Har mistet min elskede mann (veldig langt)

[Mistletoe and wine]

Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Kondolerer.

 

Jeg leste historien din i natt og har tenkt mye på deg siden.

 

Jeg ser at du har fått mange gode råd, og jeg kan bare henge meg på de.

 

For ca to år sidn fikk jeg en baby som ble født med en så alvorlig sykdom at vi fikk beskjed om at den bare kom til å leve kort tid. Vi fikk tre korte uker sammen, så jeg kan på en måte forestille meg hvordan det har vært for deg dette året. Man lever i en boble. Utrolig nok klarer man å fungere. Vi sover (bittelitt) spiser og gjør praktiske ting som "ikke kan vente" - mens vi hele tiden vet at sekundene tikker mot det ubønnhørlige.

 

Når det verste av det verste så har skjedd, skal man liksom leve videre! Det er det grusomste oppi alt, syns jeg. Vår verden er falt i grus, men utenfor husets fire vegger fortsetter alt som før.

 

Mine barn er eldre enn dine (tenåringer), men likevel følte jeg at jeg måtte være sterk for dem. De hadde mistet et lite søsken som de hadde ventet sånn på, og å se smerten deres var nesten tyngre å bære enn min egen. Det blir på en måte en dobbel sorg - det er ikke lite å bære for et enkelt menneske!

 

Mitt råd er å ta imot all hjelp du får - både praktisk og psykisk. Vi sørger alle forskjellig og ingen måte er rettere enn andre.

 

Det som fikk meg til å "komme ut av sorgen" om man kan si det på den måten, var en dag da jeg som vanlig våknet av at jeg gråt, jeg gråt når jeg pusset tenner, når jeg vasket klær og når jeg bare satt i sofaen. Plutselig kom tanken om at jeg kan bare ikke fortsette å gråte hele tiden resten av livet. Det hadde ikke lille ønsket og han var verd så mye mer enn å være skyld i at mamma (og resten av familiens) liv bare skulle være preget av tårer og fortvilelse.

 

Fra den dagen snudde det på en måte for meg. Jeg bestemte meg for å glede meg over det gode jeg har i livet og å minnes Lille med kjærlighet og glede. Selvsagt gråter jeg ennå og sorgen slipper aldri helt taket, men jeg kan snakke om han uten å gråte og jeg kan tilogmed besøke graven uten å gråte hver gang.

 

Så samme hvor ufattelig det føles nå, så blir det bedre. Det tar tid, og det går aldri over, men man lærer seg faktisk å leve med sorgen og smerten.

 

Dette ble langt, men jeg følte for å dele tankene mine med deg.

 

Og til slutt så vil jeg s at du er en fantastisk mor. Du evner å se barna dine oppi ditt livs mareritt og det forteller meg at dere kommer til å klare dere fint som familie selv om det alltid vil mangle en viktig brikke!

 

Anonym poster: 2483817071955bc8749e752303eb4fdb

[Heihånåerdetjuligjen]

Forferdelig trist lesing.....Mange, mange varme klemmer til deg! Du er ingen dårlig mor, de følelsene må du riste av deg med en gang!!

 

Kreft er en grusom pest.....Vi kjenner det på kroppen selv, i nær familie akkurat nå.

 

Ønsker deg og dine alt godt framover i tiden som kommer!

[merkin]

Kjære deg.

Helt ufattelig å lese om hva du har opplevd og hva du nå går igjennom, vil bare si at jeg har lest og tenker på deg og dine.

Ønsker deg styrke, mot og kjærlighet.

 

Kondolerer.

[Anonym bruker]

Kondolerer, hjertet mitt blør for deg. Jeg kan ikke forestille meg hvordan du og dine har det nå.

Jeg har desverre ikke noen gode ord, men sender deg varme tanker! Ta vare på deg selv i tiden fremover.

 

Mange varme klemmer fra meg!

