Mannen under fødselen.

[Anonym bruker]

Dette er et spørsmål både til dere som har født og som skal føde. Hva slags forventninger har dere til mannen deres under fødselen og hva gjorde han som dere likte/ikke likte? Følte dere dere trygge med han der?

Saken er at min samboer ikke ønsker å gå på kurs eller lese/snakke noe om fødselen, han sier at vi må ta det som det kommer og at det ikke er noen vits å bekymre seg. For meg handler ikke dette om å bekymre seg, men om å forberede meg og gjøre meg selv trygg. Jeg gruer meg en del, fordi jeg er redd for å føle meg alene, vet ikke helt hvorfor. Uansett så føler jeg at det hadde vært godt at vi lærte de samme tingene og snakket om hvordan vi vil ha det og gjøre det, om ikke annet så for å gjøre meg tryggere. Noen som skjønner hva jeg mener? gikk dere på kurs, eller planlegger å gjøre det? Nyttig eller ikke?

 

Anonym poster: c51dbfe8a7280ef5019850bd02c694dd

[Anonym bruker]

Hadde vel en forhåpning om at han skulle se mine behov uten at jeg sa det. Men, som på alle andre områder så er han ikke tankeleser.....

HAN klaget over smerter i hodet, og ville ha opp vinduet fordi det var for varmt for HAN..... Det likte jeg IKKE!

 

Anonym poster: 0468dcbbc77a23d5d2c234ee51fb31c9

[Elsker livet]

Han satt fint ved siden av og holdt kjeft når han ikke ble snakket til. Perfekt. Var tilgjengelig om det var noe jeg ville ha hjelp til, jeg har vært rimelig høy når jeg har født. Så har snakket og snakket mellom riene. Greit å ha noen å snakke til.

 

Vi gikk ikke på noe kurs eller lignende. Har aldr vært engstelig for en fødsel. Han er lege og jeg er sykepleier, så vi visste litt hva vi kunne ha i vente. Men uansett så går dette som oftest av seg selv, lite man kan planlegge i forkant. Å går ting ikke som tenkt er det helsepersonell der som kan dette.

 

Føler du det tryggere om mannen din har mer kunnskaper om fødsel kan dere kanskje se en film om emnet i første omgang. Har selv vært med på slike kurs når jeg var student, og syns egentlig det var lite å lære. Ble så generelt og etter boka den informasjonen som ble gitt. Men ikke sikkert alle kurs er like.

Endret 30. november 2012 av Elsker livet

[Anonym bruker]

Jeg har ikke født enda, men det er bare til mars. I januar skal vi begge på fødselsforberedende kurs, men utenom dette, så er han veldig lite interessert. Han leser ikke om det, og vil jeg han skal vite noe om fødsel, må jeg rett og slett bare fortelle ham det jeg finner viktig. Han lytter i det minste.

 

Når fødselen kommer, vil jeg forvente at han i det minste klarer å holde seg våken UTEN å drikke energidrikk eller kaffe.... Jeg fordrar ikke lukta av kaffe, og energidrikk synes jeg generelt dårlig om. Til vanlig drikker han jo kaffe, om vi er på besøk, på jobb osv... Men jeg vil han skal droppe dette på sykehuset under fødselen.

Jeg forventer også at han har lyttet til meg, ang hva jeg har sagt at jeg ønsker. Foreløpig har det ikke vært så mye annet enn at jeg vil han skal holde seg i hodeenden av senga, og at han ikke skal se meg mellom beina.

 

Anonym poster: 7de1430ad334b78d62a61389afea5abb

[Ikkesåallerværst]

Jeg forventet ikke så mye første gang, bare at han skulle være der og liksom passe på meg, selv om jeg skjønte at det i realiteten var jordmødrene som skulle passe på meg. Vi var på fødselsforberedende og lamaze. Det var vel ok ifht at han fikk mer forståelse for hva som skjedde.

