Ville din 9åring akseptert dette?

[Anonym bruker]

Ja, det var litt av en reaskjon. Det ville ikke vært normalt her i huset, og min 9åring har adhd... Å bli missunnelig og sjalu er én ting, gråte litt og protestere er også én ting, men å rasere rommet og ødelegge blir noe helt annet. Da tror jeg ikke at jeg ville godttatt at alle sier det er en normal oppførsel...

 

Blir hun alltid så sint? Blir hun også veeeeldig lei seg?

 

Jeg prøver virkelig så godt jeg bare kan å få hjelp, men ingen vil høre. "Jammen sååå ille er det vel ikke"

Ja, hun blir VEEEEEEEEEEELDIG lei seg. Jeg ga henne lua si her om dagen og da fikk vi begge støt i fingrene. Åherremin, det var jo bare såååå vondt og hyl og skrik.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Har du snakket med fastlegen din om dette? Alle barn, også barn med en diagnose, kan oppføre seg helt annerledes f.eks på skolen enn hjemme. Selv om skolen ikke opplever henne slik som du gjør, kan de kreve utredning. Du kan snakke med fastlegen din om dette, eventuelt selv ringe ppt eller bupa. Du vil ikke få en utrdedning der, men du kan fortelle de hvordan du opplever henne, og kanskje de kan gi deg noen råd om hvordan du skal gå frem på å få en utredning... Er hun ratløs, dårlig konsentrasjon, fullfører hun påbegynte prosjekter? Glemmer hun ofte, eller "mister" ting?

 

Har vært på bupa og hun har alle tegnene, men skole er ikke enig så hun får ikke en diagnose og derfor ingen hjelp.

 

Sier selv at hun ikke tør å være sånn på skolen fordi hun er redd for å bli sent til rektor.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

[Anonym bruker]

9-åringen min kan både furte, gråte og bli sint, men at lillesøster fikk se tv på sengekanten når hun var syk ville jeg bli veldig forundret over om han reagerte på i det hele tatt.

 

Veldig lite sjalusi her da, og med fire barn skjønner de tidlig at alle ikke alltid kan få det samme samtidig bestandig.

 

Ingen av mine barn har fått slike raserianfall som det du beskriver, så jeg skjønner godt at du blir bekymret. Det virker som jenta ikke har kontroll på sinnet sitt i det hele tatt? Har en nevø som sliter med det samme (han er også 9 år) og han har vært på sinnemestringskurs gjennom bup. Han har ADD da, og har en diagnose å henge dette på, da er det lettere å få hjelp også. Han har til dels store konsetrasjonsvansker og alle sterke følelser, både glede, sinne og sorg får han til å gå helt fra konseptene, han klarer ikke tøyle det stakkars.

 

Anonym poster: 99d22b271084a79af39cde7e046274de

[Nullstress;)]

Ja, det var litt av en reaskjon. Det ville ikke vært normalt her i huset, og min 9åring har adhd... Å bli missunnelig og sjalu er én ting, gråte litt og protestere er også én ting, men å rasere rommet og ødelegge blir noe helt annet. Da tror jeg ikke at jeg ville godttatt at alle sier det er en normal oppførsel...

 

Blir hun alltid så sint? Blir hun også veeeeldig lei seg?

 

Jeg prøver virkelig så godt jeg bare kan å få hjelp, men ingen vil høre. "Jammen sååå ille er det vel ikke"

Ja, hun blir VEEEEEEEEEEELDIG lei seg. Jeg ga henne lua si her om dagen og da fikk vi begge støt i fingrene. Åherremin, det var jo bare såååå vondt og hyl og skrik.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Har du snakket med fastlegen din om dette? Alle barn, også barn med en diagnose, kan oppføre seg helt annerledes f.eks på skolen enn hjemme. Selv om skolen ikke opplever henne slik som du gjør, kan de kreve utredning. Du kan snakke med fastlegen din om dette, eventuelt selv ringe ppt eller bupa. Du vil ikke få en utrdedning der, men du kan fortelle de hvordan du opplever henne, og kanskje de kan gi deg noen råd om hvordan du skal gå frem på å få en utredning... Er hun ratløs, dårlig konsentrasjon, fullfører hun påbegynte prosjekter? Glemmer hun ofte, eller "mister" ting?

