Hvis du var/er ufrivillig barnløs....

[Anonym bruker]

Hvis den eneste måten å få et barn på var å gå fra mannen (ikke aktuelt med donor, adopsjon, fosterbarn osv), og jeg var garantert å få et barn hvis jeg gikk fra han, så hadde jeg gjort det.

 

Har ikke noe å gjøre med at jeg ikke elsker mannen min, men jeg elsker barnet mitt mer, og det gjorde jeg også før det var til. Hvis det betyr at jeg ikke elsker mannen min nok, så er jeg vel ikke skapt for å leve i et forhold da, for jeg kunne aldri hatt så sterke følelser for et annet menneske som for mitt eget barn.

 

Anonym poster: 437340e7f20b19215ca323dc96851f71

Det var det som var det hypotetiske scenarioet jeg lurte på ja.

 

HI

 

Anonym poster: a3ac3b9ab88b89001326b4f4f2ae7b78

[Anonym bruker]

Min mann viste seg og være steril, ville aldri gått fra han vi elsker hverandre og i dag har vi 2 fantastiske jenter på 4 og 7 som er adoptert. Er mange barn der ute som trenger deg og da kan man ikke klage at man ikke kan få barn. Det og være foreldre er mye mer enn og gå gravid

 

Anonym poster: 4c0d64c44c32c8b94b8dbde85abeec07

[Anonym bruker]

Min mann viste seg og være steril, ville aldri gått fra han vi elsker hverandre og i dag har vi 2 fantastiske jenter på 4 og 7 som er adoptert. Er mange barn der ute som trenger deg og da kan man ikke klage at man ikke kan få barn. Det og være foreldre er mye mer enn og gå gravid

 

Anonym poster: 4c0d64c44c32c8b94b8dbde85abeec07

 

Joda, de fleste her ville vel valgt å adoptere, men nå regnet jeg med spørsmålet til HI innebar at det ikke var mulighet for å skaffe seg barn på annen måte

 

Anonym poster: b278ad5804c8d357ce441af8186d9378

[Lille♥mitt]

Ville kastet mannen på hue og ræva ut

[Anonym bruker]

Hvis den eneste måten å få et barn på var å gå fra mannen (ikke aktuelt med donor, adopsjon, fosterbarn osv), og jeg var garantert å få et barn hvis jeg gikk fra han, så hadde jeg gjort det. Har ikke noe å gjøre med at jeg ikke elsker mannen min, men jeg elsker barnet mitt mer, og det gjorde jeg også før det var til. Hvis det betyr at jeg ikke elsker mannen min nok, så er jeg vel ikke skapt for å leve i et forhold da, for jeg kunne aldri hatt så sterke følelser for et annet menneske som for mitt eget barn. Anonym poster: 437340e7f20b19215ca323dc96851f71

 

Da synes jeg synd på mannen din. En ting at du elsker barnet mer enn mannen, men om du elsker et hypotetisk barn som ikke engang er unnfanget mer enn ham, så må stakkaren ha et trist liv

 

Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

[Anonym bruker]

Mannen min! Det er han jeg ble sammen med først og fremst. Jeg elsker han av hele mitt hjerte. Det er ingen garanti å få barn og jeg ville aldri ha forlatt han pga det. Hos oss er det meg feilen ligger hos. Vi har hatt denne samtalen. Jeg kom til et punkt der jeg måtte si til han at jeg forsto hvis han føler han må videre i livet og finne ei som kan gi han barn. Men han sa at barn er en bonuspakke noen får og noen ikke. Han har valgt meg og vil ikke ha noen andre. Heldigvis er vi glad i dyr, så vi får brukt innstinktene våre litt likevel

 

Hvis jeg tolker innlegget ditt riktig, så har ikke du barn? Hva gjør du på et gravid/barneforum da? Dette er ikke en frekkhet, jeg bare lurer...

