Sjalu på svigerinne

[Anonym bruker]

Jeg har så problemer med at min manns søster har fått barn, første barnet i familien.......Vi (mannen min og jeg) har ikke prøvd å bli gravide selv, fordi det har ikke passet, men nå er vi i gang over jul. Føler en sorg rundt det at de fikk barn, og at vi ikke engang var på diskusjonsplanet om baby da. Nesten som om jeg skulle vært steril/eller slite med å bli gravid o.l.

 

Det er superteit, jeg vet, men dette plager meg virkelig. Hjelper heller ikke at ungen er messias gjenkomst til jorda i familien, og er superbekymret for at svigermor skal forskjellsbehandle når vi engang får baby. De får også masser av økonomisk og praktisk hjelp til barnepass o.l, noe jeg vet vi ikke kommer til å få, og jeg vil ikke slippe svigermor til på den måten.....

 

Jeg føler meg så utrolig teit/dum og smålig, og jeg virkelig jobber med meg selv for å unngå å ha det slik + gal i nøtta siden jeg ikke engang ER gravid, og har ingen grunn til å tro at det skal bli slik som jeg beskriver om jeg skulle være så heldig å få baby.

 

Takk for at du leste, noen innspill eller sympati-innlegg mottas med stor takk!!

 

Anonym poster: 773551e4f53b2cc665d9c072b2a36000

[Anonym bruker]

Du får ikke sympati her ifra hvertfall, for det er småelig av deg å tenke slik! Så lenge det ikke er slik at dere har prøvd å bli gravid i lengre tider, uten å lykkes ol, så har du ingen grunn til å tenke slik du gjør. Noen er raskere inn i det å ville få barn, og har muligheten også, enn andre. Og noen må jo være først i hver familie.

 

Anonym poster: fd599e25e2f189fc44616668c7e90a8f

[Anonym bruker]

Du må lære deg å glede deg over andre sine gleder. Å få barn er for mange/de fleste det største i livet, det vil du selv merke.. Min venninne slet med å bli gravid i mange år og mistet flere ganger. Da jeg ble uplanlagt gravid forventet jeg at hun skulle ta avstand og gruet meg til å fortelle henne det. Hun gjorde i stedet det motsatte ! Hun engasjerte seg stort i graviditet, fødsel og barnepass Jeg har skrytt av henne mange ganger og hun har fortalt at det føltes bedre å være en del av det hele enn å melde seg ut. Nå har hun selv to barn

 

Anonym poster: 47d18420358d36add582c71254726281

[Lykke Fryd ♥]

Skjønner ikke helt at du er sjalu når dere ikke engang er prøvere, enda.

Jeg skjønner heller ikke at du er redd for forskjellsbehandling og at svigermor vil hjelpe svigersøster (datteren hennes?) mer når du samtidig sier at du ikke vil slippe svigermor til. Ambivalent her?

 

Nyt at du skal bli tante og at familien øker med et lite gull

[Februargullet2013]

Du bør heller glede deg over at du har blitt tante til en vakker liten baby. er trist du tenker slikt du gjør.

[Gjest Heartbroken]

Sympati?

 

Sympati for at du er misunnelig på noe du ikke engang har prøvd/ønsket deg enda?

 

Sympati for at svigerforeldrene dine er stolte og hjelper til når du i samme setning sier at du ikke vil slipe svigermor til?

 

Sympati for at du er så umoden at du ikke unner andre gleden av å være stolte over barnet sitt?

 

Dessverre ingen sympati her, men en oppfordring om å bli voksen og prøve å glede deg på andres vegner - da vil du få det mye bedre selv også.

[Catlady]

Ikke noe sympati her heller

Hadde du og din mann prøvd og evt slitt lenge med å få barn hadde jeg absolutt skjønt det. Det blir mere enn naturlig følelse for da er ønsket så sterkt selv. Men som du sier selv dere har jo tenkt på barn engang ..

Synes det virker som problemet ditt ligger i at du er redd du har mistet litt av oppmerksomheten, og at de er blitt mere "populære" enn deg ...

Jeg håper din mann ikke har oppfattet dette ... Det må være utrolig sårt..

Du burde prøve å glede deg litt for dem .. Er det ikke tross alt din nevø ?

