Jeg mister pappa'n min

[Iiiiik]

Jeg har en dement pappa, som måtte flytte på sykehjem da han var 66. Nå, to år etter er han så dårlig og så ugjenkjennelig og så hjelpesløs. Det er ufattelig skremmende hvor fort livet kan snu og hvor lite man vet om hvordan det utvikler seg. Dessverre og heldigvis!

[Cmyk]

Så trist. Jeg har samme erfaringen, dessverre. Pappa fikk alzheimers midt i 60- årene, og det er mange år siden han kjente oss eller mamma igjen. Han har mistet hele sin personlighet nå, dessverre. Savner min gode, snille, kloke pappa!

[Gjest Kira bjeffer]

Huff, det er en forferdelig sykdom!

Må føles utrolig urettferdig at han fikk det da han var så ung. Kan også tenke meg at det må være fryktelig tung å være sammen med han.

 

Mormoren til mannen min fikk også det. Hun var riktignok endel eldre, men ettersom han mistet moren sin som 8-åring var hun en morsfigur for han. Det var fælt å se hvordan hun forsvant mer og mer.

[Gjest sug lut]

Stakkars deg, og hele familien. Det er en brutal måte å miste noen på, fordi de kan være så fysisk tilstede, og likevel er de borte. Og så mye motstridende følelser som ofte følger med blant dem som er nærmest, fordi det er så slitsomt og man blir sint på handlinger samtidig som det er trist. Det er kanskje godt for dere at han har flyttet på institusjon, tryggere, selv om det må ha vært tungt da det skjedde?

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Uff så trist

 

Farmor er også dement og nå går det bare en vei.... Dessverre

[Gjest amandine]

Uff så leit, det er vonde opplevelser å leve gjennom. Som då mange ganger, jeg er så inderlig takknemlig for at jeg ikke har kunnskap om hva som ligger foran meg.

[☆☆☆]

Det triste med demens er at ein mistar personen to gongar. Først når den som var blir borte og så når kroppen også dør. Og sorga er like sterk begge gongane.

 

[Gjest Ziva]

Sender en stor klem til deg og dine.

[Lektor Doppler med tillegg]

Det er så leit når det skjer, og så lite man kan gjøre. Sender en klem til deg og dine.

[Studine mevik]

Huff, det er ikke noe godt å se våre kjære forlate oss uansett hvordan det skjer. Sender en klem og styrke til å tenke positivt på noe annet

[Iiiiik]

Det er helt klart bedre at han er på institusjon, kan ikke se hvordan mamma skulle kunne hatt ham hjemme. Samtidig er det så trist at han har så veldig mange syke mennesker rundt seg, at hans omgivelser er stengte dører og rallende mennesker. Nå er han nettopp flyttet for femte gang på de 22 månedene, så de forutsigbare rammene er det dårlig med. Flinke ansatte overalt da og de gjør så godt de kan med begrensete ressurser.

[Iiiiik]

Et glimt fra bloggen min:

 

En gang var han det første barnet i et ekteskap som ga fire barn. En gutt som spilte fotball, en ungdom som drev med friidrett, en storebror som ertet lillebroren, en storebror som passet lillesøsteren. En sønn som hjalp foreldrene sine med gårdsdrift og som lengtet ut. En sønn som i mange år etter sin fars død tok med seg sin egen familie hjem til moren i stort sett alle ferier for å hjelpe henne og for å møte slektningene sine.

Hvor er han nå?

Han er en mann uten foreldre, en bror som ikke kan delta på søskentreffene de har hatt årlig siden moren døde og en mann som ikke erter noen eller passer på noen. Han er en mann som har bilde av barndomshjemmet hengende på rommet sitt og ofte ikke vet hva som vises på bildet.

