Dere som sier dere aldri ville tilgitt utroskap...

[Anonym bruker]

Jeg har kjent hva det å ha en utro partner gjør med meg veldig godt på kroppen min så ja jeg vet at jeg aldri hadde tilgitt.

Det vil si selvsagt har jeg tilgitt min ex nå så mange år etter men jeg hadde aldri klart å fortsette i et forhold med en mann som har vært utro mot meg.

Det er ikke selve sexen som gjør det men det at personen har gjort et grovt tillitsbrudd.

Om noe var galt så skulle han ha snakket om det med meg, ikke juge til meg om hvor han har vært og med hvem, ha sex med en annen for det løser ingen problemer, og rett og slett ha så liten respekt for meg

 

Anonym poster: 9cb1ca572e9f1d7b26eb9f46029a3249

[Anonym bruker]

Vet dere det? Jeg tror forøvrig at det ikke er stor gjentagelsesfare om en sammen jobber seg gjennom krisen. Det skal nok mye snørr og tårer til for å bearbeide noe slikt og kanskje det dummeste en gjør er å tilgi/fortrenge uten ta tak. Jeg tror definitivt at man kan komme sterkere ut av utroskap. Om min mann hadde vært utro hadde det ikke vært på hue og rævva ut. Jeg hadde krevd en skikkelig prosess, hva utfalket hadde blitt vet jeg ikke.

 

For å være ærlig synes jeg dere som sier at det da automatisk er slutt fremstår umodne og lite reflekterte...

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Jeg synes det er meget rart av deg å kalle oss for umoden og lite reflektert kun fordi vi ikke er intr i å fortsette et samliv med en mann som har vært utro..

 

Er akkurat som om jeg skal kalle de som velger å fortsette å leve med sine utro menn som kvinner uten ryggrad og styrke, svake og kuede kvinner som er redd for en hverdag alene og som tilgir hva som helst så lenge mannen ikke drar fra henne og som løgnere som ved sin feige avgjørelse skylder på at barna har det best med mamma og pappa i samme hus..

 

 

Anonym poster: 5ca33b8e669a5b5ed3e2fa8ba9544c5a

[Anonym bruker]

Jeg regner med at de som er sikkre på at de ikke vil tilgi utrosap enten har veldig dårlig selvføllelse eller så leter de egentlig etter en unsyldning til å omme ut av ekteskapet med egen ære i behold.

 

Det kan ikke være store kjærligheten om man ikke kan tilgi partneren en tabbe.

 

Anonym poster: 76a23ab68f5525d04f854631d22327d4

 

Min eks var utro bak min rygg mens jeg satt hjemme med små barn, og han avviste meg seksuelt (så det er ikke MEG det stod på). Han fortalte disse jentene han var utro med at han var ute etter et forhold, og at han var singel. Han informerte meg ikke at han hadde seg med disse jentene på ferie, slik at jeg ved å ha sex med ham etterpå risikerte å få klamydia, HIV og så videre. Ikke stilig å sitte og grine på legekontor fordi man er redd for at man er blitt smittet med noe uhelbredelig. I tillegg beskyldte han MEG for utroskapet. Siden JEG la på meg 5 (!!) kilo etter 2 fødsler, JEG sluttet å stivsminke meg som en fjortis og JEG ikke gikk med på visse former for sex som gjorde direkte vondt. Gikk mange år før jeg klarte å forstå at det ikke var meg det var noe feil med.

 

Anonym poster: 3e636de83031b38541ec482dba3a676c

[Anonym bruker]

Jeg regner med at de som er sikkre på at de ikke vil tilgi utrosap enten har veldig dårlig selvføllelse eller så leter de egentlig etter en unsyldning til å omme ut av ekteskapet med egen ære i behold.

 

Det kan ikke være store kjærligheten om man ikke kan tilgi partneren en tabbe.

 

Anonym poster: 76a23ab68f5525d04f854631d22327d4

 

Kan det ikke være store kjærligheten hvis man har dårlig selvfølelse da eller?

 

Anonym poster: bbbe8c2d84f0d161ef582798d0408f1b

 

Nei, duuu, det er jo bare de selvsikre jentene mannfolka liker, og som fortjener å være i et godt forhold. Jenter som sliter med noe etter voldtekt, psykisk mishandling, massiv svik fra noen nære og lignende fortjener ikke en mann før de har jobbet med seg selv i mange år alene slik at de er blitt til kvitrende, positive og selvsikre berter.

