"True" seg til en unge til?? Hahaha, så patetisk!

[Gjest Vicky Pollard]

Noen som har gjort det? Ble litt forbauset over et innlegg i en tråd hvorpå en dibber hadde gitt beskjed om at får vi ikke en unge til så finner jeg en annen mann...

 

Så utrolig patetisk å true seg til en unge til kun fordi det rykker i eggstokkene, greit nok om man ikke har noen unger, men har man to-tre og mannen ikke vil ha flere, så er jo det noe man i et voksent forhold må respektere?

 

Noen dibdamer er helt utrolige

[Mamma`n til Will& Ailo]

Vi hadde bare 1 barn og for meg er det utrolig viktig at barna mine har søsken. Han viste at jeg ville ha mer enn 1 og det var han sitt valg å få nr 2. Ikke noe jeg trua meg til.. Men hadde han sagt nei, så hadde jeg nok gått,for barn er utrolig viktig for meg.

[Gjest Vicky Pollard]

Hehe, det var deg jeg hintet til Var måten du sa det på. Jeg synes også det er viktig med søsken

 

Heldigvis er jeg og min enige om hvor mange, og vi er også enige om at skulle det bli en ekstra ved et uhell så er det også greit

[Anonym bruker]

Du kan synes det er så patetisk som du bare vil, men jeg sa følgende til mannen når han begynte å trekke seg på nr 2:

 

Jeg vet ikke om jeg kan fortsette i dette forholdet dersom jeg ikke får et barn til.

 

For min del handlet det om å kunne klare å leve slik. Jeg var IKKE ferdig med å få barn, ville ikke at vårt første barn skulle bli enebarn og gikk dag ut og dag inn og tenkte på å bli gravid. Det var helt ekstremt og jeg merket at jeg aldri ville kunne slå meg til ro med å ikke skulle få et barn til.

 

Jeg kjente på hele kroppen at jeg ville blitt en bitter kjerring dersom mannen var den som "sto i veien" for at jeg skulle få føle meg hel. Jeg holdt på å bli sprø rett og slett, så sterk var ønsket om flere barn.

 

Så, da måtte jeg være ærlig da. Jeg ville valgt framtidige barn foran mannen, til tross for at jeg elsker ham og fortsatt ville gjort det om vi gikk fra hverandre.

 

Han valgte å få et barn til, og jeg er evig takknemlig. Nå prøver vi på nummer tre!

 

Patetisk? Noen vil kanskje mene det, men det var slik situasjonen var for meg på det tidspunktet. Jeg ville strevd for resten av mitt liv dersom jeg skulle forsøke å forsone meg med å ha bare et barn, og jeg ville antagelig ha angret noe voldsomt.

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

[Gjest Gullguttene]

Alle dibdamer er utrolige

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

[Anonym bruker]

Du kan synes det er så patetisk som du bare vil, men jeg sa følgende til mannen når han begynte å trekke seg på nr 2:

 

Jeg vet ikke om jeg kan fortsette i dette forholdet dersom jeg ikke får et barn til.

 

For min del handlet det om å kunne klare å leve slik. Jeg var IKKE ferdig med å få barn, ville ikke at vårt første barn skulle bli enebarn og gikk dag ut og dag inn og tenkte på å bli gravid. Det var helt ekstremt og jeg merket at jeg aldri ville kunne slå meg til ro med å ikke skulle få et barn til.

 

Jeg kjente på hele kroppen at jeg ville blitt en bitter kjerring dersom mannen var den som "sto i veien" for at jeg skulle få føle meg hel. Jeg holdt på å bli sprø rett og slett, så sterk var ønsket om flere barn.

 

Så, da måtte jeg være ærlig da. Jeg ville valgt framtidige barn foran mannen, til tross for at jeg elsker ham og fortsatt ville gjort det om vi gikk fra hverandre.

 

Han valgte å få et barn til, og jeg er evig takknemlig. Nå prøver vi på nummer tre!