 

En gang var han den unge mannen som reiste til Finnmark og avtjente sin verneplikt og traff kvinnen han forelsket seg i. Mannen som giftet seg med henne og holdt sammen med henne. Mannen som passet på, utfordret og ivaretok ekteskapet sitt. Mannen som var forsørger, som skiftet pakninger, utførte vedlikehold og betalte regningene.

Hvor er han nå?

Han ble mann som i stadig større grad måtte vite hvor kona var og som ble usikker hvis hun ikke var der. Han er en mann som ikke bor sammen med kona si etter 45 års ekteskap, men får besøk av henne minst annen hver dag. Som mange dager ikke svarer når hun snakker til ham. Som mange dager må ristes våken av henne når han helst bare vil sove.

 

En gang var han den unge faren som fikk to jenter. To jenter han passet på, krevde mye av, ivaretok og ordnet opp for. Han var en far som ikke alltid var til stede fysisk, men som var der når det var nødvendig. Han var en far det lønte seg å ha med meg når jeg ville ha nye fotballsko, for han skjønte at det var nødvendig å legge penger i skoene.

Hvor er han nå?

Han er en far som må passes på, som vi ikke kan kreve noe av og som må ivaretas og ordnes opp for. Han er en far som måtte fratas førerkortet og som måtte oppleve at vi solgte bilen hans.

 

En gang var han ung og lovende i arbeidslivet. Han var en mann som ville masse, som lærte raskt og som tok ansvar. Han var en mann som påtok seg de lange jobbreisene fordi han ville lære og fordi han ville sørge for at familien fikk nok penger.

Hvor er han nå?

Han er mannen som i de siste arbeidsårene sine opplevde at jobben ble vanskeligere, at kravene ble store og at de nye oppgavene ikke lot seg løse. Han er mannen som kun halvannet år etter at han gikk av på AFP opplevde at han ikke kunne bo hjemme lenger, at vi bestemte for ham at han måtte ivaretas av andre enn familien sin.

 

En gang var han en mann som mente mye om mangt. Han var politisk aktiv, han hadde mange verv og han fylte fritiden med et brennende engasjement for lokalpolitikken. En gang var han deltaker i norgesmesterskapet i kryssordløsning og kom seg videre i svært mange runder. En gang var han storforbruker av litteratur.

Hvor er han nå?

Han er mannen som svært sjelden mener noe om noe som helst. Han er mannen som mange dager knapt ytrer et ord. Han er mannen som ikke lenger kan skrive og som ikke lenger kan lese.

 

En gang var han mannen ønsket det første barnebarnet velkomment. En gang var han mannen som ønsket det andre barnebarnet velkomment. En gang var han mannen som sterkt beveget fulgte meg opp gulvet da jeg skulle gifte meg. En gang var han mannen som ønsket det tredje barnebarnet velkomment. Han var bestefaren som tullet, som herjet, som akte, som lekte og som ivaretok barna.

Hvor er han nå?

Han er mannen som fortsatt kan vise snev av glede når minstejenta kommer på besøk. Han er mannen som gir dem en klem hvis de tilltater det. Han er mannen som snakker så lite at det skremmer dem.

 

En gang var han en vital, omsorgsfull, intelligent, fordringsfull mann. En gang var han den som stilte opp for venner, som levde livet og som ga til oss andre.

Hvor er han nå?

[Gjest sug lut]

Du skriver så rørende nakent om din far at jeg fikk tårer i øynene. Sender deg en klem.

[Gjest amandine]

Ja, og så godt å minnes, minne andre på, og legge merke til at et liv levd rommer så uendelig mye mer enn øyeblikket. Det er så lett å glemme, og det er en gave å huske for både den det gjelder og oss rundt.

[Mrs Smutt & Smilende]

Sender en stor klem!

[LillaGorilla♥♥]

Huff, nå rant tårene her...

Så fint, men så forferdelig skrevet...

 

Klem til deg.

[Iiiiik]

Jeg kjenner det, amandine at jeg har et stort behov for å lete frem den han har vært, den pappa'n jeg ønsker å huske. Han forsvinner for meg når jeg møter ham grå, tom i blikket, nesten ordløs og helt uforståelig.

