Sjelevenn

[Anonym bruker]

Er det noen her inne som har vært eller er sammen med sin sjelevenn/soulmate? Ikke for å være ufin, respektløs, frekk osv, men jeg tror dessverre veldig få er så heldig at De noensinne møter sin sjelevenn, og at man ikke forstår uttrykket før man har truffet sin... Jeg tror også at det hadde vært mindre forhold/ekteskap som havarerte hvis flere traff sin sjelevenn, fordi disse jo er som skapt for hverandre på alle plan og nivå. Noen som skjønner hva jeg mener, eller som har synspunkt vedrørende dette?

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

[Anonym bruker]

Har funnet en slik mann i mitt liv, jeg. Dessverre så var det så mye annet rundt som gjorde at det ikke fikk bli oss. Men vi har fremdeles god kontakt over 20 år senere. Det er flott å vite at han er til der ute i den store verden selv om det ikke ble oss to.

 

Siden jeg har opplevd det så synes jeg det blir enda vanskeligere å finne en mann nå når jeg er på leit...

 

Men jeg tror at man kan ha flere sjelevenner gående i verden, det er ikke dermed sagt at man kan leve med en i dette livet, eller at man treffer dem. Men jeg vet det finnes en til der ute til meg

 

Anonym poster: eb8f431491df23fa191eeedf5a775043

[Magia]

Men HI, mener du at man har én sjelevenn i hele vide verda, og at man ikke bør bli sammen med folk før man har funnet denne ene? Hva er i så fall sjansen for at sjelevennen din tusler rundt i hjembyen din og ikke i en helt annen avkrok av verden?

[Anonym bruker]

Hi her. Jeg er faktisk ikke sikker, om det fins kun en eller flere, men jeg frykter dessverre at det finnes kun en, kanskje en på hvert kontinent... Jeg har også vært så heldig å treffe min sjelevenn, men pga en idiotisk tabbe av meg selv, eller katastrofalt feil valg, så endte heller ikke vi opp sammen. Og jeg syns det er så tragisk, vondt og leit, at jeg tviler på at jeg noensinne vil komme over dette enorme tapet. Og for å være ærlig så vet jeg faktisk ikke om jeg er interessert i å komme over det heller. Jeg bare vet på en måte, at jeg aldri vil finne noen som er like bra for meg, som min soulmate. For meg var vedkommende uerstattelig, rett og slett. Ekstra vondt er det selvsagt at det er min egen feil, og straffen er grusom, et liv uten min sjelevenn. Og derfor er jeg mer og mer innstilt på å ta min straff, og leve resten av livet alene... Noe som i seg selv blir helt for jævlig, for jeg savner virkelig noen å dele "alt" med. Å sitte alene uten noen å snakke med annenhver uke jeg ikke har ungen min, og hver kveld jeg ungen har lagt seg, er bånn, mildt sagt. Savner noen voksne å prate med, en kjæreste og alt som hører til, noen å dele livet med rett og slett...

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

[Anonym bruker]

Jeg har funnet min sjelevenn. Jeg hadde aldri tenkt gjennom uttrykket før jeg møtte han, men jeg hadde ikke kjent han lang tid før jeg innså at han er min sjelevenn. For første gang i livet mitt har jeg truffet et menneske jeg kan fortelle absolutt alt til, en jeg ikke frykter at vil dømme meg eller tenke negativt om meg, selv om han vet absolutt alt om meg. Han føler det på samme måte. Det er fantastisk, og jeg har aldri noen gang tidligere i livet mitt hatt en så nær venn før.

 

Det finnes bare et problem, og det er at jeg ikke er singel. Jeg og sjelevennen min er bare venner, men vi vet begge to at vi kjenner noe mer for hverandre enn bare vennskap. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske at jeg hadde møtt han før jeg traff mannen min. Jeg vil ikke være utro mot mannen min og jeg vil ikke bryte kontakten med sjelevennen min, for da er jeg sikker på at jeg blir ulykkelig for resten av livet. Vi har hatt noen pauser i kontakten oss i mellom, og det har vært vondt. Jeg leter etter den riktige løsningen, men det er ikke lett når man har barn med en annen. Kanskje ender jeg opp med å forlate mannen min til fordel for sjelevennen, jeg vet ikke enda. Lett er det i hvert fall ikke.

