Min datter liker med ikke :(

[Anonym bruker]

Hun er 3.5 år, og det har alltid vært sånn. Hun sier til pappa at hun er sulten, og når jeg kommer med mat til henne sier hun "jeg spurte pappa!" Samme gjelder når hun er ferdig på do, skal legge seg, bade osv osv. Og når jeg gjør det hun spør pappa om, blir hun enten driiiiit sur eller begynner å grine!

 

Jeg skjønner ikke orfor det er slik. Det var slik da hun var baby også, roet seg alltid best når hun kom til pappa. Det er greit at hun er pappadalt, men hun trenger ikke hate mamman sin forde???

 

Hun kommer løpende mot med når jeg henter i bhg o.l, men når pappa er med, er jeg som luft for henne...

 

Jg leker, koser og gjør alt som pappa gjør. Hun er minst, og eldstemann er ikke slik overhodet, så det er ikke slik at jeg har peil på barn.....

 

Men syntes det er så trist

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[Anonym bruker]

Du kjære deg, klart datteren din liker deg! Hun har jo tydeligvis fått bestemme hvem av dere som skal hjelpe henne / stelle henne / lage mat til henne, og jeg tror at når barna han foreldrene rundt lillefingeren så blir det slik.

 

Hva med om far trekker seg litt unna? Litt alenetid med barnet ute uten far? Tror kanskje det vil hjelpe

 

Anonym poster: 09f766f96fb2b234c07e2cdb42257a64

[Anonym bruker]

Her var det ikke mange støttende ord å få

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[Sint naken biltyv]

Da må du ansvar!! Sette foten ned... Hun bestemmer da virkelig ikke hvem som skal gi henne mat eller dusje henne!! Det bestemmer DERE som foreldre... Du må ta ansvar for å være en trygg voksenperson!!

[Anonym bruker]

Hun er et barn. Hun reagerer som et barn.

Hun hater deg ikke, det er følelser du tillegger henne.

 

Anonym poster: bed35cdac19039ff37fd0ded20b82306

[Anonym bruker]

Det er det som er, hun får ikke bestemme. Hun kan rope på pappa, men får hun meg må hun ta til takke med meg.... Far er også til tider ute å reiser med jobben. Ikke lenge av gangen, max tre dager sammenhengene... Da har hun bare meg. Det er som tegel jeg som sitter med henne når han skal trene, det er også jeg som tar med meg barna til min familie 10 min unna, og far kan være hjemme... Så han er ikke rundt henne hele tidem, men er heller ikke så mye borte at jg tror det er derfor hun er så sur på meg...

 

Hun har jo vært sånn siden hun var baby...

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[<3 2G <3]

Hva var det som ikke var støttende? Synes di gikk et fornuftig svar med ett godt forslag til løsning. Dette er det faktisk kun dere i familien kan gjøre noe med, og forslaget du fikk er det sim har funket her med en pappagutt.

[Anonym bruker]

Det er det som er, hun får ikke bestemme. Hun kan rope på pappa, men får hun meg må hun ta til takke med meg.... Far er også til tider ute å reiser med jobben. Ikke lenge av gangen, max tre dager sammenhengene... Da har hun bare meg. Det er som tegel jeg som sitter med henne når han skal trene, det er også jeg som tar med meg barna til min familie 10 min unna, og far kan være hjemme... Så han er ikke rundt henne hele tidem, men er heller ikke så mye borte at jg tror det er derfor hun er så sur på meg...

 

Hun har jo vært sånn siden hun var baby...

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

 

Det at far er borte slik, kan være den enkle forklaringen på dette. Du ER der hele tiden, og hun er trygg på deg. Mens hun kanskje er redd for å "miste" far.

 

Anonym poster: bed35cdac19039ff37fd0ded20b82306

[Anonym bruker]

Her er det det samme, sønnen vår er en ekstrem pappadalt, nesten fra fødselen av. Først trodde vi at det var fordi han så faren lite ift meg (jeg makset på permisjonsukene), men det ble ikke bedre etter at far tok 6 mndr ulønnet perm før bhg-start. Ble faktisk enda verre etter at far ukependlet i 1 år.

 

Jeg tror det er en kombinasjon av flere ting. Han har åpenbart et underskudd på farskontakt etter pendlingsperioden, men han er også veldig glad i mannlig kontakt generelt, ser at han går konsekvent mot morfar, farfar, onklene, fetterne. Som min mor sier, damene er henvist til kundeservice... Også er faren hans en omgjengelig type, og jeg er definitivt den faste "bad cop" når det gjelder oppdragelsen; alltid meg som står for grensetting og håndtering av trass eller andre utfordringer. Gutten tillater seg ting med min mann som han aldri ville gjort med meg, som å beordre han til å leke med seg eller tulle ved legging.