 

Anonym poster: 553de94bcda27cd78341fae8c436cd94

[nerdybirdy]

Hvis den eneste måten å få et barn på var å gå fra mannen (ikke aktuelt med donor, adopsjon, fosterbarn osv), og jeg var garantert å få et barn hvis jeg gikk fra han, så hadde jeg gjort det. Har ikke noe å gjøre med at jeg ikke elsker mannen min, men jeg elsker barnet mitt mer, og det gjorde jeg også før det var til. Hvis det betyr at jeg ikke elsker mannen min nok, så er jeg vel ikke skapt for å leve i et forhold da, for jeg kunne aldri hatt så sterke følelser for et annet menneske som for mitt eget barn. Anonym poster: 437340e7f20b19215ca323dc96851f71

 

Da synes jeg synd på mannen din. En ting at du elsker barnet mer enn mannen, men om du elsker et hypotetisk barn som ikke engang er unnfanget mer enn ham, så må stakkaren ha et trist liv

 

Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

 

For et tragisk svar! Dersom man ønsker seg barn, og mannen nekter, og man faktisk har såpass moral at man ikke "lurer" ham inn i farskapet, så mener jeg det er helt forståelig at man kanskje ikke ser for seg et liv med mannen. Da vil man jo to forskjellige ting her i livet!

 

Eksempelvis, eg vil ha flere barn, om min man hadde nektet, hadde jeg prioritert å søke etter en mann som ville det samme som meg.

 

Vi lever tross alt bare en gang her på jorda......

[Anonym bruker]

Mannen min! Det er han jeg ble sammen med først og fremst. Jeg elsker han av hele mitt hjerte. Det er ingen garanti å få barn og jeg ville aldri ha forlatt han pga det. Hos oss er det meg feilen ligger hos. Vi har hatt denne samtalen. Jeg kom til et punkt der jeg måtte si til han at jeg forsto hvis han føler han må videre i livet og finne ei som kan gi han barn. Men han sa at barn er en bonuspakke noen får og noen ikke. Han har valgt meg og vil ikke ha noen andre. Heldigvis er vi glad i dyr, så vi får brukt innstinktene våre litt likevel

 

Hvis jeg tolker innlegget ditt riktig, så har ikke du barn? Hva gjør du på et gravid/barneforum da? Dette er ikke en frekkhet, jeg bare lurer...

 

Anonym poster: 553de94bcda27cd78341fae8c436cd94

Det er et underforum som heter "Bli gravid" her også.. Jeg var medlem her i 3,5 år før jeg fikk barn selv..

 

Anonym poster: 56577366f003a6d58c101dd7edcbc36e

[Anonym bruker]

Hvis den eneste måten å få et barn på var å gå fra mannen (ikke aktuelt med donor, adopsjon, fosterbarn osv), og jeg var garantert å få et barn hvis jeg gikk fra han, så hadde jeg gjort det. Har ikke noe å gjøre med at jeg ikke elsker mannen min, men jeg elsker barnet mitt mer, og det gjorde jeg også før det var til. Hvis det betyr at jeg ikke elsker mannen min nok, så er jeg vel ikke skapt for å leve i et forhold da, for jeg kunne aldri hatt så sterke følelser for et annet menneske som for mitt eget barn. Anonym poster: 437340e7f20b19215ca323dc96851f71

Da synes jeg synd på mannen din. En ting at du elsker barnet mer enn mannen, men om du elsker et hypotetisk barn som ikke engang er unnfanget mer enn ham, så må stakkaren ha et trist liv Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

For et tragisk svar! Dersom man ønsker seg barn, og mannen nekter, og man faktisk har såpass moral at man ikke "lurer" ham inn i farskapet, så mener jeg det er helt forståelig at man kanskje ikke ser for seg et liv med mannen. Da vil man jo to forskjellige ting her i livet! Eksempelvis, eg vil ha flere barn, om min man hadde nektet, hadde jeg prioritert å søke etter en mann som ville det samme som meg. Vi lever tross alt bare en gang her på jorda......

 

Ja, det gjør vi. Og det ene livet vil jeg tilbringe sammen med den jeg elsker, som alltid er der for meg, støtter meg på alle måter, får meg til å le, gjør alt for min lykke. Og det skulle jeg kaste på dør for et hypotetisk barn? Jeg vil gjerne ha i pose og sekk jeg, men jeg vil ha barn MED HAM, ikke et hvilket som helt barn jeg kan pule til meg på byen. Om man ikke elsker mannen så høyt har jeg full forståelse for at man velger annerledes

 

Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

[Gullblomst]

Vi var ufrivillig og uforklarlig barnløse og valgte å gifte oss midt opp i det styret.

