Har mistet min elskede mann (veldig langt)

[Anonym bruker]

Nå føler jeg egentlig bare for å lufte tankene mine her. Klarer ikke å sovne, og har en del som gnager på meg nå. For 1 uke siden mistet jeg min kjære elskede mann i kreft, etter 13 fantastiske år sammen. Det har vært et tøft år, og vi har gått gjennom mye. Vært mange sykhusbesøk med oppturer og nedturer. I det ene øyeblikket har vi fått mange positive nyheter, mens i det neste øyeblikket har verden bare rast sammen igjen.

Men for ei uke siden klarte han desverre ikke kampen lengre Da var kampen over, og den J**** kreften vant!

 

Så her sitter jeg, alene, med 3 barn på 4 mnd (ble gravid rett før vi fant ut om kreften), 2 år og 5 år. Hjertet mitt blør!

Jeg har flyttet inn til min mor for en stund, men igår måtte jeg dra hjem for å hente klær til meg og barna. Har ikke vært hjemme på flere uker omtrent, da jeg har vært enten på sykehuset eller hos min mor fordi de to eldste har så og si bodd der den siste tiden. Idet jeg kom inn i døra svartnet bare alt for meg. Klærne i gangen, lukta etter parfymen, glasset og asjetten som han ALDRI rydder av etter seg, vannflaska og lukta i sengklærne. Alt vi hadde sammen, og de 3 flotte barna vi har fått. Jeg er helt ødelagt. Får så vondt i meg når jeg ser på de flotte barna som må vokse opp uten en pappa. Er så glad for alle stundene vi har fått sammen, men nå blir jeg omtrent oppspist av sorg, bekymringer og dårlig samvittighet.

Jeg tenker på barna som jeg har sett mye mindre enn jeg burde, i de værste periodene har min mor passet dem. Jeg har vært mye frem og tilbake, men nå kan jeg endelig holde meg i ro og være sammen med barna.. men jeg klarer ikke.. Nå er det ikke noe reising imellom, men jeg klarer ikke sove. Jeg er sliten og trett, vil bare bli værende i senga hele dagen og gråte. Jeg klarer ikke spise og spyr opp ting jeg ikke har. Til og med melka har jeg mistet, så lillemor har begynt med flaske. Jeg har ikke hentet meg inn etter fødselen, og føler ikke at jeg får det båndet med minstejenta som jeg har fått med de andre. Føler meg grusom som sier dette, men jeg skulle ønske hun ikke hadde kommet om jeg viste at hun måtte vokse opp uten pappa Misforstå meg rett, jeg elsker henne over alt, men hun fikk ikke bli kjent med pappaen sin som de to andre barna. Jeg har ikke hatt tid til å kose meg hjemme, dra på café med veninner, dra på babysang og slike ting. Jeg har satt henne til min mor eller vært på sykehuset. Jeg HATER meg selv for den moren jeg er! Tenk, jeg har ikke hatt tid til å bli kjent med min egen datter!!

 

Den ene dagen var han helt ok, mens neste dag ble han brakt til sykehuset i all hast. Fra der gikk det slag i slag, helt til legene ikke kunne gjøre noe mer og han sovnet stille inn med meg, storebror og sine foreldre ved sin side! Skremmende hvor fort alt kan gå!

 

Skulle ønske jeg bare fikk høre stemmen en siste gang, se det fine smilet eller de glade øynene når han var sammen og herjet med barna.

Når jeg tenker over ting angrer jeg på alle de små tingene jeg kunne hisse meg opp for. Bare den gangen han ga en ekstra is til mellomste, og jeg ble småsur fordi ungen kom til å bli hyper. Der sitter han blid og fornøyd, og sier "det er lørdag bare en gang i uka" også blinker han lurt til meg.

Eller den gangen han hentet storesøster i vår seng fordi han hadde savnet henne etter en lang dag på jobb.

Når jeg ser tilbake på alle små tingene kan jeg ikke annet enn å smile, samtidig som jeg lurer på hva jeg egentlig tenkte når han fant på slike ting.

Ingen kan erstatte han, og jeg vet at jeg kommer aldri til å finne noen som han igjen. Det skulle være oss 5, det var VI som skulle vokse opp sammen som en hel familie og glede oss over små og store ting i hverdagen.