 

Han innfridde vel det, i tillegg til at han hjalp til med å dusje ryggen min med varmt vann. Men helt ærlig så ble jeg så redd og hadde så vondt uten at noen skjønte det, så jeg i etterkant følte jeg like gjerne kunne vært fysisk alene også.

 

Andre gang hjalp han meg da riene startet til ikke å få fullstendig panikk, og han hjalp til med å snakke med meg under fødselen slik at jeg ikke ramlet helt inn i meg selv med frykt og smerter. Det funket det.

 

Det er du som skal føde og gå gjennom dette, så jeg syns egentlig mannen din burde stille opp på dette hvis du vil, uavhengig av hans behov.

[Gjest Antarctica]

Hvis han verken vil vite noe eller lære noe, og begrunner det med at "det er ikke vits i å bekymre seg" tolker jeg ham som enten A) ikke bryr seg eller B)pisseredd.

 

Prøv et språklig bilde - si f eks at da han kjørte opp og tok lappen hadde han prøvd seg i trafikken før, at det ikke nytter å bare se andre kjøre forbi, man må sette seg i førersetet.

[Musemorbr /]

Han fødte nesten for meg, så mye som han gjorde. Først passet han på at alle på avdelingen var informert om ryggskaden min. Så sørget han for at legen på huset fikk vite det, for å være sikker på om epidural kunne settes forsvarlig. Den ble satt, men tok ikke grunnet for mye arrvev. Så laget han til lunsj og fikk meg til å spise og drikke inntil jeg fikk epiduralen. Samtidig ringte han rundt for meg og informerte familiene våre.

 

Satt på fødekrakk i starten, og da satt han bak og holdt rundt meg. Det avlastet for ryggskaden min, og var direkte behagelig mellom riene. Ufattelig bra! Det anbefaler jeg alle. Da jeg ble for sliten og svett og det var tid for å presse, løftet han meg opp i sengen, og holdt meg i posisjonen jordmor ba om. Han holdt foten min oppe, mens jordmor festet den greia beinet skulle ligge i. Minimal anstrengelse for meg. Hele veien styrte han maska, så jeg fikk lystgass ved det minste signal. Men på det vondeste ba han meg høre etter hva jordmor sa, noe jeg der og da kunne slått han ned firmanavn. Heldigvis hadde jeg for vondt til det.

[Anonym bruker]

Det jeg forventet av mannen under begge mine fødsler var at han for det første skulle innse at dette var noe jeg skulle gjennom, og at det var mine behov i forkant, under og etter fødselesom måtte dekkes..

 

Greit at en fødsel kan være vanskelig for mannen også, men ikke verre enn for kvinnen vil jeg påstå..

 

Sist fødsel hadde jeg mye behov for å snakke om forrige fødsel i forkant, og hadde flere mer konkret oppgaver til mannen.. Som at han måtte spørre megunderveis om jeg ville ha epidural og ellers at han skulle være der og gjøre det jeg trengte underveis.. Det var stort sett å holde meg i hånda, trøste meg og gi meg en kald klut på panna

Og IKKE nevne alle de ekle tingene som skjedde.. (Stod f.eks å pressa lenge, og da kom jo både det ene og det andre på håndkleet som lå under meg..)

 

Under første fødsel så ville mannen også ha opp vinduet.. Og det fikk han lov til! Tenk at en frisk, opplagt og fornøyd mann også er til bedre hjelp og støtte for deg under fødselen!

 

Anonym poster: a38db87448fd45aade2a0a49c97c3537

[Anonym bruker]

Hadde et håp om at han skulle være der, og støtte meg. Og tale min sak om det ble nødvendig med tanke på smertestillende osv.

Noe han var begge gangene. Han har og deltatt en del i begge fødselene, noe han likte, for da følte han seg litt med o glitt til nytte, ikke bare en tilskuer. Med førstemann gikk det så fort at han måtte hente barnepleier, ringe alarmer og fikse sengen. Jordmor ble nemlig litt sjokket når plutselig babyen var på vei.. Med andremann var det mer kontrollerte former, men han fikk masere og hjelpe til under rier.