 

Har vært på bupa og hun har alle tegnene, men skole er ikke enig så hun får ikke en diagnose og derfor ingen hjelp.

 

Sier selv at hun ikke tør å være sånn på skolen fordi hun er redd for å bli sent til rektor.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

Så bupa er enige i alle tegnene og mener hun kunne trengt hjelp, men skolen sier at hun ikke trenger det??? Da ville jeg bedt om et møte med skolen. Ville også prøvd å få med meg en fre bupa. Du kan også, selv om det er å gå langt, få barneværnet til å hjelpe deg. De er ikke derfor "å ta" foreldre, men for å hjelpe. De kan få skolen til å gå med på en utredning. Når hjelpen har kommet, vil saken bli avsluttet, så det er ikke sånn at dere vil være under bv til hun er 18 men hjelp på hun få, helt klart. Tenker også at der er fint at hun klarer å kontrollere seg på skolen da kanskje det er derfor alt kommer så mye sterkere frem hjemme, at hn får utbruddene sine da... Ikke gi deg i allefall!!! Og lykke til

[Anonym bruker]

9-åringen min kan både furte, gråte og bli sint, men at lillesøster fikk se tv på sengekanten når hun var syk ville jeg bli veldig forundret over om han reagerte på i det hele tatt.

 

Veldig lite sjalusi her da, og med fire barn skjønner de tidlig at alle ikke alltid kan få det samme samtidig bestandig.

 

Ingen av mine barn har fått slike raserianfall som det du beskriver, så jeg skjønner godt at du blir bekymret. Det virker som jenta ikke har kontroll på sinnet sitt i det hele tatt? Har en nevø som sliter med det samme (han er også 9 år) og han har vært på sinnemestringskurs gjennom bup. Han har ADD da, og har en diagnose å henge dette på, da er det lettere å få hjelp også. Han har til dels store konsetrasjonsvansker og alle sterke følelser, både glede, sinne og sorg får han til å gå helt fra konseptene, han klarer ikke tøyle det stakkars.

 

Anonym poster: 99d22b271084a79af39cde7e046274de

 

Finnes det kurs for disse små og? Det visste jeg ikke. Hun har vært til samtaler alene hos helsesøster da, som har lært henne å kaste puta i gulvet når hun blir sint. Bare synd hun ikke forsto at hun IKKE kan hive alt annet i gulvet også.

Skal snakke med helsesøster igjen snart. Jeg har virkelig bedt og bedt om hjelp, men jeg stanger bare hodet i veggen.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

[Gjest Antarctica]

 

Ja, jeg skjønner hva du mener. Men har fått beskjed av helsesøster om å gjøre dette når hun "tar over kontrollen". Altså si at vi har bestemt at hun alikevel ikke får den straffen.

Har vært overalt for å få hjelp, har vært på kurs her og der og gjør egentlig alt rett. Men, det funker ikke

 

Jeg er veldig pedagogisk veldig lenge, og gjør alt jeg har lært. Men det går en grense selv for meg, spesiielt på kvelden hvor lillesøster skal sove, og vi har lyst å roe ned før leggetid.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Ja, pedagogisk og pedagogisk... er det det hun trenger da, at noen står og sier med rolig stemme "nå tar jeg fra deg mobilen" - "nå får du sove i kjelleren" - "nei, nå får du det ikke likevel"...

 

Eller trenger hun kanskje en mor som er et fjell og samtidig er et menneske? Ikke en pedagog, men en som sier, fra hjertet, at "vet du hva, nå blir jeg faktisk forbanna sjøl, for det er jeg som bestemmer her og den filmen kan du bare glemme å se!"

 

Å "være pedagogisk lenge" åpner også for uthalingstaktikker fra barna. Vellykket i ditt barns tilfelle, i den forstand at det målet du hadde satt deg (ro og søvn innafor et klokkeslett) ikke ble oppnådd. Dessverre ble det en tap/tap-situasjon: dere fikk ikke kveldsro og hun fikk ikke film.

 

Jeg har ikke fasiten, men jeg har 2 ganske viljesterke sønner, og en litt for snill en... Så jeg har prøvd de fleste "normalmetodene" man kan prøve i et hjem! Og den som funker best er faktisk den å være meg sjøl, med mine verdier og mitt temperament. Ikke være en kvasipedagog som jatter med i 40 minutter med stadig flere "konsekvenser".