[Gjest Mine ♥ ♥ ♥]

Gratulerer, tenk at du skal bli tante Så kjekt.

prøv å legg fra deg de følelsene du, det er bare bortkastet å tenke sånn..og det med at de får hjelp fra svigermor, du skriver jo det selv at du ikke vil slippe til svigermor på den måten. Er du ikke selv grunnen til at det blir sånn da? Gled deg over barnet du, det er jo fantastisk Og tenk når barnet deres blir født, så kjekt at han eller hun har et søskenbarn

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hvorfor skal du ha sympati her? Fordi du ikke klarer å glede deg over at familien har økt med et lite barn?

[Mamma til go'jentene]

Huff, skjønner deg godt! Du kan egentlig bare droppe å få barn nå, ditt barn kommer aldri til å klare å måle seg med det førstefødte vidunderet... Få deg heller en hund, alle syns valper er veldig søte! :-)

[Gjest Gul stjerne]

Jeg synes det blir for dumt at du får så mye tyn nå. Sånn som jeg ser det har du skrevet et ærlig innlegg om følelser og tanker du ikke klarer å kontrollere og ei heller ønsker å ha.

 

Jeg tror du har kommet langt bare med å sette ord på tankene dine. Du bør fortsette å jobbe med dette og forsøke å forstå hvorfor du reagerer og føler som du gjør.

 

Kan det være at du ubevisst har ønsker for livet som du av fornuftsmessige grunner ikke har tillatt deg til nå? Kan det være at du er en veldig flink pike som vil gjøre alt i riktig rekkefølge; utdannelse - jobb - giftemål - barn, og at det likevel er noe i dine valg som strider meg dine innerste, ulovlige ønsker?

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg synes du har veldig sterke og negative reaksjoner på en annens lykke.

 

Uansett, du må finne ut hvorfor du føler som du gjør - fortsett å lete hos deg selv etter løsninger, snakk med en du stoler på etc. Sånn som dette kan du ikke ha det.

 

klem

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Skjønner ikke helt at du er sjalu når dere ikke engang er prøvere, enda.

Jeg skjønner heller ikke at du er redd for forskjellsbehandling og at svigermor vil hjelpe svigersøster (datteren hennes?) mer når du samtidig sier at du ikke vil slippe svigermor til. Ambivalent her?

 

Nyt at du skal bli tante og at familien øker med et lite gull

 

AMEN!

 

Godt du skrev det, for jeg hadde tenkt å skrive nøyaktig det samme. Så jeg signerer bare deg..

 

HI, jeg får litt inntrykk av at du er litt paranoid..........???...............

[Anonym bruker]

Skjønner deg faktisk jeg altså. Broren min og samboern fikk baby før meg. Som forventet da han er eldre enn meg. Men graviditeten satte i gang noe hos meg og plutselig ble jeg fryktelig verpesjuk og kanskje litt oppmerksomhetssyk i og med at jeg kjente litt på at det (naturlig nok) ble den nye babyen og min brors familie som fikk mest oppmerksomhet for en periode.

Var nok litt misunnelig fordi de rakk å få barn mens besteforeldrene mine fortsatt var her for jeg var selv redd for å ikke rekke det i tide. heldigvis lever de fortsatt i beste velgående og jeg er blitt mor.

 

Så det er rett og slett bare et flashback av barnslighet tror jeg og trøsten er at det går over.

 

Anonym poster: 024f8c0be06c7b744f6292a4c8021f75

[LillaGorilla♥♥]

En del av det å bli voksen er å faktisk innse av ikke verden dreier rundt en selv, og å utvikle evnen til å glede seg over andres lykke.

 

Beklager, men her synes jeg du er urimelig.

[Anonym bruker]

Det er det dummeste jeg har lest!!!!! Sympati?!?!?! Ikke herfra! Ta deg sammen. Syns det er undelig at du ikke kan unne andre i familien å få barn når du selv ikke engang har begynt å prøve...... Du kan jo ikke si på forhånd at deres barn ikke vil bli behandlet likt. Hvis du har noen som helst ønsker om lik behandling, så må du jo være åpen for din svigermors engasjement.... Hjelpes meg, blir helt matt av deg!

 

Anonym poster: 5be0626216fb914c57529cb1611db6d2

[4Nøtter]

Jeg forstår deg faktisk. Jeg følte det slik selv, når et nært familiemedlem kringkastet at de var gravide den måneden vi begynte å prøve. Jeg følte at "nå blir ikke vi først, det er mest stas med det første barnebarnet" etc. Bare tull, jeg vet jo det, men det var sånn det føltes. Nå ble vi gravide på første forsøk, og fikk bare to mnd mellom terminene, så vi endte jo opp med å få barn veldig tett, og var mye sammen i permisjonen. Det var utrolig hyggelig, og jeg skjems over de tankene jeg hadde da hun fortalte at hun var gravid første gang. Men som sagt, jeg forstår deg. Men sympati får du likevel ikke.