 

Her leste han ikke noe, men snakket visst med kamerater som hadde vært med på fødsel. Haha, og vi var på svangerskapskurs. Han var ikke så intressert i noe kurs, men jeg tvang han med. Det var sånn passe nyttig. Vi lærte jo litt om fødselen, og barseltiden. Vi sto litt sterkere da. Jeg syns du skal dra han med på kurs, selv om han ikke tror det er noe utbytte i det, men så lenge du føler deg tryggere så gjør det. Er du sm skal være trygg under fødsel.

 

 

 

Anonym poster: ba32a060778457ae0caaa8425eeae633

[HerGårDetUnna!!!]

Høres vel helt sykt ut, men jeg forventer at han ikke fiser. Det er det verste jeg vet, og klarer han ikke knipe fiseringen sammen de timene, får han sitte på gangen og vente.

[Anonym bruker]

Spør helsesøster om bladet som heter Bam - pappa. Det er et gratisblad med info om graviditet, fødsel og spedbarn for far.

Her i huset var den gull verdt og mannen fikk lese mye nyttig og at det åpnet han opp så han begynte å ta initiativ til å lese om ting selv på nett osv..

 

Anonym poster: 4a04ef32818fce8eea24c8cc3b47eb5b

[<3 2G <3]

Forventer at han er seg selv, dvs stille,rolig og avslappet. Blir ikke lett stresset, kan å forstå og håndtere meg Har vær sammen såpass lenge at om han ikke kjenner meg nå vil han aldri gjøre det.

[AngryBird]

Tror det er greit å ikke ha noen konkrete forventninger, er en ganske stor opplevelse også for mannen så er ikke mulig å vite helt hvordan han reagerer.

Før første fødsel forventet jeg egentlig bare at han skulle være tilstede og det var han absolutt! Han var rolig og gjorde det han fikk beskjed om:-) kjempeflink:-D

Han hoppet rett inn i papparollen tvert. Sitter her gravid og emosjonell og blir rørt bare av tanken :-P

[AngryBird]

Forresten så "tvang" jeg han til å lese fødselsboken, greit at man vet litt om hvordan en fødsel fungerer;-)

[kaklemor]

Her var mannen en stor støttespiller og visste når han skulle prate med meg og når han skulle la vær. Han masserte meg på korsryggen men jeg ble sur fordi det ikke var hardt nok Vanligvis tåler jeg ikke så hardhendt massasje

 

Ellers så syns jeg man skal tenke litt på i forkant at selvom det ikke er mannen som føder så skal han også bli forelder. Det er vanskelig for dem å se oss vri oss i smerte og dem alle reagerer forskjellig! Det er faktisk en påkjenning for dem også selvom de ikke har vondt Nemlig psykisk. Det blir stilt mye krav til vordende fedre ifm fødsel og nervene dems kan bli tynnslitte nettopp fordi det er høyere krav..

[L-8]

Min var også litt sånn at han ikke syntes det var noe å forberede seg på siden vi ikke visste hva vi gikk til (og jeg var forsåvidt enig) Når dagen kom viste det seg at han jo hadde lest litt om emnet på egenhånd, og siden han kjenner meg godt oppførte han seg eksemplarisk. Ikkenoe fjas og dull, hentet drikke og endte opp med å ta imot barnet. Så det at din ikke ser nødvendigheten av kurs behover ikke bety at han ikke blir perfekt på fødestuen. ;-)

[Spiffie]

Han passet på at jeg fikk i meg mat og drikke, og strøk på meg/holdt meg/holdt meg i hånda når det trengtes Han var til uvurderlig hjelp, og skal definitivt være med neste gang og.

[mrsrogaland.]

