Meldeplikt og taushetsplikt i offentlige etater

[Anonym bruker]

Jeg sitter her og leser litt og prøver å bli klok på hvilke kriterier en stiller til innhold i en evt bekymringsmelding til barnevernet fra en ansatt i en offentlig etat. Jeg er selv utdannet allmennlærer og syns at jeg i løpet av de fire årene har fått en grundig innføring i hvilke forhold som må foreligge for at vanlig taushetsplikt opphører og meldeplikt inntreffer.

 

Grunnen til at jeg lurer på dette, er at jeg nylig har vært i et barnevernsmøte hvor bekymringsmeldingen ble gjennomgått. Denne var utstedt av politiet, og i følge politiet har de innført interne rutiner for at barnevernet alltid varsles hvis det blir avdekket lovovertredelser innenfor helt spesifikke kategorier. Deres redegjørelse for de interne rutinene de har, og innholdet i bekymringsmeldingen, er stikk i strid med alle retningslinjer har fått innføring i. Jeg stusser litt på at forskjellige offentlig etater kan operere med vidt forskjellig skjønn av hva meldeplikt innebærer. Og hvilken autoritet har politiet til å utarbeide og praktisere standardrutiner som noen ganger går på tvers av lovverket?

 

Ut fra hva jeg kan se har også barnevernet på sin side plikt til å vurdere bekyrmingsmeldingen i det de mottar den, de har også belegg for å avvise den dersom det med rimelighet må antas at den er grunnløs. Jeg finner derimot ingenting som sier noe mer spesifikt angående hva som regnes som minimumskrav. Er det noen som har noen gode kildehenvisninger eller annen kunnskap som kan hjelpe meg på vei?

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

[Anonym bruker]

Hva mener du med at politiet går utover loven når de melder og har automatikk i at de melder til barnevernet?

Kan du gi noen eksempler.

 

Jeg jobber i barnevernet og vi mottar alltid bekymringsmeldinger fra politiet dersom en, eller begge, foreldrene blir tatt for narkotikamisbruk / salg av narkotika etc., ved familievold, voldssaker som en, eller begge, foreldrene er innvolvert i, våpensaker og slike

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

[Anonym bruker]

Godt mulig at politiet har dannet seg rutiner som ligger på siden av loven. Da må noen gjøre dem oppmerksom på dette. Men det spørs om det er mulig å nå fram med noe slikt, i en tid der det ropes på flere bekymringsmeldinger.

Her er et eksempel på at politiet tar seg friheter;

 

http://www.ung.no/oss/politi/61733.html

 

I tillegg tll meldinger ved husbråk, har politiet et rikt potensiale for bekymringsmeldinger i tenåringer som er ute og fester på nattestid. Slike bekymringsmeldinger fra politiet ender vel ofte bare med en samtale med Barnevernet, mens en del tilfeller ender med at ungdom blir sendt på institusjon.

 

Jeg er personlig interessert i dette med taushetsplikt, da Barnevernet har undersøkt oss i flere år etter meldinger fra det offentlige.

Jeg mener å ha funnet ut at HI har oppfattet ting riktig. Men på en del sider på nettet står det at offentlig ansatte har plikt til å melde når de er bekymret for et barn. Eller det står på de enkelte kommunenes hjemmesider at man er pliktig til å melde om man mener at et barn har nytte av hjelpetiltak. Det er altså selvmotsigelser her.

 

I forhold til taushetsplikt mellom etatene, tas det nå til orde for at etatene lettere skal kunne samarbeide, og at det altså skal være nærmest fri flyt av informasjon mellom dem.

 

Erfaringen viser at dersom et foreldrepar som er uføre eller dårlig integrerte i arbeidslivet, får en bekymringsmelding mot seg, blir de sjelden eller aldri kvitt Barnevernet. Foreldre som blir ansett for å ha et eller annet behov for hjelp, må enten kjempe mot Barnevernet i rettssystemet eller fungere som slaver under Barnevernet og motta hjelpetiltak til barna fyller 18 år.

Det er sterkt beklagelig at skattepengene våre går til å ødelegge manges liv.

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

[Anonym bruker]

Hva mener du med at politiet går utover loven når de melder og har automatikk i at de melder til barnevernet?

Kan du gi noen eksempler.

 

Jeg jobber i barnevernet og vi mottar alltid bekymringsmeldinger fra politiet dersom en, eller begge, foreldrene blir tatt for narkotikamisbruk / salg av narkotika etc., ved familievold, voldssaker som en, eller begge, foreldrene er innvolvert i, våpensaker og slike

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

I utgangspunktet har man taushetsplikt, men denne oppheves hvis det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det foreligger omsorgssvikt. Hva som skal forstås som "rimelig grunn til mistanke" og hvilken tolkning som skal tillegges begrepet omsorgssvikt, må avgjøres ut fra personlig skjønn i hver enkelt sak. Det er overhodet ikke noen krav at man skal kunne fremlegge en bevisførsel, men i min utdannelse blir det ettertrykkelig understreket at denne bruken av skjønn SKAL være saklig begrunnet.

 

Et personlig skjønn med saklig begrunnelse må tydelig peke til ett av to forhold:

 

1) Jeg har kjennskap til at foreldre har en type adferd som helt avgjort vil være til skade for barnet. Dvs det må kunne knyttes til en eller flere av de forskjellige kategoriene av omsorgssvikt etter barne- og likestillingsdepartementets definisjoner.

 

2) Barnet viser en eller flere typer adferd som normalt er assosiert med svekket allmennhelsetilstand.

 

Jeg kan helt avgjort ikke bryte taushetsplikten fordi foreldrene har holdninger eller etiske avgjørelser som er på tvers av mine personlig intuitive oppfatninger av god moral. Jeg har stor forståelse for at enkelte kan gi etter for den fristelsen, for jeg har selv erfart at den er stor når 11 år gamle"Petter" med aspergers og sosiale vansker begynner plutselig begynner å proklamere ny-nazistiske holdninger han selv ikke til fulle skjønner innholdet av, høylytt i klasserommet, hakekorsene dukker opp over alt, og det viser seg at inspirasjonskilden er en 25 år gammel mann som gutten har jevnlig kontakt med på kveldene via pc'en sin. Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende.

