Jeg har lyst å forlate mann og barn. Alt. Bare starte på nytt.

[Anonym bruker]

Er det gjennomførbart? Få meg jobb en annen plass i landet, bytte navn. Forsvinne og aldri komme tilbake? Jeg vil ikke være mamma mer. Det var ikke dette livet jeg ønsket meg, forstår ikke hvorfor jeg ordnet meg slik. At jeg kunne være så dum å beholde barnet når jeg var 18 og bare la det balle på seg slik at jeg sitter her 6 år etterpå med enda et barn og et jævla A4 liv som jeg ikke vil ha!!! Helt seriøst, barna mine gir meg høyt blodtrykk og de er nydelige, snille unger og jeg har et helt normalt liv. Men jeg hater det og jeg har erkjent at jeg enten må ta livet mitt eller ordne meg et nytt liv. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonym poster: 08068aa1d414000bd2d3dd09e375eb95

[Anonym bruker]

Alt er mulig

 

 

Anonym poster: 6b788ddcc3f7256a32dfd1fd755601d0

[Februargullet2013]

Flott mor du er,skulle tenkt på det lenge før

[Anonym bruker]

Er det gjennomførbart? Få meg jobb en annen plass i landet, bytte navn. Forsvinne og aldri komme tilbake? Jeg vil ikke være mamma mer. Det var ikke dette livet jeg ønsket meg, forstår ikke hvorfor jeg ordnet meg slik. At jeg kunne være så dum å beholde barnet når jeg var 18 og bare la det balle på seg slik at jeg sitter her 6 år etterpå med enda et barn og et jævla A4 liv som jeg ikke vil ha!!! Helt seriøst, barna mine gir meg høyt blodtrykk og de er nydelige, snille unger og jeg har et helt normalt liv. Men jeg hater det og jeg har erkjent at jeg enten må ta livet mitt eller ordne meg et nytt liv. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonym poster: 08068aa1d414000bd2d3dd09e375eb95

 

Du er nødt til å søke hjelp. Du kan kanskje rømme fra hverdagen, men du kan aldri rømme fra demonene dine.

 

Anonym poster: f61fca20498d050f29c2fc751cdca839

[Anonym bruker]

Søk hjelp og forsøk å øke din evne til perspektivtaking. Det å være en god mor handler om å se barnas behov og sette disse behovene fremfor egne behov. Evner du ikke det - søk hjelp.

 

Anonym poster: a18182ee76f671081c26215149a949ab

[Anonym bruker]

Uff det hørtes ikke noe bra ut. Kan si at jeg sliter med sånne tanker noen ganger jeg å, savner det gammle livet mitt noen ganger (min er bare fire måneder) har god kontakt med fastlegen min om dette. Hadde jeg vært deg ville jeg snakket med fastlegen om tankene dine så kanskje han kan henvise deg til psykolog.

 

 

 

Anonym poster: 5fca02d8e5f82edfc46327bf142dc9cc

[ærlig talt]

Men må du ha et A4 liv som mor? Kan ingen avlaste deg innimellom så du får gjort noen sprell?

Og forresten; hverdagen innhenter de fleste, barn eller ei. Man må jobbe og bare det krever et rutinepreget liv!

[Mamma4livet]

Vet du - du har tatt et valg for livet som påvirker barna dine. Valget ditt gikk ut på at når du i ung alder valgte å beholde barnet ditt så står ikke lengre dine behov fremst. Dine barn kommer foran deg selv. Bli voksen, ta ansvar for dine handlinger og legg egoistiske tanker bak deg!

[Vicky 83]

Du høres ut som du er deprimert. Kontakt lege eller psykolog. Siden du har barn kan det godt være du kan få hjelp gjennom hesestasjonen

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Flott mor du er,skulle tenkt på det lenge før

 

Beklager, men nå var du fryktelig ufin! Svaret ditt hjelper nok HI svært lite og akkurat her burde du hatt vett til å holde tyst.

 

HI: Har du noen å snakke med om dette? Kan du snakke med mannen din, din mamma, en god venninne, fastlegen eller noen andre?