 

Anonym poster: 3e636de83031b38541ec482dba3a676c

[Anonym bruker]

Jeg regner med at de som er sikkre på at de ikke vil tilgi utrosap enten har veldig dårlig selvføllelse eller så leter de egentlig etter en unsyldning til å omme ut av ekteskapet med egen ære i behold.

 

Det kan ikke være store kjærligheten om man ikke kan tilgi partneren en tabbe.

 

Anonym poster: 76a23ab68f5525d04f854631d22327d4

 

Kan det ikke være store kjærligheten hvis man har dårlig selvfølelse da eller?

 

Anonym poster: bbbe8c2d84f0d161ef582798d0408f1b

 

Nei, duuu, det er jo bare de selvsikre jentene mannfolka liker, og som fortjener å være i et godt forhold. Jenter som sliter med noe etter voldtekt, psykisk mishandling, massiv svik fra noen nære og lignende fortjener ikke en mann før de har jobbet med seg selv i mange år alene slik at de er blitt til kvitrende, positive og selvsikre berter.

 

Anonym poster: 3e636de83031b38541ec482dba3a676c

 

Haha ja virker litt sånn... bra mannen min ikke vet at det er sånn det er da.

 

Anonym poster: bbbe8c2d84f0d161ef582798d0408f1b

[Anonym bruker]

Eksen min kysset ei annen, og det sekundet jeg fant ut av det så forsvant absolutt alle gode følelser jeg hadde for mannen (Og vi hadde vært kjærester i 10 år) så nei, jeg ville ikke tilgitt.

 

Anonym poster: b00e612c36b509724a2a8d5202d57f37

[Fomle84]

Jeg har god selvfølelse, men utroskap hadde jeg ikke tilgitt. Mener at ingen er utro uten at noe er galt med selvfølelsen eller forholdet. En svikter sin partner dypt ved å gå bak ryggen på dem. Og hva med eventuelle kjønnssykdommer en risikerer? Var selv inne på tanken å være utro da jeg og mannen hadde en veeeldig dårlig periode for en del år siden. Men da tenkte jeg samtidig på å gå fra ham for jeg følte meg så lite verdsatt. Hadde nok gjort det slutt, før noe hadde skjedd. I dag har vi verdens beste forhold etter å ha fått snakket skikkelig ut om ting. Mannen er på samme side når det gjelder utroskap. Det viktigste i et forhold for oss er at vi klarer å kommunisere skikkelig og fortelle hverandre alt.. Om andre kunne tilgitt får være opp til dem, jeg ville følt meg så dypt sveket at jeg måtte ha snudd ryggen til...

[holahopp]

Vet dere det? Jeg tror forøvrig at det ikke er stor gjentagelsesfare om en sammen jobber seg gjennom krisen. Det skal nok mye snørr og tårer til for å bearbeide noe slikt og kanskje det dummeste en gjør er å tilgi/fortrenge uten ta tak. Jeg tror definitivt at man kan komme sterkere ut av utroskap. Om min mann hadde vært utro hadde det ikke vært på hue og rævva ut. Jeg hadde krevd en skikkelig prosess, hva utfalket hadde blitt vet jeg ikke.

 

For å være ærlig synes jeg dere som sier at det da automatisk er slutt fremstår umodne og lite reflekterte...

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Jeg tror ikke du har opplevd utroskap, hadde du det hadde du ikke sagt at de som ville kastet mannen sin ut for umodne og lite reflekterte.

 

Har opplevd det og hvis en person kan gjøre så mye vondt mot en annen ser ikke jeg vitsen med å fortsette.

 

Det er selvfølgelig mange forskjellige situasjoner det men hvis det er noe man syns er uakseptabelt hvorfor gjør det nan umoden?

[Guttaboys]

Ja, det vet jeg. Jeg kunne ikke levd i et forhold hvor jeg ikke kunne stolt på mannen min. Og det hadde jeg virkelig ikke gjort etter et utroskap. Jeg vet med meg selv at det hadde kommet noen stikkere når det hadde passet meg, og sånn kan man ikke leve. Det hadde ikke vært riktig for verken meg eller mannen.