 

Jeg er bekymret for fremtiden! Er så bekymret for barna! Er redd for hvordan jeg skal takle sorgprosessen samtidig som jeg skal ta meg av og følge opp 3 barn. Hvordan kommer de til å takle dette når de blir eldre, kommer dem til å merke mye på meg, kommer jeg til å gjøre mye galt fordi jeg kanskje ikke ser ting like klårt som før? Har så mange spørsmål, som jeg ikke blir til å få svar på! Skjønner ikke hvor jeg skal få energien og motet fra. Mange sier at barna gjør så man klarer å stå opp om dagene, men for meg er det ikke slik. Jeg føler meg som verdens verste mor, og tenker at barna har det mye bedre sammen med mine foreldre og søsken enn meg meg som er sliten og knust. Jeg vil ikke gå rundt barna å vise at jeg gråter! Jeg vil ikke at noen skal se meg!

 

Tenker også på mannens familie! Jeg føler at jeg tar på meg sorgen til andre også! Sørger for barna, sørger for mannen sine foreldre og søsken og tenker på hvor grusomt vondt de må ha det som har mistet en sønn og en bror. Bare jeg snakker med dem og hører dem har gråt i stemmen knekker jeg totalt sammen. Mangler ord, hører bare at dem har det vondt, grusomt vondt.

 

Kan ikke fatte at han er borte for alltid, og at vi aldri skal få se han igjen! <3

 

Jeg klarer ikke helt å få frem hva jeg vil, men er godt å få luftet ting litt. Kanskje ikke rette plassen å poste dette, men da får moderator heller slette det...

 

 

 

Anonym poster: f62746e86cfcd5914a26f0349a14c64a

[Anonym bruker]

Først av alt; kondolerer! Dette var lite hyggelig lesning..

 

Men jeg er sikker på at du klarer deg bra som mor. Du virker reflektert og omsorgsfull, men i dyp dyp sorg over tapet av mannen din. Tror ikke noen forventer at du skal ha overskudd og energi til dagligdagse ting en uke etter tapet, selv om dere i forkant har visst det ville komme.

 

Gi deg selv tid til å få lov å sørge. Barna dine trenger ei mor som kan ta seg av dem, de er også i sorg på sine måter. De vil ha mer igjen av ei mor som får håndtert sorgen og savnet ved hjelp av tid. Du "putter" dem tross alt ikke bort, de er hos nære omsorgspersoner som kan ta seg av dem på en annen måte enn du kan akkurat nå. Og de fleste barn har ikke vondt av å se sorg, med mindre det blir helt sykelig. Det lærer dem perspektiver ved livet.

 

Så lenge du har trygge voksne rundt deg til å hjelpe og stille opp, bruk det for deres felles beste. Gi deg selv tid.. Du vil nok kjenne på mye vondt fremover, ta vare på deg og dine!

 

Du går dessuten inn i ei tid nå som fokuserer ekstra på familie og samhold, og vil nok få stadige påminnelser. La deg få lov å kjenne følelsene, savnet, sorgen, tapet, frustrasjonen, hva som helst. Det er dine følelser, og de er legitime!

 

Sender en varm klem i vintermørket til deg

 

Anonym poster: 4fa444083a0f9bd25d80106d1bb26e65

[Pigalopp:-)]

Huff, så utrolig trist, HI! Kondolerer, og sender en stor bamseklem til deg.

Vet ikke hva annet jeg skal si, annet enn at det har gått veldig kort tid og tiden forandrer måten man føler om ting...

Jeg har aldri opplevd noe som dette, men jeg vet bare at når jeg har opplevd noe tragisk (i min målestokk) så blir kaoset i hodet mindre etterhvert - selv om det noen ganger tar lang tid og i mellomtiden må man bare holde ut så godt man kan.

Jeg kunne ønske jeg kunne sagt noe som hadde gjort det lettere for deg, men ingenting i verden kan vel egentlig gjøre det for deg nå.

Masse gode tanker og ønsker fra meg til deg, ihvertfall!

[Anonym bruker]

Du... Jeg har ikke ord for dette. Hjertet mitt gråter for deg og din familie!

 

Men, du - kjære deg! DU ER INGEN DÅRLIG MOR!!!!!!!

Kjære deg... Du er ikke det! Virkelig ikke! Om noen mnd, om noen år - så kommer hver og en av barna dine til å spørre om hvordan pappa var. Klarer du å sette deg ned og skrive opp flere slike ting som du irriterte deg over med han, men som du allikevel måtte trekke på smilebåndet av? Ting som sjarmerte deg ved han?

 

Klarer du å minnes samtaler, håndtrykket og følelser du og mannen din snakket om den siste tiden?

 

For å bringe barna nærmere pappaen sin, og om du klarer det så kan det kanskje være fint med en slik minnebok. Så glemmer heller ikke du ting. Og etterhvert kan dere le og gråte om den fantastiske mannen som er borte - men vite at han elsket dere og dere elsket han.

