Inspirert: Lager du mye lyd når du føder?

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Samme som over her, jeg takler best smerte ved å konsentrere meg, puste og å ha det stille rundt, så derfor ble det ingen hyling på meg. Derimot under den ene rien når bf hysjet meg INN i øreet, DA skrek jeg - til han

[Gjest Antarctica]

....lurer forresten hvor det ble av Nøffemor her, jeg....

[Anonym bruker]

Min erfaring er at de fleste ikke lager så mye lyd.

 

Anonym poster: 2b46597bcb62a764bee2beb3e749cbe7

[Anonym bruker]

Nei, jeg lagde omtrent ikke lyd. Jeg blir veldig introvert når jeg fryktelig vondt.

 

Anonym poster: ac4bf74b6109e79af2274123ef60e18c

[Anonym bruker]

Med nr1 brølte jeg ikke, hadde nesten ikke smerter i det heletatt, mer type "lett mens smerter" hele tiden, ingen smerter når hodet sto i åpningen heller.. Tenkte at det å føde var da overdrevent hvor vondt det kunne være...

Så kom nr 2.. Jeg brølte som om det var vedda livet mitt på at jeg ikke kunne brøle høyt.. Prøvde å slutte å hyle, men det gikk bare ikke, da stoppet jeg å puste, etter noen runder med det, så sa jordmora at jeg fikk bare holde på... Jeg lå i 8 timer med ekstreme smerter og hylte vel ca 6 av de timene.. Endte i keisersnitt.

 

Når siste kom, så gruet jeg meg så mye til smerter, men det var ikke så ille som med nr 2, men jeg ga da fra meg noe lyd, mer type banning ol, menfortsatt en del lyd

 

Anonym poster: 29e89b3cecdb535f683231592949b897

[Gjest Antarctica]

Min erfaring er at de fleste ikke lager så mye lyd.

 

Anonym poster: 2b46597bcb62a764bee2beb3e749cbe7

Du er jordmor, da?

[Elsker livet]

Pusting og pesing under riene, men ikke noe lyd laget av stemmebåndet mitt. Tok det igjen mellom riene. Var så høy at jeg ikke klarte holde kjeft. Men hadde alt mulig jeg hadde behov for å fortelle. Under pressriene har jeg vært helt stille, ikke fått frem en lys. Klarte ikke. Litt frustrerende når en har noe å formidle.

[eliona]

Nei, nei. Sitter bare der og tramper i gulvet og venter på at ungen skal komme ut....

 

JA, det gjorde jeg, skremte sikkert livet at førsteganfsfødene.. Håper ikne det var noen ved siden av meg..

[Anonym bruker]

Du skjønner ikke hvorfor folk skriker og tviler på at de gjør det, bare på TV. Da kan du ikke vite hva ekstreme smerter med påfølgende null kontroll over kroppen, er. Ellers hadde du ikke vært så arrogant. Anonym poster: 5c03f444b132fa165e1319a194be224e

 

Folk takler smerter på forskjellig vis. Jeg vil faktisk påstå at så lenge folk er i stand til å skrike og bære seg har de ikke SÅ ekstreme smerter - folk med ekstreme smerter går i sjokk, er bleke, klamme, katatoniske i blikket, blodtrykket og pulsen går i skyene.

 

Anonym poster: b0261353665b7d2ea5aad9afacbe8b1b

[Anonym bruker]

Du skjønner ikke hvorfor folk skriker og tviler på at de gjør det, bare på TV. Da kan du ikke vite hva ekstreme smerter med påfølgende null kontroll over kroppen, er. Ellers hadde du ikke vært så arrogant. Anonym poster: 5c03f444b132fa165e1319a194be224e

 

Folk takler smerter på forskjellig vis. Jeg vil faktisk påstå at så lenge folk er i stand til å skrike og bære seg har de ikke SÅ ekstreme smerter - folk med ekstreme smerter går i sjokk, er bleke, klamme, katatoniske i blikket, blodtrykket og pulsen går i skyene.