 

I mine øyne er denne vurderingen helt, helt feil, men jeg kan ikke si at de ikke er gode foreldre med det som må forstås som "god nok" omsorgskompetanse, for i det store bilde er de det. Men her gjør de en etisk vurdering jeg ikke kan stille meg bak, den kan ikke knyttes til noen av punktene ovenfor, og den er derfor i ytterste konsekvens en privatsak jeg ikke har noe med. Dersom jeg gjør det, har jeg begått et overgrep på denne familiens rett til privatliv.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

[Anonym bruker]

Hva mener du med at politiet går utover loven når de melder og har automatikk i at de melder til barnevernet?

Kan du gi noen eksempler.

 

Jeg jobber i barnevernet og vi mottar alltid bekymringsmeldinger fra politiet dersom en, eller begge, foreldrene blir tatt for narkotikamisbruk / salg av narkotika etc., ved familievold, voldssaker som en, eller begge, foreldrene er innvolvert i, våpensaker og slike

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

I utgangspunktet har man taushetsplikt, men denne oppheves hvis det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det foreligger omsorgssvikt. Hva som skal forstås som "rimelig grunn til mistanke" og hvilken tolkning som skal tillegges begrepet omsorgssvikt, må avgjøres ut fra personlig skjønn i hver enkelt sak. Det er overhodet ikke noen krav at man skal kunne fremlegge en bevisførsel, men i min utdannelse blir det ettertrykkelig understreket at denne bruken av skjønn SKAL være saklig begrunnet.

 

Et personlig skjønn med saklig begrunnelse må tydelig peke til ett av to forhold:

 

1) Jeg har kjennskap til at foreldre har en type adferd som helt avgjort vil være til skade for barnet. Dvs det må kunne knyttes til en eller flere av de forskjellige kategoriene av omsorgssvikt etter barne- og likestillingsdepartementets definisjoner.

 

2) Barnet viser en eller flere typer adferd som normalt er assosiert med svekket allmennhelsetilstand.

 

Jeg kan helt avgjort ikke bryte taushetsplikten fordi foreldrene har holdninger eller etiske avgjørelser som er på tvers av mine personlig intuitive oppfatninger av god moral. Jeg har stor forståelse for at enkelte kan gi etter for den fristelsen, for jeg har selv erfart at den er stor når 11 år gamle"Petter" med aspergers og sosiale vansker begynner plutselig begynner å proklamere ny-nazistiske holdninger han selv ikke til fulle skjønner innholdet av, høylytt i klasserommet, hakekorsene dukker opp over alt, og det viser seg at inspirasjonskilden er en 25 år gammel mann som gutten har jevnlig kontakt med på kveldene via pc'en sin. Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende.

 

I mine øyne er denne vurderingen helt, helt feil, men jeg kan ikke si at de ikke er gode foreldre med det som må forstås som "god nok" omsorgskompetanse, for i det store bilde er de det. Men her gjør de en etisk vurdering jeg ikke kan stille meg bak, den kan ikke knyttes til noen av punktene ovenfor, og den er derfor i ytterste konsekvens en privatsak jeg ikke har noe med. Dersom jeg gjør det, har jeg begått et overgrep på denne familiens rett til privatliv.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

Det er da du må se til etikken: Hva står på spill? Her har man en gutt på 11 år med en diagnose som er på nett med en mann på 25 år. Hva kan stå på spill der? Er det greit at barn chatter med eldre menn på internett? Hva kan konsekvensen for barnet bli?

 

Det er slik du må tenke og så må du vurdere deretter. Hva er viktigst: Å se på eventuelle konsekvenser for barnets ve og vel eller å beskytte barnets foreldre?

 

"Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende."

Det i seg selv er bekymringsverdig. Foreldrene ønsker altså at gutten heller skal chatte med en 25-år gammel mann på nett enn at gutten skal kunne hjelpes positivt frem til sosial omgang med jevnalderene.

 

Privatlivets fred skal man verne om, men i dette tilfeller vil jeg si at privatlivet er til hinder for det nevnte barn og at foreldrene bør få veiledning og hjelp.

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

[Anonym bruker]

Privatlivets fred skal man verne om, men i dette tilfeller vil jeg si at privatlivet er til hinder for det nevnte barn og at foreldrene bør få veiledning og hjelp.

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

...Skrev den barnevernsansatte. (Kjente deg igjen på Anonym-koden.) Det er overhodet ikke noe nytt at barnevernsansatte ønsker seg så mange meldinger som mulig, og så lite taushetsplikt som mulig.

Men det er ikke det tråden handler om. Tråden handler om hva som er de juridiske retningslinjene for de offentlig ansatte.

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

[Anonym bruker]

Du må også ta med i betrakning at både politi og PST overvåker ytterligående miljøer og melder fra når barn innvolverer seg i slike aktiviteter

 

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

[Anonym bruker]

Privatlivets fred skal man verne om, men i dette tilfeller vil jeg si at privatlivet er til hinder for det nevnte barn og at foreldrene bør få veiledning og hjelp.

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

...Skrev den barnevernsansatte. (Kjente deg igjen på Anonym-koden.) Det er overhodet ikke noe nytt at barnevernsansatte ønsker seg så mange meldinger som mulig, og så lite taushetsplikt som mulig.

Men det er ikke det tråden handler om. Tråden handler om hva som er de juridiske retningslinjene for de offentlig ansatte.

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

 

Les det jeg skriver under her:

 

Du må også ta med i betrakning at både politi og PST overvåker ytterligående miljøer og melder fra når barn innvolverer seg i slike aktiviteter

 

Det gjøres også når barn innvolverer seg i narkotikamiljøer, ytterligående muslimske miljøer (ekstreme miljøer), smulgermiljøer, gjengmiljøer etc.

