Karrierekvinne og barn?

[Anonym bruker]

Må bare få luftet litt tanker, og vil gjerne høre fra andre med lignende erfaringer.

 

Er i midten av 30-årene, og må snart begynne å tenke på barn dersom det skal bli aktuellt. Er en upreget karrierekvinne som jobber mye, både betalt og ubetalt. Er også aktiv, trener mye, løper bla maraton.

Pga karriere, trening osv, har jeg hele livet trodd at barn ikke er noe for meg.

 

Mannen i mitt liv har jeg vært sammen med lenge. Dette er en snill, myk, nesten perfekt mann som har noe problem med å dele på husarbeid ol. Uten tvil den perfekte far.

Han har ønsket seg barn hele livet, men har akseptert at jeg ikke har hatt planer om barn. Om det skulle bli barn så har vi begge vært innstilt på at han skulle være den som hadde mest barneansvar, dette har vært det han har ønsket.

 

Nå har jeg imidlertid blitt mer innstilt på barn. Trodde da at mannen skulle bli glad siden han har ønsket seg dette hele livet.

Greit nok, kanskje trenger han mye tid til å venne seg til tanken. Han har tross alt trodd at han ikke skulle bli far.

 

Jeg blir litt frustrert. Om han ikke vil ha barn er det jo helt greit. Men jeg får stadig følelsen av at han vil ha barn. Bare at han vil at jeg skal være en mer tradisjonell mamma, noe jeg ikke vil.

Hvorfor skal jeg måtte ofre karrieren min dersom vi får barn? Han er jo ikke interessert i karriere i dag, så hvorfor skulle dette behovet dukke opp om vi blir foreldre?

Hvorfor kan ikke en far i dag være som våre mødre var for 10-20 år siden? Og hvorfor kan ikke en mor i dag få være som våre fedre var?

 

Flere som har vært i lignende situasjon?

Må vi fortsatt ha tradisjonelle kjønnsroller?

Finnes det noen karrierekvinner der ute med barn? Hvordan løser dere dette praktisk?

 

 

 

Anonym poster: c3fd5443e8d20a903775e4c494984822

[Anonym bruker]

Det finnes plenty av mødre og fedre der ute med karriere, og som fikser dette helt utmerket. Du høres ut til å være en reflektert kvinne med tingene på stell, så ser ingen grunn til at ikke du vil fikse det også.

 

Synes du skal prate GODT ut av mannen din om dette før dere ev prøver på barn, slik at dere er 100 % sikre på hvilke forventninger dere har til hverandre. Hvis han forventer at du skal være en tradisjonell mamma som ofrer alt for hjem og barn mens han kan prioritere andre ting, så blir det sikkert mye krangling og skuffelser.

 

Vær også oppmerksom på at du kan endre deg og prioriteringene dine når du blir mamma. Faktisk er det veldig trolig Men det er ikke nødvendigvis sånn at du vil ønske å legge vekk karrieren din av den grunn.

 

Anonym poster: 44022f12403b4b366664aa8f414fc0c1

[Light of my life]

Klarer ikke helt å sette meg inn i problemstillingen..

 

Her er vi begge karrieremennesker; vi deler familielivets gleder og plikter likt, og vi støtter hverandre 100% når det kommer til arbeidslivet.

 

Er ikke det naturlig i 2013?

[Anonym bruker]

Det finnes plenty av mødre og fedre der ute med karriere, og som fikser dette helt utmerket. Du høres ut til å være en reflektert kvinne med tingene på stell, så ser ingen grunn til at ikke du vil fikse det også.

 

Synes du skal prate GODT ut av mannen din om dette før dere ev prøver på barn, slik at dere er 100 % sikre på hvilke forventninger dere har til hverandre. Hvis han forventer at du skal være en tradisjonell mamma som ofrer alt for hjem og barn mens han kan prioritere andre ting, så blir det sikkert mye krangling og skuffelser.

 

Vær også oppmerksom på at du kan endre deg og prioriteringene dine når du blir mamma. Faktisk er det veldig trolig Men det er ikke nødvendigvis sånn at du vil ønske å legge vekk karrieren din av den grunn.

