnevakt må vi derimot jobbe med å få til, og en ferie!

 

Når det gjelder verv, så har jeg lyst å si de fra meg, men når man en gang har tatt på seg noe så sitter det langt inne å gjøre det. Det høres så lett ut, men er ikke det i praksis.

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Anonym bruker]

for hva er fasade verd, når det ikke gagner noen????.... ...

 

Anonym poster: 2b0a9dad97dcb6a214b7dfea30355f58

[Anonym bruker]

Stakkars deg! Og jeg vet akkurat hvordan du har det. Har selv en slitsom 8-4 jobb, masse greier jeg styrer med på fritiden(verv etc), to barn og en mann som er borte halve året. Jeg har kjørt meg selv litt på ræva nå og sliter i toppetasjen. Men kjører på og håper på å skade meg slik at jeg kommer på sykehus og får soooooveee og være i fred. :-( huff, miserabelt. men fasaden krampholdes og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å få skikkelig hjelp. Var ikke meningen å kuppe tråden din, men jeg føler virkelig med deg og håper alt ordner seg til slutt.

 

Anonym poster: 977145b8f6777c0757337b7e22defd9c

[SagflisiHåret]

Du må gå til legen og sykemelde deg, når man er så sliten hjelper det bare midlertidig med en helg eller dag fri. Med en sykemelding i kanskje noen uker eller mnd kan du komme deg litt ovenpå og plutselig går alt lettere med både sykdom og soverutiner. Barna dine fortjener ikke en utslitt mor og du skal ikke godta å være helt utslitt heller. Ring fastlegen i morgen og fortell hvordan du har det. Lykke til!

 

Anonym poster: 679aa95df76f9058c57a168f5cbe140f

 

Hvorfor er sykemelding løsningen? Ja, HI vil bli litt mindre sliten et par uker, deretter er det igang igjen med et svært krevende hverdagsliv og det samme vil gjenta seg...

 

For å få det bedre må du gjøre endringer som på sikt gjør livet levelig. Det er jo hverdagslivet som ER selve livet, og derfor bør det være overkommelig. Hva disse endringene innebærer må du selv finne ut av, kanskje sammen med mannen din og legen.

[Anonym bruker]

Vet du, det er din egen feil om du går på en smell.

 

Du er som du sier - ikke syk, men sliten.

 

Da sier du nei til dugnad, nei til kjøring hit og dit, nei til å jobbe 150%, kutter baking og verv.

 

Du styrer ditt eget liv og hvordan du vil ha det. Om du er sliten så er det ditt ansvar å forandre på det. Det er ikke samfunnet sitt ansvar å betale sykmeldinger til folk som er slitne, og her har du all mulighet til å forhindre det.

 

Og vet du, orker man ikke at begge jobber 100%, unger og hus samtidig. Så må en eller begge redusere sine stillinger, og man setter mindre krav til hva man trenger og hva man forbruker.

 

Unnskyld om jeg blir litt krass, men jeg er så lei av alle som ikke "orker" mer fordi det er så viktig å holde "fasaden". Tror du noen gidder takke deg for at du holdt fasaden din når du er gammel og utbrent og syk??

 

Jeg tror du misforstår hva jeg mener med fasade.

 

I dette tilfellet står ikke fasade for fin bil, fint hus og perfekt familieliv. Det handler overhode ikke om det materielle!

Bilen min skal du få gratis av meg, om du bare kan få ungene mine til å sove!

 

Med fasade mener jeg det smilet man klistrer på fordi man ikke vil innrømme at man faktisk ikke takler alt det hverdagen byr på for tiden.

 

Hovedproblemet er søvnmangel, EKSTREM søvnmangel, og mye sykdom. Veldig veldig mye sykdom. Pluss denne uventede hendelsen, som satte både kropp og sjel litt ut av spill en periode i høst. Alt dette har skapt et underskudd på det meste, energi, søvn, krefter osv.

