Dette er ikke et tulleinnlegg!

[Cinnamon4]

HI, mente egentlig ikke å kuppe tråden din, men det passet så bra her Unnskyld...

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg og da er det ikke så lett å "dømme". Skulle gjerne svart med nick, men det tør ikke jeg.

 

Anonym poster: fa4b01228e0e8c3558884b6620240c7f

[Anonym bruker]

Jeg lever med en bipolar mann. Det fungerer greit. Har våre opp og nedturer, men hvem har vel ikke det. Han er en fin far når han er stabil, når han er nede trekker han seg gjerne tilbake og vil være alene. Det fungerer også.

 

Har et helt annet spm som også gjelder psykisk sykdom og jeg tar det her:

Dere som er psyke, dere har mann/kjæreste/samboer etc. Hvordan takler de dette?

 

Jeg er pårørende selv som sagt og jeg savner et forum, nettsted, gruppe på Face etc hvor vi som pårørende kunne snakke sammen om hvordan VI har det. Det er jo selvfølgelig helt klart at det er tunge tider innimellom. Har deres pårørende etterlyst noe slikt noengang?

 

Det er ikke så mye å takle egentlig. Jeg tror ikke han merker så mye til det.

 

Anonym poster: fa4b01228e0e8c3558884b6620240c7f

[Turidtruseløs]

Er det derfor du er truseløs?

 

jeg er også truseløs men har da vitterlig ingen (kjent) diagnose (enda) :-p Når det kommer til hva jeg syns om dine kvaliteter som mor såer dette for tynt grunnlag. men det virker ut som om du e åpen og har sykdomsinnsikt, og det er jo gode egenskaper:-)

[stearin]

Jeg har en alvorlig diagnose, psykisk sykdom. Men jeg fungerer godt som mor ifølge alle rundt meg.

 

Hvilke fordommer tør du si at du har?

 

Vil du si at jeg er en god eller dårlig forelder, kun utifra de opplysningene du fikk ovenfor?

 

Har du egne erfaringer du tør dele?

 

 

På forhånd takk for seriøse svar.

 

Du er klar over din diagnose, og sannsynligvis får du hjelp/har fått hjelp.

 

I det tilfellet er det nok ikke "farlig". Det jeg derimot frykter, eller frykter og frykter... Men synes synd på de barna som vokser opp med psykisk syke foreldre som ikke løfter en finger for å få hjelp eller ikke er klar over at de er syke enda.

 

Jeg mistenker at min mor ble psykisk syk for 3-4 år siden. I en veldig alvorlig grad, ikke bare depresjon, men alvorlige saker. Hun er ikke klar over dette og heller ikke mottakelig for veiledning og råd.

 

Åpenhet og ærlighet til bl.a. helsesøster eller andre man kan være fortrolig med, og som har med barna dine å gjøre har mye å si for meg. For dersom man er åpen, så har man flere øyne på barna, som igjen er hjemmets speil. Og for ikke å snakke om oppfølging for din egen skyld. Kontinuerlig kontakt med fastlege/psykolog/psykiatri er også viktig.

 

Om det jeg nevnte i siste avsnitt stemmer overens med din situasjon, så mener jeg du er en god mor, om du (og mannen din/barnefar/noen i familien) klarer å tilfredsstille barnas behov (psykiske og fysiske).

 

Og om fordommer.... Jeg ser ikke "ned" på foreldre med psykiske problemer/sykdommer. Jeg sliter selv med depresjon og noe angst. Har en i familien (andre enn min mor) som har en tung diagnose. Han er på psykiatrisk klinikk omtrent annenhver måned pga. diagnosen hans, schizofreni.

[Puma - sprekker snart!]

Helt ærlig? Du henger på Bim, kaller deg truseløs og sier du er psykisk syk. Dette i kombinasjon vekker noen fordommer ja. Mest pga nicket, kanskje.

Endret 16. januar 2013 av Puma

[Gjest -Truseløs-]

Jeg er i samme situasjon som deg og da er det ikke så lett å "dømme". Skulle gjerne svart med nick, men det tør ikke jeg.

 

Anonym poster: fa4b01228e0e8c3558884b6620240c7f

Helt greit det! Stå på!

[Gjest -Truseløs-]

Jeg har en alvorlig diagnose, psykisk sykdom. Men jeg fungerer godt som mor ifølge alle rundt meg.

 

Hvilke fordommer tør du si at du har?

 

Vil du si at jeg er en god eller dårlig forelder, kun utifra de opplysningene du fikk ovenfor?

 

Har du egne erfaringer du tør dele?

 

 

På forhånd takk for seriøse svar.

 

Du er klar over din diagnose, og sannsynligvis får du hjelp/har fått hjelp.

