Jeg har lyst å forlate mann og barn. Alt. Bare starte på nytt.

[Anonym bruker]

Du har erkjent at du må ta ditt liv, eller forandre det?

 

Jeg påstår bestemt at du er deprimert. Søk hjelp snarest mulig, FØR du gjør noe drastisk. Ring legen din i dag, og si du trenger hjelp nå.

 

Å forlate barna dine vil gi de dem traumer og jeg tror ikke du nødvendigvis finner lykken. Som en her over skrev, du kan ikke flykte fra indre demoner. Men du kan gå hjelp til å bli frisk fra en depresjon, ryddet tankene dine og finne løsninger på hvordan du kan få et godt liv. Med eller uten familie.

 

 

Anonym poster: 7fa871e8477b8557953dd8b6d8450e6c

[Anonym bruker]

Jeg hadde en slik periode... men jeg elsker mannen min og barna mine og gjorde alt i min makt til og snu denne grusomme følelsen, tankegangen .. synes du må se at dette er galt uansett.. for det finnes en bedre måte...

 

Anonym poster: 62a1980e6e40a2b79d30bc79f054084d

[Brillefint - Jadda!]

Er det gjennomførbart? Få meg jobb en annen plass i landet, bytte navn. Forsvinne og aldri komme tilbake? Jeg vil ikke være mamma mer. Det var ikke dette livet jeg ønsket meg, forstår ikke hvorfor jeg ordnet meg slik. At jeg kunne være så dum å beholde barnet når jeg var 18 og bare la det balle på seg slik at jeg sitter her 6 år etterpå med enda et barn og et jævla A4 liv som jeg ikke vil ha!!! Helt seriøst, barna mine gir meg høyt blodtrykk og de er nydelige, snille unger og jeg har et helt normalt liv. Men jeg hater det og jeg har erkjent at jeg enten må ta livet mitt eller ordne meg et nytt liv. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonym poster: 08068aa1d414000bd2d3dd09e375eb95

 

Å forlate barna gjør noe med selvbildet deres. Du kommer til å knekke dem. Hvem kan være glad i meg - når selv mamma stakk?

 

Søk hjelp! Du må gjøre noe med den tomheten du føler. Livet består av hverdager for de aller fleste...

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne. Hun hadde en mamma. Denne mammaen pakket sakene sine og flyttet til et annet land når jenta var fem år. Det var en forferdelig traumatisk opplevelse for den lille jenta, og hun har slitt med angst og depresjoner, selvskading og havnet i dårlig selskap i tenårene. Hun har hatt det fælt.

 

Du får ta ditt valg, «det som blir best for deg», men prøv ikke å innbille deg at det ikke får konsekvenser for barna dine.

 

Du har et stort ansvar på dine skuldre, det har vi alle som har barn. Noen ganger er det overveldende, for oss alle, du er ikke spesiell. Men vi må bare ta det ansvaret, livet har ikke angrerett. Be heller om hjelp, så skal du se at du og familien din kan få et mye bedre liv. Og jo, barna dine merker garantert at du ikke er der for dem med hele hjertet.

 

Anonym poster: f76ce60c062f829bc053d5b08889dbdf

[Anonym bruker]

Er det gjennomførbart? Få meg jobb en annen plass i landet, bytte navn. Forsvinne og aldri komme tilbake? Jeg vil ikke være mamma mer. Det var ikke dette livet jeg ønsket meg, forstår ikke hvorfor jeg ordnet meg slik. At jeg kunne være så dum å beholde barnet når jeg var 18 og bare la det balle på seg slik at jeg sitter her 6 år etterpå med enda et barn og et jævla A4 liv som jeg ikke vil ha!!! Helt seriøst, barna mine gir meg høyt blodtrykk og de er nydelige, snille unger og jeg har et helt normalt liv. Men jeg hater det og jeg har erkjent at jeg enten må ta livet mitt eller ordne meg et nytt liv. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonym poster: 08068aa1d414000bd2d3dd09e375eb95

 

Du må "ofre" deg for barna i en periode nå, men når de blir større og dag flytter ut er du fri igjen. Det er en periode av livet! Du må ta deg sammen og følge opp de barna du har satt til verden!!

 

Anonym poster: fedc29930d50a91640d284a0a463e9cb

[Anonym bruker]

Livet går i faser og alle faser er kanskje ikke like morsomme, noen trives best i fasen før barn, noen trives best i fasen med små barn, noen i fasen med store barn og atter andre liker fasen etter at barna har flyttet ut best, noen trives kanskje best med pensjonisttilværelsen av livet osv osv.

 

Du er akkurat nå i den fasen av live hvor barna dine trenger deg mest og mistrives i den fasen fordi det er for kjedelig (?), forutsigbart og rutinepreget. Men det er likevel en fase du må gjennom når du har valgt å få barn. Du har antagelig grodd fast i en negativ spiral av tanker og klarer ikke se de positive tingene i livet du lever, du har blitt deprimert. Det kan du faktisk søke hjelp for!

 

Følelsen av at du sitter utenfor livets spiral og ser det løpe fra deg uten å klare stoppe det er ganske typisk tankegang for en som er deprimert. Men du kan ta tak, du kan ta kontroll over livet ditt, tilføre lystbetonte ting som gir deg energi, får det til å le og kose deg akkurat der du er i livet nå, selv om det ble litt annerledes enn du hadde tenkt deg.

 

Du kan ikke rømme fra deg selv og tankene, følelsene og "demonene" dine, du kommer ikke til å bli lykkelig om du drar for du vil aldri kunne slippe tanken på hva du forlot.

 

Jeg anbefaler deg å søke hjelp, det er nemlig hjelp å få. Barna dine fortjener at du søker hjelp, og det gjør du også.

 

Anonym poster: 9cbed35d655833aff6a0d9c2733318dd