Dere som har fått barn veldig unge..

[mrsrogaland.]

Å jada. Det hører jeg stadig vekk. Er 20 år og har en sønn på 1 år. Nei, jeg føler ikke jeg går glipp av noe. Jeg valgte bare å gå den veien litt tidligere.

[Anonym bruker]

Jeg var 19 år da vi ble gravid med første (planlagt), og fikk nr. 2 ett par år etterpå (også planlagt). Har faktisk aldri fått noen spesielle kommentarer på alderen min, det har ikke mannen min heller. Har fått høre at jeg SER veldig ung ut, men ikke i sammenheng med barna.

 

Jeg har fått reist veldig mye før jeg fikk barn, og har ikke droppet skole pga. graviditeter. Har alltid sett på utdannelse som min "jobb". Min jobb er å gjøre det bra på eksamner. Noen ganger har jeg måttet reist for å drive med forskning (liten jobb utenfor skolen), og da har jo barna en far som er hjemme.

 

Holder nå på med en mastergrad og koser meg som studentmamma. Når man er to om å få barn så føler jeg at man stiller mye friere som foreldre. En kan dra ut å "lufte seg" etter at barna er lagt, mens den ene sitter hjemme. Så føler virkelig ikke at jeg har gått glipp av noe - føler at jeg har store muligheter og utfordringer forran meg. Men jeg kan godt forstå at unge som er alene med barn kan føle situasjonen mer låst.

 

Anonym poster: db6682778ab1539afde062d620db2035

Mye av dette kunne jeg skrevet selv! Ble også planlagt gravid da jeg var 19 og har fått to barn med to års mellomrom. Å være studentmamma ser jeg på som utelukkende positivt. Jeg har en hverdag som er så strukturert at det er lett å få lest, og karakterene blir deretter. Dessuten har barna korte dager i bhg og det er aldri noe problem om barna er syke. Hverdagen er utrolig fleksibel og det er gull når man er småbarnsmor.

Her er vi begge studenter, men vi har kjøpt oss hus (med hage) og har en stabil økonomi allikevel. Jeg tenker det er greit at barna kan få være med å forme familien og å se at man ikke får de beste jobbene uten å jobbe for det. Det er så mange ungdommer som tror penger er noe som bare dukker opp av seg selv.

Jeg blir mest irritert over de som automatisk tenker at jeg er alenemor og på fylla annenhver helg fordi jeg er "ung mor". Heldigvis er det ikke så mange av dem..

Jeg fikk også reist før jeg fikk barn og ser ikke problemet med å reise med barna. De kan da være med på opplevelser som ikke innebærer charter de også. Det blir andre opplevelser, men det betyr da ikke at det ikke er like gode opplevelser?

Ellers får jeg mange av de samme spørsmålene som deg HI og nei, jeg føler da ikke at jeg går glipp av noe. Derimot er hverdagen beriket og føles mye mer meningsfull nå en tidligere. Jeg har et klart mål med studiene og en mye sterkere motivasjon enn jeg hadde før jeg ble gravid (selv om motivasjonen forsåvidt var sterk da også).

Jeg har utelukkende positive erfaringer med å være ung mor, men jeg ser ikke ned på eller dømmer de som velger å vente heller. Å få barn er noe man bør gjøre når man føler det er riktig selv, ikke når andre mener at det er riktig - med unntak av ytterpunktene kanskje..

 

Anonym poster: 26e7443db20ba474fa5b636b570260d9

[Anonym bruker]

Åh, det var gøy å lese litt om deg, nr. 27 Vi har nok en veldig lik hverdag.

 

Er også helt enig med det siste du skrev - man må få barn når det passer for en selv, og ikke når det passer for andre (om man så er 19 eller 35 +). Samtidig syns jeg det bør bli mer akseptert å tenke litt utenfor boksen. Det passer ikke alle å leve A4-livet, der man følger visse kriterier etter en bestemt rekkefølge (feste-reise-utdannelse-jobb i x antall år- mann - giftemål- barn).

 

Det er klart det blir mange fordommer mot de som er unge mødre, da det er mange ufornuftige unge mødre som blogger og stikker nesen frem på tv-skjermen - så da er det vanskelig for mange seere å skille "vanlige unge mødre" fra de ufornuftige de har sett og hørt om i mediene. Mediene er ekstremt mektige - den "fjerde statsmakt" vil mange si.

 

Anonym poster: db6682778ab1539afde062d620db2035

[<3]

Fikk min datter da jeg var 20, har aldri fått sånne kommentarer. Det eneste viktige jeg virkelig føler å ha gått glipp av er en god utdannelse, det plager meg. Så er vel bare å brette opp ermene og sette seg på skolebenken, selv om man har små å ta seg av.

[Anonym bruker]

Fikk barn som 19-åring og fikk høre det da barnet mitt var baby. Var flere som mente jeg skulle ta abort fordi jeg måtte feste fra meg... Det har jeg absolutt ikke hatt behov for etter jeg fikk barn. Det eneste negative tror jeg må være at jeg ikke kan studere i utlandet. Det har jeg SÅ lyst til!