 

Anonym poster: e90752bdee606f96af257af176917ac7

[SophiesMum<3]

Jeg vil bare sende deg en stor og god klem <3

 

Jeg er sikker på at du og barnavil klare dere fint med tiden. Men du må selvfølgelig få bruke tid på å bearbeide sorgen din, og det gjør deg så absolutt IKKE til en dårlig mor. Jeg synes du virker reflektert og oppegående, og som en fantastisk mor for dine barn.

 

Jeg vet ikke hva jeg kan si annet en kondolerer. Stor klem <3

[det er berre mordi]

Huff, fryktelig trist lesing.

 

Kondolerer..

[Gjest Vicky Pollard]

Vet ikke helt hva jeg skal si. Det meste er vel sagt... Vil bare gi deg en stor virtuell klem. Ufattelig trist

[Lotta27]

Ufattelig trist Sender dere min dypeste medfølelse, og de aller beste ønsker for fremtiden.

 

Kondolerer så mye.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Kondolerer så mye...vil bare sende en diger, varm, klem!! Håper du og dere har gode, positive mennesker rundt dere i tiden som kommer. Tårene renner for dere nå.

[LittLykkelig]

This too shall pass.. <3

[moota m storebror&lillebror]

Kondolerer.

 

Jeg leste historien din i natt og har tenkt mye på deg siden.

 

Jeg ser at du har fått mange gode råd, og jeg kan bare henge meg på de.

 

For ca to år sidn fikk jeg en baby som ble født med en så alvorlig sykdom at vi fikk beskjed om at den bare kom til å leve kort tid. Vi fikk tre korte uker sammen, så jeg kan på en måte forestille meg hvordan det har vært for deg dette året. Man lever i en boble. Utrolig nok klarer man å fungere. Vi sover (bittelitt) spiser og gjør praktiske ting som "ikke kan vente" - mens vi hele tiden vet at sekundene tikker mot det ubønnhørlige.

 

Når det verste av det verste så har skjedd, skal man liksom leve videre! Det er det grusomste oppi alt, syns jeg. Vår verden er falt i grus, men utenfor husets fire vegger fortsetter alt som før.

 

Mine barn er eldre enn dine (tenåringer), men likevel følte jeg at jeg måtte være sterk for dem. De hadde mistet et lite søsken som de hadde ventet sånn på, og å se smerten deres var nesten tyngre å bære enn min egen. Det blir på en måte en dobbel sorg - det er ikke lite å bære for et enkelt menneske!

 

Mitt råd er å ta imot all hjelp du får - både praktisk og psykisk. Vi sørger alle forskjellig og ingen måte er rettere enn andre.

 

Det som fikk meg til å "komme ut av sorgen" om man kan si det på den måten, var en dag da jeg som vanlig våknet av at jeg gråt, jeg gråt når jeg pusset tenner, når jeg vasket klær og når jeg bare satt i sofaen. Plutselig kom tanken om at jeg kan bare ikke fortsette å gråte hele tiden resten av livet. Det hadde ikke lille ønsket og han var verd så mye mer enn å være skyld i at mamma (og resten av familiens) liv bare skulle være preget av tårer og fortvilelse.

 

Fra den dagen snudde det på en måte for meg. Jeg bestemte meg for å glede meg over det gode jeg har i livet og å minnes Lille med kjærlighet og glede. Selvsagt gråter jeg ennå og sorgen slipper aldri helt taket, men jeg kan snakke om han uten å gråte og jeg kan tilogmed besøke graven uten å gråte hver gang.

 

Så samme hvor ufattelig det føles nå, så blir det bedre. Det tar tid, og det går aldri over, men man lærer seg faktisk å leve med sorgen og smerten.

 

Dette ble langt, men jeg følte for å dele tankene mine med deg.

 

Og til slutt så vil jeg s at du er en fantastisk mor. Du evner å se barna dine oppi ditt livs mareritt og det forteller meg at dere kommer til å klare dere fint som familie selv om det alltid vil mangle en viktig brikke!