 

Anonym poster: 44022f12403b4b366664aa8f414fc0c1

 

Her blir alt planlagt ;-) Vi har begynt å snakke om dette mye nå med tanke på å kanskje bli prøvere til neste år.

 

Jeg tror nok også at mine prioriteringer vil endres om jeg blir mamma. Men våger ikke å satse på dette, derfor må roller være godt avklart på forhånd.

 

Som du sier plenty andre klarer det. Jeg får vel bare gi ham tid til å fordøye det hele.

 

Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

[Anonym bruker]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Ble uventet gravid - og føler meg plutselig "hel". Det kjennes faktisk utrolig godt å legge ambisjonene til side og konsentrere meg om mirakelet som vokser i magen. Plutselig fremstår fester med høy champagneføring, klatring på karrierestigen og streben etter akademiske triumfer som mindre viktig. Dette er fantastisk - mannen og jeg gleder oss enormt!

 

Anonym poster: 7244f375cf0e13f98322e2e870354a2d

[Anonym bruker]

Spørs hva du mener med karrierekvinne. Kan kanskje kalle meg det. Har to små.

 

Og jeg sitter egentlig og jobber nå, ja...

 

Anonym poster: 73b3b7757340319ea68e82a1e04832ff

[Mamma i vinden]

Vet du, det er ikke vits i å sitte å planlegge slik dere gjør nå. Viss/når du får barn blir alt dere har planlagt endret på! Du aner ikke hvordan det er før barnet har kommet. Slik jeg ser det, bruker dere unødig tid på å planlegge det uplanleggbare. Ta det som det kommer!

Verken du eller han trenger legge karrieren på hylla. Du skal jo ikke slutte å jobbe fordi du blir mor.

 

Det eneste er jo permisjonen da, men lurt å holde det litt åpent. Det er ikke sikkert du er klar til å jobbe med en gang etter en fødsel, selv om du tror det.

 

Og du... Jeg kjenner ingen som har angret på barnet de fikk, men kjenner de som angrer på barn de ikke fikk.

[Anonym bruker]

HI her.

Tusen takk for mange gode svar!

 

Som svar på hva jeg legger i karriere:

"Karrieren" min består av spesialisering innen to spesialistfelt som lege. Drømmejobben finnes egentlig bare på et sykehus her i landet, men blir ikke ulykkelig om jeg må skape min egen karriere på et annet sykehus.

 

Dog krever jobben min mange timer på jobb. Mange døgnvakter, og mye av min fritid. Derfor ser jeg ikke for meg at dette kan kombineres med en mer tradisjonell morsrolle.

 

 

Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

[Mamma i vinden]

Men hva mener du med en tradisjonell morsrolke egentlig? Bare litt nysgjerrig. :-)

[Anonym bruker]

Helt ærlig synes jeg synd i barn som blir født bare fordi foreldrene deres plutselig «vil ha» barn, når de ikke har tenkt å være en god forelder. Hadde mamma vært mye borte, jobbet halve døgnet og gått glipp av alle de viktige småtingene som betyr så mye for er barn, ville jeg som barn følt med nedprioritert og uviktig. Med de konsekvenser det ville fått for min psykiske helse. Nå snakker jeg rett fra levra, ikke for å provosere eller være slem. Men jeg tror mange får barn bare fordi det er en «vil ha»-greie, akkurat som ny bil osv...det passer liksom inn i bildet, spesielt når eggstokkene begynner å murre. Barn er ikke et tilbehør!

 

Anonym poster: 3c1d62d5f288fed06bb6001f11a24b99

[Elsker livet]

Jeg syns faktisk dere skal vurdere, planlegge og snakke mye om dette før dere bestemmer dere for om dere skal ha barn. Altfor mange er for feige til å diskutere saker som dette før de tar et valg som vil påvirke livet mye og som ikke kan reverseres. Når de så sitter der med barna viser det seg at de ikke har vært enige om hvilke roller hver og en skal ha, men har tenkt at det tar en underveis. Hva om en aldri blir enige? Da sitter en der ulykkelige i forholdet eller alternativet blir å splitte familien med barn på slep.