 

Det gjøres for å beskytte barnet og for at barnet skal kunne komme seg ut av miljøet og fordi foreldrene skal bli klar over eventuelle farer ved p vanke i slike miljøer.

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

[Anonym bruker]

Hva mener du med at politiet går utover loven når de melder og har automatikk i at de melder til barnevernet?

Kan du gi noen eksempler.

 

Jeg jobber i barnevernet og vi mottar alltid bekymringsmeldinger fra politiet dersom en, eller begge, foreldrene blir tatt for narkotikamisbruk / salg av narkotika etc., ved familievold, voldssaker som en, eller begge, foreldrene er innvolvert i, våpensaker og slike

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

I utgangspunktet har man taushetsplikt, men denne oppheves hvis det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det foreligger omsorgssvikt. Hva som skal forstås som "rimelig grunn til mistanke" og hvilken tolkning som skal tillegges begrepet omsorgssvikt, må avgjøres ut fra personlig skjønn i hver enkelt sak. Det er overhodet ikke noen krav at man skal kunne fremlegge en bevisførsel, men i min utdannelse blir det ettertrykkelig understreket at denne bruken av skjønn SKAL være saklig begrunnet.

 

Et personlig skjønn med saklig begrunnelse må tydelig peke til ett av to forhold:

 

1) Jeg har kjennskap til at foreldre har en type adferd som helt avgjort vil være til skade for barnet. Dvs det må kunne knyttes til en eller flere av de forskjellige kategoriene av omsorgssvikt etter barne- og likestillingsdepartementets definisjoner.

 

2) Barnet viser en eller flere typer adferd som normalt er assosiert med svekket allmennhelsetilstand.

 

Jeg kan helt avgjort ikke bryte taushetsplikten fordi foreldrene har holdninger eller etiske avgjørelser som er på tvers av mine personlig intuitive oppfatninger av god moral. Jeg har stor forståelse for at enkelte kan gi etter for den fristelsen, for jeg har selv erfart at den er stor når 11 år gamle"Petter" med aspergers og sosiale vansker begynner plutselig begynner å proklamere ny-nazistiske holdninger han selv ikke til fulle skjønner innholdet av, høylytt i klasserommet, hakekorsene dukker opp over alt, og det viser seg at inspirasjonskilden er en 25 år gammel mann som gutten har jevnlig kontakt med på kveldene via pc'en sin. Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende.

 

I mine øyne er denne vurderingen helt, helt feil, men jeg kan ikke si at de ikke er gode foreldre med det som må forstås som "god nok" omsorgskompetanse, for i det store bilde er de det. Men her gjør de en etisk vurdering jeg ikke kan stille meg bak, den kan ikke knyttes til noen av punktene ovenfor, og den er derfor i ytterste konsekvens en privatsak jeg ikke har noe med. Dersom jeg gjør det, har jeg begått et overgrep på denne familiens rett til privatliv.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

Det er da du må se til etikken: Hva står på spill? Her har man en gutt på 11 år med en diagnose som er på nett med en mann på 25 år. Hva kan stå på spill der? Er det greit at barn chatter med eldre menn på internett? Hva kan konsekvensen for barnet bli?

 

Det er slik du må tenke og så må du vurdere deretter. Hva er viktigst: Å se på eventuelle konsekvenser for barnets ve og vel eller å beskytte barnets foreldre?

 

"Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende."

Det i seg selv er bekymringsverdig. Foreldrene ønsker altså at gutten heller skal chatte med en 25-år gammel mann på nett enn at gutten skal kunne hjelpes positivt frem til sosial omgang med jevnalderene.

 

Privatlivets fred skal man verne om, men i dette tilfeller vil jeg si at privatlivet er til hinder for det nevnte barn og at foreldrene bør få veiledning og hjelp.

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

Foreldrene har god oversikt over hans nettaktivitet, og mer kan man ikke kreve. Det er verken ønskelig eller mulig å stille foreldre ansvarlige for at deres barn muligens blir skadelidende pga av andres holdninger til dets foreldre eller dets eget valg av bruk av ytringsfrihet. Man kan ikke dra i tvil omsorgskompetansen til alle som måtte ha meninger eller ytringer som må forstås som kontroversielle i møte med resten av samfunnet. Man holder feks ikke foreldre i et homofilt parforhold ansvarlige for evt skader barnet deres måtte pådra seg i møte med andres intoleranse overfor deres livsvalg.

 

Foreldres oppgave som omsorgsgivere er å sørge for at DE gjør det de kan for å imøtekomme barnets behov, man er ikke forpliktet til å innordne seg alle samfunnets generelle holdninger for å sørge for at også andre klarer å legge begrensninger på seg selv. Det er de andres ansvar å gjøre det, og sånn må det også være. Hvordan skal vi ellers få folkevalgte politikere f eks?

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

[Anonym bruker]

Hva mener du med at politiet går utover loven når de melder og har automatikk i at de melder til barnevernet?

Kan du gi noen eksempler.

 

Jeg jobber i barnevernet og vi mottar alltid bekymringsmeldinger fra politiet dersom en, eller begge, foreldrene blir tatt for narkotikamisbruk / salg av narkotika etc., ved familievold, voldssaker som en, eller begge, foreldrene er innvolvert i, våpensaker og slike

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

I utgangspunktet har man taushetsplikt, men denne oppheves hvis det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det foreligger omsorgssvikt. Hva som skal forstås som "rimelig grunn til mistanke" og hvilken tolkning som skal tillegges begrepet omsorgssvikt, må avgjøres ut fra personlig skjønn i hver enkelt sak. Det er overhodet ikke noen krav at man skal kunne fremlegge en bevisførsel, men i min utdannelse blir det ettertrykkelig understreket at denne bruken av skjønn SKAL være saklig begrunnet.