 

I tillegg hjalp det å gjøre tydelige avtaler ("i morgen får du se film, dersom du er grei i kveld"), felles husregler, gode forberedelser osv funket bedre enn "da får du ikke ha pc-en!". Forberede henne på at det blir leggetid ("nå er det 45 minutter igjen til tannpussen"), på at det ikke blir film for dem som er friske, på at det er en deadline for når du ikke er tilgjengelig mer (ikke en gang for krangling!) osv.

 

Tror at skolen kanskje har så klare rammer og mye atferdskontroll på alle at de ikke støter på disse ekstremsituasjonene?

[Anonym bruker]

Men det høres jo veldig rart ut, at hun klarer tøyle følelsene sine, ikke har raserianfall osv på skolen fordi hun er redd rektor.

 

Det vil jo si at hun har kontroll på følelsene sine, hun bare gidder ikke bruke den kontrollen men slipper seg helt løs når hun er sammen med deg? Det tyder vel på at hun ikke har en diagnose, men at hun rett og slett gir blaffen når hun er hjemme?

 

De sier jo at et barn som oppfører seg bra borte, men er trollete hjemme har fått riktig barneoppdragelse. Da husker de det de har lært når de er borte, men er trygge på foreldrene sine og tester ut både seg selv og reaksjonene fra omverdenen hjemme.

 

Kan det være at det bare har kommet litt over styr hjemme, at det er samspillet mellom dere som må jobbes med, siden hun klarer seg så godt ute?

 

 

 

Anonym poster: 99d22b271084a79af39cde7e046274de

[Anonym bruker]

Ja, jeg skjønner hva du mener. Men har fått beskjed av helsesøster om å gjøre dette når hun "tar over kontrollen". Altså si at vi har bestemt at hun alikevel ikke får den straffen.

Har vært overalt for å få hjelp, har vært på kurs her og der og gjør egentlig alt rett. Men, det funker ikke

 

Jeg er veldig pedagogisk veldig lenge, og gjør alt jeg har lært. Men det går en grense selv for meg, spesiielt på kvelden hvor lillesøster skal sove, og vi har lyst å roe ned før leggetid.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Ja, pedagogisk og pedagogisk... er det det hun trenger da, at noen står og sier med rolig stemme "nå tar jeg fra deg mobilen" - "nå får du sove i kjelleren" - "nei, nå får du det ikke likevel"...

 

Eller trenger hun kanskje en mor som er et fjell og samtidig er et menneske? Ikke en pedagog, men en som sier, fra hjertet, at "vet du hva, nå blir jeg faktisk forbanna sjøl, for det er jeg som bestemmer her og den filmen kan du bare glemme å se!"

 

Å "være pedagogisk lenge" åpner også for uthalingstaktikker fra barna. Vellykket i ditt barns tilfelle, i den forstand at det målet du hadde satt deg (ro og søvn innafor et klokkeslett) ikke ble oppnådd. Dessverre ble det en tap/tap-situasjon: dere fikk ikke kveldsro og hun fikk ikke film.

 

Jeg har ikke fasiten, men jeg har 2 ganske viljesterke sønner, og en litt for snill en... Så jeg har prøvd de fleste "normalmetodene" man kan prøve i et hjem! Og den som funker best er faktisk den å være meg sjøl, med mine verdier og mitt temperament. Ikke være en kvasipedagog som jatter med i 40 minutter med stadig flere "konsekvenser".

 

I tillegg hjalp det å gjøre tydelige avtaler ("i morgen får du se film, dersom du er grei i kveld"), felles husregler, gode forberedelser osv funket bedre enn "da får du ikke ha pc-en!". Forberede henne på at det blir leggetid ("nå er det 45 minutter igjen til tannpussen"), på at det ikke blir film for dem som er friske, på at det er en deadline for når du ikke er tilgjengelig mer (ikke en gang for krangling!) osv.

 

Tror at skolen kanskje har så klare rammer og mye atferdskontroll på alle at de ikke støter på disse ekstremsituasjonene?