[Anonym bruker]

Helt ærlig synes jeg synd i barn som blir født bare fordi foreldrene deres plutselig «vil ha» barn, når de ikke har tenkt å være en god forelder. Hadde mamma vært mye borte, jobbet halve døgnet og gått glipp av alle de viktige småtingene som betyr så mye for er barn, ville jeg som barn følt med nedprioritert og uviktig. Med de konsekvenser det ville fått for min psykiske helse. Nå snakker jeg rett fra levra, ikke for å provosere eller være slem. Men jeg tror mange får barn bare fordi det er en «vil ha»-greie, akkurat som ny bil osv...det passer liksom inn i bildet, spesielt når eggstokkene begynner å murre. Barn er ikke et tilbehør!

 

Anonym poster: 3c1d62d5f288fed06bb6001f11a24b99

 

Men hvorfor er det mamma som må være der? Pappa er da vel like viktig?

Ikke mange som vokser opp med både mamma og pappa tilstede hele tiden.

 

Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

[Elsker livet]

Helt ærlig synes jeg synd i barn som blir født bare fordi foreldrene deres plutselig «vil ha» barn, når de ikke har tenkt å være en god forelder. Hadde mamma vært mye borte, jobbet halve døgnet og gått glipp av alle de viktige småtingene som betyr så mye for er barn, ville jeg som barn følt med nedprioritert og uviktig. Med de konsekvenser det ville fått for min psykiske helse. Nå snakker jeg rett fra levra, ikke for å provosere eller være slem. Men jeg tror mange får barn bare fordi det er en «vil ha»-greie, akkurat som ny bil osv...det passer liksom inn i bildet, spesielt når eggstokkene begynner å murre. Barn er ikke et tilbehør! Anonym poster: 3c1d62d5f288fed06bb6001f11a24b99

Men hvorfor er det mamma som må være der? Pappa er da vel like viktig? Ikke mange som vokser opp med både mamma og pappa tilstede hele tiden. Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

 

Det ligger vel mest i instinktene at kvinner tar seg av barna. Så da blir det automatisk mor som får skylden for mangel på engasjement selv om far var like dårlig.

[Anonym bruker]

Helt ærlig synes jeg synd i barn som blir født bare fordi foreldrene deres plutselig «vil ha» barn, når de ikke har tenkt å være en god forelder. Hadde mamma vært mye borte, jobbet halve døgnet og gått glipp av alle de viktige småtingene som betyr så mye for er barn, ville jeg som barn følt med nedprioritert og uviktig. Med de konsekvenser det ville fått for min psykiske helse. Nå snakker jeg rett fra levra, ikke for å provosere eller være slem. Men jeg tror mange får barn bare fordi det er en «vil ha»-greie, akkurat som ny bil osv...det passer liksom inn i bildet, spesielt når eggstokkene begynner å murre. Barn er ikke et tilbehør! Anonym poster: 3c1d62d5f288fed06bb6001f11a24b99

Men hvorfor er det mamma som må være der? Pappa er da vel like viktig? Ikke mange som vokser opp med både mamma og pappa tilstede hele tiden. Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

 

Det ligger vel mest i instinktene at kvinner tar seg av barna. Så da blir det automatisk mor som får skylden for mangel på engasjement selv om far var like dårlig.

 

For min del ER mor mye viktigere. Hun kan aldri erstattes. Kvinnen står for barna, kjærlighet og å holde familien samlet. Mannen står for trygghet utenfra, praktiske ting og veiledning/råd. Han kan være en god erstatning når mor ikke er med i bildet, men stakkars de barna som vokser opp med en slik kald mor. De sliter ofte litt.