 

Men er mannen min borte, eller reiser vi bare oss to, så har vi det ganske koselig sammen. Jeg prøver derfor å ikke ta det så tungt at jeg ikke er favoritt i huset, og heller nyter den ekstra friheten jeg får ved at han klenger på faren med en gang han kommer inn døren.

 

Anonym poster: 50e7eeb3b6df5b99d15c952b9eb39f57

[Anonym bruker]

Beklager med med ingen støttende ord, var ingen som hadde svart... Men så kom svarene plutselig

 

Takker for atte støttende svar

 

Men vi er bestemte. Far sier "nå er det mamma som skal legge/lage mat/stelle osv. Jeg bukker ikke under for gråt og trass, besteforeldre sier "gi mamma en kos nå da"... S kommer hun bort til meg, gir meg nos og "tørker den vekk" etterpå...

 

Det er vel jeg som er strengest her... Men som sagt, hun har ALLTID vært sånn...

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[Anonym bruker]

Det er det som er, hun får ikke bestemme. Hun kan rope på pappa, men får hun meg må hun ta til takke med meg.... Far er også til tider ute å reiser med jobben. Ikke lenge av gangen, max tre dager sammenhengene... Da har hun bare meg. Det er som tegel jeg som sitter med henne når han skal trene, det er også jeg som tar med meg barna til min familie 10 min unna, og far kan være hjemme... Så han er ikke rundt henne hele tidem, men er heller ikke så mye borte at jg tror det er derfor hun er så sur på meg...

 

Hun har jo vært sånn siden hun var baby...

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

 

Det at far er borte slik, kan være den enkle forklaringen på dette. Du ER der hele tiden, og hun er trygg på deg. Mens hun kanskje er redd for å "miste" far.

 

Anonym poster: bed35cdac19039ff37fd0ded20b82306

 

Ja, kanskje det er de tsom er problemet... Men han begynte å reise litt da hun var 1,5 år, og dette startet lenge før det ...

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[<3 2G <3]

Her har vi måttet sette regler for hvordan han har lov til å behandle meg. Kan være tverr og sur fordi faren jobber sent 4 kvelder annenhver uke. Om han krangler unødig mye eller om han trasser for ting det ikke er grunn til som at jeg "alltid henter til feil tid", blir han fratatt noe han liker godt, spm tv, spill eller ikke lesing på sengekanten. Tror egentlig dere må bare finne noe som passer dere for å finne harmonien i familien.

[Anonym bruker]

Ja, hun får beskjed om å snakke fint til meg, svare meg ordentøig osv... Går ikke det, blir det time out.

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[<3 2G <3]

Ja, hun får beskjed om å snakke fint til meg, svare meg ordentøig osv... Går ikke det, blir det time out.

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

.

 

 

Funker det da? Blir hun bedre? For om det ikke gjør det bedre må det annen skyts til.

Bare å prøve seg frem, for hun er stor nok til å forstå masse om hvordan oppførselen hennes kan ødelegge for henne selv når hun får beskjed. Konsekvenser lengre frem nitid travet enda mange mange år før sitter, så hun må nok minnes på at sånn gjør vi ikke og da skjer det!

[Sint naken biltyv]

Hmm.... De fleste har jo en favorittforelder! Kanskje det går an å si til henne at du blir lei deg? Eller er det en for stor 'byrde' å legge på et barn...

[Anonym bruker]

Her var det ikke mange støttende ord å få

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

Såda, såda. Vi må få lov til å tenke oss om litt, da. Jeg er helt overbevist om at din datter ikke "hater" deg og vi skal heller ikke se "Elektrakompleks" i hver busk. Jeg tenker at det er helt avgjørende at dere voksne "spiller på lag" slik at dere signaliserer til deres datter at det er DERE og ikke HUN som bestemmer. Det vil si at når datteren deres insisterer på at far skal dusje henne e.l. at dere begge to signaliserer en felles enighet om hvem av dere som skal gjøre dette. Jeg tenker også at det kan være fornuftig å iverksettte tiltak for å heve mors "status" - eksempelvis gjennom alenetid mellom mor og datter.

 

Anonym poster: a2f36ebe7414f9daa9bba51f2e3eb995

[Anonym bruker]

Ja, det funker. Hun kommer til meg når time-out er ferdig, og spør pent om det hun var sint for... Men det er så frustrerende at det ikke synker inn. Men sånn er barn, det vet jeg.

 

Det som sårer mest, er når jeg f.eks spør om en kos, hun kikker på meg imens hun går forbi meg og legger armene rundt halsen på pappa... Han kan da si "mamma blir lei seg når du gjør sånn" men det funker ikke... Vel, noen ganger funker det, men da gi hun meg kos på trass. Andre ganger kan jeg kysse henne på kinnet/panna.. Da sier hun "æsj!" Og tørker vekk sussen...