 

Anonym poster: 2483817071955bc8749e752303eb4fdb

 

Dette var fine ord og tanker

 

Kondolerer til deg og!

[Bondejenta]

Kondolerer så mykje! Dette var veldig trist lesing. Eg les at du er kjempegod mor eg, og ikkje dårleg -som du føler deg! Sender ein varm klem til deg, barna og familien elles.

[Miss Chocolate]

Så vondt :"(

Gråter for deg..

[Anonym bruker]

Kjære dere! Tusen takk for mange gode ord, det hjelper godt på.

Nå har jeg lest gjennom alle innleggene deres flere ganger, og jeg blir rørt av å se det dere har skrevet til meg.

Vet ikke helt hva jeg skal si, men skulle ønske jeg kunne gitt hver av dere en stor klem tilbake, jeg kan ikke få det nok frem hvor mye disse ordene har betydd for meg! De har fått meg til å tenke mye, og det viser bare hvor mange gode mennesker som er der ute.

 

Tusen takk!

HI

 

Anonym poster: f62746e86cfcd5914a26f0349a14c64a

[Anonym bruker]

Kondolerer, HI. Jeg tenker du må la deg selv få lov å knekke litt sammen. Til tross for at du har vært litt til og fra i sykdomsperioden. Alle de andre vil og sørge. Vi har jo hver vår måte å sørge. Barna lærer av deg hvordan man skal sørge. Gå gjennom tårene og gråten og hulkene sammen med barna og de anre i familien. Også tar du deg sammen andre ganger. Men ikke skjul sorgen din.

Hjelp barna huske sin fine far. Det virker kanskje dumt å si dette nå, men det blir lettere etterhvert.

 

Anonym poster: 2231c1c645c8beb6509a98409588c572

[Anonym bruker]

Hei, jeg har nettopp mistet min umistelige mann, etter 16 år sammen. Etter en knalltøff kamp mot en grusom kreftsykdom. Sitter igjen med to jenter på 1,5 og 3,5 år, og er helt motløs og har vanskelig for å se noen vei ut av dette.. Kunne jeg kontaktet deg privat, på noen mail eller noe? Eller har du nok med deg selv nå, det forstår jeg veldig godt om du har, det er en grusom sorg og en situasjon som ingen fortjener å oppleve..

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f

[Iiiiik]

En klem til både HI og til deg anonym # 43. Det finnes dessverre ingenting man som utenforstående kan si eller gjøre som gjør sorgen mindre, håper dere har noen andre rundt dere som kan klemme og høre, som kan gråte sammen med dere og som holder ut all smerten. Klem til dere!

 

Jeg har en venninne som mistet mannen sin for to år siden og som nå har begynt å skrive blogg om det:

http://livetetterdoden.blogspot.no

For meg som ikke har opplevd et så stort tap, så gir hennes beskrivelse et innblikk i hvordan det er.

[Anonym bruker]

Kondolerer, kjære deg.

 

Men du, ikke ha dårlig samvittighet, du er i en umulig situasjon som mange av oss ikke fatter rekkevidden av. Lillemor er liten og vil ikke huske at hun var mye hos mormor i starten, eller at hun ikke fikk babysang og annet fjas. Jeg skjønner at det er sårt, og at du sikkert koste deg mer med andre, men nå er du i en ekstremt vanskelig livssituasjon og livet må tilpasses det.

 

Det går sakte, men det blir bedre. Du kommer til å reise deg igjen, selv om det alltid mangler en hos dere. Tenk så bra at dere fikk barn. At du får se de små vokse opp, og ligne på pappan sin. Vemodig, trist men også godt. Han lever videre gjennom dem. Gi dem is midt på dagen med et smil, og si at det pleide pappa å gjøre. Minsta blir jo kjent med pappa gjennom dere og de gode minnene. Skap nye gode minner sammen og snakk mye om pappa (når du kjenner deg klar for det).