 

Nei, det sa jeg ikke rolig og pedagogsik da var jeg allerede sint når jeg sa det. Men jeg overhørte henne i 30 minutter først. Hun hylte i 30 minutter. Så begynte lillesøster å gråte pga henne. Da sa jeg (som vi har lært) "nå vil jeg at du skal være stille". Jeg gjentok meg selv til det uendelige (som vi og har lært) men hun gir seg _aldri_. Dette vet jeg fordi hun har holdt det gående i en hel dag. En hel dag har hun hyl og skreket uansett hva vi har gjort.

 

Jeg sa det. "Hvis du stopper med denne hylingen nå så kan du få se film i morgen" Hjalp ingenting. Da fikk jeg bare beskjed om at det kom til å bli sånn i morgen også.

 

Så tapet blir vårt uansett. Hun holder det gående til det eksploderer for meg.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

[Anonym bruker]

Men det høres jo veldig rart ut, at hun klarer tøyle følelsene sine, ikke har raserianfall osv på skolen fordi hun er redd rektor.

 

Det vil jo si at hun har kontroll på følelsene sine, hun bare gidder ikke bruke den kontrollen men slipper seg helt løs når hun er sammen med deg? Det tyder vel på at hun ikke har en diagnose, men at hun rett og slett gir blaffen når hun er hjemme?

 

De sier jo at et barn som oppfører seg bra borte, men er trollete hjemme har fått riktig barneoppdragelse. Da husker de det de har lært når de er borte, men er trygge på foreldrene sine og tester ut både seg selv og reaksjonene fra omverdenen hjemme.

 

Kan det være at det bare har kommet litt over styr hjemme, at det er samspillet mellom dere som må jobbes med, siden hun klarer seg så godt ute?

 

 

 

Anonym poster: 99d22b271084a79af39cde7e046274de

 

Hun er sånn mot mamma, faren sin, stemoren sin, svigermor og svigerfar. Så det er ikke kun meg. Men akkurat skolen er visstnok veldig skummel, og der tør hun ikke gjøre noe.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

[Anonym bruker]

Men det høres jo veldig rart ut, at hun klarer tøyle følelsene sine, ikke har raserianfall osv på skolen fordi hun er redd rektor.

 

Det vil jo si at hun har kontroll på følelsene sine, hun bare gidder ikke bruke den kontrollen men slipper seg helt løs når hun er sammen med deg? Det tyder vel på at hun ikke har en diagnose, men at hun rett og slett gir blaffen når hun er hjemme?

 

De sier jo at et barn som oppfører seg bra borte, men er trollete hjemme har fått riktig barneoppdragelse. Da husker de det de har lært når de er borte, men er trygge på foreldrene sine og tester ut både seg selv og reaksjonene fra omverdenen hjemme.

 

Kan det være at det bare har kommet litt over styr hjemme, at det er samspillet mellom dere som må jobbes med, siden hun klarer seg så godt ute?

 

 

 

Anonym poster: 99d22b271084a79af39cde7e046274de

 

Hun er sånn mot mamma, faren sin, stemoren sin, svigermor og svigerfar. Så det er ikke kun meg. Men akkurat skolen er visstnok veldig skummel, og der tør hun ikke gjøre noe.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Jo, og bestemoren og tanta på faren sin side...

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

[Gjest Antarctica]

 

Nei, det sa jeg ikke rolig og pedagogsik da var jeg allerede sint når jeg sa det. Men jeg overhørte henne i 30 minutter først. Hun hylte i 30 minutter. Så begynte lillesøster å gråte pga henne. Da sa jeg (som vi har lært) "nå vil jeg at du skal være stille". Jeg gjentok meg selv til det uendelige (som vi og har lært) men hun gir seg _aldri_. Dette vet jeg fordi hun har holdt det gående i en hel dag. En hel dag har hun hyl og skreket uansett hva vi har gjort.

 

Jeg sa det. "Hvis du stopper med denne hylingen nå så kan du få se film i morgen" Hjalp ingenting. Da fikk jeg bare beskjed om at det kom til å bli sånn i morgen også.

 

Så tapet blir vårt uansett. Hun holder det gående til det eksploderer for meg.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Hmmmm. Hard nøtt...

 

Tror jeg ville ha vurdert å la henne hyle. Skjønner at dere trenger stillhet for å sove. Men hva med selv å gå i kjellerstua? Lillesøster og alle i hop, og bare si at det er synd hun skal hyle og bælje sånn, for da blir hun aleine, siden ingen gidder å høre på det? Utmattelsestaktikk.... Bare sørg for at det er hun som utmattes til slutt, sånn at hylemetoden ikke blir brukt igjen?

