Avhengi av en mann?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid sett på meg selv som uavhengi, en feminist, jeg skal ikke noen gang bli avhengi av en mann- slik som mange kvinner i min familie har vært.

 

Helt til jeg fikk barn.

 

Jeg har barn med to forskjellige menn, og det jeg har opplevd (eller brent meg på) er at menn spiller på lag så lenge de vil- eller så lenge de gidder!

 

Finner de på at de vil forlate deg, så gjør de det. Det faktum at minstemann ikke hadde fått barnehageplass enda, ble mor sitt problem. Økonomisk hjelp? Hvorfor det? "Du burde få deg en kveldsjobb på kiwi når mora de kan passe barnet mitt!"

 

Finner de på at de ikke vil være pappa lenger, så dropper de bare å ta tlf. På ubestemt tid. "Du skjønner det, jeg trenger til for meg selv!"

 

"Alkohol er da vel ikke noe problem rundt barn? Jeg lar bare mamsen ta ansvaret for dem!"

 

Ser mange skriver her at de er uavhengi. Ja det stemmer vel det, så lenge det passer for faren til barna dine. Min påstand er at den dagen du får barn er den dagen du må begynne å tilrettelegge for en mann.

 

Og nei, det er ikke bare jeg som har håpløs smak ,jeg kunne fortalt deg skremmende mange historier jeg har blitt fortalt av venner, kollegaer, div familiemedlemmer osv osv..

 

Anonym poster: 56b5715fde512ec32034d32003faef9a

[♥Madam Mim♥]

Ja, jeg er avhengig av samboeren min og nøler heller ikke med å innrømme det :-)

 

Hadde sikkert klart meg som alenemor også, men tror jeg kunne fått det tøft med å tilpasse meg den tilværelsen.

 

I vårt forhold er vi likeverdige partnere både økonomisk og gjøremål så jeg er ikke underdanig eller noe slikt. Jeg er bare så vandt til å ha han hos meg. Vi stiller opp for hverandre i tykt og tynt og vi stoler 100% på hverandre.

 

Vi har vært sammen siden jeg var 16 år, nå er jeg 27. Det å skulle bli alene uten han er rett og slett en så fjern tanke at jeg klarer ikke forestille meg det engang!! Selvsagt har vi våre ups and downs, men vi finner alltid ut av det :-)

[LillaGorilla♥♥]

Jeg vil påstå at mannen min er rimelig avhengig av meg også, altså. Både økonomisk og praktisk.

[LilleBamBam+EnTil]

Ja desverre kjenner jeg meg igjen. Noen menn er slik, men ikke alle. Gjennom våre barn blir vi avhengig av de. MEN bare til et visst punkt, etter det må vi sette foten ned.....for våre barns skyld

[Smyril Line]

Ja, jeg er avhengig av samboeren min og nøler heller ikke med å innrømme det :-)

 

Hadde sikkert klart meg som alenemor også, men tror jeg kunne fått det tøft med å tilpasse meg den tilværelsen.

 

I vårt forhold er vi likeverdige partnere både økonomisk og gjøremål så jeg er ikke underdanig eller noe slikt. Jeg er bare så vandt til å ha han hos meg. Vi stiller opp for hverandre i tykt og tynt og vi stoler 100% på hverandre.

 

Vi har vært sammen siden jeg var 16 år, nå er jeg 27. Det å skulle bli alene uten han er rett og slett en så fjern tanke at jeg klarer ikke forestille meg det engang!! Selvsagt har vi våre ups and downs, men vi finner alltid ut av det :-)

 

Omtrent samme her. Avhengig ikke i den forstand at jeg ikke vil klare meg på egenhånd om han skulle dø eller dumpe meg, men vi er sterkt knyttet og utgjør et team i hverdagen.

[Espoir]

Da har du jo vært riktig uheldig med valg av menn. Jeg har bare god erfaring - det fins heldigvis mange hederlige, skikkelige fyrer der ute også.

[Anonym bruker]

Jeg vil påstå at mannen min er rimelig avhengig av meg også, altså. Både økonomisk og praktisk.

Hadde jeg oppført meg som faren til mine to eldste barn så ville det blitt månelys! Barnevernet hadde blitt kobblet inn og jeg ville blitt dømt nord og ned av mine omgivelser..