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[Anonym bruker]

Her var det ikke mange støttende ord å få

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

Såda, såda. Vi må få lov til å tenke oss om litt, da. Jeg er helt overbevist om at din datter ikke "hater" deg og vi skal heller ikke se "Elektrakompleks" i hver busk. Jeg tenker at det er helt avgjørende at dere voksne "spiller på lag" slik at dere signaliserer til deres datter at det er DERE og ikke HUN som bestemmer. Det vil si at når datteren deres insisterer på at far skal dusje henne e.l. at dere begge to signaliserer en felles enighet om hvem av dere som skal gjøre dette. Jeg tenker også at det kan være fornuftig å iverksettte tiltak for å heve mors "status" - eksempelvis gjennom alenetid mellom mor og datter.

 

Anonym poster: a2f36ebe7414f9daa9bba51f2e3eb995

 

Beklager det :/

 

Vi har ofte alene tid... Hun er hjemme med med meg hver mandag, og vi begynner sent hver fredag. Og jeg henter tidlig hver tirsdag. Det er jeg som setter grenser og "lærer" far hva som må gjøres når det trengs. Jg jobber på spesialskole, så følelsen av å ikke nå inn til min egen datter, når jeg når alle barna jeg jobber med tross store og små diagnoser, er slitsomt...

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[Ikkesåallerværst]

Jeg tror du skal prøve å ikke la deg såre. Vær trygg på at du er en god mamma og at hun elsker deg (for detvgjør hun, alle barn gjør det). Athen roet seg hos farsdag hun var liten kan ha hatt med melkelukt, at fars hjerte banket hardere, mørk stemme osv å gjøre, også har det økt på fordi du blir lei deg. Kanskje hun forsøker å få bekreftet det hun vet? Og også mellom foreldre og barn så spiller jo kjemien inn..

 

Men det er fælt. Min eldste sier og "nei, pappa skal,", men i de periodene jeg blir lei meg for det, så er det værre. Er jeg trygg i meg selv, så kommer han også ofte til meg gir meg kos osv. Han liker best menn og gutter, sånn er det. Det gjorde jeg selv når jeg var barn.

[Anonym bruker]

Jeg tror du skal prøve å ikke la deg såre. Vær trygg på at du er en god mamma og at hun elsker deg (for detvgjør hun, alle barn gjør det). Athen roet seg hos farsdag hun var liten kan ha hatt med melkelukt, at fars hjerte banket hardere, mørk stemme osv å gjøre, også har det økt på fordi du blir lei deg. Kanskje hun forsøker å få bekreftet det hun vet? Og også mellom foreldre og barn så spiller jo kjemien inn..

 

Men det er fælt. Min eldste sier og "nei, pappa skal,", men i de periodene jeg blir lei meg for det, så er det værre. Er jeg trygg i meg selv, så kommer han også ofte til meg gir meg kos osv. Han liker best menn og gutter, sånn er det. Det gjorde jeg selv når jeg var barn.

 

Ja, du har rett... Tror det baller på seg fordi jeg føler hun ikke liker meg så godt... Jeg ammet henne ikke, så melkelukten var det ikke men jeg kjenner at jeg noenganger gruer meg til hun blir tenåring, for om hun er sånn mot meg nå, hvordan blir hun da??? Hehe

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

[Anonym bruker]

Jeg har forresten innsett at det er fars ansvar å si ifra hvis han synes poden er for klengete eller kravstor. Om jeg blander meg inn blir det bare rot. Typisk senario her i huset er at Junior hopper på far med en far han er inn døren, vil leke med pappa, gå tur med pappa, lese med pappa... Da tar jeg meg en liten pause med et blad og går for å lage middag i fred! Den dagen pappaen blir lei, vil han nok si ifra. Dvs., han sier det av og til, og det begynner å synke at pappa ikke bare er lekekompis.

 

Etter middagen kommer det alltid krav om at pappa skal pusse tenner, lese historie og legge; hvis mannen min sier at han ikke skal gjøre det og at i dag er det mamma sin tur, så går det noenlunde (måtte litt tilvenning til), hvis det er meg som bryter far-sønn idyllen møter jeg som regel motstand.

 

Fordi jeg tilbringer mye mer tid med sønnen vår til vanlig (vi bor i utlandet, lange ferier på pre-school, mannen jobber mye og har lang reisevei), er det på et vis normalt at Junior er sulteforet på farskontakt. Vi sørger for at de får gjort ting sammen om helgene, av og til med meg, av og til bare de to. De har til og med vært på skitur en helg sammen, og kom hjem såre fornøyd.

