Dere som sier dere aldri ville tilgitt utroskap...

[Anonym bruker]

Vet dere det? Jeg tror forøvrig at det ikke er stor gjentagelsesfare om en sammen jobber seg gjennom krisen. Det skal nok mye snørr og tårer til for å bearbeide noe slikt og kanskje det dummeste en gjør er å tilgi/fortrenge uten ta tak. Jeg tror definitivt at man kan komme sterkere ut av utroskap. Om min mann hadde vært utro hadde det ikke vært på hue og rævva ut. Jeg hadde krevd en skikkelig prosess, hva utfalket hadde blitt vet jeg ikke.

 

For å være ærlig synes jeg dere som sier at det da automatisk er slutt fremstår umodne og lite reflekterte...

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

[Anonym bruker]

Ja, det vet jeg,

Like ikkert som at du vet at du ikke ville ha gjort det.

 

Hvordan gjør det meg mer umoden og mindre reflektert enn deg?

 

Anonym poster: f422c11bf7ebbc0f6d8f4b452242c5e0

[Gjest Skofantomet]

Jaja, deg om det.

 

Om mannen virkelig vil være utro, ja så kan han virkelig ikke ha de rette følelsene for meg, og da er det like greit at det er over og ut.

Endret 19. januar 2013 av Skofantomet

[Smyril Line]

Ganske så sikker ja. Både fordi det er det største sviket jeg kan tenke meg (det hadde for meg betydd at han hverken elsker eller respekterer meg, utroskap er å gå over en grense jeg mener bør være helt ukrysselig uansett hva som ellers pågår i forholdet) og fordi jeg selv aldri ville klart å la det ligge. Jeg hadde trukket det frem i en hver krangel i all overskuelig fremtid, brukt det som maktkort og rett og slett blitt en bitter, manipulerende kjerring.

[Beklager - Dysleksi]

Jeg har tilgitt utroskap i et tidligere forhold. det holdt på å ødelege meg fullstedendig...

 

Men det er forsjell på utroskap også. Men er mannen din utro fordi han elsker enn annen dame, da er det vanskelig å kreve mye fra han. Da kan man lett havne i en stiuasjon hvor selvrespekten din vil få seg et skikelig rift.

 

Men jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Håper bare jeg klarer å ha litt selvrespekt i behold i en slik prosess.

Men mest av alt håper jeg jo å slippe. MEN man vet jo ALDRI.

[Vogndilla]

Ja det vet jeg, for klarer han å være utro mot meg så er han ikke den personen jeg trodde han var dermed ingen vits i å fortsette forholdet.

[Anonym bruker]

Jeg kunne sikkert ha tilgitt han hvis han hadde vist nok anger etterpå, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde klart å fortsette å leve sammen med han. Jeg er en ganske usikker person fra før av med lav selvtillit, så etter noe sånt hadde nok usikkerheten og sjalusien spist meg opp hvis jeg ikke hadde gått...

 

Hadde aldri klart å slutte å tenke på hvorfor han gjorde det, om han tenkte på henne når vi hadde sex, om han ønsket han var sammen med henne i stedet når vi kranglet, og ikke minst hadde jeg ikke klart å slippe han ut av syne, og det er jo på ingen måte sunt... Så uansett hvor lite jeg hadde ønsket å gi slipp på han, så hadde det rett og slett ikke gått.

 

Anonym poster: bbbe8c2d84f0d161ef582798d0408f1b

[Anonym bruker]

Ganske så sikker ja. Både fordi det er det største sviket jeg kan tenke meg (det hadde for meg betydd at han hverken elsker eller respekterer meg, utroskap er å gå over en grense jeg mener bør være helt ukrysselig uansett hva som ellers pågår i forholdet) og fordi jeg selv aldri ville klart å la det ligge. Jeg hadde trukket det frem i en hver krangel i all overskuelig fremtid, brukt det som maktkort og rett og slett blitt en bitter, manipulerende kjerring.