 

Et personlig skjønn med saklig begrunnelse må tydelig peke til ett av to forhold:

 

1) Jeg har kjennskap til at foreldre har en type adferd som helt avgjort vil være til skade for barnet. Dvs det må kunne knyttes til en eller flere av de forskjellige kategoriene av omsorgssvikt etter barne- og likestillingsdepartementets definisjoner.

 

2) Barnet viser en eller flere typer adferd som normalt er assosiert med svekket allmennhelsetilstand.

 

Jeg kan helt avgjort ikke bryte taushetsplikten fordi foreldrene har holdninger eller etiske avgjørelser som er på tvers av mine personlig intuitive oppfatninger av god moral. Jeg har stor forståelse for at enkelte kan gi etter for den fristelsen, for jeg har selv erfart at den er stor når 11 år gamle"Petter" med aspergers og sosiale vansker begynner plutselig begynner å proklamere ny-nazistiske holdninger han selv ikke til fulle skjønner innholdet av, høylytt i klasserommet, hakekorsene dukker opp over alt, og det viser seg at inspirasjonskilden er en 25 år gammel mann som gutten har jevnlig kontakt med på kveldene via pc'en sin. Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende.

 

I mine øyne er denne vurderingen helt, helt feil, men jeg kan ikke si at de ikke er gode foreldre med det som må forstås som "god nok" omsorgskompetanse, for i det store bilde er de det. Men her gjør de en etisk vurdering jeg ikke kan stille meg bak, den kan ikke knyttes til noen av punktene ovenfor, og den er derfor i ytterste konsekvens en privatsak jeg ikke har noe med. Dersom jeg gjør det, har jeg begått et overgrep på denne familiens rett til privatliv.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

Det er da du må se til etikken: Hva står på spill? Her har man en gutt på 11 år med en diagnose som er på nett med en mann på 25 år. Hva kan stå på spill der? Er det greit at barn chatter med eldre menn på internett? Hva kan konsekvensen for barnet bli?

 

Det er slik du må tenke og så må du vurdere deretter. Hva er viktigst: Å se på eventuelle konsekvenser for barnets ve og vel eller å beskytte barnets foreldre?

 

"Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende."

Det i seg selv er bekymringsverdig. Foreldrene ønsker altså at gutten heller skal chatte med en 25-år gammel mann på nett enn at gutten skal kunne hjelpes positivt frem til sosial omgang med jevnalderene.

 

Privatlivets fred skal man verne om, men i dette tilfeller vil jeg si at privatlivet er til hinder for det nevnte barn og at foreldrene bør få veiledning og hjelp.

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

Foreldrene har god oversikt over hans nettaktivitet, og mer kan man ikke kreve. Det er verken ønskelig eller mulig å stille foreldre ansvarlige for at deres barn muligens blir skadelidende pga av andres holdninger til dets foreldre eller dets eget valg av bruk av ytringsfrihet. Man kan ikke dra i tvil omsorgskompetansen til alle som måtte ha meninger eller ytringer som må forstås som kontroversielle i møte med resten av samfunnet. Man holder feks ikke foreldre i et homofilt parforhold ansvarlige for evt skader barnet deres måtte pådra seg i møte med andres intoleranse overfor deres livsvalg.

 

Foreldres oppgave som omsorgsgivere er å sørge for at DE gjør det de kan for å imøtekomme barnets behov, man er ikke forpliktet til å innordne seg alle samfunnets generelle holdninger for å sørge for at også andre klarer å legge begrensninger på seg selv. Det er de andres ansvar å gjøre det, og sånn må det også være. Hvordan skal vi ellers få folkevalgte politikere f eks?

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

For å snu det litt rundt: Vil du anse det som god oppdragelse og god omsorg å la ditt mindreårige barn på 11 år chatte på internett med en mann på 25 år?

La oss se bort fra meningene de utveksler.

 

Kan du tenke deg at det kan finnes andre måter å integrere denne gutten på sosialt med andre på hans egen alder? At han kan finne en sosial arena som han kan være en del av i det virkelige liv?

Når foreldrene gir gutten en arena å spille på, en arena som kun består av en eldre mann, og som de vet vil gi barnet liten mulighet for annen sosial kontakt, vil du anse det som god omsorg for barnet?

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

[Anonym bruker]

Hva mener du med at politiet går utover loven når de melder og har automatikk i at de melder til barnevernet?

Kan du gi noen eksempler.

 

Jeg jobber i barnevernet og vi mottar alltid bekymringsmeldinger fra politiet dersom en, eller begge, foreldrene blir tatt for narkotikamisbruk / salg av narkotika etc., ved familievold, voldssaker som en, eller begge, foreldrene er innvolvert i, våpensaker og slike

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

I utgangspunktet har man taushetsplikt, men denne oppheves hvis det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det foreligger omsorgssvikt. Hva som skal forstås som "rimelig grunn til mistanke" og hvilken tolkning som skal tillegges begrepet omsorgssvikt, må avgjøres ut fra personlig skjønn i hver enkelt sak. Det er overhodet ikke noen krav at man skal kunne fremlegge en bevisførsel, men i min utdannelse blir det ettertrykkelig understreket at denne bruken av skjønn SKAL være saklig begrunnet.

 

Et personlig skjønn med saklig begrunnelse må tydelig peke til ett av to forhold:

 

1) Jeg har kjennskap til at foreldre har en type adferd som helt avgjort vil være til skade for barnet. Dvs det må kunne knyttes til en eller flere av de forskjellige kategoriene av omsorgssvikt etter barne- og likestillingsdepartementets definisjoner.

 

2) Barnet viser en eller flere typer adferd som normalt er assosiert med svekket allmennhelsetilstand.

 

Jeg kan helt avgjort ikke bryte taushetsplikten fordi foreldrene har holdninger eller etiske avgjørelser som er på tvers av mine personlig intuitive oppfatninger av god moral. Jeg har stor forståelse for at enkelte kan gi etter for den fristelsen, for jeg har selv erfart at den er stor når 11 år gamle"Petter" med aspergers og sosiale vansker begynner plutselig begynner å proklamere ny-nazistiske holdninger han selv ikke til fulle skjønner innholdet av, høylytt i klasserommet, hakekorsene dukker opp over alt, og det viser seg at inspirasjonskilden er en 25 år gammel mann som gutten har jevnlig kontakt med på kveldene via pc'en sin. Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende.