[Anonym bruker]

Så mange idiotiske svar her...

 

HI innser jo at det hun føler ikke henger på greip, hun skriver det jo selv. Men alle dere perfekte damer har kanskje aldri merkelige, uforklarlige følelser? Dere er alltid generøse, moralske og perfekte, heldige dere!

 

Hadde HI skrevet et innlegg der hun IKKE innså at hun var litt på jordet forstår jeg reaksjonene deres.

 

Til HI: Jeg har også merkelige, irrasjonelle følelser av og til, så jeg forstår det godt. Det vil sikkert gå over når du selv blir gravid og får dine egne ting å fokusere på! Husk at det også er opp til deg hvor mye engasjert svigermor blir i dine barn!

 

Anonym poster: 8e42797febab414b41a911f65fe22a87

[Anonym bruker]

Så mange idiotiske svar her...

 

HI innser jo at det hun føler ikke henger på greip, hun skriver det jo selv. Men alle dere perfekte damer har kanskje aldri merkelige, uforklarlige følelser? Dere er alltid generøse, moralske og perfekte, heldige dere!

 

Hadde HI skrevet et innlegg der hun IKKE innså at hun var litt på jordet forstår jeg reaksjonene deres.

 

Til HI: Jeg har også merkelige, irrasjonelle følelser av og til, så jeg forstår det godt. Det vil sikkert gå over når du selv blir gravid og får dine egne ting å fokusere på! Husk at det også er opp til deg hvor mye engasjert svigermor blir i dine barn!

 

Anonym poster: 8e42797febab414b41a911f65fe22a87

 

Poenget er at man får ikke smpati, når tankegangen er helt bak mål, den eneste måten å komme gjennom det, er å faktisk ta tak i seg selv og følelsene sine, ikke sette seg ned på et nettforum og skrive et "gi meg sympati" innlegg.

 

Anonym poster: fd599e25e2f189fc44616668c7e90a8f

[Anonym bruker]

Så mange idiotiske svar her...

 

HI innser jo at det hun føler ikke henger på greip, hun skriver det jo selv. Men alle dere perfekte damer har kanskje aldri merkelige, uforklarlige følelser? Dere er alltid generøse, moralske og perfekte, heldige dere!

 

Hadde HI skrevet et innlegg der hun IKKE innså at hun var litt på jordet forstår jeg reaksjonene deres.

 

Til HI: Jeg har også merkelige, irrasjonelle følelser av og til, så jeg forstår det godt. Det vil sikkert gå over når du selv blir gravid og får dine egne ting å fokusere på! Husk at det også er opp til deg hvor mye engasjert svigermor blir i dine barn!

 

Anonym poster: 8e42797febab414b41a911f65fe22a87

 

Poenget er at man får ikke smpati, når tankegangen er helt bak mål, den eneste måten å komme gjennom det, er å faktisk ta tak i seg selv og følelsene sine, ikke sette seg ned på et nettforum og skrive et "gi meg sympati" innlegg.

 

Anonym poster: fd599e25e2f189fc44616668c7e90a8f

 

Og tanken har ikke streifet deg om at hun kanskje nettopp trenger litt GODE RÅD for hvordan hun skal klare det, i stedet for fordømmelse fra dere som bare tenker perfekte, moralske tanker?

 

Anonym poster: 8e42797febab414b41a911f65fe22a87

[Heihånåerdetjuligjen]

Lite sympati å få herfra også. Men et godt råd skal du få: du må legge til side de vonde tankene dine. Prøv å fokusere på hvor fint det blir med en liten i familien, og at når dere selv får barn så vil den lille nevøen/niesen din bli en flott lekekamerat! Tenk hvor mye glede de kan få av hverandre :-)

 

Det at du ikke vil la svigers slippe særlig til hos deg, får stå for din egen regning. Det er noe du selv velger. Bare husk at hvis du nekter dem omgang med barnet ditt, så går det mest utover barnet selv. Synes det skal mye til for å gjøre det. Da må de være uskikket til å ha dem alene. Hva mener foressten mannen din om akkurat dette? Er han enig i tankegangen din?