 

Jeg sier at jo jeg ikke vet, det eneste jeg vet er at jeg hadde krevd at vi beabeidet det. Det er mulig det hadde vært et utrykk for at forholdet ikke kunne reddes, men forskning på utroskap viser slik jeg har forstått det at folk er utro i alle slags situasjoner. Mange som er utro sier at føleleser for partneren ikke spiller inn.

 

Det jeg reagerer på er at folk er så bastante. Utroskap må bety at han ikke elsker meg etc. Mennesket er ikke svart/ hvitt og det er heller ikke utroskap.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

[Anonym bruker]

Jeg anser utro mennesker slik at de ikke er glad i partneren sin. Du puler ikke andre enn den du elsker. Særlig hvis denne pulinga kan ødelegge familien. De verste tilfellene jeg hører er der mannen sier "men det betydde ingenting": Jaha. Altså, du risikerer familien for noe som ikke en gang betyr noe som helst. Smart.

 

For øvrig, har opplevd utroskap i tidligere samboerforhold og ikke tilgitt, kastet gubben ut. Og gjør det samme med min nåværende samboer. Jeg klarer å styre meg og ikke spre beina for andre enn den jeg er sammen med, uansett om forholdet er i dårlig eller god fase. Klarer en mann ikke å la være å dyppe pikken sin rundt omkring, er han ikke klar for seriøst forhold.

 

Anonym poster: 3e636de83031b38541ec482dba3a676c

[Guttaboys]

Ja, det vet jeg. Jeg kunne ikke levd i et forhold hvor jeg ikke kunne stolt på mannen min. Og det hadde jeg virkelig ikke gjort etter et utroskap. Jeg vet med meg selv at det hadde kommet noen stikkere når det hadde passet meg, og sånn kan man ikke leve. Det hadde ikke vært riktig for verken meg eller mannen.

[Gjest Skofantomet]

Ganske så sikker ja. Både fordi det er det største sviket jeg kan tenke meg (det hadde for meg betydd at han hverken elsker eller respekterer meg, utroskap er å gå over en grense jeg mener bør være helt ukrysselig uansett hva som ellers pågår i forholdet) og fordi jeg selv aldri ville klart å la det ligge. Jeg hadde trukket det frem i en hver krangel i all overskuelig fremtid, brukt det som maktkort og rett og slett blitt en bitter, manipulerende kjerring.

 

Jeg sier at jo jeg ikke vet, det eneste jeg vet er at jeg hadde krevd at vi beabeidet det. Det er mulig det hadde vært et utrykk for at forholdet ikke kunne reddes, men forskning på utroskap viser slik jeg har forstått det at folk er utro i alle slags situasjoner. Mange som er utro sier at føleleser for partneren ikke spiller inn.

 

Det jeg reagerer på er at folk er så bastante. Utroskap må bety at han ikke elsker meg etc. Mennesket er ikke svart/ hvitt og det er heller ikke utroskap.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Men å leve med en mann som har vært utro, så kan det jo ganske så sannsynlig gjøres igjen, litt respekt for selv må en vel ha?

[Anonym bruker]

Ganske så sikker ja. Både fordi det er det største sviket jeg kan tenke meg (det hadde for meg betydd at han hverken elsker eller respekterer meg, utroskap er å gå over en grense jeg mener bør være helt ukrysselig uansett hva som ellers pågår i forholdet) og fordi jeg selv aldri ville klart å la det ligge. Jeg hadde trukket det frem i en hver krangel i all overskuelig fremtid, brukt det som maktkort og rett og slett blitt en bitter, manipulerende kjerring.

 

Jeg sier at jo jeg ikke vet, det eneste jeg vet er at jeg hadde krevd at vi beabeidet det. Det er mulig det hadde vært et utrykk for at forholdet ikke kunne reddes, men forskning på utroskap viser slik jeg har forstått det at folk er utro i alle slags situasjoner. Mange som er utro sier at føleleser for partneren ikke spiller inn.