 

Når en mann oppfører seg tvilsomt så er alle der med en gang, for å forstå og bortforklare den dårlige oppførselen.

 

Det er derfor jeg mener menn har mye større frihet enn kvinner.

 

Anonym poster: 56b5715fde512ec32034d32003faef9a

[Elsker livet]

Jeg vil nok slite litt om jeg skulle bli alene med tanke på at jeg ikke hadde fått så mye hjelp med barna, og jeg måtte ha ordnet mer praktiske ting selv. Men det hadde gått det også. Har mange andre i livet mitt som kan hjelpe til ved behov.

 

Økonomisk ville jeg klart meg fint. Min mann hadde fått det hardt økonomisk og praktisk med tanke på barna, om jeg valgte å gå ut av ekteskapet. Alle som skaper relasjoner til hverandre lager nok en viss avhengighet til hverandre.

[Anonym bruker]

Aspoir: Jeg håper det varer. Det trodde nemelig jeg også, i mange år.

 

Anonym poster: 56b5715fde512ec32034d32003faef9a

[LillaGorilla♥♥]

Jeg vil påstå at mannen min er rimelig avhengig av meg også, altså. Både økonomisk og praktisk.

Hadde jeg oppført meg som faren til mine to eldste barn så ville det blitt månelys! Barnevernet hadde blitt kobblet inn og jeg ville blitt dømt nord og ned av mine omgivelser..

 

Når en mann oppfører seg tvilsomt så er alle der med en gang, for å forstå og bortforklare den dårlige oppførselen.

 

Det er derfor jeg mener menn har mye større frihet enn kvinner.

 

Anonym poster: 56b5715fde512ec32034d32003faef9a

 

I mitt miljø får faktisk mannfolk som stikker fra ansvaret sitt, og driter i ungene sine, så øra flagrer.

Både fra familie og vennekrets. Jeg kan garantere at min mann hadde fått seg ei alvorlig skrape fra både sine foreldre og sine søsken om han hadde begynt å gi f*** i ungene sine.

[Anonym bruker]

Jeg klarte heldigvis å være uavhengig av han - for nå sitter jeg alene med min nydelige lille datter - og jeg har det faktisk bedre uten ham.

 

Tror som de over beskriver; man må kunne stole 100% på en mann man får barn med. Det er nesten så jeg skulle ønske jeg visste hvordan han kom til å bli før vi fikk barn. Det var mer slitsomt å bo sammen med han, fordi jeg hadde forventninger til at han skulle hjelpe, avlaste og ta sin del uten at man måtte mase daglig. Forventningen ble knust omtrent daglig, og jeg gjorde meg i hvert fall mindre avhengig av han etter hvert som tiden gikk. Han stiller opp og er en flink pappa når han har samvær, men om det varer er jeg usikker på da han er beskrevet som umoden..

 

Meeen, det finnes utrolig gode menn der ute óg, vi har vel bare vært litt uheldige

 

Anonym poster: b80518ada6551334973b5dbc85f361bd

[Gjest Lykke Fryd ♥]

"Ser mange skriver her at de er uavhengi. Ja det stemmer vel det, så lenge det passer for faren til barna dine. Min påstand er at den dagen du får barn er den dagen du må begynne å tilrettelegge for en mann."

 

Det er jeg veldig uenig i. Jeg er også alenemamma med et barn hvis far aldri stiller opp. Så jeg stiller opp, hver dag og hele tiden. Jeg er slett ikke avhengig av en mann verken for å kunne ta vare på barnet mitt, for å kunne gi omsorg, for å kunne ta ferdig min bachelor eller for å leve livet mitt.

 

Man tar utgangspunkt i at man må klare seg selv og forbausende nok så gjør man også ofte det. Man er så uavhengig som man ønsker å være.

[håpefull<3]

Jeg er langt fra avhengig av mannen, og hadde fint klart meg alene. Han derimot er temmelig avhengig av meg. Blir det slutt en gang skal jeg nyte livet alene, men sånn som ting er i dag håper jeg jo det holder fordi vi trives i hverandres selskap og har det godt sammen.