 

I det tilfellet er det nok ikke "farlig". Det jeg derimot frykter, eller frykter og frykter... Men synes synd på de barna som vokser opp med psykisk syke foreldre som ikke løfter en finger for å få hjelp eller ikke er klar over at de er syke enda.

 

Jeg mistenker at min mor ble psykisk syk for 3-4 år siden. I en veldig alvorlig grad, ikke bare depresjon, men alvorlige saker. Hun er ikke klar over dette og heller ikke mottakelig for veiledning og råd.

 

Åpenhet og ærlighet til bl.a. helsesøster eller andre man kan være fortrolig med, og som har med barna dine å gjøre har mye å si for meg. For dersom man er åpen, så har man flere øyne på barna, som igjen er hjemmets speil. Og for ikke å snakke om oppfølging for din egen skyld. Kontinuerlig kontakt med fastlege/psykolog/psykiatri er også viktig.

 

Om det jeg nevnte i siste avsnitt stemmer overens med din situasjon, så mener jeg du er en god mor, om du (og mannen din/barnefar/noen i familien) klarer å tilfredsstille barnas behov (psykiske og fysiske).

 

Og om fordommer.... Jeg ser ikke "ned" på foreldre med psykiske problemer/sykdommer. Jeg sliter selv med depresjon og noe angst. Har en i familien (andre enn min mor) som har en tung diagnose. Han er på psykiatrisk klinikk omtrent annenhver måned pga. diagnosen hans, schizofreni.

Ja, det er viktig med åpenhet! Takk for et åpent og ærlig svar.

[Gjest -Truseløs-]

Helt ærlig? Du henger på Bim, kaller deg truseløs og sier du er psykisk syk. Dette i kombinasjon vekker noen fordommer ja. Mest pga nicket, kanskje.

*ler* Ja, jeg velger å egentlig gi blaffen i fordommene, og ikke ta meg selv så høytidelig (derav nicket). Samtidig, og det er kanskje derfor, er jeg over gjennomsnittet interessert i fordommer - hva de skyldes og hvor mye det skal til for å få fordommer.

[Gjest -Truseløs-]

Er det derfor du er truseløs?

 

jeg er også truseløs men har da vitterlig ingen (kjent) diagnose (enda) :-p Når det kommer til hva jeg syns om dine kvaliteter som mor såer dette for tynt grunnlag. men det virker ut som om du e åpen og har sykdomsinnsikt, og det er jo gode egenskaper:-)

Ja, er klar over at det er et tynt grunnlag å "dømme" noen på. Og jeg skjønner godt at så lite info sammen med psykisk sykdom kan skremme noen og enhver...

[Puma - sprekker snart!]

Helt ærlig? Du henger på Bim, kaller deg truseløs og sier du er psykisk syk. Dette i kombinasjon vekker noen fordommer ja. Mest pga nicket, kanskje.

*ler* Ja, jeg velger å egentlig gi blaffen i fordommene, og ikke ta meg selv så høytidelig (derav nicket). Samtidig, og det er kanskje derfor, er jeg over gjennomsnittet interessert i fordommer - hva de skyldes og hvor mye det skal til for å få fordommer.

 

Jeg er forøvrig inneforstått med en del av mine fordommer og elsker å utforske dem! Mange av mine beste venner vekket fordommer i meg v første møte..

[BareMas]

Før jeg blir verken positiv eller negativ vil jeg forhøre meg mer om type diagnose, hvordan du håndterer sykdommen og nettverket rundt deg.

[Anonym bruker]

Jeg har selv en psykisk sykdom, med flere andre diagnoser knyttet opp mot denne stkdommen. Jeg venter mitt andre varn og vet hvor mange fordommer folk har.

Jeg fungerer godt i hverdagen og følges opp av Vop, alle mine nærmeste vet om det og vet hvordan de skal takle meg i de forskjellige periodene.

 

Jobbet som vikar en gang, søkte på fast stilling og visste de likte meg veldig godt og at jeg gjorde en kjempegod jobb, men så fort de fikk vite at jeg har denne diagnosen så fikk jeg beskjed om at jeg var ikke den de lette etter. Så jeg vet akkurat hvordan det er.

 

Anonym poster: 9d3282f74717ccf30a76937596fd94a5

[Anonym bruker]

Jeg lever med en bipolar mann. Det fungerer greit. Har våre opp og nedturer, men hvem har vel ikke det. Han er en fin far når han er stabil, når han er nede trekker han seg gjerne tilbake og vil være alene. Det fungerer også.

 

Har et helt annet spm som også gjelder psykisk sykdom og jeg tar det her:

Dere som er psyke, dere har mann/kjæreste/samboer etc. Hvordan takler de dette?

