Jeg har en jævla sutrete sønn...

[Gjest -Truseløs-]

Jeg syns du er befriende ærlig, jeg HI! Av og til trenger alle en utblåsning, det er mange usaklig prektige besserwissere som tar ordet her ser jeg. Jeg er også av den utålmodige typen, har en til tider ganske trassete treåring og kan bli så irritert inni meg at jeg nesten koker. Men elsker jo ungen kompromissløst og endeløst for det! Det må være lov å si at det kan være frustrerende å være mamma.

 

men jeg tror, som flere sier, at den største utfordringen ligger hos oss mødre selv, ikke hos barna. Ikke prøv å forandre på eller klage på personligheten hans, det høres ut som et blindspor. Prøv å sette deg inn i hans sted når han begynner å sutre. Føler han seg sett akkurat nå? Føler han seg forstått? Var han oppslukt av noe annet egentlig, ble han dratt ut av noe som var veldig viktig for ham, en uavsluttet lek? Er han inkludert, føler han seg som en del av flokken eller litt utelatt? Det er disse type tingene som kan ligge bak min egen treårings trassanfall. Det er lettere for alle når de voksne viser at de forstår, ser og inkluderer. Det betyr ikke at vi alltid får det til. De skal jo sette grenser og velger av og til helt sprø kamper å kjempe. Sånn er de og det er helt normalt!

 

Anonym poster: 6d189e5ce0de5d3a3e57871ce2530079

Det er lov å feile. Men det er også lov og mulig å ta imot råd. Som foreldre er barna avhengige av oss. Slik vi er smitter over på de. Det er snakk om noen år av ditt liv som blir harde og det er lett å miste tålmodigheten. Men klarer man å holde ut, har man så mye igjen for det. Det er snakk om å lære seg triksene for å ikke miste tålmodigheten. Finne måter å sette grenser på, som gjør det litt lettere. Jeg sier ikke at det er enkelt. Men det er mulig for alle!!

[Gjest Gullguttene]

Hvis det høres skummelt ut å kontakte barnevernet ang. hjelp så kan du heller spørre på helsestasjonen. De er veldig flinke der også. Utelukk at det ikke er noe som plager han, fysisk eller psykisk. Ellers er det normalt at barn sutrer og tester grenser. Jeg prøver å overse mye av det sønnen min gjør også roser jeg heller når han gjør noe bra. Men hvis det blir mye piping eller sutring når han prater og det meste blir uforståelig så sier vi at han må snakke ordentlig el. Men forskjellige ting funker på forskjellige barn. Prøv deg frem og søk veiledning hvis dere ikke finner ut av det. Humøret ditt kan lett smitte over og gjøre barnet ditt usikker.

Endret 12. januar 2013 av Gullguttene

[Iiiiik]

Det høres ut som om dere har havnet i en ond sirkel. Barn er forskjellige, akkurat som voksne. Noen har lettere for å uttrykke frustrasjon og noen uttrykker frustrasjon ved klaging og sutring. Her har to av tre i perioder brukt "sutrestemme" en del. Vi ser at det kommer når vi voksne er slitne og vi ser at det litt for ofte lønner seg. Her funker det best når vi med rolig stemme sier "Jeg skjønner ikke hva du sier, du må snakke ordentlig". Ikke lett, for den sutrestemmen virkelig gnager på tålmodigheten og det blir som sagt mer sutring i de periodene jeg er sliten og tåler sutring dårligst.

 

Dessuten ville jeg investert litt alenetid i ungen. Ikke fordi han da vil være glad og fornøyd etterpå. Sannsynligvis vil han sutre ved tilbakekomst fordi han vil tilbake til å ha deg (eller pappa'n) alene. Men fordi du trenger andre opplevelser med ham, dere trenger gode erfaringer å hente frem når frustrasjonen og maset er der igjen.

 

Ellers støtter jeg rådene om fysisk utredning og eventuelt også foreldretrening.

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Jeg har ei som er 2 år og nettopp kommet i trassalderen.

En på 6 år som er i mini-puberteten og blitt litt vél eplekjekk etter han begynte på skolen.

4 åringen er egentlig ferdig med trassingen nå, men har sine meninger

13 år gammel jente er i puberteten.................

Så det er kanskje unødvendig å si at det går ei kule varmt her innimellom??

 

Og med dette ferskt i minne så må jeg si at jeg forstår hvorfor HI banner

[Anonym bruker]

Huff, høres akkurat ut som yngste nevøen min... Eldste var ikke slik i det hele tatt. Eller, han også kunne jo rote og ødelegge ting og trasse selvsagt, men den nerveslitende evinnelige grusomme sutringen... Jeg tror faktisk jeg dør om min unge blir sånn. Jeg var en motbydelig sutreunge selv, så er mulig karma kommer og biter meg i rumpa - huff

 

Anonym poster: 7fa9e9d8f0cd622d7681cfe4e9244fb7

[Anonym bruker]

HI her.

 

Tusen takk for mange fantastiske innspill!og iallefall til dere som forstår hvorfor jeg banner når jeg snakker om min egen unge, pga at jeg er helt utrolig frustrert og sliten til tider, IKKE fordi jeg er en forferdelig mor eller hater ungen min.

 

Jeg håper da endelig det er lov og vanlig å bli så frustrert at det er på grensen noen gang, men den grensen går jeg aldri over, fordi jeg vet forskjell på rett og galt.

 

Jeg håper det er lov å buse ut her på BIM uten å bli slaktet av perfekte mødre som synes det høres helt forferdelig ut å bli sint og lei av sin egen unge.

 

JEG er ikke perfekt, men det vet jeg, derfor tar jeg meg ikke nær av kritikk,men tar heller til meg de masse råd dere kommer med, slik at JEG kan bli en bedre mor for min til tider jævla sutrete sønn:)

 

Anonym poster: f60fb0bfe4d05e2098e4234357ba11e6

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest alle svarene her.

 

Mitt barn på 2,5 er også sutrete av seg.

Trodde det bare var min jeg, og at det er min feil at det er sånn?

 

 

 

Anonym poster: 5047f7103e231f665c3427fd60438e60