Men det er jo sant, HI. Det er faktisk ingen vits i å bekymre seg. De aller, aller fleste damer gå på kurs, snakker om det, googler og googler og tenker på fødselen hele tiden osv. Fokuser heller på barseltiden. Hvordan tror du den blir? Hvordan tror du du takler å sove så lite? Mye skriking? Amme? Å blø masse i flere dager? Smertene etter fødsel? Hva gleder du deg til? Hva forventer du av mannen i timene og dagene etter fødselen? Hva forventer han av deg?

 

Når det kommer til fødselen så dro jeg ikke med mannen på noe kurs. Det er faktisk ikke nødvendig. Så ikke tving mannen til noe han ikke vil!

 

At han ikke vil snakke med deg om selve fødselen, det finner jeg både egoistisk og hensynsløst. Det er jo tross alt du som skal igjennom en fødsel og da er det vel rett og riktig at du får lufte bekymringer og tanker rundt fødselen til han. Det er det største en kvinne kan oppleve og gå igjennom. Det burde du si til han.

 

Min mann leste et par babybøker og tok stor del i både svangerskap og fødsel. Han hørte på hva jeg hadde å si, ble med til alle ultralyder, og kontroller som han hadde mulighet til å være med på. Han smurte magen min inn i olje hver kveld og var rett og slett veldig snill og god. Han snakket med meg når jeg trengte å snakke og kjørte meg inn til sykehuset om jeg sa at jeg ikke hadde kjent spark på en hel dag fordi HAN var bekymret for babyen.

 

Når fødselen kom stilte han opp så godt han kunne. Holdt bøtta og håret mitt mens jeg spydde på sykehuset, masserte meg i korsryggen og pratet med meg. Stort sett satt han å holdt kjeft fordi jeg ikke orket at så mange snakket til meg. Så han gjorde ikke så mye annet enn å være der og dele opplevelsen sammen med meg, og det er jeg utrolig glad for.

 

Senk skuldrene og prøv å se fram til tiden som kommer og et nytt familiemeldem. Vis mannen din denne tråden så kanskje han forstår bedre og får noen tips? Skjønner godt det er kjipt at han ikke gidder å snakke så mye om det men enkelte menn kan være sånn. Heldigvis for meg har jeg ikke en så egoistisk mann.

[TPK]

Vi var på kurs første gangen. Lite nyttig spør du meg. Teorien kunne vi fra før (vi har da gått på skole, har internett, og svigermor er jordmor). MEN: Jeg synes det var gull verdt med omvisningen! Veldig greit å vite hvor du skal gå inn, ringe på, hvordan fødestuen ser ut, hvilke hjelpemidler du kan bruke akkurat på det sykehuset, osv. Fikk også vite hva jeg trengte til barsel. Det varierer jo fra sykehus til sykehus hva som er tilgjengelig.

 

Jeg forventet egentlig bare at han skulle være tilstede, og være rolig. Har synes jo dette var kjempespennende, og uten at jeg fikk det med meg satt han seg til midt i smørøyet og så hele herligheten rett før ungen kom ut! Jeg hadde bedt han holde seg ved hodet, men det klarte han bare ikke, hehe... Jeg var helt i min egen verden uansett. Han var flink og holdt meg i hånden på slutten da, under pressriene, og da de måtte hente legen med tangen *grøss*

[mrsrogaland.]

Husk at de aller fleste menn er ikke på kurs og de fleste av dem klarer jeg utmerket under fødselen... Jeg tror de fleste menn er supre støttespillere.. Lykke til med fødsel og prøv å ikke stresse. Det går som regel veldig bra

[☆☆☆]

Hverken han eller eg gjekk på kurs. Eg las om fødselen, han ikkje. Det er heilt ok, kunne uansett ikkje forutsjå den fødselen. Han var heilt grei å ha med seg, fødselen tek jordmora seg av, det mannen er der for er å vere der så ein ikkje er aleine når jordmora går..