 

Patetisk? Noen vil kanskje mene det, men det var slik situasjonen var for meg på det tidspunktet. Jeg ville strevd for resten av mitt liv dersom jeg skulle forsøke å forsone meg med å ha bare et barn, og jeg ville antagelig ha angret noe voldsomt.

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

 

Jeg kan forstå deg. En ting er når man har to og ønsker tre. Men når man bare har en og ønsker flere så kan jeg godt forstå det. Jeg tror ikke jeg kunne levd med en mann som hadde nektet å få mer enn ett barn. Og hvis mannen går tilbake på det man har blitt enige om på forhånd kan jeg i hvertfall forstå det.

 

Anonym poster: 6cfa7594797b85f7ac5e9f139c9ade51

[Gjest Gullguttene]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Det er ikke alle som "setter i gang" med førstemann, alle barn er jo ikke planlagt.

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Og i din verden er alt svart/hvitt eller? Ingen gråtoner?

 

Ingen kan vel begynne å endre mening etter å ha fått et barn?

 

Jeg skal gi deg et eksempel. Man kommer til enighet om barneproduksjonen, som du kaller det. Begge vil ha stor familie, 3-4 barn. Man tar hverandre i hånden (er det ikke slik man kommer til enighet om sånt?) og så er det klart.

 

Så får man et barn, og man får to. To krevende barn, og man er fryktelig sliiiiiten. Mannen begynner å kjenne at to er nok. Han vet ikke om han orker flere. Mor vil fremdeles ha 4. Og vips, til tross for den definerte avtalen på tredje date, problemet er et faktum.

 

Ser at situasjoner kan oppstå? At folk er forskjellig? At de fleste ikke vet hvordan det er å ha flere barn før man sitter midt oppi det?

 

Alt i livet kan ikke planlegges.

 

Hilsen hun over her, med ultimatumet.. (#4)

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Det er ikke alle som "setter i gang" med førstemann, alle barn er jo ikke planlagt.

 

Nei det er sant, men likevel skulle man tro at når man er i et forhold, så snakker man om slike ting.

 

Det tok ikke ALLVERDENS av tid før VI hadde snakket om det, iallfall. Sier ikke at jeg sitter på den o`store sannheten, men at dette temaet først kommer opp ETTER at førstemann er født synes jeg virker litt rart i et forhold.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

[Anonym bruker]

Noen som har gjort det? Ble litt forbauset over et innlegg i en tråd hvorpå en dibber hadde gitt beskjed om at får vi ikke en unge til så finner jeg en annen mann...

 

Så utrolig patetisk å true seg til en unge til kun fordi det rykker i eggstokkene, greit nok om man ikke har noen unger, men har man to-tre og mannen ikke vil ha flere, så er jo det noe man i et voksent forhold må respektere?

 

Noen dibdamer er helt utrolige

 

Lett for deg å si. Du og mannen var jo tydeligvis enige, så du vet vel ikke hvordan det er å være i en sånn situasjon.

 

Anonym poster: 6cfa7594797b85f7ac5e9f139c9ade51

[MissZanta]

Jeg vil være "karriere" kvinne og mannen vil ha enda et barn. Men med mye sykdom i svangerskapene så har jeg takket nei og mannen er potta sur

[Anonym bruker]

Jeg vil være "karriere" kvinne og mannen vil ha enda et barn. Men med mye sykdom i svangerskapene så har jeg takket nei og mannen er potta sur

 

Jaja, han får ihvertfall ikke lurt deg

 

Anonym poster: 6cfa7594797b85f7ac5e9f139c9ade51

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Og i din verden er alt svart/hvitt eller? Ingen gråtoner?

 

Ingen kan vel begynne å endre mening etter å ha fått et barn?