 

Anonym poster: d135c860b70b11582fa4e68d2c9dc24a

[Anonym bruker]

#5, da forstår du hva jeg mener, akkurat som jeg forstår deg. 2 sjelevenner føler det samme for hverandre, akkurat som jeg og min. Kunne snakka om alt, være seg selv uten å være redd eller frykte noe, alt var bare trygt og godt, føltes naturlig og lett. Jeg skjønner at du ikke har det lett, det må være grusomt, ikke minst å gå og tenke på det " omtrent hele tida", noe jeg tipper at du gjør. Men du har i det minste kontakt med din sjelevenn, min har brutt all kontakt, kanskje i et forsøk på å komme seg videre, jeg vet ikke. Å ha litt kontakt med sin sjelevenn er uendelig mye bedre enn ingen kontakt, tross alt. Men jeg vet at min sjelevenn skal slite big time med å finne noen som passer bedre enn meg, og det tror jeg min sjelevenn er klar over. Og det sier jeg ikke for å hovere eller noe slikt, jeg er ikke innbilsk eller noe slikt. Regner med du (og andre (sjelevenner)) skjønner hva jeg mener...

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

[Anonym bruker]

Når det er sagt så håper jeg selvsagt at min sjelevenn finner noen som er bedre, for jeg ønsker virkelig min sjelevenn alt godt og kun det beste, så storsinnet må jeg være, for min sjelevenn fortener kun det beste. Hva annet kan en egentlig ønske seg for sin beste venn?

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

[magica fra tryll]

Jeg har funnet min:) Vi har det gravert i ringene våre,-"Sjelevenn"

Mannen min sier stadig at jeg er den eneste han kan være sammen med over tid....

[Anonym bruker]

Jeg hadde en sjelevenn og mistet han. Jeg lot han gå til fordel for en annen. Jeg har samboer og 2 barn og vi skal snart gifte oss. Min sjelevenn er gift og har 1 barn. Men det er en stor sorg i mitt hjerte. Det har blitt bedre med tiden, men ingen vet hva jeg føler innerst inne. Og jeg tror at jeg alltid vil savne han.... Møtte han ute for en tid tilbake og da var alt som før. Snakket masse og hadde det hyggelig. Men det var fordi vi hadde drukket. Jeg kunne aldri ringt han og "skravlet" f. eks. TRIST!!!

 

Anonym poster: 084104a1d84d2aefc784e42edaea678d

[4Nøtter]

Mannen min er utvilsomt min sjelevenn, i den grad noe slikt finnes.

[Linn2007]

Mannen er min sjelevenn også.... Men jeg tror ikke det finnes bare en.

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt hva du mener. Jeg har (dessverre) aldri møtt min sjelevenn... Har vært sammen med min mann i 9 år, og vi har tre barn sammen. Men sjelevenn? Nei, dessverre...

 

Det jeg tenker på er "hva om jeg eller mannen skulle møte våre sjelevenner nå??" Da blir vel muligens familien splittet. Litt trist å tenke på, men om man plutselig skulle møte sin sjelevenn, er det vel han/hun man velger å leve med.

 

Anonym poster: ca69b05460c4e33bf2baa8d966cc28b0

[Anonym bruker]

Hi igjen, takker for svar. For å være ærlig tror jeg at jeg aldri kommer over dette tapet, og sorgen er bunnløs. Og det koster uendelig mye å ta på et happy-face når jeg går ut av leiligheten for å møte andre, jobbkollegaer, venner osv, for så plutselig møte en vegg av håpløshet når jeg låser meg inn i leiligheten igjen, og jeg igjen er alene med tankene. Hodet kopler aldri ut, tankene kverner uavbrutt, om natta også. Savnet og tankene er alltid i bakgrunnen, og det føles som om jeg innvendig må gå med flagget på halv stang resten av livet. Så utrolig slitsomt...

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

[Linn2007]

HI, hvor lenge har du hatt det sånn? Det høres ut som du har en ganske fersk kjærlighetssorg (mindre enn to år). Hvis dette har vart lenge, bør du vurdere å søke hjelp. Hvis dette er et ferskt brudd tør jeg love deg at sorgen blir svakere... Fortere om du bryter kontakten med vedkommende.

[Anonym bruker]

Hi igjen, takker for svar. For å være ærlig tror jeg at jeg aldri kommer over dette tapet, og sorgen er bunnløs. Og det koster uendelig mye å ta på et happy-face når jeg går ut av leiligheten for å møte andre, jobbkollegaer, venner osv, for så plutselig møte en vegg av håpløshet når jeg låser meg inn i leiligheten igjen, og jeg igjen er alene med tankene. Hodet kopler aldri ut, tankene kverner uavbrutt, om natta også. Savnet og tankene er alltid i bakgrunnen, og det føles som om jeg innvendig må gå med flagget på halv stang resten av livet. Så utrolig slitsomt...