 

 

Anonym poster: 50e7eeb3b6df5b99d15c952b9eb39f57

[Ikkesåallerværst]

Jeg tror du skal prøve å ikke la deg såre. Vær trygg på at du er en god mamma og at hun elsker deg (for detvgjør hun, alle barn gjør det). Athen roet seg hos farsdag hun var liten kan ha hatt med melkelukt, at fars hjerte banket hardere, mørk stemme osv å gjøre, også har det økt på fordi du blir lei deg. Kanskje hun forsøker å få bekreftet det hun vet? Og også mellom foreldre og barn så spiller jo kjemien inn..

 

Men det er fælt. Min eldste sier og "nei, pappa skal,", men i de periodene jeg blir lei meg for det, så er det værre. Er jeg trygg i meg selv, så kommer han også ofte til meg gir meg kos osv. Han liker best menn og gutter, sånn er det. Det gjorde jeg selv når jeg var barn.

 

Ja, du har rett... Tror det baller på seg fordi jeg føler hun ikke liker meg så godt... Jeg ammet henne ikke, så melkelukten var det ikke men jeg kjenner at jeg noenganger gruer meg til hun blir tenåring, for om hun er sånn mot meg nå, hvordan blir hun da??? Hehe

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

 

Da forvandles pappas lille jente til et hormontroll som han ikke skjønner seg på, og som han vil sperre inne til hun er 30, og det er da du kommerinn i bildet

[Tired mama]

Akkurat sånn er det her også, bortsett fra at her er det motsatt. Alle barna er mammadalter. Tror det føles sårt for pappaen.

 

Men vi har erfart at det går seg til med tiden. Og i mellomtiden er det barr viktig at dere ikke lar pappaen gjøre alt alltid. Og en ide er at pappaen ogsp reiser bort slik at det bare blir deg og datteren din.

 

Lykke til! Forstår godt dette er sårende. Samtidig som jeg synes det til tider kan være slitsomt å ha tre barn hengende rundt halsen min, føler jeg meg også veldig elsket. Håper du også får oppleve det! Kanskje nestemamm blir en skikkelig mammadalt?? ;-)

[Anonym bruker]

Her var det ikke mange støttende ord å få

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

Såda, såda. Vi må få lov til å tenke oss om litt, da. Jeg er helt overbevist om at din datter ikke "hater" deg og vi skal heller ikke se "Elektrakompleks" i hver busk. Jeg tenker at det er helt avgjørende at dere voksne "spiller på lag" slik at dere signaliserer til deres datter at det er DERE og ikke HUN som bestemmer. Det vil si at når datteren deres insisterer på at far skal dusje henne e.l. at dere begge to signaliserer en felles enighet om hvem av dere som skal gjøre dette. Jeg tenker også at det kan være fornuftig å iverksettte tiltak for å heve mors "status" - eksempelvis gjennom alenetid mellom mor og datter.

 

Anonym poster: a2f36ebe7414f9daa9bba51f2e3eb995

 

Beklager det :/

 

Vi har ofte alene tid... Hun er hjemme med med meg hver mandag, og vi begynner sent hver fredag. Og jeg henter tidlig hver tirsdag. Det er jeg som setter grenser og "lærer" far hva som må gjøres når det trengs. Jg jobber på spesialskole, så følelsen av å ikke nå inn til min egen datter, når jeg når alle barna jeg jobber med tross store og små diagnoser, er slitsomt...

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef

Da er vi i sammen "bransje". Dette må være kjempetøft for deg! Kan hun rett og slett ha fått en liten "hang up"? I den forstand at hun ser en reaksjon, som hun synes er interessant, hos deg når hun favoriserer far og avviser deg? Hva med å ignorere atferden - alternativt (denne er brutal!) at ingen av dere hjelper når hun trasser og lar henne vente en stund eller til hun kommer og ber pent om hjelp?

 

Anonym poster: a2f36ebe7414f9daa9bba51f2e3eb995

[Anonym bruker]

Akkurat sånn er det her også, bortsett fra at her er det motsatt. Alle barna er mammadalter. Tror det føles sårt for pappaen.

 

Men vi har erfart at det går seg til med tiden. Og i mellomtiden er det barr viktig at dere ikke lar pappaen gjøre alt alltid. Og en ide er at pappaen ogsp reiser bort slik at det bare blir deg og datteren din.

 

Lykke til! Forstår godt dette er sårende. Samtidig som jeg synes det til tider kan være slitsomt å ha tre barn hengende rundt halsen min, føler jeg meg også veldig elsket. Håper du også får oppleve det! Kanskje nestemamm blir en skikkelig mammadalt?? ;-)

 

Å, det blir inne noe nestemann!!!!! Men eldstemann er mammagutt

 

Hi

 

Anonym poster: 1c521e8b44a062661e07f72a2cef91ef