 

Det vil si at vi valgte hverandre for livet selv og vi ikke på den tiden visste hvor feilen lå og om jeg kunne blitt gravid med en annen mann eller omvent han med en annen dame.

 

På det viset valgte vi hverandre foran barn, men vi var begge klar på at det vi muligens valgte bort var biologiske barn. Vi var begge enig i at adopsjon/fosterforeldre kunne være et godt alternativ for oss.

 

Det vil si at jeg ikke valgte bort barn ved å velge min mann, men mulige biologiske. Dersom jeg hadde møtt en mann som aldri ville ha barn, ville jeg muligens aldri latt meg involvere følelsesmessig i utgangspunktet og dermed valgt barn foran mann.

[nerdybirdy]

Hvis den eneste måten å få et barn på var å gå fra mannen (ikke aktuelt med donor, adopsjon, fosterbarn osv), og jeg var garantert å få et barn hvis jeg gikk fra han, så hadde jeg gjort det. Har ikke noe å gjøre med at jeg ikke elsker mannen min, men jeg elsker barnet mitt mer, og det gjorde jeg også før det var til. Hvis det betyr at jeg ikke elsker mannen min nok, så er jeg vel ikke skapt for å leve i et forhold da, for jeg kunne aldri hatt så sterke følelser for et annet menneske som for mitt eget barn. Anonym poster: 437340e7f20b19215ca323dc96851f71

Da synes jeg synd på mannen din. En ting at du elsker barnet mer enn mannen, men om du elsker et hypotetisk barn som ikke engang er unnfanget mer enn ham, så må stakkaren ha et trist liv Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

For et tragisk svar! Dersom man ønsker seg barn, og mannen nekter, og man faktisk har såpass moral at man ikke "lurer" ham inn i farskapet, så mener jeg det er helt forståelig at man kanskje ikke ser for seg et liv med mannen. Da vil man jo to forskjellige ting her i livet! Eksempelvis, eg vil ha flere barn, om min man hadde nektet, hadde jeg prioritert å søke etter en mann som ville det samme som meg. Vi lever tross alt bare en gang her på jorda......

 

Ja, det gjør vi. Og det ene livet vil jeg tilbringe sammen med den jeg elsker, som alltid er der for meg, støtter meg på alle måter, får meg til å le, gjør alt for min lykke. Og det skulle jeg kaste på dør for et hypotetisk barn? Jeg vil gjerne ha i pose og sekk jeg, men jeg vil ha barn MED HAM, ikke et hvilket som helt barn jeg kan pule til meg på byen. Om man ikke elsker mannen så høyt har jeg full forståelse for at man velger annerledes

 

Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

 

hahahahahahahahhaha. Enda mer tragisk. Men tror ikke du helt har forstått problemstillingen jeg skisserte. Tenk deg at den personen du elsker nekter deg å oppleve noe du ser på som meningen med livet selv? Tror du ikke at du ville blitt fryktelig bitter av å leve i visshet om at dere fint kunne fått barn, om han bare "tok til fornuft"?

 

Jeg må virkelig si at den retorikken du legger for dagen er særs unødvendig. Er du så trangsynt at du ikke kan forstå at folk prioriterer forskjellig? Jeg tror ikke du elsker din mann mer enn meg, men jeg tror du tenker svært annerledes enn meg

 

Og jeg vil også ha i pose og sekk, barn med mannen jeg elsker. Samtidig tror jeg ikke det bare er en mann der ute, den eneste ene man kan elske :-)

[Anonym bruker]

Hvis den eneste måten å få et barn på var å gå fra mannen (ikke aktuelt med donor, adopsjon, fosterbarn osv), og jeg var garantert å få et barn hvis jeg gikk fra han, så hadde jeg gjort det. Har ikke noe å gjøre med at jeg ikke elsker mannen min, men jeg elsker barnet mitt mer, og det gjorde jeg også før det var til. Hvis det betyr at jeg ikke elsker mannen min nok, så er jeg vel ikke skapt for å leve i et forhold da, for jeg kunne aldri hatt så sterke følelser for et annet menneske som for mitt eget barn. Anonym poster: 437340e7f20b19215ca323dc96851f71