 

Jeg skal gi deg et eksempel. Man kommer til enighet om barneproduksjonen, som du kaller det. Begge vil ha stor familie, 3-4 barn. Man tar hverandre i hånden (er det ikke slik man kommer til enighet om sånt?) og så er det klart.

 

Så får man et barn, og man får to. To krevende barn, og man er fryktelig sliiiiiten. Mannen begynner å kjenne at to er nok. Han vet ikke om han orker flere. Mor vil fremdeles ha 4. Og vips, til tross for den definerte avtalen på tredje date, problemet er et faktum.

 

Ser at situasjoner kan oppstå? At folk er forskjellig? At de fleste ikke vet hvordan det er å ha flere barn før man sitter midt oppi det?

 

Alt i livet kan ikke planlegges.

 

Hilsen hun over her, med ultimatumet.. (#4)

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

 

Her var det snakk om å få søsken til det ene barnet man allerede hadde. Ikke om å få nummer tre eller fire.

 

I tilfellet du refererer til her, så stiller saken seg helt annerledes. DA synes jeg, for å være helt ærlig, at man er relativt egoistisk hvis man velger å gå fra mannen og skape et skilsmissehjem kun fordi man ønsker seg flere barn.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Det er ikke alle som "setter i gang" med førstemann, alle barn er jo ikke planlagt.

 

Nei det er sant, men likevel skulle man tro at når man er i et forhold, så snakker man om slike ting.

 

Det tok ikke ALLVERDENS av tid før VI hadde snakket om det, iallfall. Sier ikke at jeg sitter på den o`store sannheten, men at dette temaet først kommer opp ETTER at førstemann er født synes jeg virker litt rart i et forhold.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

Vi var enige om 3 barn før vi fikk barn,så kom nr 1 og da fikk mannen kalde føtter, men i dag har vi 2 barn og ingen angrer og HAN vurderer om vi skal få nr 3

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Og i din verden er alt svart/hvitt eller? Ingen gråtoner?

 

Ingen kan vel begynne å endre mening etter å ha fått et barn?

 

Jeg skal gi deg et eksempel. Man kommer til enighet om barneproduksjonen, som du kaller det. Begge vil ha stor familie, 3-4 barn. Man tar hverandre i hånden (er det ikke slik man kommer til enighet om sånt?) og så er det klart.

 

Så får man et barn, og man får to. To krevende barn, og man er fryktelig sliiiiiten. Mannen begynner å kjenne at to er nok. Han vet ikke om han orker flere. Mor vil fremdeles ha 4. Og vips, til tross for den definerte avtalen på tredje date, problemet er et faktum.

 

Ser at situasjoner kan oppstå? At folk er forskjellig? At de fleste ikke vet hvordan det er å ha flere barn før man sitter midt oppi det?

 

Alt i livet kan ikke planlegges.

 

Hilsen hun over her, med ultimatumet.. (#4)

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

 

Her var det snakk om å få søsken til det ene barnet man allerede hadde. Ikke om å få nummer tre eller fire.

 

I tilfellet du refererer til her, så stiller saken seg helt annerledes. DA synes jeg, for å være helt ærlig, at man er relativt egoistisk hvis man velger å gå fra mannen og skape et skilsmissehjem kun fordi man ønsker seg flere barn.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Ja, men hva om mannen ombestemmer seg etter bare en da?

 

Det var det som var tilfelle hos oss. Han visste jeg ønsket tre barn, men kunne leve med "bare" to barn. Var aldri snakk om å bare få et barn. Etter første begynte han å trekke seg, ville bare ha en.

 

Og ja, da var jeg faktisk villig til å splitte vår familie, for å skaffe barnet søsken og en større familie. Jeg både håpet og trodde at jeg slapp, når mannen skjønte at det faktisk var sååå viktig for meg, at jeg var villig til å ofre så mye. Og det slapp jeg også, han satset, og nå satser vi igjen. På en tredje skatt denne gangen :-)

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

[Gjest Gullguttene]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Det er ikke alle som "setter i gang" med førstemann, alle barn er jo ikke planlagt.