 

Anonym poster: 82fbdb364111eee99afc70bd9fc451ad

[Anonym bruker]

Er 20 år å være veldig ung?

 

Ei i klassen min fikk baby da hun var 15 år. DET er veldig ungt.

 

Anonym poster: 39d196d48d8d67e3d82274f0b954c3cc

Selvom folk får unger når de akkurat har tråkka ut av sparkebuksa, betyr ikke det at en 20-åring ikke er en veldig ung mor

 

Anonym poster: c6abe05942f071818fede09ad9de4cc9

[MissZanta]

Var 17 når den første kom, er 29 nå med tre barn og samme far. Han er 3 år eldre. Utdanning har vi begge fullført og har gode jobber, jeg har leder jobb. Enebolig, biler og god økonomi.

 

Ikke gått glipp av noe og angrer ikke på noe. Heller at et gjorde meg mer ansvarsbevist og voksen

[Anonym bruker]

Fra et fysiologisk perspektiv er det strålende å få barn når man er rundt 20 år. Jeg er gravid for første gang i en alder av 34 og angrer på at jeg ikke gjorde dette tidligere. Snittalder for førstegangsfødende i Oslo var 31 år i 2012.

Jeg er jo ikke supergammel, men når jeg tenker på at jeg kommer til å ha en skolestarter når jeg er 40, konfirmant når jeg er 49 etc. kjenner jeg at jeg blir litt "svett". Jeg tenker også litt på alder til svigerforeldre og mine foreldre som nå opplever å få sitt første barnebarn på et relativt sent tidspunkt.

Jeg vil jo at Nurket skal få ha besteforeldrene sine så lenge som mulig.

Det jeg tenker må være mest utfordrende er det økonomiske aspektet og at det kanskje er vrient å få tatt en universitets- eller høgskoleutdannelse på normert tid ... eller?

 

Jeg kan vel bare svare for meg selv, men. Vi fikk første gutten da jeg var 18år. Akkurat ferdig med 2.året vgs. Samboeren jobbet som lærling i et entrepenørfirma. Ble litt trangt økonomisk i begynnelsen, men vi klarte oss, var heldige å få leie et hus til mamma og pappa (de har 2 hus, leier ut et).

 

Jeg hadde et år permisjon, så begynte jeg på allmenn påbygging, etter det begynte jeg på 1året sykepleier, ble gravid igjen, tok et år permisjon, deretter fullførte jeg utdannelsen.

 

Midt opp i dette skadet samboeren min seg i en arbeidsulykke, knakk ryggen. Han måtte da omskolere seg, da jeg hadde litt over 1år igjen på sykepleien begynte han på skole. Mye tull fra Nav og Gjensidige gjorde slik at ikke han fikk så mye penger under omskoleringen som han skulle ha hatt (de hadde regnet noe feil, men han fikk etterbetalt senere da..) gjorde det vanskelig økonomisk. Så i ca 1år hadde vi 12 000 i inntekt. Han hadde sykepenger/arbeidsavklaringspenger som er 66% av den lønna han hadde da han ble skadet, som da var ei lita lærlingelønn..

Barna fikk mat og klær, vi levde på luft og kjærlighet.

Men vi kom oss gjennom dette. Vi fikk hverfal kjenne på "voksenlivet"..

 

Det værste med å være ung mamma til to gutter var at alle som ikke kjente meg ble overasket da de forsto at samme mann var pappa til begge guttene..

 

 

 

Anonym poster: 39a16f7e31cc8e3fbc5bc72c17ee00f8

[Anonym bruker]

forskning viser til at jenter som får barn veldig tidlig ofte kommer fra familier der de har vert utsatt for omsorgsvikt, misbruk, fattigdom og ikke fått hjelp.

de er gjerne oppvokst under middelklassen og der er det høyere tak for å bli gravid og beholde barna til yngere man er. i middelklassen er det ofte et forventningspress som gjør at flere velger abort dersom man havner i den situasjonen.

disse jentene jeg snakker om....får ofte lite eller ingen hjelp fra familien når barna kommer til verden.

de havner oftere ut i økonomiske problemer og vanskeligheter, pga ingen eller lav utdanning og manglende kunnskap om å håndtere pengene sine.

 

skyt meg for dette....er forskning som er grunnlaget i dette innlegget.

jeg ble selv mor i ung alder....nettop fyllt 19 da første barnet kom til.

familien grynta ikke på nesen en gang....ingen hjelp og økonomiske problemer kom hagglende etter hvert.

vennene forsvant, nettverket som en gang var der ble borte. følte meg alene og missforstått. blikkene fra andre var mange og kommentarene og spørsmålene hagglet.

