"True" seg til en unge til?? Hahaha, så patetisk!

[Frøken Ubesluttsom]

Det er stor forskjell på ikke kunne få barn og ikke vil ha barn.

 

Om man ikke kan få barn fins det andre måter man kan få barn som og adoptere eller være forsterforeldre.

 

Man vil jo være sammen med en som vil det samme som en selv i livet, som har de samme verdiene og de samme ønskene.

 

Hvorfor skal jeg ofre meg selv og leve ulykkelig bare fordi jeg må føye meg for en annen, hvordan liv er det da? Ikke et liv jeg vil leve og jeg ønsker heller ikke at min partner skal være ulykkelig bare pga noe jeg har bestemt. Da har man 2 valg. godta det eller starte på nytt. Her var det helt opp til mannen å ta et valg, han valgte meg og det er jeg kjempe glad for, men hadde han valgt meg bort så hadde jeg skjønt det også for han har like stor rett som meg til å være lykkelig.

 

Jeg tenker at hvis man er ærlig og åpen og kommuniserer bra fra starten av så er det ikke et problem, at mannen "plutselig" ikke vil ha barn. Da er det ikke plutselig.

Hvis jeg treffer en fyr som ikke har de samme verdiene og målene som meg, så blir jeg jo heller ikke sammen med han. Det er så enkelt som det.

Da trenger man hverken ofre seg eller være ulykkelig.

 

Skjønner ikke en gang at det kan gå an jeg. At det kan være et tema. "Jeg går fra mannen fordi han ikke vil ha mer enn et barn". Vel hadde dere prata om det på forhånd, så hadde du visst det, og ikke innledet et forholdt til han.

[Gjest Antarctica]

 

Jeg veit det. Det er det som er problemet. Flere burde tenke og forstå at det ikke er en plikt å få barn. Lære seg til å tenke tanken om at man faktisk kan få et godt liv også uten barn.

 

Jeg er sjøl en av de som har et sterkt ønske om å få barn, som sliter med å bli gravid. Men jeg vil ikke bytte ut mannen fordet. Det er patetisk. Det er ensbetydende med at jeg ikke elsker han. Og hvorfor er jeg sammen med han hvis jeg ikke elsker han?

 

Jeg ønsker meg barn nesten mer enn noe annet, men det er en ting jeg ønsker meg mer: Et godt liv for meg og min kjære, uansett om det er med eller uten barn.

 

Jeg ville ikke ha fått et godt liv uten flere barn. Hva som er ekte kjærlighet og hva som ikke er det, vel, da kan man jo like godt si at en mann som er så tungbedt som min mht å få barn neppe elsket MEG med hud og hår. For det kan jo ikke akkurat kalles et offer å stifte en familie. Jeg syns derimot det kan kalles et offer å forsake en familie.

 

Og forresten så tror jeg man kan oppleve ekte kjærlighet mer enn en gang i et liv. Men ekte kjærlighet er ikke ensbetydende med samme meninger, samme mål og gnisningsfritt samliv...

[Gjest Antarctica]

Det er stor forskjell på ikke kunne få barn og ikke vil ha barn.

 

Om man ikke kan få barn fins det andre måter man kan få barn som og adoptere eller være forsterforeldre.

 

Man vil jo være sammen med en som vil det samme som en selv i livet, som har de samme verdiene og de samme ønskene.

 

Hvorfor skal jeg ofre meg selv og leve ulykkelig bare fordi jeg må føye meg for en annen, hvordan liv er det da? Ikke et liv jeg vil leve og jeg ønsker heller ikke at min partner skal være ulykkelig bare pga noe jeg har bestemt. Da har man 2 valg. godta det eller starte på nytt. Her var det helt opp til mannen å ta et valg, han valgte meg og det er jeg kjempe glad for, men hadde han valgt meg bort så hadde jeg skjønt det også for han har like stor rett som meg til å være lykkelig.