 

Det jeg reagerer på er at folk er så bastante. Utroskap må bety at han ikke elsker meg etc. Mennesket er ikke svart/ hvitt og det er heller ikke utroskap.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

Men kan du svare på hvorfor du mener folk som har et annet standpunkt enn deg i dette er mer umodne og mindre reflekterte? For dette er jeg vldig nysgjerrig på.

 

Er man ikke reflektert om man har tenkt nøye gjennom ting men kommet til et annet standpunkt enn deg?

 

Anonym poster: f422c11bf7ebbc0f6d8f4b452242c5e0

[Anonym bruker]

Ja, det vet jeg. Jeg kunne ikke levd i et forhold hvor jeg ikke kunne stolt på mannen min. Og det hadde jeg virkelig ikke gjort etter et utroskap. Jeg vet med meg selv at det hadde kommet noen stikkere når det hadde passet meg, og sånn kan man ikke leve. Det hadde ikke vært riktig for verken meg eller mannen.

 

Men... Om du oppleve rnoe slikt og bruker tid sammen, gjerne også med parterapaut for å bearbeide det. Kan du vite at du vil føle deg utrygg etterpå. På mange måter tror jeg at å gjøre det slutt er den enkle utveien fordi en slipper prosessen. Samtidig tror jeg at en kommer bedre ut av det om en tar seg tiden til å bearbeide det, da enten en ender opp sammen eller fra hverandre. Spesielt når det er barn involvert, for da kan en ikke bare kutte ut den andre.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

[Smyril Line]

Ganske så sikker ja. Både fordi det er det største sviket jeg kan tenke meg (det hadde for meg betydd at han hverken elsker eller respekterer meg, utroskap er å gå over en grense jeg mener bør være helt ukrysselig uansett hva som ellers pågår i forholdet) og fordi jeg selv aldri ville klart å la det ligge. Jeg hadde trukket det frem i en hver krangel i all overskuelig fremtid, brukt det som maktkort og rett og slett blitt en bitter, manipulerende kjerring.

 

Jeg sier at jo jeg ikke vet, det eneste jeg vet er at jeg hadde krevd at vi beabeidet det. Det er mulig det hadde vært et utrykk for at forholdet ikke kunne reddes, men forskning på utroskap viser slik jeg har forstått det at folk er utro i alle slags situasjoner. Mange som er utro sier at føleleser for partneren ikke spiller inn.

 

Det jeg reagerer på er at folk er så bastante. Utroskap må bety at han ikke elsker meg etc. Mennesket er ikke svart/ hvitt og det er heller ikke utroskap.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Ok, DU vet ikke, det kan du si fordi du kjenner deg selv. JEG vet, fordi JEG kjenner meg selv. Er det så vanskelig?

 

Folk er så utrolig selvsentrerte her inne! Ikke selvopptatte, men hele verdensanskuelsen bunner jo helt og holdent i ens egne oppfatninger og erfaringer, gluggene for innsikt i andres oppfatninger og opplevelser er helt lukket? Fascinerende!

 

Jeg kunne aldri, aldri levd med følelsene jeg hadde sittet igjen med etter et slik overtramp og tillitsbrudd. Sånn er det bare, det handler jo ikke om å være vrang!

[2barns mor]

Før var jeg veldig bastant på dette om at hvis mannen var utro, var det over og ut med en gang... men NÅ derimot... utroskapen hans kom opp for fire måneder siden, ingen avgjørelse er tatt fra min side. Jeg elsker han fremdeles... Forholdet ble avsluttet på dagen (har sikre kilder!) Går i parterapi og han til ene-samtaler. Han mangler fremdeles ord på hva som var grunnen til at dette skjedde, men det er noe han jobber med sammen med psykologen for å finne ut. Han har lovet meg et forklaring - en dag. Ingen vet hvor veien går for oss, men det er helt opp til meg...