 

Endret 19. januar 2013 av håpefull<3

[Anonym bruker]

Jeg vil nok slite litt om jeg skulle bli alene med tanke på at jeg ikke hadde fått så mye hjelp med barna, og jeg måtte ha ordnet mer praktiske ting selv. Men det hadde gått det også. Har mange andre i livet mitt som kan hjelpe til ved behov.

 

Økonomisk ville jeg klart meg fint. Min mann hadde fått det hardt økonomisk og praktisk med tanke på barna, om jeg valgte å gå ut av ekteskapet. Alle som skaper relasjoner til hverandre lager nok en viss avhengighet til hverandre.

 

Ikke for å være frekk, men er ikke du hjemmeværende og mannen din lege. Dere har veldig god økonomi (skriver du flere steder) når du ikke jobber, da trekker jeg den slutning at mannen din har god inntekt. Og så vil han slite mest økonomisk sier du. Du trenger ikke svare, men bare syns det hørtes så rart ut.

 

Anonym poster: 45bcf7435f42fb1fb113653a53aac75e

[Anonym bruker]

Er avhengig av min mann mest følelsmessig, uten han går virkelig dagene sakte hvis han er på jobbreise eller annet. Vi er våres bestevenner, men når det kommer til alt praktiske ville jeg klart meg fint uten. Er den som tjener mest, husarbeid deler vi likt som regel og er like handy som min mann. Barna bryr vi oss like mye om så han ville stilt opp like mye hvis det skulle bli slutt.

 

Anonym poster: cea3613e90f57e8b420f6465f67e757a

[Elsker livet]

Jeg vil nok slite litt om jeg skulle bli alene med tanke på at jeg ikke hadde fått så mye hjelp med barna, og jeg måtte ha ordnet mer praktiske ting selv. Men det hadde gått det også. Har mange andre i livet mitt som kan hjelpe til ved behov. Økonomisk ville jeg klart meg fint. Min mann hadde fått det hardt økonomisk og praktisk med tanke på barna, om jeg valgte å gå ut av ekteskapet. Alle som skaper relasjoner til hverandre lager nok en viss avhengighet til hverandre.

Ikke for å være frekk, men er ikke du hjemmeværende og mannen din lege. Dere har veldig god økonomi (skriver du flere steder) når du ikke jobber, da trekker jeg den slutning at mannen din har god inntekt. Og så vil han slite mest økonomisk sier du. Du trenger ikke svare, men bare syns det hørtes så rart ut. Anonym poster: 45bcf7435f42fb1fb113653a53aac75e

 

Han er lege, noe som gir god inntekt. Men det er ikke den alene som gir oss god økonomi. Med hjemmeværende kone, 4 barn og faste utgifter vi har forpliktet oss til hadde det vel akkurat gått rundt med inntekten han har som lege. Han er også bonde og vi eier alt 50/50. Han vil måtte kjøpe meg ut, noe som vil gå ut over økonomien hans da gården og alt av verdier der og på huset vårt skal deles i to ved ett brudd. Samtidig vil han måtte betale barnebidrag ut fra hans og min inntekt. Han vil slite med at han får ha barna lite, må ordne alt det praktiske der selv, ta seg av huset, innkjøp, matlaging og klær. Noen han egentlig ikke har kapasitet til slik han jobber i dag.

[Anonym bruker]

La meg bytte ut ordet avhengi med ordet fri. Menn er mye friere en vi kvinner!

 

hi

 

Anonym poster: 56b5715fde512ec32034d32003faef9a

[Anonym bruker]

Avhengig og avhengig... Mannen min er like avhengig av meg. Om vi hadde skilt oss hadde jeg nok hatt rett på rikelig med penger både i barnebidrag, overgangsstønad, ekstra barnetrygd osv osv. I Norge skal man være ganske usselt stelt for å bli fattig som aleneforelder. Jeg har tilgang på både personalbolig og barnehage gjennom jobben min (som jeg elsker) så jeg hadde klart meg fint.

 

Anonym poster: 338ee880e413e11b3768f47bf7f3e355

[Gjest yrild]

Både jeg og min mann er avhengige av hverandre, både praktisk, økonomisk og følelsesmessig. Det betyr ikke at vi ikke hadde klart oss alene, men at det hadde vært veldig vanskelig på mange plan.