 

Hvis den metoden er veldig ofte i bruk, ville jeg ha lydisolert rommet /gitt henne det rommet som er lengst unna husets fellesrom, og forklart at det er fordi hun har for vane å brøle så høyt og så lenge. Så dere velger å ikke høre på det, men hun må gjeeeeeerne hyle mer!

[Anonym bruker]

Ja, det kunne vi jo gjort. Skal ta med meg det tipset til neste gang

Vi har et rom ved siden av stua som er vårt, og 2 i annenetasje som er rett over stua;) så da får vi heller gå i kjelleren neste gang.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

[Den perfekte mor, påan igjen]

Lillesøster hadde ikke fått lov til å se på film på senga etter leggetid. Er de syke så orker de ikke det. Utover det kan min nesten niåring fint sette seg inn i, og forstå, at de behandles forskjellig.

Det orket lillesøster da, selv om hun hadde 39 i feber. De bruker å få se en liten snutt på sengekanten, men da må de også legge seg en halvtime før. Storesøster valgte å sitte oppe. Og det var bare kort tid igjen av filmen. Hadde hun ikke fått hysterisk anfall før jeg rakk å si noe ville hun antagelig fått lov å se resten ferdig med lillesøster. Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

På hovedinnlegget fikk jeg inntrykk av at hun fikk se film fordi hun var syk, og at storesøster ikke fikk fordi hun ikke var syk, ikke at dette var noe de pleide å få lov til om de la seg tidligere.

 

Ja, det var litt av en reaskjon. Det ville ikke vært normalt her i huset, og min 9åring har adhd... Å bli missunnelig og sjalu er én ting, gråte litt og protestere er også én ting, men å rasere rommet og ødelegge blir noe helt annet. Da tror jeg ikke at jeg ville godttatt at alle sier det er en normal oppførsel... Blir hun alltid så sint? Blir hun også veeeeldig lei seg?

Jeg prøver virkelig så godt jeg bare kan å få hjelp, men ingen vil høre. "Jammen sååå ille er det vel ikke" Ja, hun blir VEEEEEEEEEEELDIG lei seg. Jeg ga henne lua si her om dagen og da fikk vi begge støt i fingrene. Åherremin, det var jo bare såååå vondt og hyl og skrik. Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385 Har du snakket med fastlegen din om dette? Alle barn, også barn med en diagnose, kan oppføre seg helt annerledes f.eks på skolen enn hjemme. Selv om skolen ikke opplever henne slik som du gjør, kan de kreve utredning. Du kan snakke med fastlegen din om dette, eventuelt selv ringe ppt eller bupa. Du vil ikke få en utrdedning der, men du kan fortelle de hvordan du opplever henne, og kanskje de kan gi deg noen råd om hvordan du skal gå frem på å få en utredning... Er hun ratløs, dårlig konsentrasjon, fullfører hun påbegynte prosjekter? Glemmer hun ofte, eller "mister" ting?

Har vært på bupa og hun har alle tegnene, men skole er ikke enig så hun får ikke en diagnose og derfor ingen hjelp. Sier selv at hun ikke tør å være sånn på skolen fordi hun er redd for å bli sent til rektor. Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Skolen har ingen myndighet til å sette diagnose, men bupa kan hente inn opplysninger fra dem. Hvis bupa er av formening om at hun har en diagnose så får hun det, uavhengig av hva skolen måtte mene.

[Anonym bruker]

Lillesøster hadde ikke fått lov til å se på film på senga etter leggetid. Er de syke så orker de ikke det. Utover det kan min nesten niåring fint sette seg inn i, og forstå, at de behandles forskjellig.

Det orket lillesøster da, selv om hun hadde 39 i feber. De bruker å få se en liten snutt på sengekanten, men da må de også legge seg en halvtime før. Storesøster valgte å sitte oppe. Og det var bare kort tid igjen av filmen. Hadde hun ikke fått hysterisk anfall før jeg rakk å si noe ville hun antagelig fått lov å se resten ferdig med lillesøster. Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

På hovedinnlegget fikk jeg inntrykk av at hun fikk se film fordi hun var syk, og at storesøster ikke fikk fordi hun ikke var syk, ikke at dette var noe de pleide å få lov til om de la seg tidligere.

