Gjest Antarctica Skrevet 14. desember 2012 #26 Skrevet 14. desember 2012 Lykke til med prøvingen. Det er vondt og smertefullt å huse "forbudte følelser", og de blir ikke borte selv om man vet hvor urimelige de er. Man kan da være fornærma på skjebnen, gud og omstendighetene uten at det betyr at man er slem, dum eller rablende gal. Den som er misunnelig har det jo verst selv, følelsene dine går da ikke ut over svigerinnen og hennes familie! Og nesten det "verste" man kan gjøre er jo å bekjenne at man er smålig/ ikke unner andre fremgang. Men det er da høyst menneskelig. (Kanskje har faktisk mannen din noen av de samme følelsene, men han skjuler dem bak noe annet, nemlig at "søsteren er snyltete" og "du er tåpelig"?)
Anonym bruker Skrevet 14. desember 2012 #27 Skrevet 14. desember 2012 Jeg har en sønn på fem år, som tidligere reagerte sånn som deg når andre vant konkurranser, loddtrekninger, hadde bursdag osv. Vi og barnehagen satte inn en innsats og har nå klart å få ham til å ikke bli hysterisk når det er noen andre som er i sentrum. Han har lært å utsette sine egne behov og å glede seg over andres lykke, Kanskje du burde kurses i det samme, i alle fall før du skal begynne å opdra egen barn? Anonym poster: aa6c9c76389180e474b1f32179f2e0c5
Nyttårs barn Skrevet 14. desember 2012 #28 Skrevet 14. desember 2012 Jeg har en sønn på fem år, som tidligere reagerte sånn som deg når andre vant konkurranser, loddtrekninger, hadde bursdag osv. Vi og barnehagen satte inn en innsats og har nå klart å få ham til å ikke bli hysterisk når det er noen andre som er i sentrum. Han har lært å utsette sine egne behov og å glede seg over andres lykke, Kanskje du burde kurses i det samme, i alle fall før du skal begynne å opdra egen barn? Anonym poster: aa6c9c76389180e474b1f32179f2e0c5 Vet du hva, dette var et utrolig nedlatende og lite hyggelig svar.
Gjest Blomst88 Skrevet 15. desember 2012 #29 Skrevet 15. desember 2012 Jeg og samboeren min venter barn nå, som også blir det aller første barnebarnet i hans familie. Skal ærlig innrømme at jeg ønsket å få barn før svigersøsteren min, ved tanke på at svigerforeldrene ville glede seg ekstra mye osv.. Men den aller største gleden, ligger definnitivt hos meg og sambo. Vi hadde nok akseptert situasjonen om den var omvendt Jeg vet jo at alle mine venner blir fra seg av sjokk og glede når vi slipper nyheten, og bare det er godt nok for meg. Når både jeg og svigersøsteren min har fått hvert vårt barn, tviler jeg på at de vil bli forskjellsbehandlet. Hvorfor tror du at det vil bli forskjellsbehandling mellom barnet til svigerinnen og ditt framtidige barn?