 

I mine øyne er denne vurderingen helt, helt feil, men jeg kan ikke si at de ikke er gode foreldre med det som må forstås som "god nok" omsorgskompetanse, for i det store bilde er de det. Men her gjør de en etisk vurdering jeg ikke kan stille meg bak, den kan ikke knyttes til noen av punktene ovenfor, og den er derfor i ytterste konsekvens en privatsak jeg ikke har noe med. Dersom jeg gjør det, har jeg begått et overgrep på denne familiens rett til privatliv.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

Det er da du må se til etikken: Hva står på spill? Her har man en gutt på 11 år med en diagnose som er på nett med en mann på 25 år. Hva kan stå på spill der? Er det greit at barn chatter med eldre menn på internett? Hva kan konsekvensen for barnet bli?

 

Det er slik du må tenke og så må du vurdere deretter. Hva er viktigst: Å se på eventuelle konsekvenser for barnets ve og vel eller å beskytte barnets foreldre?

 

"Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende."

Det i seg selv er bekymringsverdig. Foreldrene ønsker altså at gutten heller skal chatte med en 25-år gammel mann på nett enn at gutten skal kunne hjelpes positivt frem til sosial omgang med jevnalderene.

 

Privatlivets fred skal man verne om, men i dette tilfeller vil jeg si at privatlivet er til hinder for det nevnte barn og at foreldrene bør få veiledning og hjelp.

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

Foreldrene har god oversikt over hans nettaktivitet, og mer kan man ikke kreve. Det er verken ønskelig eller mulig å stille foreldre ansvarlige for at deres barn muligens blir skadelidende pga av andres holdninger til dets foreldre eller dets eget valg av bruk av ytringsfrihet. Man kan ikke dra i tvil omsorgskompetansen til alle som måtte ha meninger eller ytringer som må forstås som kontroversielle i møte med resten av samfunnet. Man holder feks ikke foreldre i et homofilt parforhold ansvarlige for evt skader barnet deres måtte pådra seg i møte med andres intoleranse overfor deres livsvalg.

 

Foreldres oppgave som omsorgsgivere er å sørge for at DE gjør det de kan for å imøtekomme barnets behov, man er ikke forpliktet til å innordne seg alle samfunnets generelle holdninger for å sørge for at også andre klarer å legge begrensninger på seg selv. Det er de andres ansvar å gjøre det, og sånn må det også være. Hvordan skal vi ellers få folkevalgte politikere f eks?

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

For å snu det litt rundt: Vil du anse det som god oppdragelse og god omsorg å la ditt mindreårige barn på 11 år chatte på internett med en mann på 25 år?

La oss se bort fra meningene de utveksler.

 

Kan du tenke deg at det kan finnes andre måter å integrere denne gutten på sosialt med andre på hans egen alder? At han kan finne en sosial arena som han kan være en del av i det virkelige liv?

Når foreldrene gir gutten en arena å spille på, en arena som kun består av en eldre mann, og som de vet vil gi barnet liten mulighet for annen sosial kontakt, vil du anse det som god omsorg for barnet?

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

Hva jeg anser som gode oppdragelsemål vil være en ganske personlig etisk vurdering fra min side. Jeg er ikke tildelt et overordnet ansvar som moralens vokter i kraft av min stilling, og det vil være et overtramp av andre sine rettigheter som samfunnsborgere å i det hele tatt forsøke å innta den rollen.

 

Men i og med at du jobber i barnevernet; hvilke kriterier er den en vurderer en bekymringsmelding ut i fra?

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

[Anonym bruker]

Hvis foreldrene nekter ham å sitte på internett hjemme, finnes det andre steder han kan bruke internett. Og det er da også drastisk å nekte en gutt å bruke internett, da vil foreldrene miste all kontroll på hva han driver på med på internett andre steder. Eller kanskje har han til og med I-phone som han kan bruke hvor som helst.

 

Enig i at politiet har en plikt til å rulle opp nazistiske miljøer. Men da handler det om en direkte inngripen i det miljøet, ikke om hjelpetiltak fra Barnevernet overfor foreldrene.

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

[Anonym bruker]

Hva mener du med at politiet går utover loven når de melder og har automatikk i at de melder til barnevernet?

Kan du gi noen eksempler.

 

Jeg jobber i barnevernet og vi mottar alltid bekymringsmeldinger fra politiet dersom en, eller begge, foreldrene blir tatt for narkotikamisbruk / salg av narkotika etc., ved familievold, voldssaker som en, eller begge, foreldrene er innvolvert i, våpensaker og slike

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

I utgangspunktet har man taushetsplikt, men denne oppheves hvis det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det foreligger omsorgssvikt. Hva som skal forstås som "rimelig grunn til mistanke" og hvilken tolkning som skal tillegges begrepet omsorgssvikt, må avgjøres ut fra personlig skjønn i hver enkelt sak. Det er overhodet ikke noen krav at man skal kunne fremlegge en bevisførsel, men i min utdannelse blir det ettertrykkelig understreket at denne bruken av skjønn SKAL være saklig begrunnet.

 

Et personlig skjønn med saklig begrunnelse må tydelig peke til ett av to forhold:

 

1) Jeg har kjennskap til at foreldre har en type adferd som helt avgjort vil være til skade for barnet. Dvs det må kunne knyttes til en eller flere av de forskjellige kategoriene av omsorgssvikt etter barne- og likestillingsdepartementets definisjoner.

 

2) Barnet viser en eller flere typer adferd som normalt er assosiert med svekket allmennhelsetilstand.