 

Jeg tenker at hvis man er ærlig og åpen og kommuniserer bra fra starten av så er det ikke et problem, at mannen "plutselig" ikke vil ha barn. Da er det ikke plutselig.

Hvis jeg treffer en fyr som ikke har de samme verdiene og målene som meg, så blir jeg jo heller ikke sammen med han. Det er så enkelt som det.

Da trenger man hverken ofre seg eller være ulykkelig.

 

Skjønner ikke en gang at det kan gå an jeg. At det kan være et tema. "Jeg går fra mannen fordi han ikke vil ha mer enn et barn". Vel hadde dere prata om det på forhånd, så hadde du visst det, og ikke innledet et forholdt til han.

 

Falt deg inn at noen menn skifter mening....? Og at noen snakker deg litt mer etter munnen i begynnelsen enn de gjør etterpå? Eller at noen menn får barseldepresjon (ja, diagnosen fins!) og ikke orker tanken på to? Eller tusen andre ting man ikke kunne spå.

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

Ikke alle er like organiserte (heldigvis). Vi hadde ikke planlagt nr 1, han bare kom. Nr 2 hadde begge lyst på. Mannen syns egentlig det holdt med to, men jeg ville ha en til. Han gikk med på det, selv om det ikke stod øverst på ønskelisten.

 

For meg virker det helt merkelig å ha planlagt antall barn "før man begynner å produsere". Har man ikke barn fra før vet man heller ingenting om hvordan det blir, eller hvordan barna blir for den del.

 

Mennesker og forhold forandrer og utvikler seg hele tiden, vi påvirkes av opplevelser og omgivelser. For meg høres det helt merkelig ut å lage en slags "kontrakt" når man møter noen der man legger alle føringer for hvordan livet skal bli.

 

Anonym poster: 54ebaed6bc2726a51b5c98e3cd04af1b

[Anonym bruker]

Det blir for dumt å si at det er bare å bli enige på forhånd, de fleste jeg kjenner har ombestemt seg mtp antall barn. Mange vet ikke hva det innebærer å ha barn før de har prøvd det (deriblant jeg og min mann). Jeg ville ha 4 barn (minst), mannen var ikke sikker på om han ville ha barn i det hele tatt. Vi ingikk et kompromiss om 2, men valgte senere å stoppe på ett. Heldigvis er vi enige nå.

 

Men hadde jeg ikke kunnet få barn med mannen min i det hele tatt, så hadde jeg glatt gått fra han. Jo, det er ekte kjærlighet, men ønsket om barn var større. Det å få barn var det viktigste i verden for meg, og JEG kunne ikke hatt et godt liv uten. Trenger ikke psykolog av den grunn, det er helt naturlig.

 

Anonym poster: 8c9d10c1164a3f2d31c9e197aa330c8f

[MissZanta]

Jeg vil være "karriere" kvinne og mannen vil ha enda et barn. Men med mye sykdom i svangerskapene så har jeg takket nei og mannen er potta sur

 

Jaja, han får ihvertfall ikke lurt deg

 

Anonym poster: 6cfa7594797b85f7ac5e9f139c9ade51

 

Vi har flere barn, men mannen ønsker "bare" et til... Vi får se om noen år men de siste 2 årene har jeg takket pent nei til å gå gravid igjen!

[Anonym bruker]

Min historie er omvendt.

Vi ønsket oss mange barn.

4,5 eller 6, det hadde vært flotte saker!

Fikk en, så mister vi gang på gang.

Så til tross for begges store ønske, setter jeg ned foten. Jeg orker ikke mer. Utslitt over alle nederlagene.

Ønsket er der, men vil ikke utsette meg for nedturene noe mer.

Vi får være glad for den ene.

Han ønsker desperat flere, men selvsagt støtter han meg.

Så ting kan skje, det er livet. Noen ønsker flere, noen kutter tidligere enn avtalt. Forstår godt at ønsket og hormoner styrer begge retninger. Er man et par, så finner man den beste løsningen av respekt for hverandre.