 

Jeg er pårørende selv som sagt og jeg savner et forum, nettsted, gruppe på Face etc hvor vi som pårørende kunne snakke sammen om hvordan VI har det. Det er jo selvfølgelig helt klart at det er tunge tider innimellom. Har deres pårørende etterlyst noe slikt noengang?

 

Ta og besøk www.lpp.no - de har mye fint opplegg for pårørende.

 

Anonym poster: 8e69ae3e46abae9bd438885eff646744

[Gjest -Truseløs-]

Jeg har selv en psykisk sykdom, med flere andre diagnoser knyttet opp mot denne stkdommen. Jeg venter mitt andre varn og vet hvor mange fordommer folk har.

Jeg fungerer godt i hverdagen og følges opp av Vop, alle mine nærmeste vet om det og vet hvordan de skal takle meg i de forskjellige periodene.

 

Jobbet som vikar en gang, søkte på fast stilling og visste de likte meg veldig godt og at jeg gjorde en kjempegod jobb, men så fort de fikk vite at jeg har denne diagnosen så fikk jeg beskjed om at jeg var ikke den de lette etter. Så jeg vet akkurat hvordan det er.

 

Anonym poster: 9d3282f74717ccf30a76937596fd94a5

Så flott at du fungerer i familien - det er vel det viktigste! Men fy hvor dårlig gjort det var å ikke gi deg jobben... Jeg har ikke noe jobb akkurat nå, for jeg er i permisjon. Men jeg tror ikke jeg kommer til å fortelle om sykdommen som det første jeg gjør. Da får de heller gi meg sparken om de ikke liker meg.

[Gjest -Truseløs-]

Jeg lever med en bipolar mann. Det fungerer greit. Har våre opp og nedturer, men hvem har vel ikke det. Han er en fin far når han er stabil, når han er nede trekker han seg gjerne tilbake og vil være alene. Det fungerer også.

 

Har et helt annet spm som også gjelder psykisk sykdom og jeg tar det her:

Dere som er psyke, dere har mann/kjæreste/samboer etc. Hvordan takler de dette?

 

Jeg er pårørende selv som sagt og jeg savner et forum, nettsted, gruppe på Face etc hvor vi som pårørende kunne snakke sammen om hvordan VI har det. Det er jo selvfølgelig helt klart at det er tunge tider innimellom. Har deres pårørende etterlyst noe slikt noengang?

 

Ta og besøk www.lpp.no - de har mye fint opplegg for pårørende.

 

Anonym poster: 8e69ae3e46abae9bd438885eff646744

Har vist siden til mine pårørende. Takk for tips! (Likevel om det ikke var til meg )

[Cinnamon4]

Jeg lever med en bipolar mann. Det fungerer greit. Har våre opp og nedturer, men hvem har vel ikke det. Han er en fin far når han er stabil, når han er nede trekker han seg gjerne tilbake og vil være alene. Det fungerer også.

 

Har et helt annet spm som også gjelder psykisk sykdom og jeg tar det her:

Dere som er psyke, dere har mann/kjæreste/samboer etc. Hvordan takler de dette?

 

Jeg er pårørende selv som sagt og jeg savner et forum, nettsted, gruppe på Face etc hvor vi som pårørende kunne snakke sammen om hvordan VI har det. Det er jo selvfølgelig helt klart at det er tunge tider innimellom. Har deres pårørende etterlyst noe slikt noengang?

 

Ta og besøk www.lpp.no - de har mye fint opplegg for pårørende.

 

Anonym poster: 8e69ae3e46abae9bd438885eff646744

 

Der har jeg vært, i kontakt med lokalavdelingen etc, men det virker som lite eller ingen aktivitet. Det er derfor jeg tenker litt selv her

[kjærestenogmæ]

Jeg lever med en bipolar mann. Det fungerer greit. Har våre opp og nedturer, men hvem har vel ikke det. Han er en fin far når han er stabil, når han er nede trekker han seg gjerne tilbake og vil være alene. Det fungerer også.

 

Har et helt annet spm som også gjelder psykisk sykdom og jeg tar det her:

Dere som er psyke, dere har mann/kjæreste/samboer etc. Hvordan takler de dette?

 

Jeg er pårørende selv som sagt og jeg savner et forum, nettsted, gruppe på Face etc hvor vi som pårørende kunne snakke sammen om hvordan VI har det. Det er jo selvfølgelig helt klart at det er tunge tider innimellom. Har deres pårørende etterlyst noe slikt noengang?

 

hei, vet ikke hvor du bor. Jeg har bibolar lidelse og min samboer han har faktisk gått noe som heter pårørendekurs her i trondheim. der fikk han dekt mye av det han lurte på. men som deg så savner han også noe mer jevnlig han kan "sjekke innom". Var ikke til hjelp kanskje. men det er flere som deg