[Smyril Line]

Ganske så sikker ja. Både fordi det er det største sviket jeg kan tenke meg (det hadde for meg betydd at han hverken elsker eller respekterer meg, utroskap er å gå over en grense jeg mener bør være helt ukrysselig uansett hva som ellers pågår i forholdet) og fordi jeg selv aldri ville klart å la det ligge. Jeg hadde trukket det frem i en hver krangel i all overskuelig fremtid, brukt det som maktkort og rett og slett blitt en bitter, manipulerende kjerring.

 

Jeg sier at jo jeg ikke vet, det eneste jeg vet er at jeg hadde krevd at vi beabeidet det. Det er mulig det hadde vært et utrykk for at forholdet ikke kunne reddes, men forskning på utroskap viser slik jeg har forstått det at folk er utro i alle slags situasjoner. Mange som er utro sier at føleleser for partneren ikke spiller inn.

 

Det jeg reagerer på er at folk er så bastante. Utroskap må bety at han ikke elsker meg etc. Mennesket er ikke svart/ hvitt og det er heller ikke utroskap.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Og så kan jeg legge til at det spiller ngen rolle for meg hvorfor han er utro eller hva han legger i det av følelser, det er ikke det som er poenget. Jeg kan ikke leve med AT han har vært utro.

[Anonym bruker]

21:42

 

En er umoden når en har enkle løsninger klar for kompliserte problemstillinger ja. Det er selvsagt kun min mening.

 

Skofantomet

 

Selvrespekt? Jeg tror for å være ærlig at de som våger å ta tyren ved hornene er tøffere og sikrere på seg selv enn dem som gjør det slutt på stedet for å ikke tape ansikt. Her finnes det selvsagt gråsoner, men jeg snakker ikke om å sette en strek over utroskap i frykt for å leve alene. Det blir også en enkel løsning.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

[Anonym bruker]

Tipper du har tilgitt en utro mann selv HI.? Høres ut som du prater av erfaring...og ja jeg hadde ALDRI tilgitt. Sparket han ut med det samme. Jeg lover mitt liv på det.....

Det hadde aldri fungert. Jeg hadde aldri stolet på vedkommende igjen. Aldri.

 

Anonym poster: a24f620cab0867cd7bd0985c3c9b777a

[Gjest Skofantomet]

21:42

 

En er umoden når en har enkle løsninger klar for kompliserte problemstillinger ja. Det er selvsagt kun min mening.

 

Skofantomet

 

Selvrespekt? Jeg tror for å være ærlig at de som våger å ta tyren ved hornene er tøffere og sikrere på seg selv enn dem som gjør det slutt på stedet for å ikke tape ansikt. Her finnes det selvsagt gråsoner, men jeg snakker ikke om å sette en strek over utroskap i frykt for å leve alene. Det blir også en enkel løsning.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Det kommer jo helt ann på. De fleste som tilgir gjør det for redsel av å være alene.

[Kyllingbein]

Jeg hadde aldri tilgitt utroskap. 'skal jeg da påstå at du er naiv og har liten selvrespekt fordi du velger å tilgi? Nei, det er ikke så enkelt.

 

Jeg tror det er fullt mulig for en mann eller kvinne å begå en feil, lære av denne og aldri gjøre det igjen. De som greier å tilgi dette er større mennesker enn meg selv. Og har antagelig større selvtillit.

 

Jeg tror også gjentakelsesfaren kan være stor i mange tilfeller.

 

Jeg kunne ikke tilgitt, mye fordi jeg mener at livet går videre, det finnes flere fisker i havet, flere måter å leve et liv på osv. Jeg hadde nok aldri greid å stole på partneren igjen og hadde enten: aldri latt han reise bort/dra på festligheter ol uten meg igjen - eller alltid hatt dårlige tanker og synkende selvtillit hver gang han dro på en jobbtur, guttetur, bytur osv.

 

Det første er slemt mot han, det andre er slemt mot meg selv.

[Smyril Line]

21:42

 

En er umoden når en har enkle løsninger klar for kompliserte problemstillinger ja. Det er selvsagt kun min mening.