 

Og fasaden min består da i at jeg later som at jeg takler det, jeg later som at jeg sover bedre enn jeg gjør og at det ikke er "noe problem".

 

HI

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Anonym bruker]

Sett deg ned å skriv ned hvilke muligheter og ressurser du har når det kommer til avlastning. Bruk den avslastning du kan. Betalt barnevakt om så var. Har barna dine en slik diagnose at de kan få støttekontakt?

Er økonomien god? Da ville jeg prøvd å søke om en liten permisjon fra jobben. Eller ta ut ferie, uten barn. Man bør sikkert tilbringe all ferie med barna mener noen, men for alle sin skyld er det best å faktisk få være alene uten å fylle hodet med alt mulig. Bare være helt avslappet og få pustet, slik at man kan starte med ny giv når man kommer tilbake. Det er lurt å stoppe opp før du kræsjer totalt. Hvis det går på helsa og familielivet løst, og over lang tid er det kanskje på tide og revurdere de store tingene? Kan man finne en mindre stressende jobb?

Et første steg er å snakke med fastlegen eller sjefen (hvis du har en god sjef), eller er du kanskje selvstendig næringsdrivende? Søk råd. Vil de kunne hjelpe deg på et vis?

 

Anonym poster: 2b0a9dad97dcb6a214b7dfea30355f58

 

Nei, støttekontakt er ikke et alternativ. De er ikke syke på den måten, om du skjønner.

 

Jeg gleder meg til ungene sover om natten, da tror jeg ikke det blir noe problem lenger. Jeg er i utgangspunktet et overskuddsmenneske. En sånn som sier ja til det meste, og så går det egentlig helt fint. En sånn som får energi av familieaktiviteter og trening. Problemet er vel bare at nå er det tomt. Jeg holdt lenge uten søvn, men nå går det bare ikke mer, det er tomt.

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Anonym bruker]

Du må gå til legen og sykemelde deg, når man er så sliten hjelper det bare midlertidig med en helg eller dag fri. Med en sykemelding i kanskje noen uker eller mnd kan du komme deg litt ovenpå og plutselig går alt lettere med både sykdom og soverutiner. Barna dine fortjener ikke en utslitt mor og du skal ikke godta å være helt utslitt heller. Ring fastlegen i morgen og fortell hvordan du har det. Lykke til!

 

Anonym poster: 679aa95df76f9058c57a168f5cbe140f

 

Hvorfor er sykemelding løsningen? Ja, HI vil bli litt mindre sliten et par uker, deretter er det igang igjen med et svært krevende hverdagsliv og det samme vil gjenta seg...

 

For å få det bedre må du gjøre endringer som på sikt gjør livet levelig. Det er jo hverdagslivet som ER selve livet, og derfor bør det være overkommelig. Hva disse endringene innebærer må du selv finne ut av, kanskje sammen med mannen din og legen.

 

Jeg takler hverdagslivet veldig bra til vanlig. Trives godt i høyt tempo, både hjemme og på jobb. Jeg kjeder meg fort dersom det ikke skje noe. Vi trives med det i denne familien, men sammen med påkjenninger, ekstrem søvnmangel og sykdom herfra til evigheten, så har det blitt tungt.

 

Jeg sier forøvrig ikke selv at sykemelding er løsningen heller, men bare vil forklare hvorfor jeg ikke nødvendigvis ser at jeg har lyst å legge om hele livet. Jeg elsker egentlig livet mitt slik som det er, jeg trenger bare å komme meg ovenpå igjen.

HI

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

[Anonym bruker]

Det smeller nok snart for deg HI. Du er nok en av de som må gå på en smell for å kanskje innse at det å springe i 200 km i timen hver dag er tortur for kroppen??? Mange skifter yrke, legger om livsstil osv etter å ha gått på "smellen"....håper virkelig du gjør noe med livet ditt før du faller sammen, tror meg du kan falle dypt......veldig dypt.