 

Nei det er sant, men likevel skulle man tro at når man er i et forhold, så snakker man om slike ting.

 

Det tok ikke ALLVERDENS av tid før VI hadde snakket om det, iallfall. Sier ikke at jeg sitter på den o`store sannheten, men at dette temaet først kommer opp ETTER at førstemann er født synes jeg virker litt rart i et forhold.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

Vi var enige om 3 barn før vi fikk barn,så kom nr 1 og da fikk mannen kalde føtter, men i dag har vi 2 barn og ingen angrer og HAN vurderer om vi skal få nr 3

 

Det er sjeldent man angrer på de barna man fikk, heldigvis

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Det er ikke alle som "setter i gang" med førstemann, alle barn er jo ikke planlagt.

 

Nei det er sant, men likevel skulle man tro at når man er i et forhold, så snakker man om slike ting.

 

Det tok ikke ALLVERDENS av tid før VI hadde snakket om det, iallfall. Sier ikke at jeg sitter på den o`store sannheten, men at dette temaet først kommer opp ETTER at førstemann er født synes jeg virker litt rart i et forhold.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

Vi var enige om 3 barn før vi fikk barn,så kom nr 1 og da fikk mannen kalde føtter, men i dag har vi 2 barn og ingen angrer og HAN vurderer om vi skal få nr 3

 

Det er sjeldent man angrer på de barna man fikk, heldigvis

Kjenner jeg angrer en smule nå da, når vi har prøvd å legge minsten siden kl 19 og han fortsatt holder på og kommer nok til å gjøre det i mange timer til....

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel at strengt tatt er slike problemstillinger noe man burde tatt opp FØR man setter igang med førstemann.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre par, men både jeg og min mann hadde både snakket om, og kommet til enighet, om "barneproduksjonen" før vi ble skikkelig seriøse.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Og i din verden er alt svart/hvitt eller? Ingen gråtoner?

 

Ingen kan vel begynne å endre mening etter å ha fått et barn?

 

Jeg skal gi deg et eksempel. Man kommer til enighet om barneproduksjonen, som du kaller det. Begge vil ha stor familie, 3-4 barn. Man tar hverandre i hånden (er det ikke slik man kommer til enighet om sånt?) og så er det klart.

 

Så får man et barn, og man får to. To krevende barn, og man er fryktelig sliiiiiten. Mannen begynner å kjenne at to er nok. Han vet ikke om han orker flere. Mor vil fremdeles ha 4. Og vips, til tross for den definerte avtalen på tredje date, problemet er et faktum.

 

Ser at situasjoner kan oppstå? At folk er forskjellig? At de fleste ikke vet hvordan det er å ha flere barn før man sitter midt oppi det?

 

Alt i livet kan ikke planlegges.

 

Hilsen hun over her, med ultimatumet.. (#4)

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

 

Her var det snakk om å få søsken til det ene barnet man allerede hadde. Ikke om å få nummer tre eller fire.

 

I tilfellet du refererer til her, så stiller saken seg helt annerledes. DA synes jeg, for å være helt ærlig, at man er relativt egoistisk hvis man velger å gå fra mannen og skape et skilsmissehjem kun fordi man ønsker seg flere barn.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Ja, men hva om mannen ombestemmer seg etter bare en da?

 

Det var det som var tilfelle hos oss. Han visste jeg ønsket tre barn, men kunne leve med "bare" to barn. Var aldri snakk om å bare få et barn. Etter første begynte han å trekke seg, ville bare ha en.

 

Og ja, da var jeg faktisk villig til å splitte vår familie, for å skaffe barnet søsken og en større familie. Jeg både håpet og trodde at jeg slapp, når mannen skjønte at det faktisk var sååå viktig for meg, at jeg var villig til å ofre så mye. Og det slapp jeg også, han satset, og nå satser vi igjen. På en tredje skatt denne gangen :-)

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

 

Da stiller saken seg annerledes. Det var ikke dette du skrev i innlegget over, da skrev du at mannen hadde begynt å få kalde føtter ved nummer tre, og at du selv ønsket fire barn.