 

Takk for klemmer! Kranglere er fine folk

[weihnachtmarkblomstre]

En K L E M fra meg også! (Selv om jeg må vente litt med å lese utdraget fra bloggen. For tander for sånt rett før drømmetid...). Og samtidig en liten takk for påminnelsen. Har ei venninne som gjennomgår det samme, jeg ringer henne i morgen, så hun vet at jeg tenker på henne <3

[Gjest Kira bjeffer]

Ligger i sengen og leser utdraget fra bloggen din, og 3-åringen ved siden av meg lurer på hvorfor mamma gråter. Så sterkt og rørende skrevet. Det får meg til å tenke på at vi må verdsette den tiden vi har med våre foreldre.

[Gjest fjernet-medlem-1402]

En god klem sendes din vei <3

Sterkt skrevet og jeg føler med deg

[Gjest Hercule Poirot]

Et glimt fra bloggen min:

 

En gang var han det første barnet i et ekteskap som ga fire barn. En gutt som spilte fotball, en ungdom som drev med friidrett, en storebror som ertet lillebroren, en storebror som passet lillesøsteren. En sønn som hjalp foreldrene sine med gårdsdrift og som lengtet ut. En sønn som i mange år etter sin fars død tok med seg sin egen familie hjem til moren i stort sett alle ferier for å hjelpe henne og for å møte slektningene sine.

Hvor er han nå?

Han er en mann uten foreldre, en bror som ikke kan delta på søskentreffene de har hatt årlig siden moren døde og en mann som ikke erter noen eller passer på noen. Han er en mann som har bilde av barndomshjemmet hengende på rommet sitt og ofte ikke vet hva som vises på bildet.

 

En gang var han den unge mannen som reiste til Finnmark og avtjente sin verneplikt og traff kvinnen han forelsket seg i. Mannen som giftet seg med henne og holdt sammen med henne. Mannen som passet på, utfordret og ivaretok ekteskapet sitt. Mannen som var forsørger, som skiftet pakninger, utførte vedlikehold og betalte regningene.

Hvor er han nå?

Han ble mann som i stadig større grad måtte vite hvor kona var og som ble usikker hvis hun ikke var der. Han er en mann som ikke bor sammen med kona si etter 45 års ekteskap, men får besøk av henne minst annen hver dag. Som mange dager ikke svarer når hun snakker til ham. Som mange dager må ristes våken av henne når han helst bare vil sove.

 

En gang var han den unge faren som fikk to jenter. To jenter han passet på, krevde mye av, ivaretok og ordnet opp for. Han var en far som ikke alltid var til stede fysisk, men som var der når det var nødvendig. Han var en far det lønte seg å ha med meg når jeg ville ha nye fotballsko, for han skjønte at det var nødvendig å legge penger i skoene.

Hvor er han nå?

Han er en far som må passes på, som vi ikke kan kreve noe av og som må ivaretas og ordnes opp for. Han er en far som måtte fratas førerkortet og som måtte oppleve at vi solgte bilen hans.

 

En gang var han ung og lovende i arbeidslivet. Han var en mann som ville masse, som lærte raskt og som tok ansvar. Han var en mann som påtok seg de lange jobbreisene fordi han ville lære og fordi han ville sørge for at familien fikk nok penger.

Hvor er han nå?

Han er mannen som i de siste arbeidsårene sine opplevde at jobben ble vanskeligere, at kravene ble store og at de nye oppgavene ikke lot seg løse. Han er mannen som kun halvannet år etter at han gikk av på AFP opplevde at han ikke kunne bo hjemme lenger, at vi bestemte for ham at han måtte ivaretas av andre enn familien sin.

 

En gang var han en mann som mente mye om mangt. Han var politisk aktiv, han hadde mange verv og han fylte fritiden med et brennende engasjement for lokalpolitikken. En gang var han deltaker i norgesmesterskapet i kryssordløsning og kom seg videre i svært mange runder. En gang var han storforbruker av litteratur.

Hvor er han nå?

Han er mannen som svært sjelden mener noe om noe som helst. Han er mannen som mange dager knapt ytrer et ord. Han er mannen som ikke lenger kan skrive og som ikke lenger kan lese.

 

En gang var han mannen ønsket det første barnebarnet velkomment. En gang var han mannen som ønsket det andre barnebarnet velkomment. En gang var han mannen som sterkt beveget fulgte meg opp gulvet da jeg skulle gifte meg. En gang var han mannen som ønsket det tredje barnebarnet velkomment. Han var bestefaren som tullet, som herjet, som akte, som lekte og som ivaretok barna.

Hvor er han nå?

Han er mannen som fortsatt kan vise snev av glede når minstejenta kommer på besøk. Han er mannen som gir dem en klem hvis de tilltater det. Han er mannen som snakker så lite at det skremmer dem.

 

En gang var han en vital, omsorgsfull, intelligent, fordringsfull mann. En gang var han den som stilte opp for venner, som levde livet og som ga til oss andre.

Hvor er han nå?

 

Dette var en fantastisk godt skrevet tekst! Så dønn ærlig, og så brutalt. Sender over en klem; demens er en brutal sykdom. Det er vondt å miste et menneske to ganger.

[Mamma_til_2]

Vet hva du går gjennom, mammaen min gikk fra og være 110% til 0 på 1.5år, hun fikk ALS og Alzheimers på en gang så det var ultratøft og se på at hun ble redusert litt hver dag og måtte flytte i omsorgsbolig i en alder av 49! Sier bare ta vare på hvert øyeblikk og husk pappaen din som han var for han er der bare litt gjemt i en stygg sykdom, får tårer av og skrive dette for enda etter 8år så savner jeg mamma mye. stor klem til deg.

[Iiiiik]

Ja, det er noe med det, mamma_til_2, at man blir passiv tilskuer til at det sterke mennesket reduseres fra full pakke til nærmest ikke noe på veldig kort tid. Pappa har en demenslidelse som heter Lewy legemer demens og svekkes raskt også motorisk av parkinsonlignende symtomer. Det skremmer vettet av meg å vite at demens med tidlig debut har en relativt sterk grad av arvbarhet.

[Gjest Siklerotte]

Det var en fin tekst, Iiiiik, demens er en forferdelig sykdom. En ufattelig trist måte å miste sine kjære på. Jeg synes det er både trist og vanskelig å forstå hvordan et menneske kan forsvinne helt, til slutt er det jo nesten bare kroppen igjen, når alle minner, språk og fysisk funksjon forsvinner.

 

Har også alzheimer i nær familie (en besteforelder), så jeg synes selv det er skremmende å tenke på at det kan være arvelig. Jeg vil ikke forlate verden som en annen enn jeg egentlig er.

[Mamma_til_2]

Ja, det er noe med det, mamma_til_2, at man blir passiv tilskuer til at det sterke mennesket reduseres fra full pakke til nærmest ikke noe på veldig kort tid. Pappa har en demenslidelse som heter Lewy legemer demens og svekkes raskt også motorisk av parkinsonlignende symtomer. Det skremmer vettet av meg å vite at demens med tidlig debut har en relativt sterk grad av arvbarhet.

Jeg gjorde noe som var tøft for mannen min ( og megselv, men nødvendig), jeg skrev ned en erklæring på at jeg ikke ville ha livsforlengende behandling og at han skal plassere meg i en form for omsorgshjem om det skulle ramme meg, både als og Alzheimers er jo arvelig og jeg vill ikke at familien min skal måtte ta vare må meg da og ville heller ikke at de må ta den avgjørelsen som vi barna tok for mamma ang livsforlengende behandling, han likte det ikke men gikk med på det.