Det er lov å ikke ville være mamma. Å være mamma og leve "A4-livet" er ikke alle sin ønskedrøm. Det at du ønsker noe annet gjør deg ikke unormal eller syk. Om du er det eller ikke skal ikke jeg bedømme, men det kan være lurt av deg å snakke med noen før du gjør noe så drastisk som å dra fra barna dine.

 

Klem!

[Gjest Skofantomet]

Håper du tuller

[Anonym bruker]

Jeg er en god mor. Det eneste som gjør meg til en dårlig mor er at jeg innerst inne ikke vil være mamma. Det er jo verst av alt, egentlig. De får masse oppfølging, alt de trenger og jeg tror og håper at de føler seg elsket. Men jeg vil ikke ha livet mitt, med alt det innebærer. Men hva kan jeg gjøre med det nå? Bortsett fra å stikke av? Det blir for dumt å fortelle meg at jeg aldri skulle fått barn, for det er jeg faktisk fullstendig klar over. Det hjelper ikke å reise bort/ha barnevakt eller noe, for det gnager meg alltid at jeg må tilbake til fengselet mitt.

 

Anonym poster: 59f4774be63ec895629db7ba077cbf9e

[Mamma4livet]

Flott mor du er,skulle tenkt på det lenge før

 

Beklager, men nå var du fryktelig ufin! Svaret ditt hjelper nok HI svært lite og akkurat her burde du hatt vett til å holde tyst.

 

HI: Har du noen å snakke med om dette? Kan du snakke med mannen din, din mamma, en god venninne, fastlegen eller noen andre?

Det er lov å ikke ville være mamma. Å være mamma og leve "A4-livet" er ikke alle sin ønskedrøm. Det at du ønsker noe annet gjør deg ikke unormal eller syk. Om du er det eller ikke skal ikke jeg bedømme, men det kan være lurt av deg å snakke med noen før du gjør noe så drastisk som å dra fra barna dine.

 

Klem!

 

Jeg liker ofte dine svar, men i dette tilfellet synes jeg ikke at man skal forstå og gi HI oppbacking i hennes vonde tanker. Jenta trenger en tankevekker om at det faktisk er 2 barn som kommer foran hennes behov. Dersom hun sliter med vonde tanker så bør hun få hjelp til det. I dette tilfellet synes jeg hun fisker etter aksept for å forlate sine barn, noe jeg ikke synes vi skal "gi aksept for".

[Gjest Skofantomet]

Jeg er en god mor. Det eneste som gjør meg til en dårlig mor er at jeg innerst inne ikke vil være mamma. Det er jo verst av alt, egentlig. De får masse oppfølging, alt de trenger og jeg tror og håper at de føler seg elsket. Men jeg vil ikke ha livet mitt, med alt det innebærer. Men hva kan jeg gjøre med det nå? Bortsett fra å stikke av? Det blir for dumt å fortelle meg at jeg aldri skulle fått barn, for det er jeg faktisk fullstendig klar over. Det hjelper ikke å reise bort/ha barnevakt eller noe, for det gnager meg alltid at jeg må tilbake til fengselet mitt.

 

Anonym poster: 59f4774be63ec895629db7ba077cbf9e

 

Hvordan i H kan barna føle seg elsket når du overhodet ikke kan elske de?????

[Anonym bruker]

Jeg er en god mor. Det eneste som gjør meg til en dårlig mor er at jeg innerst inne ikke vil være mamma. Det er jo verst av alt, egentlig. De får masse oppfølging, alt de trenger og jeg tror og håper at de føler seg elsket. Men jeg vil ikke ha livet mitt, med alt det innebærer. Men hva kan jeg gjøre med det nå? Bortsett fra å stikke av? Det blir for dumt å fortelle meg at jeg aldri skulle fått barn, for det er jeg faktisk fullstendig klar over. Det hjelper ikke å reise bort/ha barnevakt eller noe, for det gnager meg alltid at jeg må tilbake til fengselet mitt.

 

Anonym poster: 59f4774be63ec895629db7ba077cbf9e

Du må finne en måte å gjøre livet ditt ok til barna er store. Du kan ikke forlate barna dine. Søk hjelp for tankene du har og forsøk å få noe mer avlastning.