 

Anonym poster: f51223d68166bbb8e352c2a20bf48a37

[Anonym bruker]

Det mest patetiske jeg har sett i denne tråden er vel hun som henger på babyforum uten å se behovet for barn

 

Anonym poster: 18ef31b06fd0c51ecb2ec1fcd4a546e7

[Anonym bruker]

Det å faktisk kunne gå fra mannen sin bare fordi han ikke vil ha flere barn er utrolig patetisk. Hvem gjør det? Herregud, ikke rart skilsmisse/samlivsbruddstatestikken er høy vett.

 

Min mening er at da er DET OVERHODET IKKE SNAKK OM EKTE KJÆRLIGHET. Så da har man i utgangspunktet utnyttet en mann man egentlig ikke var så forelsket i likevel. Det er patetisk.

 

Jeg elsker min kjære over alt på denne jord. Vi har ikke fått barn ennå, ikke sikkert vi får heller. Men jeg går ikke fra han fordet. Kanskje noen annen kunne gjort meg gravid, ja, eller kanskje ikke, nei. Har ingen planer om å finne ut av det heller.. Har funnet den eneste ene jeg vil dele livet med jeg. Med eller uten barn. Kjærligheten og forholdet til min kjære er viktigere. For det er grunnpilaren i livet mitt.

 

Hvis det å få barn blir det viktigste for en, koste hva det koste vil, så har man problemer vil jeg si. Da er det greit å oppsøke psykolog, for da har man ikke mye å glede seg over i livet. Man har gått glipp av noe, missforstått noe. Hvilke verdier har man da? Ingen gode.

 

Helt enig med HI. Det er patetisk.

 

Dette er jeg uenig med deg i.

 

Kjærligheten man føler for en mann, og kjærligheten man føler for sine egne barn, er to forskjellige ting. Barna har du båret på, du har født dem, de har dine gener. Mannen er en "uforstående" du ikke deler noe genetisk med.

 

Ikke misforstå, man kan selvsagt elske en mann like høyt som sine barn, men jeg tror de fleste kvinner ville, hvis de fikk kniven på strupen, velge barna sine tvert i konkurranse med en mann.

 

Syes det er litt drøyt å si at man bør oppsøke psykolog dersom man har et sterkt barneønske - dette ligger i naturen hos mange kvinner, å formere seg, bringe slekten videre. Dette gjør det selvsagt også for mange menn.

 

Altså, jeg mener ikke at man skal gå over lik for å skaffe seg barn - men det er IKKE alle som er fornøyde med kun å være sammen med en mann resten av livet og ikke få barn.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Jeg veit det. Det er det som er problemet. Flere burde tenke og forstå at det ikke er en plikt å få barn. Lære seg til å tenke tanken om at man faktisk kan få et godt liv også uten barn.

 

Jeg er sjøl en av de som har et sterkt ønske om å få barn, som sliter med å bli gravid. Men jeg vil ikke bytte ut mannen fordet. Det er patetisk. Det er ensbetydende med at jeg ikke elsker han. Og hvorfor er jeg sammen med han hvis jeg ikke elsker han?

 

Jeg ønsker meg barn nesten mer enn noe annet, men det er en ting jeg ønsker meg mer: Et godt liv for meg og min kjære, uansett om det er med eller uten barn.

 

Du ønsker deg et godt samliv med din kjære over barn. At andre ønsker annerledes gjør dem ikke verken psyke eller dumme. Det som er riktig for deg, er ikke nødvendigvis riktig for andre. Nei, det er ingen plikt å få barn, jeg forstår det. Kan du forstå at andre kanskje setter det å få barn høyere enn deg? Du har sånn ovenfra og ned holdning/besssrwizzerholdning at jeg blir kvalm. Kanskje du har svar på hvordan vi alle skal tenke, prioritere, føle og leve innen andre områder i livet også?