 

Ja, det var litt av en reaskjon. Det ville ikke vært normalt her i huset, og min 9åring har adhd... Å bli missunnelig og sjalu er én ting, gråte litt og protestere er også én ting, men å rasere rommet og ødelegge blir noe helt annet. Da tror jeg ikke at jeg ville godttatt at alle sier det er en normal oppførsel... Blir hun alltid så sint? Blir hun også veeeeldig lei seg?

Jeg prøver virkelig så godt jeg bare kan å få hjelp, men ingen vil høre. "Jammen sååå ille er det vel ikke" Ja, hun blir VEEEEEEEEEEELDIG lei seg. Jeg ga henne lua si her om dagen og da fikk vi begge støt i fingrene. Åherremin, det var jo bare såååå vondt og hyl og skrik. Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385 Har du snakket med fastlegen din om dette? Alle barn, også barn med en diagnose, kan oppføre seg helt annerledes f.eks på skolen enn hjemme. Selv om skolen ikke opplever henne slik som du gjør, kan de kreve utredning. Du kan snakke med fastlegen din om dette, eventuelt selv ringe ppt eller bupa. Du vil ikke få en utrdedning der, men du kan fortelle de hvordan du opplever henne, og kanskje de kan gi deg noen råd om hvordan du skal gå frem på å få en utredning... Er hun ratløs, dårlig konsentrasjon, fullfører hun påbegynte prosjekter? Glemmer hun ofte, eller "mister" ting?

Har vært på bupa og hun har alle tegnene, men skole er ikke enig så hun får ikke en diagnose og derfor ingen hjelp. Sier selv at hun ikke tør å være sånn på skolen fordi hun er redd for å bli sent til rektor. Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Skolen har ingen myndighet til å sette diagnose, men bupa kan hente inn opplysninger fra dem. Hvis bupa er av formening om at hun har en diagnose så får hun det, uavhengig av hva skolen måtte mene.

 

Det står i epikrisen at hun har symptomer på hyperkinetisk lidelse, og at hun er i øvre sjiktet på alle tester, men skolen opplever henne ikke sånn og det settes derfor ingen diagnose.

alle beskrivelsene som står i hele journalen tilsier at bare skolen hadde sagt "ja, sånn er hun her og" så hadde hun fått en diagnose.

 

Læreren måtte fylle ut et kartleggingsskjema som bupa ikke ønsket å bruke fordi "ingen unger er så perfekte, ikke uten diagnose heller". Så det har de ikke tatt høyde for.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

[Anonym bruker]

Den perfekte mor : Ja, de får som regel lov å se film. Men som sagt må de legge seg tidligere da. Det er et valg de tar. lillesøster tok valget om film, fred og ro i senga. Storesøster ville ikke det.

 

Glemte å ta det med i hovedinnlegget.

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

[Anonym bruker]

8 åringen hadde syntes det var blodig utetferdig, og om det var 15 min igjen av filmen er jeg enig i det.

 

Hadde jeg holdt på mitt tipper jeg hun hadde smelt med døra når hun gikk inn på rommet sitt, men ikke noe mer enn det. Sansynligvis hadde jeg fått en skjennepreken av lillesøster om at storesøster også måtte få se. Jeg tror ikke det hadde resultert i noen raserianfall, men litt surmuling hadde jeg forventet.

 

Anonym poster: 8473841f43cc01fe5ced3a18065fffe7

[Anne-B.]

Jeg kan ikke bukke under, det går bare ikke. Men rommet ble rasert, døra halvveis revet av, senga omtrent knekt (igjen) og lillesøster begynte å gråte av redsel. Så sånn sett klarte hun jo å ødelegge hele kvelden for oss alle.

Er bare så lei av at alle sier hun har helt normal oppførsel

 

Kan ikke si hun er heldig pga det. for så lenge godene ikke tilfaller hun, så kan det være det samme...

 

HI

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Auda... høres ut som et kasus for utredning, dessverre. Å synes at noe er urettferdig, og gråte eller furte, det kan alle unger gjøre. Men å rasere, herje og skremme andre, og holde et raserianfall i gang i en time er IKKE vanlig.