 

Anonym poster: 3c1d62d5f288fed06bb6001f11a24b99

[Anonym bruker]

Helt ærlig synes jeg synd i barn som blir født bare fordi foreldrene deres plutselig «vil ha» barn, når de ikke har tenkt å være en god forelder. Hadde mamma vært mye borte, jobbet halve døgnet og gått glipp av alle de viktige småtingene som betyr så mye for er barn, ville jeg som barn følt med nedprioritert og uviktig. Med de konsekvenser det ville fått for min psykiske helse. Nå snakker jeg rett fra levra, ikke for å provosere eller være slem. Men jeg tror mange får barn bare fordi det er en «vil ha»-greie, akkurat som ny bil osv...det passer liksom inn i bildet, spesielt når eggstokkene begynner å murre. Barn er ikke et tilbehør! Anonym poster: 3c1d62d5f288fed06bb6001f11a24b99

Men hvorfor er det mamma som må være der? Pappa er da vel like viktig? Ikke mange som vokser opp med både mamma og pappa tilstede hele tiden. Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

 

Det ligger vel mest i instinktene at kvinner tar seg av barna. Så da blir det automatisk mor som får skylden for mangel på engasjement selv om far var like dårlig.

 

Er ikke enig at det ligger i kvinnen´s natur. I min barndom var min far hovedomsorgspersonen. Min far har hele veien hatt den tradisjonelle morsrollen i vår familie. Ingen av oss barna har tatt skade av det.

Så for meg er det like naturlig at far har hovedansvaret.

 

Forøvrig er jeg helt enig i at barn ikke skal være tilbehør, og at det er noe en skal være helt enig om før en begir seg ut på.

 

Vedrørende tradisjonell morsrolle, så oppfatter jeg det som at mor er hovedomsorgsperson. Videre at det forventes at mor i allefall ikke jobber mer enn en vanlig 38 timers jobb.

 

Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

[Elsker livet]

Helt ærlig synes jeg synd i barn som blir født bare fordi foreldrene deres plutselig «vil ha» barn, når de ikke har tenkt å være en god forelder. Hadde mamma vært mye borte, jobbet halve døgnet og gått glipp av alle de viktige småtingene som betyr så mye for er barn, ville jeg som barn følt med nedprioritert og uviktig. Med de konsekvenser det ville fått for min psykiske helse. Nå snakker jeg rett fra levra, ikke for å provosere eller være slem. Men jeg tror mange får barn bare fordi det er en «vil ha»-greie, akkurat som ny bil osv...det passer liksom inn i bildet, spesielt når eggstokkene begynner å murre. Barn er ikke et tilbehør! Anonym poster: 3c1d62d5f288fed06bb6001f11a24b99

Men hvorfor er det mamma som må være der? Pappa er da vel like viktig? Ikke mange som vokser opp med både mamma og pappa tilstede hele tiden. Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

Det ligger vel mest i instinktene at kvinner tar seg av barna. Så da blir det automatisk mor som får skylden for mangel på engasjement selv om far var like dårlig.

Er ikke enig at det ligger i kvinnen´s natur. I min barndom var min far hovedomsorgspersonen. Min far har hele veien hatt den tradisjonelle morsrollen i vår familie. Ingen av oss barna har tatt skade av det. Så for meg er det like naturlig at far har hovedansvaret. Forøvrig er jeg helt enig i at barn ikke skal være tilbehør, og at det er noe en skal være helt enig om før en begir seg ut på. Vedrørende tradisjonell morsrolle, så oppfatter jeg det som at mor er hovedomsorgsperson. Videre at det forventes at mor i allefall ikke jobber mer enn en vanlig 38 timers jobb. Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

 

Slik var det hjemme hos oss også. Min mor er en rødstrømpe som jobbet iherdig med karrieren. Hun var venninne og lekemamma når hun først hadde tid. Veldig moro å være sammen med henne, men ikke den typiske moren som først og fremst viste omsorg. Hun var en god mor, for all del, men ike en jeg vil kopiere. Pappa er/var hushjelpen hennes. Jeg likte det aldri for pappa så ikke helt de samme behovene som de andre nabofruene. Dessuten jobbet de begge, så vi var alene mye av tiden. Måtte klare oss selv og det var ikke alltid stell på alt i samme grad som hos vennene mine. Var ingen som sa hvilket yttertøy jeg burde ha og at jeg måtte huske å ta med maten min på skolen. Det måtte jeg ordne selv. Men var aldri noen som syns synd på meg. For jeg hadde jo alt det materielle jeg ønsket, reiste på flotte ferier, vi hadde to biler og hytte. Men dessverre var det ingen middagslukt i huset når jeg kom hjem fra skolen. Bare helt stille og tomt.