 

Jeg kan helt avgjort ikke bryte taushetsplikten fordi foreldrene har holdninger eller etiske avgjørelser som er på tvers av mine personlig intuitive oppfatninger av god moral. Jeg har stor forståelse for at enkelte kan gi etter for den fristelsen, for jeg har selv erfart at den er stor når 11 år gamle"Petter" med aspergers og sosiale vansker begynner plutselig begynner å proklamere ny-nazistiske holdninger han selv ikke til fulle skjønner innholdet av, høylytt i klasserommet, hakekorsene dukker opp over alt, og det viser seg at inspirasjonskilden er en 25 år gammel mann som gutten har jevnlig kontakt med på kveldene via pc'en sin. Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende.

 

I mine øyne er denne vurderingen helt, helt feil, men jeg kan ikke si at de ikke er gode foreldre med det som må forstås som "god nok" omsorgskompetanse, for i det store bilde er de det. Men her gjør de en etisk vurdering jeg ikke kan stille meg bak, den kan ikke knyttes til noen av punktene ovenfor, og den er derfor i ytterste konsekvens en privatsak jeg ikke har noe med. Dersom jeg gjør det, har jeg begått et overgrep på denne familiens rett til privatliv.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

Det er da du må se til etikken: Hva står på spill? Her har man en gutt på 11 år med en diagnose som er på nett med en mann på 25 år. Hva kan stå på spill der? Er det greit at barn chatter med eldre menn på internett? Hva kan konsekvensen for barnet bli?

 

Det er slik du må tenke og så må du vurdere deretter. Hva er viktigst: Å se på eventuelle konsekvenser for barnets ve og vel eller å beskytte barnets foreldre?

 

"Hans foreldre syns det er kjempepositivt at han viser interesse for sosial adferd, og syns at dette i seg selv er så viktig at det overskygger de negative effektene det måtte ha for hans muligheter til å opprette positiv kontakt med sine jevnaldrende."

Det i seg selv er bekymringsverdig. Foreldrene ønsker altså at gutten heller skal chatte med en 25-år gammel mann på nett enn at gutten skal kunne hjelpes positivt frem til sosial omgang med jevnalderene.

 

Privatlivets fred skal man verne om, men i dette tilfeller vil jeg si at privatlivet er til hinder for det nevnte barn og at foreldrene bør få veiledning og hjelp.

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

Foreldrene har god oversikt over hans nettaktivitet, og mer kan man ikke kreve. Det er verken ønskelig eller mulig å stille foreldre ansvarlige for at deres barn muligens blir skadelidende pga av andres holdninger til dets foreldre eller dets eget valg av bruk av ytringsfrihet. Man kan ikke dra i tvil omsorgskompetansen til alle som måtte ha meninger eller ytringer som må forstås som kontroversielle i møte med resten av samfunnet. Man holder feks ikke foreldre i et homofilt parforhold ansvarlige for evt skader barnet deres måtte pådra seg i møte med andres intoleranse overfor deres livsvalg.

 

Foreldres oppgave som omsorgsgivere er å sørge for at DE gjør det de kan for å imøtekomme barnets behov, man er ikke forpliktet til å innordne seg alle samfunnets generelle holdninger for å sørge for at også andre klarer å legge begrensninger på seg selv. Det er de andres ansvar å gjøre det, og sånn må det også være. Hvordan skal vi ellers få folkevalgte politikere f eks?

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

For å snu det litt rundt: Vil du anse det som god oppdragelse og god omsorg å la ditt mindreårige barn på 11 år chatte på internett med en mann på 25 år?

La oss se bort fra meningene de utveksler.

 

Kan du tenke deg at det kan finnes andre måter å integrere denne gutten på sosialt med andre på hans egen alder? At han kan finne en sosial arena som han kan være en del av i det virkelige liv?

Når foreldrene gir gutten en arena å spille på, en arena som kun består av en eldre mann, og som de vet vil gi barnet liten mulighet for annen sosial kontakt, vil du anse det som god omsorg for barnet?

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

Hva jeg anser som gode oppdragelsemål vil være en ganske personlig etisk vurdering fra min side. Jeg er ikke tildelt et overordnet ansvar som moralens vokter i kraft av min stilling, og det vil være et overtramp av andre sine rettigheter som samfunnsborgere å i det hele tatt forsøke å innta den rollen.

 

Men i og med at du jobber i barnevernet; hvilke kriterier er den en vurderer en bekymringsmelding ut i fra?

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

Etikken er grei: Hva står på spill. Det er det man må vudere. Din personlige moral trenger ikke ha noe å si eller være en rettesnor. Den skal ikke være en rettesnor.

 

Det er mange ulike kriterier som spiller inn og det er ulikt fra familie til familie. I de fleste sakene så er det familien selv som melder inn bekymringsmelding om seg selv og da er det brukermedvirkningen som er i sentrum. Hva ønsker den enkelte familie hjelp til og hvordan ønsker de at hjelpen skal være.

 

I andre saker innhenter vi informasjon fra skole, barnehage, naboer, tannlege, helsesøster etc. Kommer helt an på hva bekymringsmeldingen inneholder, men først av alt så snakker jeg med foreldrene. Er bekymringen grunnløs så trenger jeg ofte ikke snakke med andre enn foreldrene og eve. helsesøster / skole.

 

Når det kommer til omsorgssvikt så er det 5 typer:

 

Det er 5 typer for omsorgssvikt:

 

- Passiv fysisk omsorgssvikt: manglende omsorg, manglende beskyttelse (eksempler på passiv fysisk omsorgssvikt kan være dårlig hygiene, lite nærhet etc.)

- Passiv psykisk omsorgssvikt: understimulering, likekyldighet

- Aktiv fysisk omsorgssvikt: vold mot barnet

- Aktiv psykisk omsorgssvikt: trusler, trakassering, "nedlatede språk"

- Seksuelle overgrep

 

I tilfellet med gutten på11 år så vil kanskje hjelpetiltak vært bra. Få gutten intergrert i en aktivitet med jevnaldrene. Noe gutten er flink til? Å male, tegne, spille et instrument el. Noe som kan berike hans tilværelse og noe som kan gi innpass i et miljø utenfor internett og som kan hjelpe gutten til å sosialiseres med andre mennesker.