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

 

Jeg skjønner akkurat hva jeg mener. Det har vært perioder der jeg og min sjelevenn ikke har hatt kontakt, og jeg har trodd at vi aldri mer ville ha kontakt igjen, og sorgen var bunnløs. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet, det var akkurat som kjærlighetssorg ganget med tusen. Det gikk ikke over, heller, slik som kjærlighetssorg gjør, og jeg fryktet at jeg måtte leve med sorgen for resten av livet. Vissheten om at han fantes, men at vi ikke kunne ha kontakt. Jeg og sjelevennen min har diskutert om vi bare gjør hverandre vondt ved å ha kontakt med hverandre hvis vi ikke kan bli sammen, men vi har ikke konkludert. Det er for vondt å bryte kontakten, så det er umulig, men samtidig går vi og lengter etter hverandre hele tiden og tenker mye på hverandre. Den eneste løsningen jeg kan se, er at jeg må gå i fra mannen min, men det er vanskelig etter et langt ekteskap og med flere barn involvert. Spørsmålet er hvem som skal bli ulykkelig av oss involverte, jeg, sjelevennen min, mannen min, barna. Det er jeg som sitter med valget, og det gjør det vanskeligst av alt.

 

Anonym poster: d135c860b70b11582fa4e68d2c9dc24a

[Anonym bruker]

Jeg har dessverre heller ikke truffet min sjelevenn, og jeg har vel en drøm om at jeg fortjener noe annet enn samboeren min i livet.

Har et sterkt ønske om å være LYKKELIG og være meg selv, og ikke oppleve at livet og mannen er et stort energisluk uten like.

Jeg klarer bare ikke å slå meg til ro med det!

Men må man så må man, jeg er glad i han og vi har ett barn sammen og enda ett på vei så jeg holder ut.

Aner rett og slett ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg hadde værtså heldig å truffet sjelevennen min. Sjeleglad? Hehe...:-)

 

Anonym poster: 283441081afaae2ff18f5cffc45fc158

[Gjest UndrendeUllteppe]

Ja HI, du høres egentlig veldig deprimert ut, jeg tror du kunne hatt godt av litt hjelp.

 

Sjelevenn? Jeg forventer å kunne dele alt med min livspartner, å kunne ha full tillit, og føle seg komfortabel og trygg, samtidig som man kan snakke om alt. Trodde det var en av dealene ved å velge å dele livet sammen, ikke noe forbeholdt en spesiell sjel som for alt man vet kan være «utplassert» på andre siden av jorden. Hvordan skal man klare å slå seg til ro med et slikt syn på kjærligheten? Jeg bare lurer?

[Anonym bruker]

Hi igjen, kjærlighetssorg hadde jeg når eksen gjorde det slutt, vi har et barn sammen. Ser i ettertid at det var rett, for eksen var lysår unna å vere min sjelevenn. Dette er så uendelig mye vondere, sansynligvis fordi jeg ikke har tro på at jeg har andre sjelevenner. Hvertfall svært svært få. Og derfor tror jeg at det er så få som dessverre treffer sin sjelevenn... Bruddet er ikke ferskt nei, og det nærmer seg fort 2 år. Og ja, jeg har vurdert, og vurderer fremdeles å oppsøke profesjonell hjelp...

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

[Anonym bruker]

Hi igjen, takker for svar. For å være ærlig tror jeg at jeg aldri kommer over dette tapet, og sorgen er bunnløs. Og det koster uendelig mye å ta på et happy-face når jeg går ut av leiligheten for å møte andre, jobbkollegaer, venner osv, for så plutselig møte en vegg av håpløshet når jeg låser meg inn i leiligheten igjen, og jeg igjen er alene med tankene. Hodet kopler aldri ut, tankene kverner uavbrutt, om natta også. Savnet og tankene er alltid i bakgrunnen, og det føles som om jeg innvendig må gå med flagget på halv stang resten av livet. Så utrolig slitsomt...

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

 

Jeg skjønner akkurat hva jeg mener. Det har vært perioder der jeg og min sjelevenn ikke har hatt kontakt, og jeg har trodd at vi aldri mer ville ha kontakt igjen, og sorgen var bunnløs. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet, det var akkurat som kjærlighetssorg ganget med tusen. Det gikk ikke over, heller, slik som kjærlighetssorg gjør, og jeg fryktet at jeg måtte leve med sorgen for resten av livet. Vissheten om at han fantes, men at vi ikke kunne ha kontakt. Jeg og sjelevennen min har diskutert om vi bare gjør hverandre vondt ved å ha kontakt med hverandre hvis vi ikke kan bli sammen, men vi har ikke konkludert. Det er for vondt å bryte kontakten, så det er umulig, men samtidig går vi og lengter etter hverandre hele tiden og tenker mye på hverandre. Den eneste løsningen jeg kan se, er at jeg må gå i fra mannen min, men det er vanskelig etter et langt ekteskap og med flere barn involvert. Spørsmålet er hvem som skal bli ulykkelig av oss involverte, jeg, sjelevennen min, mannen min, barna. Det er jeg som sitter med valget, og det gjør det vanskeligst av alt.