 

Anonym poster: 6c7f28d3edd32057bcf450562fdb2db2

[Anonym bruker]

Scania-et-eller-annet:

 

Den dagen du får barn skjønner du nok at kjærligheten du har for dem er sterkere enn du noen gang kan føle for en mann.

 

Mamma og pappa har et sterk og godt ekteskap. Da jeg var 18 år var min far og jeg i en alvorlig ulykke (ikke livstruende skader). Min mor satt ved meg natt og dag det første døgnet. Først etter et døgn tenkte hun på å se til min far.

 

Hun har i ettertid sagt at dette sjokkerte henne, men at instinktet hennes reagerte med å beskytte og være hos sitt barn.

 

Anonym poster: ea1ae7a78a3dd4409b8a7496977c7cac

[Frøken Ubesluttsom]

Det å faktisk kunne gå fra mannen sin bare fordi han ikke vil ha flere barn er utrolig patetisk. Hvem gjør det? Herregud, ikke rart skilsmisse/samlivsbruddstatestikken er høy vett.

 

Min mening er at da er DET OVERHODET IKKE SNAKK OM EKTE KJÆRLIGHET. Så da har man i utgangspunktet utnyttet en mann man egentlig ikke var så forelsket i likevel. Det er patetisk.

 

Jeg elsker min kjære over alt på denne jord. Vi har ikke fått barn ennå, ikke sikkert vi får heller. Men jeg går ikke fra han fordet. Kanskje noen annen kunne gjort meg gravid, ja, eller kanskje ikke, nei. Har ingen planer om å finne ut av det heller.. Har funnet den eneste ene jeg vil dele livet med jeg. Med eller uten barn. Kjærligheten og forholdet til min kjære er viktigere. For det er grunnpilaren i livet mitt.

 

Hvis det å få barn blir det viktigste for en, koste hva det koste vil, så har man problemer vil jeg si. Da er det greit å oppsøke psykolog, for da har man ikke mye å glede seg over i livet. Man har gått glipp av noe, missforstått noe. Hvilke verdier har man da? Ingen gode.

 

Helt enig med HI. Det er patetisk.

 

Dette er jeg uenig med deg i.

 

Kjærligheten man føler for en mann, og kjærligheten man føler for sine egne barn, er to forskjellige ting. Barna har du båret på, du har født dem, de har dine gener. Mannen er en "uforstående" du ikke deler noe genetisk med.

 

Ikke misforstå, man kan selvsagt elske en mann like høyt som sine barn, men jeg tror de fleste kvinner ville, hvis de fikk kniven på strupen, velge barna sine tvert i konkurranse med en mann.

 

Syes det er litt drøyt å si at man bør oppsøke psykolog dersom man har et sterkt barneønske - dette ligger i naturen hos mange kvinner, å formere seg, bringe slekten videre. Dette gjør det selvsagt også for mange menn.

 

Altså, jeg mener ikke at man skal gå over lik for å skaffe seg barn - men det er IKKE alle som er fornøyde med kun å være sammen med en mann resten av livet og ikke få barn.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Jeg veit det. Det er det som er problemet. Flere burde tenke og forstå at det ikke er en plikt å få barn. Lære seg til å tenke tanken om at man faktisk kan få et godt liv også uten barn.

 

Jeg er sjøl en av de som har et sterkt ønske om å få barn, som sliter med å bli gravid. Men jeg vil ikke bytte ut mannen fordet. Det er patetisk. Det er ensbetydende med at jeg ikke elsker han. Og hvorfor er jeg sammen med han hvis jeg ikke elsker han?

 

Jeg ønsker meg barn nesten mer enn noe annet, men det er en ting jeg ønsker meg mer: Et godt liv for meg og min kjære, uansett om det er med eller uten barn.