 

Lykke til, kjære deg. Det er nok marerittet for mange, det du går igjennom nå, og man vet ikke hvor beintøft det er før man står der selv.

 

Klem.

 

 

 

Anonym poster: 65c5f946c737ba18f24eea81e8d0e483

[Anonym bruker]

Hei, jeg har nettopp mistet min umistelige mann, etter 16 år sammen. Etter en knalltøff kamp mot en grusom kreftsykdom. Sitter igjen med to jenter på 1,5 og 3,5 år, og er helt motløs og har vanskelig for å se noen vei ut av dette.. Kunne jeg kontaktet deg privat, på noen mail eller noe? Eller har du nok med deg selv nå, det forstår jeg veldig godt om du har, det er en grusom sorg og en situasjon som ingen fortjener å oppleve..

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f

For det første vil jeg bare sende deg og dine små en god og varm klem. Den tiden du er i nå må du bare bruke godt, den er tøff og tung, men du finner etterhvert en rutine som får dagene til å gå.

Du må gjerne kontakte meg på mail eller her inne, men jeg er litt redd for å legge ut privat e-mailadresse eller svare med nick her inne

Du har ikke en måte jeg kan nå deg på, så kan jeg sende deg en mail.

 

For meg kunne det vært godt å få prate med noen som er i samme situasjon. Jeg er litt redd for å prate om det til andre, da jeg er redd for å plage dem eller lempe for mye sorg over på deres skuldre.

 

HI

 

Anonym poster: e90752bdee606f96af257af176917ac7

[Anonym bruker]

Hei, jeg har nettopp mistet min umistelige mann, etter 16 år sammen. Etter en knalltøff kamp mot en grusom kreftsykdom. Sitter igjen med to jenter på 1,5 og 3,5 år, og er helt motløs og har vanskelig for å se noen vei ut av dette.. Kunne jeg kontaktet deg privat, på noen mail eller noe? Eller har du nok med deg selv nå, det forstår jeg veldig godt om du har, det er en grusom sorg og en situasjon som ingen fortjener å oppleve..

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f

For det første vil jeg bare sende deg og dine små en god og varm klem. Den tiden du er i nå må du bare bruke godt, den er tøff og tung, men du finner etterhvert en rutine som får dagene til å gå.

Du må gjerne kontakte meg på mail eller her inne, men jeg er litt redd for å legge ut privat e-mailadresse eller svare med nick her inne

Du har ikke en måte jeg kan nå deg på, så kan jeg sende deg en mail.

 

For meg kunne det vært godt å få prate med noen som er i samme situasjon. Jeg er litt redd for å prate om det til andre, da jeg er redd for å plage dem eller lempe for mye sorg over på deres skuldre.

 

HI

 

Anonym poster: e90752bdee606f96af257af176917ac7

 

Hei igjen!

Mailen min er [email protected]

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal si. Det du opplever nå og har opplevd er som et vondt mareritt for alle og enhver.

 

Jeg har ikke opplevd noe til sammenlikning, men det er noe med ordtaket om at tiden leger alle sår. De leger det kanskje ikke, men du vil lære deg å leve med det, lære deg å håndtere hverdagen og leve videre. Dersom du ikke opplever det med tiden, så må du oppsøke profesjonell hjelp.