 

Barna dine kommer til å forstå dette.

Du skal ta vare på deg selv og komme deg gjennom smerten.

Det kommer til å bli vanskelige tider for dere alle - det må dere gjennom. Men bruk familien din.

 

Vær sammen!

 

Du er verdens flotteste mor og verdens flotteste samboer/kone til mannen din. Ta vare på deg selv, bygg deg opp - og fokuser på dere.

 

Aldri glem at mannen din valgte deg til samboer og mor til sine barn. Det er en grunn til det.

 

 

Store klemmer til deg.

 

Anonym poster: 85686500bb8b2a883fd07fd3bd5eca99

[Søskendrøm<3]

Vil bare sende over en varm klem til deg <3 I din situasjon, så er det ikke rart du har det tøft! Du må tillate deg selv å få lov til ha det det vondt nå. Er en prosess du må igjennom uansett... Får du hjelp, har du noen å prate med, som er/har vært i samme situasjon? Du og barna dine vil få det bra igjen, men dere må igjennom sorgen først... Ønsker deg og dine all lykke!!!

[januarbaby012]

Kjære deg! Tro meg, jeg sitter her og gråter for deg, fikk så utrolig vondt i hjerte. Kondolerer!

Jeg har ikke ord, bare tårer som jeg nesten ike har kontroll over.

Jeg vil bare si gi deg tid, Du er en STERK dame & klarer deg fint med dine flotte barn. Uff jeg har ikke ord... Sender deg mange klemmer

[Gjest Miryks]

Sitter her og tvinner tomlene mine og gråter, og vet ikke helt hva jeg skal skrive... :'(

 

Kan vel begynne med kondolerer.

Og du er overhodet ikke en dårlig mor! For meg virker du uendelig sterk, selv om du selv ikke føler det slik.

Jeg skulle ønske jeg visste hvem du var, så jeg kunne gitt deg en lang og god klem, selv om det neppe ville gjort noen forskjell.

 

Har du noen å snakke med? Håper jo du har fått tilbud om å få snakke med en psykolog eller lignende fra sykehuset, eller at du får det i nærmeste fremtid. Jeg tror du og barna dine kommer til å klare dere helt fint.

 

Om du greier å snakke om mannen din, deres pappa, så gjør det. Om det tar en mnd, 6 mnd, et år eller 5 år, så ta den tiden du trenger. Se på bilder, fortell historier fra da dere møttes, hvordan han var, hvor mye han elsket dem.

Som f.eks. den gangen han ga ene ungen litt ekstra is, og svarte med at det er bare lørdag en gang i uka. (Der knakk jeg virkelig og tårekanalene åpna seg for fullt...).

 

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å miste en av de du elsker mest, og spesielt ikke når en er nybakt mamma og har to barn fra før å ta seg av. Var tungt når gubben mistet broren sin, men vil ikke våge meg til å si at det er en "gyldig" sammenligning.

 

Jeg ville funnet en voksen å prate med i begynnelsen. En du kan minnes mannen din med, fortelle, se på bilder med. Du kommer garantert til å ha det ufattelig vondt de første gangene du gjør det med barna dine, men det er lov! Ungene vil se at du er lei deg, og da forklarer du hvorfor.

 

Vet ikke hva mer jeg skal skrive.. Må hvert fall gå å hente noe å tørke ansiktet mitt med.

 

Sender hvert fall en cyber-klem til deg, og all den styrken jeg kan avse <3

[ana_fi_hob_]

Jeg har ikke ord, skulle ønske noe jeg sa kunne ta vekk en brøkdel av smerten din, bare for å gjøre det lettere for deg.

 

Vil sende deg en varm klem. Vet at vi ikke kjenner hverandre, men skulle du ha lyst til å snakke med noen så stiller jeg gjerne opp.

 

Det er ikke til sammenligning, men når pappa døde husker jeg at jeg synes det var veldig godt å snakke med noen som ikke kjente han eller familien min. Fordi da slapp jeg å tenke på at denne personen også var lei den pga pappa. Og det kunne handle om meg og min sorg.

 

Klem og varme tanker fra meg. :-)

[Musemorbr /]

Det var tung lesning på morrakvisten, og jeg kjenner det er vanskelig å finne de rette ordene. Sender deg tusen gode tanker og en varm trøsteklem. Ingen skulle måtte gå igjennom det du nå gjør. Men sorgen endrer form med tid og stunder, og vil bli lettere å bære. Og alle barna dine kommer til å huske deg som en like fantastisk mamma i oppveksten deres, selv om det en stund var tung sorg i huset. Vi mennesker har styrker vi ikke aner og klarer å reise oss igjen, fra det mest utrolige. Tillat deg selv å sørge, for bare sånn kan du med tiden reise deg igjen. Klem!