 

Du ønsker deg et godt samliv med din kjære over barn. At andre ønsker annerledes gjør dem ikke verken psyke eller dumme. Det som er riktig for deg, er ikke nødvendigvis riktig for andre. Nei, det er ingen plikt å få barn, jeg forstår det. Kan du forstå at andre kanskje setter det å få barn høyere enn deg? Du har sånn ovenfra og ned holdning/besssrwizzerholdning at jeg blir kvalm. Kanskje du har svar på hvordan vi alle skal tenke, prioritere, føle og leve innen andre områder i livet også?

 

Anonym poster: 6c7f28d3edd32057bcf450562fdb2db2

 

Det er vel ett eller annet du har missforstått eller ikke lest av det jeg har skrevet. Jeg sier ikke at ikke kjærligheten til et barn er sterk.

 

Samma det. Mulig jeg ordlegger meg feil, men har ikke sagt at jeg ønsker meg et godt samliv med min kjære over det å få barn. Men jeg sliter med å bli gravid, og blir kanskje aldri gravid. Ingenting jeg ønsker mer enn å få barn. Men jeg skjønner at gresset ikke alltid er grønnere på andre siden (i motsetning til mang andre), og at jeg ikke er forutbestemt for å bli lykkeligere med en annen. Jeg skjønner at ønsket om barn er sterkt, er det for meg og. Men jeg velger å fokusere på andre ting (det er jævlig vanskelig), for at tanken på barn ikke skal bli altoppslukende og ødelegge meg helt.

[Anonym bruker]

Scaniabusslastebilmjau

Du glemmer en veldig viktig ting, alle tenker ikke likt og ønsker ikke likt og føler ikke likt her i livet.

 

Jeg vet forresten selv hvordan det er å gå rundt å ikke vite om man kan få barn i hele tatt. Jeg levde med det i 7 år. Vel jeg levde med en beskjed at jeg ikke skulle kunne få barn faktisk.

Heldigvis tok legen feil og jeg har 2 små mirakler.

 

Saken er sånn jeg har to venninner hvor den ene ikke vil ha barn i hele tatt noe hun bestemte som 19 åring (vi er i dag 35) og slik føler hun det fortsatt.

Hun andre tenker at kommer et barn så kommer det men hun har ikke noe større ønske og syntes det er greit begge veier.

Ingen av de kunne skjønne min sorg og frustrasjon over det å få en slik beskjed og å leve med det. Hvorfor jeg følte at jeg ikke var hel når jeg ikke kunne gå gravid og få barn.

Disse ville selvsagt ikke kunne fatte som du at noen går fra partneren sin når han plutselig ikke vil ha de barna man muligens var enige om å få på forhånd uten at det er en medisinsk grunn hos mor eller far som gjør at han ikke vil ha.

 

Men når du sitter der og har et brennende ønske om 2-3 barn og partneren din antageligvis har sagt seg enig i minst 2 på forhånd, eller ihvertfall aldri har sagt at han ikke vil ha mer en 1. (det finnes menn som bare jatter med og sier det de tror dama vil høre for å "fange" henne. Sikkert noen damer som gjør det samme)

Og han plutselig vil nekte deg din største drøm bare fordi han ikke har lyst allikevel.

Så tror du at det bare er å fortsette forholdet og være like blid og fornøyd selv om man har måttet gi opp noe viktig for en, og føler at det er mannen som har lurt deg og rett og slett jugd for deg og ikke unner deg den gleden av å få drømmen oppfylt selv om han ser dette skaper sorg hos deg ?

 

Det er enorm forskjell på å innfinne seg med at det ikke blir barn fordi du ikke kan bli gravid eller mannen ikke har svømmere.

En det å innfinne seg med å ikke få barn man ønsker seg fordi han ikke vil ha flere selv om du sterkt ønsker det.

 

I det første er det en sorg skapt uten at noen kan noe for det og man kan dele.

I den andre er det en sorg skapt av din partner

 

 

Anonym poster: a93a00ea63fe2d8051bb1cfa2bf730f0