 

Anonym poster: d0bb6c93f637a45ddbfbf0915f4538c7

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Flott mor du er,skulle tenkt på det lenge før

 

Beklager, men nå var du fryktelig ufin! Svaret ditt hjelper nok HI svært lite og akkurat her burde du hatt vett til å holde tyst.

 

HI: Har du noen å snakke med om dette? Kan du snakke med mannen din, din mamma, en god venninne, fastlegen eller noen andre?

Det er lov å ikke ville være mamma. Å være mamma og leve "A4-livet" er ikke alle sin ønskedrøm. Det at du ønsker noe annet gjør deg ikke unormal eller syk. Om du er det eller ikke skal ikke jeg bedømme, men det kan være lurt av deg å snakke med noen før du gjør noe så drastisk som å dra fra barna dine.

 

Klem!

 

Jeg liker ofte dine svar, men i dette tilfellet synes jeg ikke at man skal forstå og gi HI oppbacking i hennes vonde tanker. Jenta trenger en tankevekker om at det faktisk er 2 barn som kommer foran hennes behov. Dersom hun sliter med vonde tanker så bør hun få hjelp til det. I dette tilfellet synes jeg hun fisker etter aksept for å forlate sine barn, noe jeg ikke synes vi skal "gi aksept for".

 

Jeg gir ikke aksept, men dette er ikke mitt eller ditt valg å ta. Det er hennes liv og hun må velge det hun mener er best. Ingen kan tvinge noen til å bli hos barna sine. Klart det er trist om hun velger å dra, men det er hennes valg. Jeg håper bare at hun velger å snakke med noen om dette før hun bestemmer seg.

[magica fra tryll]

Du trenger jo ikke leve et kjedelig A4 liv selvom du har barn. Tror nok begrensningene sitter inne i hodet ditt. Om mannen er helt feil, og du absolutt ikke elsker han, går det jo an å gjøre noe med det i første omgang. Selvfølgelig skal du ha et godt liv, men du kan da absolutt skape deg det med barn!

[Mamma4livet]

Flott mor du er,skulle tenkt på det lenge før

 

Beklager, men nå var du fryktelig ufin! Svaret ditt hjelper nok HI svært lite og akkurat her burde du hatt vett til å holde tyst.

 

HI: Har du noen å snakke med om dette? Kan du snakke med mannen din, din mamma, en god venninne, fastlegen eller noen andre?

Det er lov å ikke ville være mamma. Å være mamma og leve "A4-livet" er ikke alle sin ønskedrøm. Det at du ønsker noe annet gjør deg ikke unormal eller syk. Om du er det eller ikke skal ikke jeg bedømme, men det kan være lurt av deg å snakke med noen før du gjør noe så drastisk som å dra fra barna dine.

 

Klem!

 

Jeg liker ofte dine svar, men i dette tilfellet synes jeg ikke at man skal forstå og gi HI oppbacking i hennes vonde tanker. Jenta trenger en tankevekker om at det faktisk er 2 barn som kommer foran hennes behov. Dersom hun sliter med vonde tanker så bør hun få hjelp til det. I dette tilfellet synes jeg hun fisker etter aksept for å forlate sine barn, noe jeg ikke synes vi skal "gi aksept for".

 

Jeg gir ikke aksept, men dette er ikke mitt eller ditt valg å ta. Det er hennes liv og hun må velge det hun mener er best. Ingen kan tvinge noen til å bli hos barna sine. Klart det er trist om hun velger å dra, men det er hennes valg. Jeg håper bare at hun velger å snakke med noen om dette før hun bestemmer seg.

 

Du skriver " det er lov å ikke ville være mamma", det oppfatter jeg som en bekreftelse av at hun nå kan velge bort barna sine. De har ikke bedt om å bli født. Det var hun selv som valgte å få de, dermed må hun stå for valgene hun har tatt.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Flott mor du er,skulle tenkt på det lenge før

 

Beklager, men nå var du fryktelig ufin! Svaret ditt hjelper nok HI svært lite og akkurat her burde du hatt vett til å holde tyst.