Da synes jeg synd på mannen din. En ting at du elsker barnet mer enn mannen, men om du elsker et hypotetisk barn som ikke engang er unnfanget mer enn ham, så må stakkaren ha et trist liv Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

For et tragisk svar! Dersom man ønsker seg barn, og mannen nekter, og man faktisk har såpass moral at man ikke "lurer" ham inn i farskapet, så mener jeg det er helt forståelig at man kanskje ikke ser for seg et liv med mannen. Da vil man jo to forskjellige ting her i livet! Eksempelvis, eg vil ha flere barn, om min man hadde nektet, hadde jeg prioritert å søke etter en mann som ville det samme som meg. Vi lever tross alt bare en gang her på jorda......

Ja, det gjør vi. Og det ene livet vil jeg tilbringe sammen med den jeg elsker, som alltid er der for meg, støtter meg på alle måter, får meg til å le, gjør alt for min lykke. Og det skulle jeg kaste på dør for et hypotetisk barn? Jeg vil gjerne ha i pose og sekk jeg, men jeg vil ha barn MED HAM, ikke et hvilket som helt barn jeg kan pule til meg på byen. Om man ikke elsker mannen så høyt har jeg full forståelse for at man velger annerledes Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

hahahahahahahahhaha. Enda mer tragisk. Men tror ikke du helt har forstått problemstillingen jeg skisserte. Tenk deg at den personen du elsker nekter deg å oppleve noe du ser på som meningen med livet selv? Tror du ikke at du ville blitt fryktelig bitter av å leve i visshet om at dere fint kunne fått barn, om han bare "tok til fornuft"? Jeg må virkelig si at den retorikken du legger for dagen er særs unødvendig. Er du så trangsynt at du ikke kan forstå at folk prioriterer forskjellig? Jeg tror ikke du elsker din mann mer enn meg, men jeg tror du tenker svært annerledes enn meg Og jeg vil også ha i pose og sekk, barn med mannen jeg elsker. Samtidig tror jeg ikke det bare er en mann der ute, den eneste ene man kan elske :-)

 

Det blir en latterlig problemstilling, for om han ikke ønsket å gjøre meg lykkelig, så hadde han jo ikke vært den mannen jeg elsker. Min man ville aldri nektet meg barn med vilje om jeg ønsket meg det, selv om han selv egentlig ikke ønsket barn.

 

Trodde vi snakket om en hypotetisk situasjon der man måtte velge mellom å beholde mannen eller få barn (f.eks. pga at han er steril og adopsjon av en eller annen grunn uaktuelt, eller fordi noen hadde tatt ham som gissel og sa "vi dreper ham om du ikke frasier deg retten til å noengang få barn".) Ikke at mannen nektet deg barn. Det er en helt annen diskusjon.

 

Jeg hadde syntes det var trist om mannen min elsket tanken på et ufødt barn mer enn han elsket meg. Det har ikke noe med prioriteringer å gjøre, men med følelser.

 

Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

[nerdybirdy]

Og der tok du poenget Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

 

og godt var det!

[Gjest yrild]

Jeg vet ikke... må innrømme at ønsket mitt om å bli mamma var veldig sterkt, men jeg tror vi hadde adoptert isteden :-)

[Anonym bruker]

Hvis den eneste måten å få et barn på var å gå fra mannen (ikke aktuelt med donor, adopsjon, fosterbarn osv), og jeg var garantert å få et barn hvis jeg gikk fra han, så hadde jeg gjort det. Har ikke noe å gjøre med at jeg ikke elsker mannen min, men jeg elsker barnet mitt mer, og det gjorde jeg også før det var til. Hvis det betyr at jeg ikke elsker mannen min nok, så er jeg vel ikke skapt for å leve i et forhold da, for jeg kunne aldri hatt så sterke følelser for et annet menneske som for mitt eget barn. Anonym poster: 437340e7f20b19215ca323dc96851f71

Da synes jeg synd på mannen din. En ting at du elsker barnet mer enn mannen, men om du elsker et hypotetisk barn som ikke engang er unnfanget mer enn ham, så må stakkaren ha et trist liv Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

For et tragisk svar! Dersom man ønsker seg barn, og mannen nekter, og man faktisk har såpass moral at man ikke "lurer" ham inn i farskapet, så mener jeg det er helt forståelig at man kanskje ikke ser for seg et liv med mannen. Da vil man jo to forskjellige ting her i livet! Eksempelvis, eg vil ha flere barn, om min man hadde nektet, hadde jeg prioritert å søke etter en mann som ville det samme som meg. Vi lever tross alt bare en gang her på jorda......