[Nissefisen]

Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Forferdelig å høre!

 

Du må bare bruke tiden du trenger på å komme deg gjennom sorgen, det kan ta lang tid. Kanskje det letter litt på "trykket" om du drar på besøk til hans foreldre en kveld og bare prater.

 

Dette er tungt og vondt for dere alle!

Vær sammen og bruk hverandre, prat og gi hverandre klemmer.

 

Kreft er noe forferdelig og veldig urettferdig!

 

Alle opplever sorgen forskjellig, bruk tiden, jeg er sikker på at dine foreldre og søsken forstår dette, barna vil også forstå dette når de blir større.

 

Barna har ikke vondt av å se at du er lei deg. Kanskje de synes det er litt godt, så dere kan sørge litt sammen.

Å gråte er helt naturlig!

 

Sender deg mange varme klemmer!

 

Ta vare på hverandre!

 

<3

[PintSizedDictator]

Ord blir fattige...

 

Jeg er så lei meg på dine vegne Hi. Samtidig vil jeg presisere at du ikke høres ut som en dårlig mor! Snarere tvert imot. Du burde ikke være redd for å la barna se at du sørger, det tror jeg de har godt av. De har nok behov for å sørge også, og du skal ikke måtte skjule sorgen din fra dem. Hvem vet, kanskje finner dere trøst i hverandre om dere kan gråte sammen og minnes pappaen som det fine mennesket han var.

 

Jeg er helt satt ut akkurat nå. Sender deg varme tanker og en god klem.

[Gjest vinterbrud]

Kondolerer,kjære deg.Dette var veldig trist å lese,jeg sender mange gode klemmer til dere alle sammen.

Ta godt vare på hverandre fremover.

Du kan lage et album med bilder av faren,som barna kan titte i og minnes faren sin.

[Jojo x3]

Sitter her og gråter for deg og dine! Sender deg varme klemmer!

Min mann mistet sin far da han fremdeles var barn og han har fortalt meg mye om dette. Det har vært tøft, men det går. Savnet vil alltid være der og at sorgen nå er stor er naturlig. Du er mor, men du er også en som har mistet en del av deg selv. Du har lov til å gråte! Du har lov til å ha det tøft. Ta imot all hjelp du kan få, ta vare på mammaen i deg, men også mennesket deg.

Ord blir fattige når en opplever slike ting så igjen, klem!

[moota m storebror&lillebror]

Kondolerer!! Klarer ikke å forestille meg hvor grusomt det er å miste den ene man skal dele hele livet med.

 

Synes det er en god ide som vinterbrud sier om å lage album. Barna vil huske pappa og spør om pappa og fordi om han ikke får se barna vokse opp, vil han alltid være i deres hjerter og i minnet.

 

Sender deg en god klem <3 finnes ingen ord som trøster i din situasjon. Du må bare ta tiden til hjelp.

[lille sprelle]

Kondolerer!

 

Sorg tar tid både for store og små. Jeg har ett godt råd til deg: ta imot all hjelp du kan få!

 

I mange kommuner er det sorggrupper både for foreldre og barn. Særlig den eldste vil ha minner om sin far og kan tenkes åt trenge noen andre å snakke med. Du kan antagelig også få hjelp fra kommunen for å få sydd sammen din hverdag etterhvert som hverdagen melder seg.

 

Klem

[Kremtopp]

Ord blir fattige, men jeg føler virkelig med deg. Har tårer i øynene etter å ha lest om sorgen din, tapet av din mann og barnas far. Kondolerer så mye, HI </3 varm klem sendes

[mvt]

Kondolerer. Jeg har ikke ord, kan bare forestille meg hvor tøft du har det nå. Sender varme tanker til deg. ❤

[Gjest Trulte med to små]

Kjære deg! Først av alt kondolerer, ord blir så fattige!

Det hadde vært lettere å se deg i øynene og gi deg en klem, uten ord, bare med en følelse som sier "jeg føler med deg!"

 

Du er ingen dårlig mor, du er i sorg og det forstår alle!

Jeg har ingen trøstende ord i en slik stund, men sender over de beste tanker jeg kan og et ønske om at det vil bli lettere for deg med tiden å bli en familie igjen der du og barna kan hente styrke til å takle dette sammen.

 

Jeg er sikker på at mannen din er med deg selv om du ikke ser han, så snakk inni deg eller høyt med han, få ut all kjærlighet og frustrasjon, bli sint og gråt, bare få det ut slik at det med tiden kan være plass til gode ting og følelser i deg igjen.