[Anonym bruker]

Jeg kommer ikke med noe sympati her jeg heller.. Jeg gikk inn på tråden pga. vi var i en noe lunne lik situasjon.. Bortsett fra at den var helt annerledes.. Vi var gravide. Vi hadde forsøkt i flere år før de andre. Andre (samboer til min bror) fikk rundt min termindato. Søskenbarn (Ja.. flere!) fikk rundt mine termindatoer.. Jeg mistet og mistet og mistet. Faktisk fem ganger..! Og andre fikk det til! Og jeg var (og er) grønn av misunnelse.. Jeg hadde vanskeligheter med å knytte meg til barna som babyer. De minnet meg konstant om noe som jeg hadde mistet.. Og jeg følte meg jævlig for å ha slike følelser..

 

I mine øyne har du ikke grunn til å føle slik du gjør. Dere har ikke startet prøvingen engang? Og du vil ikke svigers skal involvere seg i fremtidige barn? Det er helt forståelig de engasjerer seg og ser på barnet som nå har kommet som en strålende nyhet! Det er jo fantastisk at de har fått barn Forskjellsbehandling? Vel, det kan skje, men det mååå ikke det. Det er litt som en legger det opp selv tenker jeg. Hvis en legger opp til en tankegang om at svigers forskjellsbehandler barna så vil en automatisk tenke slik. Dessuten kan en jo ta det opp med svigers om det viser seg at det blir forskjellsbehandling..!

 

For meg virker det som at du har reagert på at de fikk barn først. Men hva skulle de gjort? Fått tillatelse fra deg før de satte igang prøvingen? Hørt med deg om det var ok å få barn? Beklager tonen min men ærlig talt..

 

Håper du tar til fornuften og setter pris på tantebarnet som har kommet. Og at du kan glede seg på andres vegne. Masse lykke til.

 

Anonym poster: 1c574975f212b9034349d4017f3034dd

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for svar alle sammen!

 

Først vil jeg si beklager at jeg ikke har svart tidligere :-)

 

Til dere som svarte at jeg er smålig, sjalu, umoden ect. dere har helt rett og det er jeg fullstendig klar over. Dette er irrasjonelle følelser som jeg må jobbe med og det vet jeg meget godt! For å være helt ærlig, så føler vel jeg at jeg ikke er tante til ungen. Vi treffes uansett så sjelden at jeg ikke føler noe familieforhold, ungen er nå over året. Det er flere grunner til det, men i kraft av dette blir tante-tittelen for meg kunstig.....

 

Til dere som svarte konstruktivt. Flere av dere traff spikeren fullstendig på hodet! Jeg har hatt lyst på baby så lenge, men det har ikke passet pga utdannelse, mannen ville vente ect. Tror bare jeg føler at det er så rart at noen kan planlegge barn når man er nedsyltet i gjeld og ikke har noen praktiske ting som jobb, bolig ect på plass.....Vi, mannen og jeg, kunne jo egentlig begynt for lenge siden......

 

Min mann er helt enig med dere som mener jeg er bak mål, dog han formidler dette til meg på en mer konstruktiv måte. Jeg har spurt han om vi ikke kan treffe hans søster og familien litt oftere slik at jeg kan bli bedre kjent med dem. Tenker at det ville vært en måte å bli kvitt disse følelsene på. Men han vil ikke Han sier at han orker ikke forholde seg til henne og familien fordi de kun ber om tjenester når de snakkes. Han sammenligner dem faktisk men fugleunger som sitter i reiret og skriker etter mat i forhold til særlig barnepass. Og siden det er hans familie får han nesten bestemme hvor mye kontakt vi skal ha med dem....

 

Når det gjelder svigermos og innvolvering tror jeg kanskje jeg vil ha en litt mer avstand enn det min svigerinne har valgt. Svigermor fungerer som en "helgepappa" for dem og har ungen i snitt en gang i uka samt annenhver helg......Dette begynte de med da ungen var 3 uker gammel, så i forhold til hva jeg føler meg komfortabel med pre egen baby er dette IKKE et eksempel til eterfølgelse. Men tar absolutt til meg det at jeg må unngå å stenge henne ute og dermed lage en selvoppfyllende profeti i forhold til forskjellsbehandling.

 

 

Anonym poster: 773551e4f53b2cc665d9c072b2a36000

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Du kunne jo kanskje prøve å hilse på dem uten mannen din? Han virker jo ikke til å forstå hva du går gjennom (noe ikke jeg gjør heller egentlig)

Men føler du at det kunne hjelpe å bli mer kjent med dem.