 

Jeg har forståelse for at man går noen runder med seg selv dersom mannen plutselig bare ønsker ett barn, og man selv ønsker søsken til barnet.

 

Likevel er det jo viktig å gi hverandre tid. Det er overveldende å få barn, og mange menn kan nok bli skremt av hvor mye jobb det faktisk kan være. At man begynner å "mase" etter bare noen måneder kan nok i visse tilfeller ikke være det smarteste sjakktrekket.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

[Frøken Ubesluttsom]

Det å faktisk kunne gå fra mannen sin bare fordi han ikke vil ha flere barn er utrolig patetisk. Hvem gjør det? Herregud, ikke rart skilsmisse/samlivsbruddstatestikken er høy vett.

 

Min mening er at da er DET OVERHODET IKKE SNAKK OM EKTE KJÆRLIGHET. Så da har man i utgangspunktet utnyttet en mann man egentlig ikke var så forelsket i likevel. Det er patetisk.

 

Jeg elsker min kjære over alt på denne jord. Vi har ikke fått barn ennå, ikke sikkert vi får heller. Men jeg går ikke fra han fordet. Kanskje noen annen kunne gjort meg gravid, ja, eller kanskje ikke, nei. Har ingen planer om å finne ut av det heller.. Har funnet den eneste ene jeg vil dele livet med jeg. Med eller uten barn. Kjærligheten og forholdet til min kjære er viktigere. For det er grunnpilaren i livet mitt.

 

Hvis det å få barn blir det viktigste for en, koste hva det koste vil, så har man problemer vil jeg si. Da er det greit å oppsøke psykolog, for da har man ikke mye å glede seg over i livet. Man har gått glipp av noe, missforstått noe. Hvilke verdier har man da? Ingen gode.

 

Helt enig med HI. Det er patetisk.

Endret 25. januar 2013 av Scaniabusslastebilmjau

[Anonym bruker]

Det å faktisk kunne gå fra mannen sin bare fordi han ikke vil ha flere barn er utrolig patetisk. Hvem gjør det? Herregud, ikke rart skilsmisse/samlivsbruddstatestikken er høy vett.

 

Min mening er at da er DET OVERHODET IKKE SNAKK OM EKTE KJÆRLIGHET. Så da har man i utgangspunktet utnyttet en mann man egentlig ikke var så forelsket i likevel. Det er patetisk.

 

Jeg elsker min kjære over alt på denne jord. Vi har ikke fått barn ennå, ikke sikkert vi får heller. Men jeg går ikke fra han fordet. Kanskje noen annen kunne gjort meg gravid, ja, eller kanskje ikke, nei. Har ingen planer om å finne ut av det heller.. Har funnet den eneste ene jeg vil dele livet med jeg. Med eller uten barn. Kjærligheten og forholdet til min kjære er viktigere. For det er grunnpilaren i livet mitt.

 

Hvis det å få barn blir det viktigste for en, koste hva det koste vil, så har man problemer vil jeg si. Da er det greit å oppsøke psykolog, for da har man ikke mye å glede seg over i livet. Man har gått glipp av noe, missforstått noe. Hvilke verdier har man da? Ingen gode.

 

Helt enig med HI. Det er patetisk.

 

Dette er jeg uenig med deg i.

 

Kjærligheten man føler for en mann, og kjærligheten man føler for sine egne barn, er to forskjellige ting. Barna har du båret på, du har født dem, de har dine gener. Mannen er en "uforstående" du ikke deler noe genetisk med.

 

Ikke misforstå, man kan selvsagt elske en mann like høyt som sine barn, men jeg tror de fleste kvinner ville, hvis de fikk kniven på strupen, velge barna sine tvert i konkurranse med en mann.

 

Syes det er litt drøyt å si at man bør oppsøke psykolog dersom man har et sterkt barneønske - dette ligger i naturen hos mange kvinner, å formere seg, bringe slekten videre. Dette gjør det selvsagt også for mange menn.

 

Altså, jeg mener ikke at man skal gå over lik for å skaffe seg barn - men det er IKKE alle som er fornøyde med kun å være sammen med en mann resten av livet og ikke få barn.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

[Frøken Ubesluttsom]

Det å faktisk kunne gå fra mannen sin bare fordi han ikke vil ha flere barn er utrolig patetisk. Hvem gjør det? Herregud, ikke rart skilsmisse/samlivsbruddstatestikken er høy vett.

 

Min mening er at da er DET OVERHODET IKKE SNAKK OM EKTE KJÆRLIGHET. Så da har man i utgangspunktet utnyttet en mann man egentlig ikke var så forelsket i likevel. Det er patetisk.

 

Jeg elsker min kjære over alt på denne jord. Vi har ikke fått barn ennå, ikke sikkert vi får heller. Men jeg går ikke fra han fordet. Kanskje noen annen kunne gjort meg gravid, ja, eller kanskje ikke, nei. Har ingen planer om å finne ut av det heller.. Har funnet den eneste ene jeg vil dele livet med jeg. Med eller uten barn. Kjærligheten og forholdet til min kjære er viktigere. For det er grunnpilaren i livet mitt.

 

Hvis det å få barn blir det viktigste for en, koste hva det koste vil, så har man problemer vil jeg si. Da er det greit å oppsøke psykolog, for da har man ikke mye å glede seg over i livet. Man har gått glipp av noe, missforstått noe. Hvilke verdier har man da? Ingen gode.

 

Helt enig med HI. Det er patetisk.

 

Dette er jeg uenig med deg i.

 

Kjærligheten man føler for en mann, og kjærligheten man føler for sine egne barn, er to forskjellige ting. Barna har du båret på, du har født dem, de har dine gener. Mannen er en "uforstående" du ikke deler noe genetisk med.

 

Ikke misforstå, man kan selvsagt elske en mann like høyt som sine barn, men jeg tror de fleste kvinner ville, hvis de fikk kniven på strupen, velge barna sine tvert i konkurranse med en mann.

 

Syes det er litt drøyt å si at man bør oppsøke psykolog dersom man har et sterkt barneønske - dette ligger i naturen hos mange kvinner, å formere seg, bringe slekten videre. Dette gjør det selvsagt også for mange menn.

 

Altså, jeg mener ikke at man skal gå over lik for å skaffe seg barn - men det er IKKE alle som er fornøyde med kun å være sammen med en mann resten av livet og ikke få barn.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Jeg veit det. Det er det som er problemet. Flere burde tenke og forstå at det ikke er en plikt å få barn. Lære seg til å tenke tanken om at man faktisk kan få et godt liv også uten barn.

 

Jeg er sjøl en av de som har et sterkt ønske om å få barn, som sliter med å bli gravid. Men jeg vil ikke bytte ut mannen fordet. Det er patetisk. Det er ensbetydende med at jeg ikke elsker han. Og hvorfor er jeg sammen med han hvis jeg ikke elsker han?

 

Jeg ønsker meg barn nesten mer enn noe annet, men det er en ting jeg ønsker meg mer: Et godt liv for meg og min kjære, uansett om det er med eller uten barn.

[Anonym bruker]

Det å faktisk kunne gå fra mannen sin bare fordi han ikke vil ha flere barn er utrolig patetisk. Hvem gjør det? Herregud, ikke rart skilsmisse/samlivsbruddstatestikken er høy vett.

 

Min mening er at da er DET OVERHODET IKKE SNAKK OM EKTE KJÆRLIGHET. Så da har man i utgangspunktet utnyttet en mann man egentlig ikke var så forelsket i likevel. Det er patetisk.

 

Jeg elsker min kjære over alt på denne jord. Vi har ikke fått barn ennå, ikke sikkert vi får heller. Men jeg går ikke fra han fordet. Kanskje noen annen kunne gjort meg gravid, ja, eller kanskje ikke, nei. Har ingen planer om å finne ut av det heller.. Har funnet den eneste ene jeg vil dele livet med jeg. Med eller uten barn. Kjærligheten og forholdet til min kjære er viktigere. For det er grunnpilaren i livet mitt.

 

Hvis det å få barn blir det viktigste for en, koste hva det koste vil, så har man problemer vil jeg si. Da er det greit å oppsøke psykolog, for da har man ikke mye å glede seg over i livet. Man har gått glipp av noe, missforstått noe. Hvilke verdier har man da? Ingen gode.

 

Helt enig med HI. Det er patetisk.

 

Dette er jeg uenig med deg i.

 

Kjærligheten man føler for en mann, og kjærligheten man føler for sine egne barn, er to forskjellige ting. Barna har du båret på, du har født dem, de har dine gener. Mannen er en "uforstående" du ikke deler noe genetisk med.

 

Ikke misforstå, man kan selvsagt elske en mann like høyt som sine barn, men jeg tror de fleste kvinner ville, hvis de fikk kniven på strupen, velge barna sine tvert i konkurranse med en mann.

 

Syes det er litt drøyt å si at man bør oppsøke psykolog dersom man har et sterkt barneønske - dette ligger i naturen hos mange kvinner, å formere seg, bringe slekten videre. Dette gjør det selvsagt også for mange menn.

 

Altså, jeg mener ikke at man skal gå over lik for å skaffe seg barn - men det er IKKE alle som er fornøyde med kun å være sammen med en mann resten av livet og ikke få barn.

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

 

Jeg veit det. Det er det som er problemet. Flere burde tenke og forstå at det ikke er en plikt å få barn. Lære seg til å tenke tanken om at man faktisk kan få et godt liv også uten barn.

 

Jeg er sjøl en av de som har et sterkt ønske om å få barn, som sliter med å bli gravid. Men jeg vil ikke bytte ut mannen fordet. Det er patetisk. Det er ensbetydende med at jeg ikke elsker han. Og hvorfor er jeg sammen med han hvis jeg ikke elsker han?

 

Jeg ønsker meg barn nesten mer enn noe annet, men det er en ting jeg ønsker meg mer: Et godt liv for meg og min kjære, uansett om det er med eller uten barn.

 

Ja, det skjønner jeg. Tror nok ikke det nødvendigvis er plikt som driver kvinner, men et sterkt ønske om å oppleve gleden ved å føde sine egne barn.

 

Det virker jo som om du og mannen din har et godt og solid forhold, og all ære til dere for det. Da tenker jeg at dersom man ikke blir gravid, finnes det jo alternativer, som adopsjon, feks.

 

For mange kvinner vil det nok være viktig å bære fram barnet selv, men slett ikke for alle. Jeg er i hovedsak enig med deg i at et forhold bør tåle at man ikke kan få barn - men det stiller seg litt annerledes dersom det er umulig å bli gravide enn dersom det er mannen som rett og slett ikke vil. Da handler det ikke om genetikk, men om motstridende interesser hos partene.

 

Uansett, det finnes ikke noe fasitsvar på dette. Det som funker for deg, vil kanskje ikke funke for Kari eller Stine eller Solveig. Det er nok ikke bare å skru av en bryter og "godta" at man aldri får det barnet man ønsker seg, for noen vil dette ønsket overgå alt annet, og det må man respektere. Det blir som en kjærlighet man søker, men ikke finner.

 

Håper det ordner seg for dere!

 

Anonym poster: ba925cbd06d7f5569213d71abd356863

[Mamma`n til Will& Ailo]

Det er stor forskjell på ikke kunne få barn og ikke vil ha barn.