 

 

 

Anonym poster: f6ec863430f783a8b6c9c7858e5aa592

[Anonym bruker]

Hvilke diagnose er det snakk om når det gjelder barna? Hvorfor er du så opptatt av fasaden? Må være slitsomt. Er lov å vise svakhet og være ærlig vet du.

 

Anonym poster: f6ec863430f783a8b6c9c7858e5aa592

[SagflisiHåret]

Du må gå til legen og sykemelde deg, når man er så sliten hjelper det bare midlertidig med en helg eller dag fri. Med en sykemelding i kanskje noen uker eller mnd kan du komme deg litt ovenpå og plutselig går alt lettere med både sykdom og soverutiner. Barna dine fortjener ikke en utslitt mor og du skal ikke godta å være helt utslitt heller. Ring fastlegen i morgen og fortell hvordan du har det. Lykke til!

 

Anonym poster: 679aa95df76f9058c57a168f5cbe140f

 

Hvorfor er sykemelding løsningen? Ja, HI vil bli litt mindre sliten et par uker, deretter er det igang igjen med et svært krevende hverdagsliv og det samme vil gjenta seg...

 

For å få det bedre må du gjøre endringer som på sikt gjør livet levelig. Det er jo hverdagslivet som ER selve livet, og derfor bør det være overkommelig. Hva disse endringene innebærer må du selv finne ut av, kanskje sammen med mannen din og legen.

 

Jeg takler hverdagslivet veldig bra til vanlig. Trives godt i høyt tempo, både hjemme og på jobb. Jeg kjeder meg fort dersom det ikke skje noe. Vi trives med det i denne familien, men sammen med påkjenninger, ekstrem søvnmangel og sykdom herfra til evigheten, så har det blitt tungt.

 

Jeg sier forøvrig ikke selv at sykemelding er løsningen heller, men bare vil forklare hvorfor jeg ikke nødvendigvis ser at jeg har lyst å legge om hele livet. Jeg elsker egentlig livet mitt slik som det er, jeg trenger bare å komme meg ovenpå igjen.

HI

 

Anonym poster: 8281a2564726b64071cda907ac7d85e7

 

Hmm, jeg forstår hva du mener. Men Hva med å gjøre midlertidige endringer i hverdagslivet? det er jo tydelig at akkurat nå, med lite søvn, så er det for mye for deg.

 

Min erfaring er uansett at folk er forståelsesfulle hvis man forklarer at man går gjennom en slitsom periode pga noe:)

[Anonym bruker]

Du sier du er et overskuddsmenneske, men alle har en grense. Kanskje du bør innse at grensen din er nådd nå. Det er kun søvnmangel det er snakk om? Hva gjør det da om dere forsøker å finne noen som passer barna slik at dere kan få sovet ut litt?

 

Du har vanskelig for å si nei, der er hovedproblemet. Du må lære deg å si nei, uansett hvor ukomfortabelt det er. All erfaring sier at ja-mennekser får det bedre når de lærer seg i si "nei". Det er lov å ta permisjon fra foreningsarbeid også, ta en pause og kom sterkere tilbake.

Bedre å si nei på enkelte omårder nå som du kan, enn at kroppen bare bråstopper og du ikke kan gjøre noe som helst.

 

Anonym poster: 2b0a9dad97dcb6a214b7dfea30355f58

[nerdybirdy]

Vet du hva? Ta ut en egenmeldingsdag og SOV. Enten mandag eller fredag. Lever unger i barnehage/skole og så er det rett hjem i senga. Denne dagen skal dere forøvrig ringe peppes/dolly å få pizza levert! ingen matlagig eller oppvask. Få mannen til å ta en egenmeldingsdag han også!

 

Om du ikke har fler, spør om en 1-2 dagers melding av en lege. Søvnmangel er farlig og direkte usunt for kropp og sinn! særlig om du sitter bak rattet....

 

Ønsker deg masser av lykke til Vet så inderlig godt hvordan det er å ha det slik *trøsteklem*