 

og JO man går glipp av en hel del ved å få barn tidlig! ikke nødvendigvis festing...for det er ikke alle av oss som er like opptatt av det....

men et fellesskap med gjevnaldrede....studiekamerater fantes ikke etter man sluttet skolen....de ble lei..."du blir jo aldri med på noe du"

dem stiftet nye vennskap i studietid og påfølgende arbeid....jeg satt der...og eneste minnene jeg kunne huske tilbake til en periode...var tiden man var 16år....det tar lang tid å etablere gode vennskap i voksen alder og spesiellt med eneomsorg for flere barn.

 

jeg elsket og elsker mine barn over hele jorden!! og dem var verdt det....men hadde jeg kunne valgt igjen....skulle jeg velge å få AKKURAT dem flotte barna jeg har nå i dag...men når jeg tidligest hadde vert 28år....når allt hadde vert mer trygt og godt...hus, bil, hage, rimelig god inntekt og en mann som tok ansvar.

 

 

livet har nå snudd seg for en del år tilake da jeg var fast bestemt på at mine barn skulle få det bedre enn jeg selv hadde det....de skulle ha en mor å se opp til og dem skulle ha forventinger til egen prestasjon.

jeg begynte utdanning og skal fullføre selv om det er tøfft.

sitter med en hel sekk og koffert full i erfaringer som overhode ikke har kommet gratis...

 

så summa sumarium....så anbefaler jeg personlig ikke noen å velge å få barn i veldig ung alder. noen vil nok mene 19 ikke er veldig ungt....men det er faktisk det....jeg syntes ikke det den gangen.....men når jeg ser tilake....huff....jeg vil gråte egentlig over at ingen forklarte meg hva det hele innebar....hvilket ansvar man tar på seg og hvor vanskelig ting kan bli.

 

dette ble langt....men jeg håper noen kan få nytte av en liten bit av min historie.

 

folk spørr.....om en hel masse...noen ganger fordi dem lurer....men tror ofte de spør for å klare å la vær å si at "herregud du er sinne hakke gæærn...skal du ha barn allerede???"

 

jeg håper ikke noen blir deppa over dette innlegget....men dette er min erfaring...en realitet som er fyllt med ufattelig mye glede fra mine herlige barn....og som med årene også har blitt til utrolig mye sårhet i forhold til egen barndom og familie.

 

 

*********

 

 

Anonym poster: 93996018ab443cb74bcd427e4dd4864f

[Anonym bruker]

Jeg var 18 ( barnefaren 17), syns ikke jeg har gått glipp av noe, har fått vært med på det jeg syns er "viktig". Vi har nå fast jobb, hus og prøver på nr 2

 

Anonym poster: 8a602da1fabc8fcb6deeafbb9283479e

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn relativt sent, 28 år. Men gikk likevel glipp av reising og slik fordet:), før vi fikk barn var vi ganske fattige studenter og hadde ikke råd til å reise noe, da vi begynte å tjene penger så fikk vi barn:). Tror av og til det kan være lurt å få barn i starten av 20 åra og heller studere mens man har barn, enn å vente til man er over 30 og kanskje ikke kan få barn lenger.

 

Anonym poster: fc81f1c7a237c939f29841709b17d5f6

[Anonym bruker]

Åh, det var gøy å lese litt om deg, nr. 27 Vi har nok en veldig lik hverdag.

 

Er også helt enig med det siste du skrev - man må få barn når det passer for en selv, og ikke når det passer for andre (om man så er 19 eller 35 +). Samtidig syns jeg det bør bli mer akseptert å tenke litt utenfor boksen. Det passer ikke alle å leve A4-livet, der man følger visse kriterier etter en bestemt rekkefølge (feste-reise-utdannelse-jobb i x antall år- mann - giftemål- barn).

 

Det er klart det blir mange fordommer mot de som er unge mødre, da det er mange ufornuftige unge mødre som blogger og stikker nesen frem på tv-skjermen - så da er det vanskelig for mange seere å skille "vanlige unge mødre" fra de ufornuftige de har sett og hørt om i mediene. Mediene er ekstremt mektige - den "fjerde statsmakt" vil mange si.

 

Anonym poster: db6682778ab1539afde062d620db2035

# 27 igjen. Morsomt at du kjenner deg igjen! Jeg er enig i mye av det du skriver også. For meg ville nok A4 måten å gjøre det på vært feil da jeg alltid har ønsket å ha en familie og barn. Jeg synes det er fantastisk å få reise med barna og oppleve verden også gjennom deres øyne, selv om jeg tross alt står på sidelinjen. Jeg ser aldri på unge mødre men det lille jeg har fått med meg viser jo tydelig hvorfor fordommer mot unge mødre er så utbredt. Det gjør meg jo ingenting, men som nybakt mor for noen år siden så følte jeg nok at jeg hadde en del å bevise, eller kanskje heller motbevise (bare hjemmelaget mat til babyen, leste mye bøker osv). Behovet for å bevise er ikke så fremtredende lengre og jeg føler meg jo veldig trygg i rollen som mor. Synes hverdagene er helt supre som ung studentmamma!

 

Anonym poster: 26e7443db20ba474fa5b636b570260d9