 

Også tenker jeg- barna dine (da sikkert mest eldste) er sikkert like lei seg som deg. Men det tar kanskje litt lengre tid for dem å få det til å synke inn, og vite hvordan de skal reagere på det. Voksne gråter ikke så lett av fysisk smerte, men av psykisk, mens med barn er det litt mer motsatt har jeg inntrykk av. Det er viktig at de også får sørget, sammen med deg. Snakk om pappa når du klarer det, selv om du gråter. Klarer du det ikke så kan du gråte, og kanskje gå på graven der de kan "snakke" med pappa eller legge igjen tegninger, brev e.l.. Hvis ikke barna får sørget så kan det i seg selv bli et traume for dem. Så du har en veldig viktig jobb foran deg- både lege din egen sorg og hjelpe barna med å lege sin. Samtidig som du ikke må la dem miste moren sin og få et dobbelt tap. Dette er veldig vanskelig og forhold deg til det når du får fordøyd den verste sorgen. Men jeg tror de som har sagt til deg at barna dine er de som kommer til å få deg opp, har rett. Etter hvert, så klarer du det, fordi du vet at det kommer til å være avgjørende for barna dine.

 

Kondolerer og masse lykke til. Du har styrken i deg, selv om det er vanskelig å se det akkurat nå.

 

Anonym poster: 3a854f3d29f218e5365c83edefa47273

[Gjest amandine]

Alle gode tanker og inderlig medfølelse. Kjære deg.

[Anonym bruker]

Hei, jeg har nettopp mistet min umistelige mann, etter 16 år sammen. Etter en knalltøff kamp mot en grusom kreftsykdom. Sitter igjen med to jenter på 1,5 og 3,5 år, og er helt motløs og har vanskelig for å se noen vei ut av dette.. Kunne jeg kontaktet deg privat, på noen mail eller noe? Eller har du nok med deg selv nå, det forstår jeg veldig godt om du har, det er en grusom sorg og en situasjon som ingen fortjener å oppleve..

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f

For det første vil jeg bare sende deg og dine små en god og varm klem. Den tiden du er i nå må du bare bruke godt, den er tøff og tung, men du finner etterhvert en rutine som får dagene til å gå.

Du må gjerne kontakte meg på mail eller her inne, men jeg er litt redd for å legge ut privat e-mailadresse eller svare med nick her inne

Du har ikke en måte jeg kan nå deg på, så kan jeg sende deg en mail.

 

For meg kunne det vært godt å få prate med noen som er i samme situasjon. Jeg er litt redd for å prate om det til andre, da jeg er redd for å plage dem eller lempe for mye sorg over på deres skuldre.

 

HI

 

Anonym poster: e90752bdee606f96af257af176917ac7

 

Hei igjen!

Mailen min er [email protected]

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f

Nå har jeg send deg en mail

 

HI

 

Anonym poster: e90752bdee606f96af257af176917ac7

[Anonym bruker]

Hei, jeg har nettopp mistet min umistelige mann, etter 16 år sammen. Etter en knalltøff kamp mot en grusom kreftsykdom. Sitter igjen med to jenter på 1,5 og 3,5 år, og er helt motløs og har vanskelig for å se noen vei ut av dette.. Kunne jeg kontaktet deg privat, på noen mail eller noe? Eller har du nok med deg selv nå, det forstår jeg veldig godt om du har, det er en grusom sorg og en situasjon som ingen fortjener å oppleve..

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f

For det første vil jeg bare sende deg og dine små en god og varm klem. Den tiden du er i nå må du bare bruke godt, den er tøff og tung, men du finner etterhvert en rutine som får dagene til å gå.

Du må gjerne kontakte meg på mail eller her inne, men jeg er litt redd for å legge ut privat e-mailadresse eller svare med nick her inne

Du har ikke en måte jeg kan nå deg på, så kan jeg sende deg en mail.

 

For meg kunne det vært godt å få prate med noen som er i samme situasjon. Jeg er litt redd for å prate om det til andre, da jeg er redd for å plage dem eller lempe for mye sorg over på deres skuldre.

 

HI

 

Anonym poster: e90752bdee606f96af257af176917ac7

 

Hei igjen!

Mailen min er [email protected]

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f

Nå har jeg send deg en mail

 

HI

 

Anonym poster: e90752bdee606f96af257af176917ac7

 

Og jeg har nå svart deg

 

Anonym poster: 52ea75cd92afccfef84e9b9c651c166f