 

HI: Har du noen å snakke med om dette? Kan du snakke med mannen din, din mamma, en god venninne, fastlegen eller noen andre?

Det er lov å ikke ville være mamma. Å være mamma og leve "A4-livet" er ikke alle sin ønskedrøm. Det at du ønsker noe annet gjør deg ikke unormal eller syk. Om du er det eller ikke skal ikke jeg bedømme, men det kan være lurt av deg å snakke med noen før du gjør noe så drastisk som å dra fra barna dine.

 

Klem!

 

Jeg liker ofte dine svar, men i dette tilfellet synes jeg ikke at man skal forstå og gi HI oppbacking i hennes vonde tanker. Jenta trenger en tankevekker om at det faktisk er 2 barn som kommer foran hennes behov. Dersom hun sliter med vonde tanker så bør hun få hjelp til det. I dette tilfellet synes jeg hun fisker etter aksept for å forlate sine barn, noe jeg ikke synes vi skal "gi aksept for".

 

Jeg gir ikke aksept, men dette er ikke mitt eller ditt valg å ta. Det er hennes liv og hun må velge det hun mener er best. Ingen kan tvinge noen til å bli hos barna sine. Klart det er trist om hun velger å dra, men det er hennes valg. Jeg håper bare at hun velger å snakke med noen om dette før hun bestemmer seg.

 

Du skriver " det er lov å ikke ville være mamma", det oppfatter jeg som en bekreftelse av at hun nå kan velge bort barna sine. De har ikke bedt om å bli født. Det var hun selv som valgte å få de, dermed må hun stå for valgene hun har tatt.

 

Det er faktisk lov å ikke ville være mamma eller pappa. Jeg vil faktisk påstå at dersom man ikke ønsker å være mamma eller pappa så er det kanskje bedre for barna at man velger å ikke være det enn å la barna leve sammen med en mamma eller en pappa som ikke ønsker det og som ikke ønsker å være sammen med barna sine. Barn trenger å være ønsket og å bli elsket.

 

Jeg gir altså aksept for at det er lov å ha slike følelser som HI har. Så er det opp til henne hva hun velger å gjøre med de følelsene hun har.

[Mamma4livet]

Vel - jeg skal ikke gjøre denne tråden til en diskusjon mellom oss Lykke Fryd. Vi får være enige om å være uenige da jeg fortsatt mener at hennes behov/ønsker/følelser ikke skal komme foran hennes barns. Hun bør søke hjelp og ikke ta den enkle vei med å forlate sine barn for å leve et nytt og ansvarsfritt liv.

 

Hun skriver desuten at hun er en god mor og at hun tror barna føler seg elsket.

Flott mor du er,skulle tenkt på det lenge før

 

Beklager, men nå var du fryktelig ufin! Svaret ditt hjelper nok HI svært lite og akkurat her burde du hatt vett til å holde tyst.

 

HI: Har du noen å snakke med om dette? Kan du snakke med mannen din, din mamma, en god venninne, fastlegen eller noen andre?

Det er lov å ikke ville være mamma. Å være mamma og leve "A4-livet" er ikke alle sin ønskedrøm. Det at du ønsker noe annet gjør deg ikke unormal eller syk. Om du er det eller ikke skal ikke jeg bedømme, men det kan være lurt av deg å snakke med noen før du gjør noe så drastisk som å dra fra barna dine.

 

Klem!

 

Jeg liker ofte dine svar, men i dette tilfellet synes jeg ikke at man skal forstå og gi HI oppbacking i hennes vonde tanker. Jenta trenger en tankevekker om at det faktisk er 2 barn som kommer foran hennes behov. Dersom hun sliter med vonde tanker så bør hun få hjelp til det. I dette tilfellet synes jeg hun fisker etter aksept for å forlate sine barn, noe jeg ikke synes vi skal "gi aksept for".

 

Jeg gir ikke aksept, men dette er ikke mitt eller ditt valg å ta. Det er hennes liv og hun må velge det hun mener er best. Ingen kan tvinge noen til å bli hos barna sine. Klart det er trist om hun velger å dra, men det er hennes valg. Jeg håper bare at hun velger å snakke med noen om dette før hun bestemmer seg.