 

Men på en annen side gav det meg en mer frihet som barn. Det gav meg selvstendighet, og som voksen er jeg veldig trygg på meg selv. Er ikke redd for å gå mot saueflokken om jeg føler det er riktig for meg. Men det var til tider tøft som barn fordi jeg rett og slett savnet min mors tilstedeværelse ofte.

[Anonym bruker]

Etter det du forteller Hi om din karriere ville jeg aldri kunnet kombinert med morsrollen. Jeg har valgt barn fremfor karriere (har en helt vanlig bachelor). Jeg ville aldri klart å kombinere en slik karriere som du beskriver for jeg ville alltid hatt dårlig samvittighet for det ene eller det andre. Barna hvis jeg var på jobb, og motsatt.

 

Jeg har per i dag ikke jobben jeg ønsker meg, men på mange måter en grei jobb. Håper etterhvert å få en jobb jeg vil trives bedre i, men en karrierekvinne slik jeg tenker begrepet betyr blir jeg nok ikke.

 

Men det er meg, og jeg bestemmer ikke hva som passer for andre.

 

Anonym poster: d4213f159a542796095589a8c7233087

[Anonym bruker]

Min mor var hjemmeværende med meg da jeg var liten. Og jobbet 80% en periode. Men hun jobbet veldig langt hjemmefra, pendlet over tre timer til sammen hver dag. Det var pappa som leverte meg, hentet meg, fulgte opp med trening og annet på fritiden.

I helgen spilte vi ofte kamper og selv om mamma hadde fri var hun sjeldent med for hun orker ikke og engasjerte seg ikke på samme måte som pappa.

Pappa hadde reise jobb og jeg kan huske at mamma kjørte meg til SFO også måtte jeg sitte utenfor der og vente til klokka ble sju og en ansatt kom for å åpne. Ble selvfølgelig også hentet sist. Sånn var det hver gang pappa skulle ut å reise.

Jeg vet jo at mamma var hjemme med meg da jeg var liten og ammet meg lenge osv. Likevel er ikke det det samme som da jeg var i førskole/barneskole alder, for det er jo det jeg husker nå når jeg er voksen. Jeg har ikke det samme forholdet til min mamma som jeg misunner mange av mine venniner. Jeg syns det er litt leit p skrive dette for jeg vet at mamma gjorde så godt hun kunne. Men jeg har likevel følelsen av at jeg ikke var så viktig, og jeg vet jo innerst inne at det ikke er sant. Det var ikke det at hun var karrierekvinne, for hun satset ikke på jobben. Den bare var langt unna og tok all energien hennes.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre det mot mine barn. Jeg elsker de så utrolig høyt og vil helst vare kose de hele dagen. Nå er jo ikke det noe man vet før man får barn, hvor sterke de følelsene er. Jeg visste ikke det ihvertfall. Ville gjort omtrent hva som helst for å jobbe minst mulig, gi de korte dager i bhg, heldigvis kan jeg det, for vi har prioritert økonomi og karriere slik. Jeg vil tørre å påstå at din jobb ikke er forenlig med barn. Ikke i min verden.

 

Anonym poster: 7caf532a63025d44aa110c4ceb2f555d

[-98-11-13]

HI her.

Tusen takk for mange gode svar!

 

Som svar på hva jeg legger i karriere:

"Karrieren" min består av spesialisering innen to spesialistfelt som lege. Drømmejobben finnes egentlig bare på et sykehus her i landet, men blir ikke ulykkelig om jeg må skape min egen karriere på et annet sykehus.

 

Dog krever jobben min mange timer på jobb. Mange døgnvakter, og mye av min fritid. Derfor ser jeg ikke for meg at dette kan kombineres med en mer tradisjonell morsrolle.