 

Men... Om du oppleve rnoe slikt og bruker tid sammen, gjerne også med parterapaut for å bearbeide det. Kan du vite at du vil føle deg utrygg etterpå. På mange måter tror jeg at å gjøre det slutt er den enkle utveien fordi en slipper prosessen. Samtidig tror jeg at en kommer bedre ut av det om en tar seg tiden til å bearbeide det, da enten en ender opp sammen eller fra hverandre. Spesielt når det er barn involvert, for da kan en ikke bare kutte ut den andre.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Når man har barn sammen så kompliserer det det hele, selvfølgelig. Men utroskap isolert sett er ikke noe jeg aksepterer, og man kan vel si det sånn at jeg ikke ville vært interessert i å legge så mye arbeid i å reparere noe jeg mener allerede er ødelagt. Jeg er ikke villig til å leve med en som har hatt sex med en annen, og han ville aldri fått tatt i meg igjen. Der er jeg krystallklar.

[Anonym bruker]

Ja, det vet jeg. Jeg kunne ikke levd i et forhold hvor jeg ikke kunne stolt på mannen min. Og det hadde jeg virkelig ikke gjort etter et utroskap. Jeg vet med meg selv at det hadde kommet noen stikkere når det hadde passet meg, og sånn kan man ikke leve. Det hadde ikke vært riktig for verken meg eller mannen.

 

Men... Om du oppleve rnoe slikt og bruker tid sammen, gjerne også med parterapaut for å bearbeide det. Kan du vite at du vil føle deg utrygg etterpå. På mange måter tror jeg at å gjøre det slutt er den enkle utveien fordi en slipper prosessen. Samtidig tror jeg at en kommer bedre ut av det om en tar seg tiden til å bearbeide det, da enten en ender opp sammen eller fra hverandre. Spesielt når det er barn involvert, for da kan en ikke bare kutte ut den andre.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Når man har barn sammen så kompliserer det det hele, selvfølgelig. Men utroskap isolert sett er ikke noe jeg aksepterer, og man kan vel si det sånn at jeg ikke ville vært interessert i å legge så mye arbeid i å reparere noe jeg mener allerede er ødelagt. Jeg er ikke villig til å leve med en som har hatt sex med en annen, og han ville aldri fått tatt i meg igjen. Der er jeg krystallklar.

 

Problemet er at ikke alle utro partnere ønsker å arbeide med forholdet. Hvis kun den som er bedratt jobber med seg selv og forholdet, så synes jeg det er totalt bortkastet. Min eks var ikke interessert i å krype for meg, eller jobbe for forholdet. Han har ganske enkelt lagt skylden for sin egen utroskap på meg, og mente at jeg måtte da forstå det. Og vet du hva? Jeg tilga først. Hva skjedde etterpå? Joda, siden jeg ikke ble noe fotomodell eller begynte å stivsminke meg igjen, så begynte han å chatte med andre jenter på datingssider igjen, og planla utroskap på nytt.

 

 

Anonym poster: 3e636de83031b38541ec482dba3a676c

[Anonym bruker]

Jeg sa også alltid før at jeg ikke ville tilgi utroskap og at jeg ville gå på dagen. Helt til jeg faktisk opplevde det. Jeg gikk men tok han tilbake. Ting føles helt anderledes ut når man står opp i det. Og når man har barn så blir det litt mer komplisert. Derfor er er det om mulig enda mer egoistisk å være utro når man har barn. vi har det fint på en måte men jeg kommer nok ikke til å klare å tilgi . Men prøver å komme videre. Noe som er litt vanskelig. Så angrer egentlig på at jeg gikk tilbake til han.

 

Anonym poster: dbbf32b2f966e3c70b7cb042cef59410

[håpefull<3]

Mannen min vet at jeg hadde gått fra han på sekundet om jeg oppdaget utroskap, så han hadde aldri turt å gjøre den tabben (så lenge han er glad i meg). Skulle ting forandre seg og han er utro så vet han hva som skjer og har tatt valget selv. Nå har jeg en mann som er så imot utroskap at det er helt vannvittig da, så hadde han mistet interessen for meg så hadde han gått fra meg før han leita etter ei ny.

 

Men jeg skjønner hvorfor folk kan være utro faktisk. Du kan være utrolig glad i mannen din, men alle vet at kriblingen i magen forsvinner med tiden. At det kribler i magen hvis en annen mann tar på deg på en seksuell måte, så kan du lett falle for fristelsen uten at du elsker han, uten at du vil gå fra mannen. Spenning er spenning.

 

Men de som setter pris på det de har faller vel ikke for fristelsen?