 

Du skriver " det er lov å ikke ville være mamma", det oppfatter jeg som en bekreftelse av at hun nå kan velge bort barna sine. De har ikke bedt om å bli født. Det var hun selv som valgte å få de, dermed må hun stå for valgene hun har tatt.

 

Det er faktisk lov å ikke ville være mamma eller pappa. Jeg vil faktisk påstå at dersom man ikke ønsker å være mamma eller pappa så er det kanskje bedre for barna at man velger å ikke være det enn å la barna leve sammen med en mamma eller en pappa som ikke ønsker det og som ikke ønsker å være sammen med barna sine. Barn trenger å være ønsket og å bli elsket.

 

Jeg gir altså aksept for at det er lov å ha slike følelser som HI har. Så er det opp til henne hva hun velger å gjøre med de følelsene hun har.

 

Vel - jeg skal ikke gjøre denne tråden til en diskusjon mellom oss Lykke Fryd. Vi får være enige om å være uenige da jeg fortsatt mener at hennes behov/ønsker/følelser skal komme foran hennes barns. Hun bør søke hjelp og ikke ta den enkle vei med å forlate sine barn for å leve et nytt og ansvarsfritt liv.

Endret 1. februar 2013 av Mamma4livet

[Anonym bruker]

Ja det er faktisk fullt mulig.

 

Men før du bare drar ville jeg ha forsøkt å snakke med noen. Slik at depresjoner og slikt utelukkes.

 

Og så ville jeg forsøkt å få hjelp av barnevernet, om du er en så dårlig fungerende mor som du tydeligvis tror så kommer de jo og tar de, så er du "kvitt" de.... Men litt avlastning kunne kanskje gjort seg kanskje?

 

Dersom barna har en far så er det i hodet mitt ikke verre at mor drar og blir borte enn far.... det er like ille.

 

Og før du drar: gi beskjed at du drar sånn at det ikke blir gjort en massiv leteaksjon. Barna dine blir sikkert glad for bursdagskort og gaver om du orker.....

 

Men jeg ville valgt andre muligheter før jeg reiste. Det er mye man bare kan fortrenge, x og yer, utdanning, traumer men ikke barna sine.

 

Men faktisk ville jeg foretrekke (uten at jeg kjenner deg) heller å reise enn det andre alternativet, for det skader barna mer....

 

Anonym poster: 64a47755246d7a5f7d59662b04f546fd

[Anonym bruker]

Siden du vil forlate alle sammen. Hva med å skille deg fra din mann å la han ha hovedomsorgen for barna. Du kan vel kose deg med barna annen hver helg og resten av tiden leve ditt liv?

 

Anonym poster: 9d431f85f07bfd6d108ac673255fb82d

[Ikkenonick]

Ja, hva med å prøve livet som samværsforelder for en periode?!

Kan det kanskje gi deg en bedre relasjon til det faktum at du har barn?

 

Ellers vil jeg jo påstå at det slett ikke er nødvendig med et A-4 liv.

Og hva ER egentlig det?

Såvidt jeg har klart å få med meg lever jeg og alle jeg kjenner med barn på omtrent samme alder som mine relativt like liv, men samtidig veldig forskjellige. Jeg vil ikke definere verken mitt eller deres liv som A-4.

Muligheter for selvrealisering og utvikling, egne opplevelser mv er fremdelig mulig selv om man har fått barn.

[Anonym bruker]

Trasig:(

 

Anonym poster: 9d431f85f07bfd6d108ac673255fb82d

[Anonym bruker]

Hadde selv slike tanker, (mer sånne dagdrøm-fantasier, hadde aldri kommet til å gjort det) om å stikke av å leve mitt liv. Dette i en tid med periodiske depresjoner så lurt å få sjekka det ut..man kan være deprimert uten å vite at man er det....

 

Men som sagt over her, du kan jo bli helge mamma?

 

Anonym poster: 1df0f5fc30d35857d23cd1bf62ce4704