[FanteGuri]

Vi har aldri vært på kurs, venter nå vårt 3. barn. Jeg leste fødselsboken, og følte meg godt forberedt. Første gang var vi på omvisning på føden, det var veldig nyttig. Under fødslene har min mann vært ganske stille, og gjort det han har fått beskjed om. På eget initiativ har han passet på at jeg har fått i meg drikke, det synes jeg var fint, for glemte selv å drikke. Når fødselen har vært over har han skrytt veldig av meg, og det er jo alltid godt å høre hvor god jobb man har gjort av sin kjære :-)

[Cat_Woman]

Han satt stort sett stille på stolen sin ved siden av meg, masserte meg litt, matet meg, hentet kalde kluter, tok av meg sokkene da jeg ble varm, smilte og var positiv. Helt perfekt. Han var med på fødselsforberedende kurs da.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke født enda, men det er bare til mars. I januar skal vi begge på fødselsforberedende kurs, men utenom dette, så er han veldig lite interessert. Han leser ikke om det, og vil jeg han skal vite noe om fødsel, må jeg rett og slett bare fortelle ham det jeg finner viktig. Han lytter i det minste.

 

Når fødselen kommer, vil jeg forvente at han i det minste klarer å holde seg våken UTEN å drikke energidrikk eller kaffe.... Jeg fordrar ikke lukta av kaffe, og energidrikk synes jeg generelt dårlig om. Til vanlig drikker han jo kaffe, om vi er på besøk, på jobb osv... Men jeg vil han skal droppe dette på sykehuset under fødselen.

Jeg forventer også at han har lyttet til meg, ang hva jeg har sagt at jeg ønsker. Foreløpig har det ikke vært så mye annet enn at jeg vil han skal holde seg i hodeenden av senga, og at han ikke skal se meg mellom beina.

 

Anonym poster: 7de1430ad334b78d62a61389afea5abb

 

Helt ærlig, under fødselen hadde jeg gitt meg katta i om han han drakk energidrikk for å holde seg våken. Kaffe skjønner jeg, hvis lukta plager deg, men vil du ikke heller ha en opplagt mann på laget enn en som er mer sliten enn nødvendig? Jeg hadde rier i flere døgn, kunne trengt et par energidrikker selv på slutten - selv om jeg aldri drikker det ellers

 

Anonym poster: b7aa87f6749793fc7b3df88a829cadf1

[Cinnamon4]

Da vår felles første skulle bli født, var det min samboers første og min tredje. Jeg snakket mye med ham om hvordan mine tidligere fødsler hadde vært, hva han kunne forvente og hva jeg ønsket.

Dog ble alt annerledes, haha. Han ble nemlig kneoperert 4 mnd før termin, med celletransplantasjon og måtte gå med låst benskinne (fra låret og ned) i lang, lang tid. Dermed var han like handicappet som meg da vi ankom fødestua, måtte kjøre ambulanse til sykehuset for sambo klarte ikke kjøre med benskinna på, ambulansepersonellet måtte bære bagasjen vår og vi måtte ta hensyn til at sambo måtte klare å henge på oss der vi småløp gjennom gangene med meg som hadde sterke rier - samboer humpa etter på krykker, haha.

Når fødselen var igang lå han ved siden av meg i dobbeltseng, jeg kavet rundt og oppå ham og en stund tror jeg det eneste han tenkte på var å beskytte kneet sitt fra en hysterisk meg, hihi.

 

Han skulle bli på sykehuset de dagene sammen med meg og den nyfødte og ved middagstid dag 1 måtte JEG, som hadde født noen timer tidligere gå i kantina og kjøpe middag til ham. Mannen måtte jo også ha mat, men klarte ikke bære middag tilbake til rommet med krykke og skinne - og vi fikk ikke hjelp til han av personalet på avdelingen. I ettertid er det ganske komisk. Dog skal sies at vi har aldri fått regning på hans opphold på føden

 

Han var flink da, så godt han kunne