 

Anonym poster: b0261353665b7d2ea5aad9afacbe8b1b

 

Men når man er i sjokktilstand så må det jo tas katastrofesnitt... Jeg snakket om normale fødsler jeg...

 

Anonym poster: 5c03f444b132fa165e1319a194be224e

[Anonym bruker]

Ja jeg hylte under pressriene som varte i flere timer, jeg hylte og bannet så mye at jordmødrene begynte å diskutere om de syntes det var greit aom jeg banna så mye. hehe.

Sikker på at hele sykehuset hørte meg, og jeg greide ikke å hoste eller noe dagen etter fordi lungene mine var fullstendig ødelagte av alt hylinga og ropinga.

Jeg var fullstendig ute av kontroll på slutten av fødselen, så den hylinga kom ukontrollert og automatisk. Prøvde å la være å rope så mye men det nyttet ikke.

 

Anonym poster: 70cdd8d4e566371c916a99b7393d7556

[Noregsgard]

Med nr 1 pustet jeg meg fint gjennom riene helt til det hadde gått 8 timer, da begynte jeg å gråte og var helt i fra meg. Det gjorde jo så vondt, og åpningen hadde ikke blitt større på flere timer. Da de dro gutten ut med vakuum etter 21 timer hørtes det ut som jeg ble slaktet.

 

Fødsel nr 2 var en helt annen opplevelse. Det gikk raskere, men var kanskje litt mer intens. Fikk ikke mer enn noen sekunder pause før neste rie kom, noen ganger kom en ny rie før en annen var avsluttet. Har helt grusomt vondt, men jeg klarte ikke å lage en lyd. Måtte være så fokusert for å ikke miste kontrollen helt. Hadde lyst å vri meg rundt, hyle, skrike og alt det der, men jeg visste at da ville smerten bare bli enda verre.

[Gjest SprøstektLøk]

Med første skrek jeg ja, hadde så vondt, riene haglet på, fikk ikke sjangsen til å puste meg igjennom. Ble nektet bedøvelse. Et sant mareritt av en fødsel.

 

Nr to var en drøm av en fødsel, brølte vel kanskje på de siste pressriene

 

 

[magica fra tryll]

Ja det gjorde jeg, spesielt under et par av mine 5 fødsler som var spesielt vonde. Fikk vite av ei jordmor at det var bare bra å få det ut mens det sto på, da var man mer ferdig med det etterpå sa hun;)

[NeiTakkAttakk]

Det kom ikke en lyd fra meg under fødslene. Men om jeg sparker i en dørkarm eller lignende, DA roper jeg!

[mammsien]

Nja, jeg blir stortsett stille når jeg har vondt, men på de verste riene kom det noen urkvinnebrøl fra langt inni dypet av sjelen altså...

[LittLykkelig]

Jeg vrei og akket meg under riene. Når jeg skulke presse kom det stønn, pust og pes. Når det kronet seg (?) hadde jeg så sykt ondt og han sklei bare inn igjen etter hvert press. Da ble jeg så utålmodig at jeg presset som bare f... Med noen syyyke urkvinnebrøl. Samboer fikk sånn sjokk at tårene rant! Haha. Men for meg så hjalp det. Ga ekstra energi og guts når jeg var så sliten

[LittLykkelig]

.. Glemte å si at jeg hørte maaange fæle skrik fra fødestua mens jeg ventet på å komme inn. Det var litt skummelt. Spurte jordmor "har hun epidural??", "enn hun da?" og håpet hun skulle si at nei, de som skrek hadde naturlig fødsel. (Jeg fikk epidural.. Hihi)

[Anonym bruker]

Brølte under noen av pressriene. Men ellers så var jeg ganske så stille under resten av fødselen, kan ha noe med at lystgassen gjorde at jeg slappet meeeget godt av og slumret en del. Dessuten ble jeg så nummen rundt munnen av lystgassen at jeg knapt fikk til å snakke

 

Anonym poster: 8e9f40343dcb701d938f06e9d2fe3255

[Anonym bruker]

Hele livet har jeg vært den som gjør minst ut av meg, og liker ikke å gjøre noe som tar fokus på MEG.