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

[Gjest Antarctica]

Herregud. Når innleggere her bruker uttrykk som "aldri blir kvitt barnevernet" er det jo åpenbart at de ikke er mottakelige for veiledning derfra, at de nærmest ser på BVs forsøk på oppfølging som en straff i seg sjøl. Da lever man virkelig i en annen verden enn det de fleste gjør... Syns det virker enten paranoid eller uten selvinnsikt å beklage seg over at familien er "slaver" under Barnevernet fordi de mottar hjelpetiltak!

Endret 28. desember 2012 av JulePashla

[Anonym bruker]

I tilfellet med gutten på11 år så vil kanskje hjelpetiltak vært bra. Få gutten intergrert i en aktivitet med jevnaldrene. Noe gutten er flink til? Å male, tegne, spille et instrument el. Noe som kan berike hans tilværelse og noe som kan gi innpass i et miljø utenfor internett og som kan hjelpe gutten til å sosialiseres med andre mennesker.

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

Hvis foreldrene ble meldt til Bv og takket nei til disse hjelpetiltakene, kunne dere da vedtatt omsorgsovertagelse?

Satt inn sakkyndig eller brukt psykologiske observasjoner?

 

Hva om foreldrene enten ikke hadde tro på hjelpetiltakene, eller ikke ønsket dem?

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

[Gjest Antarctica]

Foreldre med svak foreldreevne ser ikke alltid sjøl nytten av hjelpetiltakene. Gjorde de det, ville de vel ha satt inn egne tiltak uten BVs innblanding... Et voila, en perfekt verden!

[Anonym bruker]

I tilfellet med gutten på11 år så vil kanskje hjelpetiltak vært bra. Få gutten intergrert i en aktivitet med jevnaldrene. Noe gutten er flink til? Å male, tegne, spille et instrument el. Noe som kan berike hans tilværelse og noe som kan gi innpass i et miljø utenfor internett og som kan hjelpe gutten til å sosialiseres med andre mennesker.

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

 

Hvis foreldrene ble meldt til Bv og takket nei til disse hjelpetiltakene, kunne dere da vedtatt omsorgsovertagelse?

Satt inn sakkyndig eller brukt psykologiske observasjoner?

 

Hva om foreldrene enten ikke hadde tro på hjelpetiltakene, eller ikke ønsket dem?

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

 

Vi kan gi pålegg om hjelpetiltak og ville nok gjort det for gutten sin del. Så må man vurdere hva som vil fungere og hva som fungerer for gutten, hav han selv eventuelt ønsker av tiltak og kartlegge dette.

Jeg jobber ALDRI med omsorgsovertagelse som mål og jeg har heller aldri hatt en sak der jeg har fremmet omsorgsovertagelse. Mulig det er fordi jeg alltid har fokus på brukermedvirkning, både av foreldre og barn, og stort sett alltid har kommet frem til frivillige løsninger. Har hatt ett ar saker med pålegg om hjelpetiltak (tiltak som barnehage og hjelp i hjemmet til rydding / hygiene).

 

Hver sak må vurderes hver for seg. Ingen foreldre og ingen barn er like. Kanskje vil politiet i denne saken, dersom det var de som meldte den inn, sitte med bakgrunnsinfo som sier noe om at kontakten kan være til skade for barnet eller ikke ivareta barnets sikkerhet. Det er ting man må ta seriøst og da må man snakke med foreldrene. Barn sikkerhet, også på internett, er viktig (tenker fortsatt ikke så mye på meningene, men mer på aldersforskjellen).

Kanskje vi finner ut at kontakten er grei og at ingen hjelpetiltak eller oppfølging er påkrevd. Det vet man ikke før man har undersøkt.

 

Det er barnets beste som skal være i fokus. Det er foreldrene som skal være det fremste barnevernet, men når de ikke kan det så kan vi komme inn og hjelpe.

 

Anonym poster: d6f8ae59a27d0bc2b6b7fe2c81f06bbd

[Anonym bruker]

Herregud. Når innleggere her bruker uttrykk som "aldri blir kvitt barnevernet" er det jo åpenbart at de ikke er mottakelige for veiledning derfra, at de nærmest ser på BVs forsøk på oppfølging som en straff i seg sjøl. Da lever man virkelig i en annen verden enn det de fleste gjør... Syns det virker enten paranoid eller uten selvinnsikt å beklage seg over at familien er "slaver" under Barnevernet fordi de mottar hjelpetiltak!

 

Det er så langt bare en av "innleggerne" som har gjort det, og det var ikke meg.

 

HI

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

[Anonym bruker]

Hvis du på grunn av en diagnose eller uførhet blir truet med Fylkesnemnda, vil du føle deg tvunget til å skrive under på en tiltaksplan. Du blir dermed en slave av Barnevernet. Det er ikke "rocket science".

 

Her snakker jeg selvsagt om dem som er slaver av Barnevernet på grunn av såkalte risikofaktorer. Jeg snakker ikke om de tilfellene der det er stor grunn til å sette inn hjelpetiltak.

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

[Anonym bruker]

Hvis du på grunn av en diagnose eller uførhet blir truet med Fylkesnemnda, vil du føle deg tvunget til å skrive under på en tiltaksplan. Du blir dermed en slave av Barnevernet. Det er ikke "rocket science".

 

Her snakker jeg selvsagt om dem som er slaver av Barnevernet på grunn av såkalte risikofaktorer. Jeg snakker ikke om de tilfellene der det er stor grunn til å sette inn hjelpetiltak.