 

Ja, det gjør vi. Og det ene livet vil jeg tilbringe sammen med den jeg elsker, som alltid er der for meg, støtter meg på alle måter, får meg til å le, gjør alt for min lykke. Og det skulle jeg kaste på dør for et hypotetisk barn? Jeg vil gjerne ha i pose og sekk jeg, men jeg vil ha barn MED HAM, ikke et hvilket som helt barn jeg kan pule til meg på byen. Om man ikke elsker mannen så høyt har jeg full forståelse for at man velger annerledes

 

Anonym poster: 9a577a9b96ba8ce32e9e3b14e200d760

 

Nå svarte jeg utfra et scenario hvor jeg var garantert et barn hvis jeg gikk fra mannen, og da er det jo ikke så hypotetisk. Min store drøm har alltid vært å bli mamma, det er det jeg har levt for, ventet på og lengtet etter siden jeg var ca 12. Det er meningen med livet for meg, jeg føler at det å være mamma er en stor del (den største delen) av min identitet. Jeg elsker mannen min, men han er ikke meningen med livet.

 

Og nei, ingen sier at DU skal kaste mannen på dør for et barn, men du bør godta at ikke alle tenker som deg. Det er rimelig respektløst å si at du synes synd på mannen min og at han må ha et trist liv pga dette. Vi har det veldig fint sammen, og jeg er veldig takknemlig for at vi har fått muligheten til å få barn sammen, og ikke har måttet ta et slikt valg.

 

Anonym poster: 437340e7f20b19215ca323dc96851f71

[Fiemamma]

Mannen min! Det er han jeg ble sammen med først og fremst. Jeg elsker han av hele mitt hjerte. Det er ingen garanti å få barn og jeg ville aldri ha forlatt han pga det. Hos oss er det meg feilen ligger hos. Vi har hatt denne samtalen. Jeg kom til et punkt der jeg måtte si til han at jeg forsto hvis han føler han må videre i livet og finne ei som kan gi han barn. Men han sa at barn er en bonuspakke noen får og noen ikke. Han har valgt meg og vil ikke ha noen andre. Heldigvis er vi glad i dyr, så vi får brukt innstinktene våre litt likevel

 

Hvis jeg tolker innlegget ditt riktig, så har ikke du barn? Hva gjør du på et gravid/barneforum da? Dette er ikke en frekkhet, jeg bare lurer...

 

Anonym poster: 553de94bcda27cd78341fae8c436cd94

Det er et underforum som heter "Bli gravid" her også.. Jeg var medlem her i 3,5 år før jeg fikk barn selv..

 

Anonym poster: 56577366f003a6d58c101dd7edcbc36e

 

Jepp, Bli Gravid er et eget forum på BIM med egne underforum for slitere, assistert befruktning, adopsjon, donor, temaer som er aktuelle for meg. Anonymforumet er felles for BIM/DIB så hvis du kommer fra DIB kan jeg skjønne at du ikke vet at BIM har mange forum for prøvere.

[Humlefrøken]

Definitivt mannen, noe annet er helt utenkelig for meg. Godt vi er forskjellige :-)

[ØnskerBIM87]

Kjæresten min!

 

Han er den eneste jeg vil ha barn med...

Kan ikke se for meg livet uten han

[Gjest Antarctica]

Selv om jeg ville klart ha hatt barna så ser jeg ikke problemet her.... om mannen er steril kan man jo få sæd en annen plass?

 

Helt klart - i mitt tilfelle VILLE han ikke ha barn, så det avgjorde saken. Kunne ikke leve med å la sjansen gå fra meg i påvente av at han skulle ombestemme seg.