 

Skofantomet

 

Selvrespekt? Jeg tror for å være ærlig at de som våger å ta tyren ved hornene er tøffere og sikrere på seg selv enn dem som gjør det slutt på stedet for å ikke tape ansikt. Her finnes det selvsagt gråsoner, men jeg snakker ikke om å sette en strek over utroskap i frykt for å leve alene. Det blir også en enkel løsning.

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

 

Jeg elsker mannen min over alt på jord, og kan ikke forestille meg livet uten ham. Så å kalle det en enkel løsning å gå, er fullstendig latterlig.

Men du mangler jo også fullstendig evne til å sette deg inn i andres tankegang, så det nytter jo ikke forklare eller diskutere mer. Jeg skjønner hva du mener, flott for deg at du klarer å holde muligheten for forsoning åpen, men sånn er det altså ikke for alle.

[Tante Gustava]

Jeg gjorde det i et tidligere forhold. Aldri mer. Det ødela mange år av livet mitt og min selvfølelse.

Jeg er overbevist om at om min mann var utro så ville det bety at han ikke hadde de følelsene for meg som jeg trodde og forventet i et ekteskap. Og jeg vet at jeg ikke ville kunne glemme det og at det for alltid ville gnage i bakhodet mitt.

Jeg føler meg i en alder av 36 år både moden og reflektert på dette, også med tanke på at dette er noe jeg har erfart tidligere i livet. At du mener at du er mer moden og reflektert enn meg bare fordi vi har forskjellig syn på dette, får stå for din egen regning. Du må gjerne tilgi, men jeg syns det er litt spesielt at du mener din måte å reagere på er bedre enn en annens.

[Anonym bruker]

Jeg regner med at de som er sikkre på at de ikke vil tilgi utrosap enten har veldig dårlig selvføllelse eller så leter de egentlig etter en unsyldning til å omme ut av ekteskapet med egen ære i behold.

 

Det kan ikke være store kjærligheten om man ikke kan tilgi partneren en tabbe.

 

Anonym poster: 76a23ab68f5525d04f854631d22327d4

[Anonym bruker]

Tipper du har tilgitt en utro mann selv HI.? Høres ut som du prater av erfaring...og ja jeg hadde ALDRI tilgitt. Sparket han ut med det samme. Jeg lover mitt liv på det.....

Det hadde aldri fungert. Jeg hadde aldri stolet på vedkommende igjen. Aldri.

 

Anonym poster: a24f620cab0867cd7bd0985c3c9b777a

Tipper du har tilgitt en utro mann selv HI.? Høres ut som du prater av erfaring...og ja jeg hadde ALDRI tilgitt. Sparket han ut med det samme. Jeg lover mitt liv på det.....

Det hadde aldri fungert. Jeg hadde aldri stolet på vedkommende igjen. Aldri.

 

Anonym poster: a24f620cab0867cd7bd0985c3c9b777a

 

 

Det har jeg ikke nei, men jeg har har hatt utroskap i ulike former tett innpå meg likevel. Jeg har mer respekt for de som ikke kastet ut mannen på dagen men gitt det tid. De har det også bedre etterpå, men det er ikke alle som har endt opp sammen av dem heller. De som har kastet ut den utro på dagen har så godt som alle opplevd at den utro dro rett til den andre og de selv ble sittende igjen i oppløsing og hatt det skikkelig vondt. De er også bittre i ettertid.

 

 

 

Anonym poster: 85fe3d538012baa9d144d11819c62fe9

[Anonym bruker]

Jeg regner med at de som er sikkre på at de ikke vil tilgi utrosap enten har veldig dårlig selvføllelse eller så leter de egentlig etter en unsyldning til å omme ut av ekteskapet med egen ære i behold.

 

Det kan ikke være store kjærligheten om man ikke kan tilgi partneren en tabbe.

 

Anonym poster: 76a23ab68f5525d04f854631d22327d4

 

Kan det ikke være store kjærligheten hvis man har dårlig selvfølelse da eller?

 

Anonym poster: bbbe8c2d84f0d161ef582798d0408f1b