 

Anonym poster: d135c860b70b11582fa4e68d2c9dc24a

 

Hi her, Misunner deg ikke det umenneskelige valget, men misunner deg kontakten med sjelevennen din. Lykke til med valget!

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

[Elsker livet]

Jeg tror nok det finnes flere sjelevenner for de fleste. Jeg har uten tvile fått den ene av mine. Jeg vet ikke om noen andre menn som kunne matche så bra med meg. Kjenner ikke til noen som har samme livssyn, verdier, holdninger, ønsker og mål i livet som det mannen min har. Vi utfyller hverandre helt perfekt for oss. Så syns jeg vi lager veldig flotte barn.

Endret 5. desember 2012 av Elsker livet

[Anonym bruker]

Ja HI, du høres egentlig veldig deprimert ut, jeg tror du kunne hatt godt av litt hjelp.

 

Sjelevenn? Jeg forventer å kunne dele alt med min livspartner, å kunne ha full tillit, og føle seg komfortabel og trygg, samtidig som man kan snakke om alt. Trodde det var en av dealene ved å velge å dele livet sammen, ikke noe forbeholdt en spesiell sjel som for alt man vet kan være «utplassert» på andre siden av jorden. Hvordan skal man klare å slå seg til ro med et slikt syn på kjærligheten? Jeg bare lurer?

 

Tror det er snakk om definisjoner også, jeg...

Du skriver at du forventer å kunne dele alt med din livspartner, åkunne ha full tillit, og føle seg komfortabel og trygg, samtidig som man kan snakke om alt. Det er sånn ca det jeg legger i det med sjelevenn. Noen hvor kontakten er bunnsolid, det er mye mer enn bare sex, eller bare et praktisk bofellesskap/felles barn. Det er det felles ønsket og behovet for å være sammen.

Jeg har følt dette med en spesiell i mitt liv. Har trodd at jeg har møtt flere, men da har det ikke vært gjensidig i lengden, så det teller overhodet ikke.

 

Jeg tror ikke at det bare finnes en eneste en sjelevenn i hele verden. Jeg tror det finnes flere. Kanskje vi egentlig snakker om det samme, men definisjonene/ordvalgene er litt forskjellige?

Det jeg tenker på er en dyp kjærlighet som omfavner de fleste av livets aspekter og som bare er der.

 

Jeg har møtt en nå som jeg håper kan være ham... men det gjenstår å se. Noen ganger er sjelevenner såret av tidligere erfaringer og sliter med å tørre å satse fullt igjen, tror det er en sånn jeg har møtt. Men vi får se, har ikke kjent dette på lenge, lenge, lenge....

 

Anonym poster: eb8f431491df23fa191eeedf5a775043

[Anonym bruker]

Hi her, vil først og fremst takke for gode svar og synspunkt til alle som svarer, setter stor pris på det. Er åpen for at det kan være snakk om definisjoner, likevel så er jeg litt uenig. Syns det er litt vanskelig å beskrive en sjelevenn, det er som jeg skrev tidligere noe du bare vet når du har møtt din, og jeg tror det er vanskelig for andre å forstå egentlig, understreker ennå en gang at dette ikke er respektløst ment. Men å forklare hva jeg legger i begrepet en sjelevenn er vanskelig, for da måtte jeg nesten ha skrevet en avhandling, og kanskje fremdeles ikke være i stand til å få fram det jeg mener...

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc

[Anonym bruker]

Jeg tror at man har flere sjelevenner. Jeg møtte en sjelevenn for noen år siden, men ingenting i livene våre lå til rette for at det skulle bli oss. Jeg går og venter på tvillingsjelen min som jeg har fått løfte om å møte, så får man se om det kan bli noe mer enn bare vennskap...

 

Når to sjelevenner møtes, så føler de begge umiddelbart at de kjenner hverandre på et dypere plan

 

 

 

Anonym poster: ce9b0216b74bcc72791e3944e8aa220e

[Anonym bruker]

Eksen er min sjelevenn. Vi var sammen da vi var 17-19,5 år gamle. Er nå 34 begge to. Moren hans gjorde at det ikke ble oss. Han giftet seg akkurat. Jeg tenker fortsatt stadig på ham.

 

Anonym poster: b44cd700c4600d3898d41a93829d581d

[Anonym bruker]

Hi igjen, godt å høre at flere forstår begrepet. Er til tider så lei av å føle og tenke på savnet, at jeg lurer på om jeg bedriver selvbedrag... Selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke gjør det, men at det faktisk er reelt.

 

Anonym poster: 7261ddd533e6b7ee39cc42f272e870dc