Har du en psykiatrisk diagnose?

[mrsrogaland.]

Jeg vokste opp med seksuell barnemisshandling fra min far som varte en god stund til alt ble slutt.

Var også vold, narkotika og en hel masse krangel i bildet.

 

Mamma fikk seg ny kjæreste og det samme skjedde her bare minus seksuell misshandling men her fikk jeg talerkner og slikt knust i hode.

varte i hele 8 år med dette som ble værre og værre.

Siste året vi bodde hos han så fikk jeg anfall, legene fant aldri ut hva dette var og jeg var borte med store kramper opptil 7 timer.

Mamma ble så frustrert at vi flyttet så og si ut på dagen.

 

Jeg ble sendt frem og tilbake til sykehus i ambulanser pga anfall da jeg badet , gikk tur eller andre ting. Men dem fant ingenting.

Jeg begynnte og se en mann da ble jeg ikke trodd av legen , Vi fikk hjelp av en lege fra psykriateren som reddet hele oss i siste nød.

Jeg fikk diagnosen post traumatisk stress og angst anfall ble påvist.

 

Jeg turde ikke og gå ut alene for redsel og møte begge mennene nevnt over her, var jeg stresset eller redd fikk jeg anfall.

Bare hele settingen med familien ( jeg var 3 søsken og en veldig sliten mor som har stått på med meg fra jeg var liten ) så ble det en hel masse krangling hjemme. Noe som gjorde jeg ikke taklet og dro meg selv vekk fra familien i angst for og miste dem alle forran øynene mine.

 

Jeg bor nå alene , og sliter med og finne veien tilbake til familien min , er så vondt fordi jeg klarer ikke og være lenge med dem og heller ikke sove over hos min kjære mor.

 

Jeg er helt friskemelt men går ofte på møter for og ha noen og snakke med, anfall har jeg ikke hatt på flere år , angsten har jeg heller ikke hatt. Fremtiden ser veldig lys ut

 

Huff. Kjære vene, alt du har opplevd. Har opplevd mye av det samme, minus seksuell misshandling. Klem til deg.

[Anonym bruker]

ja.. men vet ikke helt hva det er... men gjemmer meg og later som om jeg ikke har det og er bare dum og rar i andre sine øyne.. jeg skulle utredes, men da ble morsrollen truet gitt

 

 

Anonym poster: fa1222e20c336ae45e1728bd65aac443

[mamma_bergen]

ja.. men vet ikke helt hva det er... men gjemmer meg og later som om jeg ikke har det og er bare dum og rar i andre sine øyne.. jeg skulle utredes, men da ble morsrollen truet gitt

 

 

Anonym poster: fa1222e20c336ae45e1728bd65aac443

 

Hvordan ble morsrollen truet? Det er i så fall leit..

 

Når jeg begynte på min utredning var det aldri snakk om noe slikt,heller aldri underveis. Jeg er alenemor,men det var aldri snakk om mine evner som mor.

[Anonym bruker]

Jeg har ADHD, og skal utredes for Asperger syndrom. Har aldri hatt et normalt forhold til mat. Enten overspiser jeg eller så underspiser jeg. Nå har jeg holdt på med det siste i ett år.

 

For å være ærlig så er jeg en av de som nok aldri skulle hatt barn. Jeg hadde en stor drøm og ønske om å være verdens beste mamma for barna mine, men det ble ikke sånn.. Istedenfor så har jeg gjemt meg bak jobben og mange seinvakter for å slippe unna. Jeg klarer ikke å involvere meg i barnas lek, og blir uvel og trøtt, får økt puls, og vil bare flykte fra situasjonen. Der er ikke sånn det skal være. Jeg får nå endelig hjelp av både DPS og BUP, men jeg er 36 år og yngste er 4 år. ADHD-diagnosen fikk jeg i fjor.

 

Anonym poster: 69db8b2a4f8cfc1099120223988e838c

 

Høres nesten ut som meg dette... Hvordan er det, klarer du å være 100% ærlig med DPS og BUP om hvordan ting er hjemme? Er du redd for å miste barna dine?

 

Anonym poster: a220a12289b5227a6ea79f87defbf941

 

Jeg hadde problemer i begynnelsen, men nå vet jeg at de er der for å hjelpe meg. Har alltid vært livredd for at folk skal finne ut hvordan ting er her hjemme i frykt for at de skal komme og hente ungene så jeg har jobbet hardt for å holde fasaden stående oppreist.

 

Jeg har også tillatt litt mer fra min mann enn hva jeg kanskje burde i frykt for at han skulle dra sin vei. Uten han så ville det nok ikke ta lang tid før folk hadde reagert. Jeg vil så gjerne være en voksen, men blir mer som det 3. barnet som han må passe på. Dette er også noe som jeg vil få hjelp med nå.

 

Anonym poster: 69db8b2a4f8cfc1099120223988e838c

[Anonym bruker]

Nei. Men jeg hadde sikkert fått en.

 

Anonym poster: 8d2c5f46f503cf22076777517c072ba2

[Issues]

Har i perioder vært plaget med angst/depresjon, blitt redd for å dø plutselig. Men dette kommer i perioder hvor jeg har vært sliten og presset. Har aldri tatt det opp med noen lege. Tror alle er litt plaget med psyken en eller flere gang iløpet av livet.

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar og har fått diagnosen som voksen. Jeg fungerer så lenge hverdagen forløper noenlunde stressfritt, forutsigbart og i rutine. Jeg slutter å fungere når jobben eller hjemmet er i kaos, og negative perioder forsterkes av kaos, stress, uforutsigbarhet og urutine. Da blir jeg vanligvis sykemeldt for en kortere periode, slik at jeg kan hente meg inn igjen. Heldigvis har barna våre to foreldre, for i dårlige perioder er jeg svært sliten og tåler påkjenninger dårlig før jeg må gråte litt, sove litt eller bare trekke meg tilbake.

 

Anonym poster: 32e108a69fa23c424c3faab30dd078ba

Det høres nesten mer ut som utbrenthet eller ADHD.... Hva er det som gjorde at du fikk diagnosen bipolar?

 

Anonym poster: 0a69580583be197bf11529c05c6893c4

 

Høres ut som og høres ut som.. Nå har prosessen for å få stilt en diagnose vært lang, underveis har jeg fått vært innom diagnoser som depresjon, angst, utbrenthet, stress og hele veien til bipolar. Sykdomsbildet er langt mer fargerikt enn jeg kan få ned på 10 linjer her, og ikke har jeg noen interesse av å gå inn på detaljene i prosessen. Til slutt fikk jeg diagnosen bipolar, og behandles på en annen måte enn om jeg har en tilbakevendende depresjon eller er utbrent... og tro meg, legene har forsøkt å behandle dette som depresjon, det gjør det snarere verre.

 

Jeg har alltid trodd at psykiatriske diagnoser virker mot sin hensikt, setter mennesker i bås og fungerer litt som selvoppfyllende profetier. Jeg vet ikke om det blir riktig å si det slik, men det jeg mener er at man vil finne trekk hos seg selv dersom man leter etter dem, og at man dermed blir mer sykeliggjort av dette. Etter flere år hvor jeg har vært hypoman og depressiv om hverandre, vært høyt oppe, lavt nede, sliten, energisk og tidvis fungert svært dårlig har det faktisk vært en lettelse å få en diagnose. Jeg trodde ærlig talt at jeg begynte å bli gal, men kunne ikke selv sette fingeren på hva som var galt med meg.

 

Anonym poster: 32e108a69fa23c424c3faab30dd078ba