 

Har vært til utredning. Skolen er ikke enig, så hun får ikke noe diagnose. Og jeg klarer ikke å slå meg til ro med at det er normal oppførsel. Jeg tok vekk goden om å få se film idag. Jeg tok mobiltelefonen hennes. Jeg tok pc'n hennes. Jeg sa etter 40 minutter at om hun ikke sluttet måtte hun sove i kjelleren (har kjellerstue) sånn at lillesøster fikk sove. Da ville hun ligge i kjelleren da. Jeg sa hun ikke fikk velge sin egen straff, og at jeg hadde bestemt at jeg tok den tilbake. Da klikka hun enda mer. (Det å ligge i kjelleren syns de er gøy. nå var det for det praktiste)

Tilslutt eksploderte jeg (snakk om at hun hyler og tramper og er helt klikk) og holdt henne fast mens jeg sa høyt å tydelig at nok var nok. Hun ga seg ikke da heller.

 

Men, ifølge alle er det heeeeelt normalt...*sukk*

 

Anonym poster: 75e7fef4f649755c9cfc1df719cc9385

 

Skjønner at ungen klikker i vinkel, det hadde jeg også gjort med så inkonsekvent oppførsel fra foreldre. Hadde begynt med meg selv først og sett på hvordan jeg utøvde foreldrerollen, i samråd med helsestasjonen eller andre rådgivende tjenester, som familiesenteret. Som regel er det en selv det kommer fra, så jeg ville begynt der. De observerer og ser på samspillet mellom dere for å komme med konstruktive råd, og du kan møte dem alene eller sammen med barnet. Der får du også snakket om bekymringer og tanker du har, og da vil de kunne hjelpe deg videre om de ser at det ikke er samspillet dere i mellom i seg selv som forårsaker det.

 

Hun sier fortsatt fra når du gjør overtramp. Det er enda håp. Lykke til.

[Anonym bruker]

Må vel komme med et lite støtteinnlegg til HI jeg da: Min 9-åring ville nok også ha syntes det var blodig urettferdig. Men vi kunne nok klart å vri oss unna det på et vis med å sørge for at det var en heller barnslig film som passet til lillesøsteren ("du vil da vel ikke se på DETTE, du som er så stor?"), eller å framhevet hvor uuutrolig heldig ni-åringen var som slapp å være syk og elendig og som kunne ut og leke med vennene neste dag.

 

Gutten min kan også få raseriutbrudd og delvis bli fysisk utagerende når han er sint. Men ikke like ille som du beskriver. Og han går mer på å bruke stygge ord, banne og faktisk komme med utspekulerte stygge utalelser om oss enn bare hyling og skriking. Med andre ord har han en slags tenkt tanke bak utbruddene -men ikke noen gode tanker!

 

En ting synes jeg er positivt med "anfallene" til jenta di da: Hun klarer tydeligvis å skille på personer og døde ting! Det er jo tross alt mye bedre at hun tar ut raseriet på inventaret enn dere foreldre og søsken da. Min gutt har dessverre en tendens til å gå på person når han blir sint. Spesielt søsknene. Vi ser det svartner for han, og da er det bare å skynde seg å få andre barn unna og sørge for å få han isolert på rommet eller holde han fast til han roer seg. For dette er IKKE greit. Og han angrer ofte etterpå, så det er best å kvele det i starten.

 

Enig med Pashla jeg: Kanskje dere skal drite litt i pedagogiske metoder, og være litt mer mennesker. Det er lov for mor å være sint og lei og gi beskjed om at dette orker jeg ikke noe av med en gang styret starter, i stedet for å vente til du eksploderer. Og sørg for å FORBEREDE ungen på alt på forhånd! Regner med at hun er den typen som takler endringer/overganger (fra leketid til leggetid, fra sommerklær til vinterklær, osv) veldig dårlig?

 

Og så kan dere se på om dere kan gi henne mer positiv oppmerksomhet, gjøre morsomme ting sammen med henne, uten småsøsken? Forsøke å fjerne følelsen hun kanskje har fått av at hun er familiens sorte får som det bare er trøbbel med, og at dere "bare er glad i lillesøster, som alltid er snill".

 

Anonym poster: 9eb80b91fecc4145b9d11b7b782a83e7