Menneske rommer så mye og ofte er vi sterkere en hva vi selv tror.

Jeg ønsker for deg at du gir deg selv lov til å føle på alt det du har i deg, at du med tiden kan smile til dine barn og kjenne glede over livet, selv om det kun varer i et brøkdel av et sekund.

Ta vare på de små gledene innimellom sorgen, det er mitt ønske for deg.

 

Håper ikke du føler deg støtt av svaret mitt! det er bare mitt forsøk på å få gi min medfølelse.

 

Sender deg en god klem og ser på det tente lyset foran meg, det skinner for dere i dag <3

[Anonym bruker]

kære kære deg...

 

 

Anonym poster: cff9e837a2cdc7b306ef5b6c792cd163

[mandel i grøten]

Kondolerer, kjære deg. Sender deg varme tanker

[♥Nemi♥]

Så forferdelig grusomt.

Jeg sender deg mange tanker i den tunge tiden. Det er så urettferdig å miste noen så nær, jeg har ikke ord.

 

Du høres ut som en god mamma! Man kan ikke bare være sterk, man får lov til å gråte, selv om barna er i nærheten, så lenge man har kommunikasjonen. Fortell at du er trist, og at alle har lov å være triste.

Skulle ønske vi har kunnet hjelpe deg.

 

Kondolerer.

[Anonym bruker]

La meg starte med aa si dette, er kjempelei meg for det du og barna dine med familie ellers gaar igjennom i disse dager. En STOOOOR god klem, om noen kan gi den til deg naa saa ta den imot.

 

Det jeg vil troste deg med er dette, jeg mistet min far naar jeg var liten, men var gammel nok til aa huske han. Min mor graat! Hun graat med oss, hun snakket om han med oss, svarte paa det vi maatte lure paa og graat litt til. Og vi graat med henne, og tok del i sorgen etter faren og mannen vaar som var fysisk borte fra oss. Og der ligger det, han er fysisk borte fra oss, men han lever videre inni oss.

Savnet er alltid der og det tok tid men ble lettere aa baere siden vi sorget, snakket og delte den vonde tiden sammen. Ikke vaer redd for aa la barna delta i sorgen sammen med deg, ikke vaer redd for aa dele dine modige taarer.

Ta tiden du trenger, og jeg haaper du ikke stenger deg inne, for det er utrolig vondt det du og dine gaar igjennom.

 

Stor klem fra meg

 

Anonym poster: f8450c38660ced0ddcef4d99a40abcde

[Anonym bruker]

Så utrolig trist! Føler med deg.

 

Ikke vær redd for å vise følelsene dine til barna. Sinne. Sorg. Frustrasjon. Fortvilethet. Avmakt. De trenger ikke en "perfekt" mor som gjør alt riktig. Akkurat nå trenger de en ekte mor, som er seg selv, og viser barna sine den sorgen hun har. Barn sørger annerledes enn voksne. Og den beste gaven du kan gi dem akkurat nå er å gi dem ekte følelser.

 

Babyen din vil klare seg fint. Hun har både bestemor og to søsken i tillegg til deg. Det behøver ikke være noe minus for en baby å vokse opp med flere omsorgspersoner, som i en storfamilie, kanskje heller tvert imot.

 

Det aller viktigste du kan gjøre for deg og barna dine akkurat nå er å ta vare på deg selv og la alle følelser slippe til akkurat som du vil.

 

Sender deg en stor klem.

 

Anonym poster: ec70bc1c635c53be0001283086f673dd

[Love my kidz]

Stor, stor klem til deg!

[Gjest Mamma til 3 små Gull]

Ord blir fattige, og jeg sitter her og gråter over det jeg har lest. Kan ikke sette meg inn i hvordan du må ha det, dette er noen ingen burde oppleve. Vil sende deg en kjempestor klem!

 

En ting vil jeg si, og det er at du er ei fantastisk mor til dine barn. De er utrolig heldige som har akkurat deg, og jeg vet at du kommer til å klare deg godt. Men husk å bruk tiden til å sørge, det er lov å være sint, frustrert, trist- det er helt forståelig.

Ikke vær redd for å prat med barna, prate om minner dere har hatt sammen, prat om gleder og om sorgen. Det viktigste for dere alle er at dere ikke stenger dere inne med følelsene. Vær åpne med barna, og vis at du er der og hører på det dem har å si.

 

Ellers vet jeg ikke hva jeg kan si, men jeg sender mange klemmer til deg.

 

Kondolerer