 

 

Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

 

Hei, Hi

 

Jeg forstår deg veldig godt, men sant som de sier flere av de andre her, det er ikke så mye å planlegge

 

Jeg er samboer med en Lege spesialist som har fått en lege hjemmel i en storby 2fly unna her vi bor. Han dro i ettermidag og kommer hjem på torsdag, jeg er høygravid med (2uker igjen) Vår andre datter er 15mnd.

Jeg har også hatt karriere frem til nå, som selger. I og med at vi må flytte, så må nok jeg ta en pause i min karriere en liten stund fremover.......vi får se hvor lenge jeg holder ut med å være housewife, men vi er enige om at om vi trenger aupair og vaskehjelp så skal vi få det

 

Ellers så er det deilig å se hvor mye min samboer elsker rollen som pappa, han er super stolt, og gleder seg masse til vår neste datter kommer

 

Ellers så har vi flere venner (leger) som har holdt på med spesialisering eller holder på, som har fått barn, og flere barn også

 

Lykke til, dette fikser du/dere

[Anonym bruker]

....Blir litt øvgidde over enkelte svar her! Den dagen hun er ferdig med spesialiseringen sin, så vil hun mest sansynlig jobbe maks 9døgn pr mnd om hun bare jobber døgnvakter. Og da vil hun ha mye tid til barnet/barna sine.

 

De fleste (ikke alle) leger i dette landet er ferdig utdannet som overleger når de runder + - 40år. Og mange av disse er kvinner som får barn mens de er i spesialisering. Det betyr ikke at de blir dårligere mødre forde om. Hva med alle mammer som jobber på platformer 2-4 er ikke de gode nok heller!?

Nei vet dere hva, jeg kjenner mange karriere kvinner som har høy og laaaang utdannelse, de er kjempegode mødre og får til det de vil

 

Anonym poster: 1fb845427b22022c346ff97b88c767b0

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i deg, HI. Har aldri drømt om barn, men har vært i et langt forhold med en super mann. I fjor ble jeg uventet gravid. Brukte lang tid på å fordøye det og stilte meg selv mange av de samme spørsmålene: Passer jeg som mor? Hva med jobben? Hva med forholdet? Etc etc.

 

Nå er det noen uker til termin og både samboeren og jeg gleder oss masse. Jeg tror det blir supert å bli mor, og er faktisk veldig glad for at jeg ble "uplanlagt" gravid. Jeg er 33 år og veldig glad for at jeg ikke er enda eldre.

 

Jeg tror faktisk ikke du skal planlegge og tenke altfor mye mer rundt dette. Det passer aldri perfekt å få barn, man vet aldri hvordan det blir etc. Men jeg kjenner ingen som angrer på at de har fått barn.

 

Hvis du er i midten av 30-årene nå synes jeg du skal kaste deg inn i det - ikke vent, ikke analyser for mye. Jeg tror det kommer til å gå veldig bra.

 

Anonym poster: f904312e2e54a9603039526af8bb7035

[Anonym bruker]

Kvinner er, fra naturens side, utstyrt med morsinstinkt. (ikke alle velger å lytte til den..) Jeg har aldri vært av typen som visste at jeg skulle ha barn som voksen. Når jeg ble gravid så ble jeg overrasket over hvor sterk omsorg og kjærlighet jeg fikk for barnet mitt, fra slutten av graviditet og med en gang barnet ble født.

 

Som mange her sier så kan det hende dine ønsker og prioriteringer endrer seg når du får barn. Uansett bør du være sikker på at mannen din er innstilt på å være hovedomsorgsperson for barna deres.

 

Jeg er 41 år og kjenner et par kvinner som angrer på at de ikke prøvde å få barn tidligere. De er begge ufrivillig barnløse.

 

Anonym poster: 84b1f7750117db5812b3e27d5c55d473

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode innspill. Flere nye aspekter å tenke på etter innspill fra dere.

 

Det passer nok aldri helt å få barn, men på et eller annet tidspunkt må rett og slett kaste seg ut i det før det blir for sent.

Og som AB #20 påpeker så vil jeg være overlege med en helt annen og mindre stressende arbeidshverdag innen evt barn begynner på skolen.