 

Er veldig glad for at vi i tillegg til avhengigheten har våre separate liv med egne venner og gode jobber.

 

Mannen min ville uansett aldri latt meg sitte med all dritten alene... Det betyr ikke at han ikke kan forlate meg, men at han ville tenkt først og fremst på barna og derved ikke bare dratt og overlatt alt til meg. Han er anstendig oppdratt og med mye empati. Det er en av grunnene til at jeg elsker ham :-)

[Anonym bruker]

Både jeg og min mann er avhengige av hverandre, både praktisk, økonomisk og følelsesmessig. Det betyr ikke at vi ikke hadde klart oss alene, men at det hadde vært veldig vanskelig på mange plan.

 

Er veldig glad for at vi i tillegg til avhengigheten har våre separate liv med egne venner og gode jobber.

 

Mannen min ville uansett aldri latt meg sitte med all dritten alene... Det betyr ikke at han ikke kan forlate meg, men at han ville tenkt først og fremst på barna og derved ikke bare dratt og overlatt alt til meg. Han er anstendig oppdratt og med mye empati. Det er en av grunnene til at jeg elsker ham :-)

 

Ja, det tror du nå!

 

 

Anonym poster: 666a887e14d06f1e84e540720ed57f1e

[Anonym bruker]

Aspoir: Jeg håper det varer. Det trodde nemelig jeg også, i mange år.

 

Anonym poster: 56b5715fde512ec32034d32003faef9a

 

Kjenner jeg er så dritt lei av dere som hele tiden skal komme med det våset om at: "alle menn er kan være utro" eller "pass deg nå, plutselig flytter han fra deg", "du kan aldri bli trygg på en mann"........

 

Fordet om dere har dårlig erfaring med en eller flere menn så

betyr jo ikke det at alle menn potensielt er drittsekker?

 

Så svaret til Hi er; JA JEG ER AVHENGIG AV MIN MANN, JEG ELSKER HAN, VI HAR TRE BARN SAMMEN, HAN ER MIN BESTE VENN, LIVET MITT HADDE VÆRT UTROLiG KJIPT TEN HAN!! (wops, capslock plutselig gitt....).

 

Anonym poster: 2f73611567fd17019e3d67bdc7f11f04

[☆☆☆]

Eg er ikkje meir avhengig enn han..

[Gjest yrild]

Ja det tror jeg nå. Har aldri sett ham så rasende som når en venn av oss forlot en venninne av oss for en forelskelse når datteren deres var 1 1/2. Søsteren hans kastet ut mannen sin og han oppførte seg som en dust, noe som gjør at min mann er veldig fintfølende når det gjelder slikt.

 

Han ville også blitt hundset av sin familie hvis han ikke tok vare på barna sine på beste vis. Så ja.. Jeg er rimelig sikker på at han ville gjort det mest mulig skånsomt for barna uansett hva han ville følt for meg eller vårt forhold.

[Vogndilla]

Jeg er følelsesmessig avhengig av han, men ellers kunne jeg klart meg selv om jeg hadde måttet. Men det hadde vært utrolig tøft og en stor sorg...

[Anonym bruker]

"Ser mange skriver her at de er uavhengi. Ja det stemmer vel det, så lenge det passer for faren til barna dine. Min påstand er at den dagen du får barn er den dagen du må begynne å tilrettelegge for en mann."

 

Det er jeg veldig uenig i. Jeg er også alenemamma med et barn hvis far aldri stiller opp. Så jeg stiller opp, hver dag og hele tiden. Jeg er slett ikke avhengig av en mann verken for å kunne ta vare på barnet mitt, for å kunne gi omsorg, for å kunne ta ferdig min bachelor eller for å leve livet mitt.

 

Man tar utgangspunkt i at man må klare seg selv og forbausende nok så gjør man også ofte det. Man er så uavhengig som man ønsker å være.

Nei, men for ditt barns del er du vel opptatt av at faren skal stille opp? Det er der jeg mener tilretteleggingen begynner. Jeg setter mine egne behov til side og står på pinne for barnas far, for barna mine trenger pappaen sin!

 

Anonym poster: 56b5715fde512ec32034d32003faef9a