 

Om man ikke kan få barn fins det andre måter man kan få barn som og adoptere eller være forsterforeldre.

 

Man vil jo være sammen med en som vil det samme som en selv i livet, som har de samme verdiene og de samme ønskene.

 

Hvorfor skal jeg ofre meg selv og leve ulykkelig bare fordi jeg må føye meg for en annen, hvordan liv er det da? Ikke et liv jeg vil leve og jeg ønsker heller ikke at min partner skal være ulykkelig bare pga noe jeg har bestemt. Da har man 2 valg. godta det eller starte på nytt. Her var det helt opp til mannen å ta et valg, han valgte meg og det er jeg kjempe glad for, men hadde han valgt meg bort så hadde jeg skjønt det også for han har like stor rett som meg til å være lykkelig.

[Gjest Antarctica]

Du kan synes det er så patetisk som du bare vil, men jeg sa følgende til mannen når han begynte å trekke seg på nr 2:

 

Jeg vet ikke om jeg kan fortsette i dette forholdet dersom jeg ikke får et barn til.

 

For min del handlet det om å kunne klare å leve slik. Jeg var IKKE ferdig med å få barn, ville ikke at vårt første barn skulle bli enebarn og gikk dag ut og dag inn og tenkte på å bli gravid. Det var helt ekstremt og jeg merket at jeg aldri ville kunne slå meg til ro med å ikke skulle få et barn til.

 

Jeg kjente på hele kroppen at jeg ville blitt en bitter kjerring dersom mannen var den som "sto i veien" for at jeg skulle få føle meg hel. Jeg holdt på å bli sprø rett og slett, så sterk var ønsket om flere barn.

 

Så, da måtte jeg være ærlig da. Jeg ville valgt framtidige barn foran mannen, til tross for at jeg elsker ham og fortsatt ville gjort det om vi gikk fra hverandre.

 

Han valgte å få et barn til, og jeg er evig takknemlig. Nå prøver vi på nummer tre!

 

Patetisk? Noen vil kanskje mene det, men det var slik situasjonen var for meg på det tidspunktet. Jeg ville strevd for resten av mitt liv dersom jeg skulle forsøke å forsone meg med å ha bare et barn, og jeg ville antagelig ha angret noe voldsomt.

 

Anonym poster: 874041960e452dd7281cfd1eedd362ed

 

Hadde det faktisk som deg en gang: jeg var IKKE innstilt på å bare la det bli med ett barn. Jeg ville aldri ha tilgitt en mann dersom han hadde "snytt" meg for noe så viktig.

 

Å skaffe seg en familie er et stoooort livsvalg og en eksistensiell sak. Det dreier seg ikke om å true seg til noe eller være egoistisk og patetisk. Jeg ga ham faktisk en tidsfrist (flere år fram i tid); og sa fra at om han ikke greide å ombestemme seg fram til da, ville jeg måtte forlate ham og få en familie med noen andre.

 

Han spurte meg først om det var en spøk. Men jeg sa nei, og at datoen sto ved lag: hvis nr 1 kom fram til skolestart uten at vi hadde begynt prøvingen, ville jeg ikke fortsette å være sammen med ham.

 

Ett år før den tida, dvs da eldste var 5, sa jeg fra om at jeg hadde tatt ut spiralen, og hvis han ikke ønsket barn, måtte han selv ta ansvar for å unngå det. Oi, oi, så forsiktig han ble... og det stakkars sexlivet ble jo enda sjeldnere enn før! Så jeg forsto hvilken vei det gikk.

 

Jeg forlot på den tida jeg sa jeg ville forlate. Det er jeg glad for i dag. Kunne ikke tenke meg livet uten en stor familie - hadde jeg vært 5 år yngre kunne jeg gjerne ha fått barn nr 4 nå. Men jeg ønsker ikke å være så mye eldre enn mitt barn.