Vi får tenke på det et års tid til

 

HI

 

Anonym poster: 5a091c395c5dfc375abe0ee9f0967c85

[Anonym bruker]

Selvsagt går det an å kombinere karriere og barn. Jeg mener selv jeg er karrierekvinne og jeg har to små. Min søster er overlege, gift med en mann som også jobber mye og det går helt fint. De har forresten 3 små.

 

Kanskje dere kunne hatt au pair? Det er det flere av mine karrierevenner som har, og de er stort sett fornøyd med det. Fint med ordninger som gjør at hverdagen ikke er så stressende.

 

Man trenger jo heller ikke planlegge alt på forhånd. Du finner ut etter hvert hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Hvordan du vil prioritere er også noe du finner ut av etter hvert.

 

Jeg ser det som en fordel å ikke få barn for tidlig i karrieren. Jeg fikk barn relativt sent i karriereren selv. Da var jeg nok mer klar for å prioritere barna fordi jeg så en større verdi i det.

 

Lykke til som mamma! Det blir sikkert helt supert!

 

Anonym poster: 73b3b7757340319ea68e82a1e04832ff

[Heihånåerdetjuligjen]

Må bare få luftet litt tanker, og vil gjerne høre fra andre med lignende erfaringer. Er i midten av 30-årene, og må snart begynne å tenke på barn dersom det skal bli aktuellt. Er en upreget karrierekvinne som jobber mye, både betalt og ubetalt. Er også aktiv, trener mye, løper bla maraton. Pga karriere, trening osv, har jeg hele livet trodd at barn ikke er noe for meg. Mannen i mitt liv har jeg vært sammen med lenge. Dette er en snill, myk, nesten perfekt mann som har noe problem med å dele på husarbeid ol. Uten tvil den perfekte far. Han har ønsket seg barn hele livet, men har akseptert at jeg ikke har hatt planer om barn. Om det skulle bli barn så har vi begge vært innstilt på at han skulle være den som hadde mest barneansvar, dette har vært det han har ønsket. Nå har jeg imidlertid blitt mer innstilt på barn. Trodde da at mannen skulle bli glad siden han har ønsket seg dette hele livet. Greit nok, kanskje trenger han mye tid til å venne seg til tanken. Han har tross alt trodd at han ikke skulle bli far. Jeg blir litt frustrert. Om han ikke vil ha barn er det jo helt greit. Men jeg får stadig følelsen av at han vil ha barn. Bare at han vil at jeg skal være en mer tradisjonell mamma, noe jeg ikke vil. Hvorfor skal jeg måtte ofre karrieren min dersom vi får barn? Han er jo ikke interessert i karriere i dag, så hvorfor skulle dette behovet dukke opp om vi blir foreldre? Hvorfor kan ikke en far i dag være som våre mødre var for 10-20 år siden? Og hvorfor kan ikke en mor i dag få være som våre fedre var? Flere som har vært i lignende situasjon? Må vi fortsatt ha tradisjonelle kjønnsroller? Finnes det noen karrierekvinner der ute med barn? Hvordan løser dere dette praktisk? Anonym poster: c3fd5443e8d20a903775e4c494984822

Beklager, men ut fra hovedinnlegget ditt HI, så synes jeg du skal skrinlegge barnepanene igjen. Du virker altfor selvsentrert som person. Livet ditt blir totalt snudd på hodet, selv om mannen din vil ha det daglige ansvaret for barnet. Du kan ikke forvente å få en unge, som andre skal ha mestedelen av ansvaret for. Det tenker jeg far kan bli lei av på sikt. Jeg hadde iallefall ikke funnet meg i det. Så kommer gjerne den dårlige samvittigheten snikende, om man vil eller ikke. Man slites mellom jobb, og tiden man har til rådighet til sitt eget barn. Det meste er en prioritering, og i ditt tilfelle så mener jeg det kan by på store problemer.

 

Du trenger vel ikke ofre karrieren din heller, men trappe litt ned en periode istedetfor å konsentrere seg om å komme opp og fram.

Endret 7. januar 2013 av Kari Mari