Så under fødselen laget jeg ikke lyd i det hele tatt. Nikket på hodet når noen spurte meg om noe, og svarte om jordmor spurte.

Turte ikke å puste engang, og husker at mye av smerten under fødselen var rent psykisk, for jeg ville helst ikke være den som var i fokus (veeeldig vanskelig å IKKE være i fokus når man skrevet på en fødestue)

 

Jeg var ung da jeg fødte, og har fått hjelp psykologisk med ting etter fødselen, som går på meg som person.

 

Ved neste fødsel håper jeg at jeg kan skrike når jeg absolutt VIL skrike, og ikke ligger og prøver å gjøre meg usynlig...

 

Anonym poster: ef91c9d0977902f18cdbffe81f488081

[2blå1rosa]

Jeg har EKSTREMT lav terskel for magesmerter så jeg hylte 10 ganger værre enn en stukken gris. Jeg gråt å klaget hele veien i 50 timer.. Stakkars jordmor og mannen min sier jeg bare

[:)novemberbarn:)]

Jeg verken hylte eller brølte under fødselen. Tenkte det var bedre å konsentrere seg om pusting i stedenfor og skrike, men jeg hadde det selvfølgelig utrolig vondt.

[Anonym bruker]

Ja, da jeg fødte førstemann, en lang og jævelig møkkafødsel, så skreik jeg idet jeg pressa ham ut. Det var liksom ikke er bevisst valg jeg gjorde, sånn "nei, nå tror jeg at jeg skal hyle litt for å gjøre meg mer interessant her", det kom helt naturlig fra langt inni meg... Urkvinneskrik kaller de det vel. Var ikke engang klar over at jeg hadde skriki før mannen min fortalte meg det senere.

 

Overhode ikke noe jeg er flau over. Jordmor fikk ikke rost meg nok, og jg var så stolt over å ha klart å presse ham ut (ble fortalt etterpå at keisersnitt ble vurdert).

 

Er da helt naturlig å skrike når man har det så vondt og bruker så mye krefter.

 

Anonym poster: ceaccd97ad96b2d7eba997c494a863e0

[Gjest eelis+kian ♥]

De første timene var det en del sukking og "auing", ikke noe hyling eller brøling. Snakket en del om hvor vondt det gjorde, og hvorfor i HIMMELENS navn skulle jeg ha en baby, egentlig?! Så kom det en jordmor og viste meg hvordan jeg skulle puste, og plutselig ble smertene heeelt overkommelige (jeg lyver litt, men det ble bedre!), og da sa jeg ikke et kvekk hele resten av fødselen, lå bare og pustet. Med mindre jeg ville ha noe, lurte på noe, eller noen spurte meg om noe. Var skikkelig bitchy da ("Gi meg DRUER! RØDE druer!!!!" osv). Det kom noen skikkelige stønn når jeg fikk pressrier, men det hadde jeg overhodet ikke kontroll over, akkurat som med pressingen - jeg klarte ikke å la vær. Når hodet stod i åpningen hylte jeg, men det var jo over på ingen tid.

 

Jeg hadde den letteste fødselen i hele verden da, selv om det gikk fort (2-10 cm på 4 timer, 5-10 cm på 30 min). Ingen smertestillende, ingen rifter, og ikke noe blod. Blødde nesten ingen ting etterpå heller. Jeg er fryktelig spent på hvordan neste fødsel blir, og gleder meg noe helt vanvittig til den dagen en gang kommer

[Gjest Morn du]

Ved første fødsel kom det mest stygge ord, banna noe aldeles. Ved andre fødsel var jeg ganske stille, men ingen fikk røre meg hvis de ikke måtte.

Alle takler fødsler forskjellig, det er jo ikke sånn at om man ikke hyler er man "flink".