 

Slik jeg ser det, så er det en forskjell på oss og din mann, vi kjenner deg ikke, og siden vi ikke gjør det, og ikke forstår deg heller, så er det lettere for oss å reagere slik blandt annet jeg har gjort her.

Mens mannen din kjenner deg, og søsteren sin, og burde heller prøve å hjelpe deg med å komme gjennom dette på.

 

Etter mitt nok så simple svar i går, har jeg faktisk prøvd å sette meg inn i hva du måtte føle, er ikke så lett egentlig, men prøvde så å likestille den følelsen jeg hadde når min søster fikk sin sønn, og vi hadde mistet våre barn. Greit, det er forskjel på at dere har ikke prøvd å få barn enda, mens vi har mistet, men likevel.

Ser jeg bort fra vårt tap, så tror jeg kanskje følelsene våre er like, enda mine følelser innebar sorg over vårt tap. Og det er ikke lett å se noen andre sitte der med ungen sin, og vite at du ikke har det enda, og om du er redd for forskjells behandling, pga "førstefødte", så kan det nok være skremende,

 

Men det er som regel ikke slik at man forskjellsbehandler ungene man er besteforeldre til, hvertfall ikke noe jeghar sett til enda. Det pleier vist å gå mer innad i familien, for man blir så opptatt av at man ikke må glemme det eldste barnet, fordi det kommer nytt barn i bildet..

Du ser deutøvernoedu ikke ønsker for egene barn, men det blir jo ikke automatisk forskjellsbehandling om ditt/dine barn ikke er hos sin farmor like mye som dinsvigerinnes barn.

 

Her har min søster 1 sønn, jeg fikk vår sønn 1 år etter, og min søster sin sønnhar mer med vår mor å gjøre enn mine unger, men min mor gjør ingen forskjell på dem, greit nok hun har mer besøk/overnatting av min søsters sønn, men det er jo fordi jeg er som deg, jeg trenger ikke samme "oppvarting" eller hvordan man skal ordlegge det, det er hvertfall noe jeg har valgt selv, men når ungene er i samme rom, så er min mor like oppmerksom på mine unger også, som hun er ovenfor gutten til søsteren min

 

Her hadde vi verken jobb eller bolig på plass når vi fikk barn, og samboeren har sin gjeld å stri med, men det er ikke så ille egentlig, joda, litt knapt med penger av og til, men det er ikke så ille som man skulle forestille seg, man må bare gjør det beste ut av hva man har. Samboeren er nå på vei til fast jobb, bare tæla i bakken gir seg, så er det nok fast jobb fortere enn vi kan forestille oss virker det som (jobbermed annlegg/veiarbeid) jeg er nok en god kandidat for uføretrygding er jeg redd, så jeg unngår legen etter beste evne, men enderlig turt å ta steget der også, og legen vil prøve å hjelpe meg med å få tak i en jobb jeg skal klare. Hus.... Det kommer nok med årene.

Dette er jo det som virker uvandt for deg, det å skulle sette barn til livs før man har alle de tingene du nevner, men saken er den, for noen vil det ta for mange år å få "alt på stell", så mantenker at innen den tiden, så kommer man ikke til å orke barn, da må man nesten vri litt på rekkefølgen, og gjøre det beste ut av det man har/får.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Jeg forstår deg, og jeg synes at andre her inne bør prøve å sette inn i hvordan det føles uten å dømme med en gang. Sjalusi er en vond følelse, har selv vært sjalu på at folk som blir gravide i an mass rundt meg, mens mannen min vil vente med barn. Jeg forstår deg trolig fordi jeg har opplevd lignende før, men de som ikke har opplevd lignende klarer ikke å sette seg inn i det.

 

Håper du får barn selv snart, da forsvinner nok sjalusien skal du se:)

 

Anonym poster: 079d7e565ea74cef031a80416fab8f0e

[Anonym bruker]

Har besøkt dem uten mannen, men han liker det ikke. Han føler at det er en invitasjon til at søsteren hans kan bruke han/oss som barnevakt noe min mann mener er helt uaktuelt for et så lite barn.....

Jeg føler kanskje det blir vel illojalt mot mannen når han har uttrykt seg så tydelig.....

 

Kanskje det blir litt lettere når jeg får min egen familie :-)

 

Igjen takk for svar alle sammen, særlig til dere som har vært konstruktive. Det har faktisk hjulpet masse å få dette ned på papir, om enn digitalt

 

HI

 

Anonym poster: 773551e4f53b2cc665d9c072b2a36000