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

 

Dette her klarer jeg ikke å feste særlig mye troverdighet til. Jeg har full tro på at "folk flest" kan høre en offentlig ansatt fremlegge et synspunkt, se et ark hvor det henvises til lovparagrafer og komme i skade for å anta at vedkommende har sine fulle rettigheter fordi de har den jobben de har. Jeg har heller ikke noen problemer med å se at en god del ansatte i offentlige etater er klar over denne effekten, og kan komme til å tenke at det ikke er deres oppgave å være vedkommendes advokat, de er voksne og er selv ansvarlige for ivaretagelsen av sine rettigheter.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

[Anonym bruker]

se et ark hvor det henvises til lovparagrafer og komme i skade for å anta at vedkommende har sine fulle rettigheter fordi de har den jobben de har.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

Når en barnevernsansatt truer med Fylkesnemnda, er det ikke hyggelig. Det er ganske stor sjanse for at trusselen er reell, er det ikke?

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

[Anonym bruker]

Foreldre med svak foreldreevne ser ikke alltid sjøl nytten av hjelpetiltakene. Gjorde de det, ville de vel ha satt inn egne tiltak uten BVs innblanding... Et voila, en perfekt verden!

 

Hadde det vært så vel at alle var enige om hva som inngår i begrepet omsorgssvikt, så ville nok verden vært perfekt, Pashla

 

Kjernen i akkurat dette problemet er at det kan se ut som om til og med barnevernet er usikre på hvilket spillerom de har i forhold til lovverket. Verken politi eller barnevern har kunnet gi meg en saklig begrunnelse for bekymringsmeldingen verken muntlig eller skriftlig, slik som de er pålagt å gjøre. De reagerer med samme samme rådvillhet og aggresjon som jeg ville gjort selv i det øyeblikket jeg innså at jeg faktisk ikke har en slik begrunnelse, men at min vurdering bare tuftet på en magefølelse hos meg, for "jeg er oppdratt sånn".

 

Det er forståelig at slike feil begås, jeg skjønner frustrasjonen deres, for den har jeg opplevd selv, jeg har til og med tatt meg selv i å lete, snu og vri på hver stein for å finne et gangbart argument, men i en slik stilling med et slikt tillitsverv må man være voksen nok til å erkjenne når en har gått utenfor sine grenser.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

[Anonym bruker]

se et ark hvor det henvises til lovparagrafer og komme i skade for å anta at vedkommende har sine fulle rettigheter fordi de har den jobben de har.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

 

Når en barnevernsansatt truer med Fylkesnemnda, er det ikke hyggelig. Det er ganske stor sjanse for at trusselen er reell, er det ikke?

 

Anonym poster: 11c7310b5d8c485351b9a270d43b6749

 

Nei, hyggelig er det ikke. Det er også relativt stor sjanse for at det ikke blir særlig hyggelig for den sakkyndige i barnevernet å redegjøre for mangler i egen vurderingsevne overfor fylkesnemnda. Det tror jeg også de fleste barnevernsansatte skjønner når det kommer til et stykke.

 

Men jeg er selvsagt enig i at det ikke samsvarer med allmenn oppfatning av rettferdighet at man lager en problemstilling for brukere som så å si forutsetter at man har utdannelse innen feltet for å kunne føre en samtale hvor man er likestilte.

 

Anonym poster: 73a533e1ca9853536bf3e0431a3ee2e7

[Gjest Antarctica]

Hvis jeg veit at min sti er rein kan de true med fylkesnemnder fra alle 20 fylker og Kongen i statsråd, om de vil. Det er neppe hyggelig, men "slave" av barnevernet? Hva slags skrudd verdensbilde er det, da?

[Anonym bruker]

Her var det mye rare svar.

 

Grunnen til ulik praksis fra skoler og politiet, er at instansenes taushetsplikt reguleres av ulike lover. Du som lærer er som du sier kun fritatt fra taushetsplikten når du mistenker at et barn mishandles eller utsettes for andre former for alvorlig omsorgssvikt.

 

Politiet står noe friere, da de har anledning til å sette til side taushetsplikten av diverse kriminalitetspreventive hensyn. Det kan nok tolkes slik at meldinger fra poliet forebygger kriminalitet hos barna som større, samt hos foreldre i det de utsetter barna for omsorgssvikt (hvilket kan vurderes sannsynlig ved f.eks rusbruk hos foreldre).

 

Jeg stusser ellers litt over kategoriseringen din av hva som kan meldes. Denne her:

"1) Jeg har kjennskap til at foreldre har en type adferd som helt avgjort vil være til skade for barnet. Dvs det må kunne knyttes til en eller flere av de forskjellige kategoriene av omsorgssvikt etter barne- og likestillingsdepartementets definisjoner.

 

2) Barnet viser en eller flere typer adferd som normalt er assosiert med svekket allmennhelsetilstand."

 

Altså, du skal jo helt klart melde bekymring om foreldre har en atferd som helt avgjort vil være til skade for barnet.

 

MEN du skal OGSÅ melde bekymring om:

-Foreldre har en atferd du mistenker kan være til alvorlig skade for barnet

-Du mistenker at barnet utsettes for vold, overgrep eller annen alvorlig omsorgssvikt fra andre enn foreldre

-Barnet har en atferd som vekker mistanke om at det er utsatt for overgrep.

 

Jeg skjønner ikke hva punkt to har med noe å gjøre, men det er kanskje bare en rar formulering? Svekket allmennhelsetilstand? Da skal man sende ungen til legen, ikke til barnevernet.

 

I forhold til det du spør om ifht hva som er grunnlag for å henlegge en melding, så er det i stor grad et skjønnsspørsmål. Meldingen skal være åpenbart grunnløs. Vanligvis dreier det seg enten om melding nummer åtte fra gal onkel eller sjalu samværspappa, hvor saken allerede er grundig undersøkt, eller det dreier seg om meldinger som beskriver noe som ikke er barnevern, type saker som åpenbart hører hjemme hos BUP eller annet helsevesen, evt saker som åpenbart er økonomisaker og skal til NAV.

 

Mvh. barnevernansatt

 

Anonym poster: 672def04494a7709f2c9687003be4507