Anonym bruker Skrevet 16. desember 2012 #30 Skrevet 16. desember 2012 skjønner deg på en måte, men på en annen måte ikke.. siden dere ikke har begynt å prøve enda og det høres ut som om du er en oppmerksomhetssyk 2 åring! oppfør deg! vi har prøvd i 2 1/2 år nå, mista 2 ganger! min søster prøvde ikke en gang, hadde vært sammen med kjæresten i 7 mnd og skal nå ha baby! jeg er missunnelig, men jeg unner henne den lykken! og tenk, jeg skal bli TANTE!! til et vidunderlig, lite, nydelig barn og det har du også blitt!! tenk på det! gratulerer så mye! Anonym poster: 771d6cbcc724da0e1539d34252fbd7c2
Anonym bruker Skrevet 16. desember 2012 #31 Skrevet 16. desember 2012 Jeg tror det vil bli forskjellsbehandlign fordi min svigermor benytter prinsippet alle skal få etter behov ikke etter et likhetsprinsipp eller innsats. Dette er jeg forsåvidt enig i at er bra, men min svigerinne er MEGET fink å ytre sine behov høyt og tydelig og i alle sammenhenger. I tillegg ser min svigermor på oss som langt mer ressurssterke, ja dette har hun sagt rett ut, og dermed trenger vi ikke henne så mye, i følge henne selv. Hunser på oss som mer vennene sine, som hun kan avreagere til om hun er sliten, frustrert og lignende, og da særlig min mann. Alt dette gir selvsagt mening, men jeg ser jo hvor sårt det er for min mann som har opplevd dette gjennom hele barndommen sin, noe som gjør at jeg er veldig var på dette, da han sliter litt med familien sin pga sin barndom. Derfor tror jeg nok at vårt barn ikke vil bli gitt samme gaver i samme økonomiske standard eller samvær med sin farmor som sitt søskenbarn......... Til alle som sier gratulerer, du er blitt tante, ønsker jeg bare å si en ting: Tantetittelen mener jeg er forbeholdt dem som faktisk har et forhold til sine tantebarn eller har blodsrelasjon, jeg er inngiftet i den familien, og har nærmest ingen kontakt, da min mann ønsker det slik, ergo er jeg IKKE tante til den ungen, som jeg har sett 3 ganger i dets korte ettårige liv. Jeg er derimot tante til min brors unger som vi passer ganske ofte :-) Anonym poster: 773551e4f53b2cc665d9c072b2a36000
Anonym bruker Skrevet 18. desember 2012 #32 Skrevet 18. desember 2012 Du har sikkert dine grunner til å reagere som du gjør, og det har i grunnen andre svart nok på. Jeg vil bare legge til et perspektiv til: Tenk så stas det blir for barnet ditt etter hvert å ha et omtrent jevngammelt søskenbarn! Anonym poster: a7172c97d144ef4852fa5f636352a7c2
Anonym bruker Skrevet 18. desember 2012 #33 Skrevet 18. desember 2012 Takk :-) Alltid bra å prøve å finne de positive tingene! Vil bare legge til at jeg kjenner meg så mye bedre nå, som jeg har fått luftet dette litt om enn virtuelt :-) Anonym poster: 773551e4f53b2cc665d9c072b2a36000
Appelsindyret Skrevet 18. desember 2012 #34 Skrevet 18. desember 2012 Jeg skjønner ikke helt problemet ditt egentlig... Men det blir lite med sympati herfra ihvertfall.
Versailles Skrevet 18. desember 2012 #35 Skrevet 18. desember 2012 For din svigermor er det jo mer spennende at hennes datter er gravid enn når du eventuelt blir det. Men utover det kan jeg ikke tenke meg at det blir noen forskjellsbehandling, med mindre hun er av den kjipe typen? Men jeg skjønner deg godt, jeg har selv vært i en situasjon som din svigerinne. Og følte selv at jeg ga liv til den neste messias.
Anonym bruker Skrevet 18. desember 2012 #36 Skrevet 18. desember 2012 Selvfølgelig synes alle foreldre best om sine barn :-) Jeg har da lest eventyren om myrsnipa jeg også. Men det blir litt sårt når både svigermor og mannens øvrige søsken sier "Jeg kommer aldri til å engasjere meg eller bli så glad i et nytt tantebarn" eller h*n er det mest fantastiske spesielle barnet på jord, helt unik osv. Selvfølgelig er alle barn unike og har en spesiell plass i hjertet til sine besteforeldre, det skjønner jeg, og at dette er en typisk ting man sier. Men det føles vondt, særlig med med den type forhold min mann har til sin mor, og når svigerfamilien vet at vi også planlegger barn engang i fremtiden. Anonym poster: 773551e4f53b2cc665d9c072b2a36000
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå