Jeg mister pappa'n min

[Iiiiik]

Jeg gjorde noe som var tøft for mannen min ( og megselv, men nødvendig), jeg skrev ned en erklæring på at jeg ikke ville ha livsforlengende behandling og at han skal plassere meg i en form for omsorgshjem om det skulle ramme meg, både als og Alzheimers er jo arvelig og jeg vill ikke at familien min skal måtte ta vare må meg da og ville heller ikke at de må ta den avgjørelsen som vi barna tok for mamma ang livsforlengende behandling, han likte det ikke men gikk med på det.

 

Det var en god ide, det tror jeg jeg skal gjøre også. Vi har nettopp svart på det samme når det gjelder pappa og det var et nesten umulig svar for mamma å gi.

[Gjest amandine]

Det har jeg også snakket med min mann om. Akkurat alzheimer og demens er ikke noe spesielt tema for meg, mer på generell basis, jeg vil ikke ha livsforlengende behandling om alt håp og verd er ute. Jeg vil være så priviligert at jeg kan få dø i fred.

[Gjest sug lut]

Ja, det er noe med det, mamma_til_2, at man blir passiv tilskuer til at det sterke mennesket reduseres fra full pakke til nærmest ikke noe på veldig kort tid. Pappa har en demenslidelse som heter Lewy legemer demens og svekkes raskt også motorisk av parkinsonlignende symtomer. Det skremmer vettet av meg å vite at demens med tidlig debut har en relativt sterk grad av arvbarhet.

Jeg gjorde noe som var tøft for mannen min ( og megselv, men nødvendig), jeg skrev ned en erklæring på at jeg ikke ville ha livsforlengende behandling og at han skal plassere meg i en form for omsorgshjem om det skulle ramme meg, både als og Alzheimers er jo arvelig og jeg vill ikke at familien min skal måtte ta vare må meg da og ville heller ikke at de må ta den avgjørelsen som vi barna tok for mamma ang livsforlengende behandling, han likte det ikke men gikk med på det.

Sterkt valg.