I dag er det 1 år siden mannen min døde...

[prettyfishy]

Huff, så utrolig trist. Kondolerer..

Klem

[ana_fi_hob_]

Sender deg en varm klem og gode tanker.

[Anonym bruker]

Takker for mange gode ord og tanker.

 

Jeg smiler og ler i små øyeblikk av dagen. Det største sjokket har lagt seg men sorgen og savnet blir større. Jeg føler at verdens største klisje passer så godt for meg. At ingenting betyr noe uten den du elsker og de du er glad i og det er slik jeg føler det. Når jeg finner gleder i små ting blir sorgen større. Alt jeg klarer å tenke på er at mannen min ikke er her sammen med meg for å dele det og smilet forsvinner.

 

Dagene går rundt og det som må gjøres, må gjøres. Det er alt. Resten føles så tomt. Det er ingenting her lengere. En hel verden og et helt liv uten mannen min føles utenkelig og grusomt. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Hadde det ikke vært for barnet vårt så tror jeg ikke at jeg hadde klart å fortsette.

Jeg prøver så godt jeg kan å være tapper for barnet vårt. Han skal ikke måtte leve med en mamma som er for opptatt i sorgen til å gi han det han trenger.

 

I all bitterhet og sinne tenker jeg tilbake på de siste dagene vi hadde sammen og lurer på hvorfor MIN mann fortjente døden. Hvorfor måtte MIN mann dø? Hvorfor måtte dette skje MEG? Hvorfor måtte livet rives i stykker?

 

Det gjør så vondt å se andre som har mennene og sine kjære i livet sitt. Jeg føler meg så ensom og kjenner nok på følelsen av misunnelse. Samtidig så er jeg glad for å vite at det er flere der ute som har funnet sin sjelevenn. Jeg vet hvor godt kjærlighet gjør og jeg klarer å se hvor heldig man er om man har funnet en å elske.

 

Hvordan skal jeg klare å komme meg videre i livet? Skal jeg bare godta at mannen min er borte og aldri kommer tilbake? Jeg klarer det ikke! Jeg fikk aldri sagt farvell. Jeg fikk ikke sagt hvor høyt jeg elsket han og klemt rundt han med alt jeg har. Det er så urettferdig at han ikke fikk livet. Jeg vet at hjertet hans hadde knustes om han hadde visst at han skulle dø fra oss og barnet vårt vokse opp uten pappan sin.

 

Jeg har mine oppturer og nedturer og finner styrke når de tunge dagene kommer.

 

Jeg setter pris på at jeg får lov å dele tunge tanker med dere. Det forventes av omverden at jeg går videre i livet mitt men inni meg så er jeg fremdeles på det samme mørke stedet jeg var for et år siden. Da er det godt å komme hit å få lov å skrive og blåse ut med hva jeg egentlig føler.

 

Jeg klarer ikke tanken på å aldri se og holde rundt mannen min. Smerten er uutholdelig å bære.

 

Anonym poster: 0c494bdae8d2fd0820ccfd4c72cc61b1

[*Lissi*]

I dag er det et år siden mannen min døde. Har vært på grava med 2åringen å tent lys og lagt ned blomster.

 

I kveld sitter jeg bare tom og full av sorg. Slik jeg sitter hver kveld. Savnet blir aldri mindre; det vokser bare. Jeg savner å se mannen og barnet vårt sammen. Jeg savner å sove sammen. Jeg savner å le. Jeg savner livet jeg var så heldig å få dele med mannen min de 7 årene vi fikk sammen. Jeg savner å leve. Året som har gått har vært det værste i mitt liv. Jeg veksler mellom sinne, frustrasjon, sorg og tomhet. Jeg klarer ikke føle noe lengere, kjenner ikke glede. Ikke uten mannen min. Det blir aldri bedre! Jeg kan ikke forstå at jeg aldri skal få se mannen min igjen. Det gjør så forferdelig vondt når jeg tenker at vi aldri skal få treffes igjen. Jeg vil bare at han skal holde rundt meg og klemme meg. Var det alt? Jeg blir så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil bare holde rundt han en siste gang.

 

Fremdeles føles det ut som en vond drøm jeg ikke klarer å våkne fra. Det er et år siden han døde og hver dag våkner jeg opp uten å klare å forstå hvordan han kunne bli revet så brått bort i fra meg. På et blunk!

 

Jeg er så lei meg for at barnet vårt ikke får bli kjent med pappan sin. At mannen min ikke får se sønnen sin vokse opp. Jeg er så lei meg for å ikke dele det sammen. Savnet kveler meg..

 

Sjokket og sorgen vil ikke forsvinne. Jeg er så sliten og lei av å høre at det blir bedre en dag. At jeg kanskje en dag finner kjærligheten på ny. Jeg vil ikke høre! Mannen min var min beste venn og største kjærlighet. Vi skulle dele livet sammen til vi ble gammel. Jeg vil ikke ha noen ny mann. Jeg fant min sjelevenn og nå er han tatt i fra meg. Jeg vil klare å puste igjen. Livet gir ikke lengere mening i en verden uten min kjære mann. Alt er tomt:(

 

Anonym poster: 0c494bdae8d2fd0820ccfd4c72cc61b1

 

Sender deg en klem. Mistet søsteren min for 2,5 år siden. Er fortsatt helt jævlig. Savner henne hver dag. Spesielt nå som det nærmer seg jul.... Kan bare tenke meg hvordan det må være å miste mannen sin..

Håper du klarer å finne små lyspunkt i hverdagen etterhvert. Det hadde han nok ønsket. Både du og barnet ditt trenger å være lykkelige <3

[Anonym bruker]

I dag er det et år siden mannen min døde. Har vært på grava med 2åringen å tent lys og lagt ned blomster. I kveld sitter jeg bare tom og full av sorg. Slik jeg sitter hver kveld. Savnet blir aldri mindre; det vokser bare. Jeg savner å se mannen og barnet vårt sammen. Jeg savner å sove sammen. Jeg savner å le. Jeg savner livet jeg var så heldig å få dele med mannen min de 7 årene vi fikk sammen. Jeg savner å leve. Året som har gått har vært det værste i mitt liv. Jeg veksler mellom sinne, frustrasjon, sorg og tomhet. Jeg klarer ikke føle noe lengere, kjenner ikke glede. Ikke uten mannen min. Det blir aldri bedre! Jeg kan ikke forstå at jeg aldri skal få se mannen min igjen. Det gjør så forferdelig vondt når jeg tenker at vi aldri skal få treffes igjen. Jeg vil bare at han skal holde rundt meg og klemme meg. Var det alt? Jeg blir så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil bare holde rundt han en siste gang. Fremdeles føles det ut som en vond drøm jeg ikke klarer å våkne fra. Det er et år siden han døde og hver dag våkner jeg opp uten å klare å forstå hvordan han kunne bli revet så brått bort i fra meg. På et blunk! Jeg er så lei meg for at barnet vårt ikke får bli kjent med pappan sin. At mannen min ikke får se sønnen sin vokse opp. Jeg er så lei meg for å ikke dele det sammen. Savnet kveler meg.. Sjokket og sorgen vil ikke forsvinne. Jeg er så sliten og lei av å høre at det blir bedre en dag. At jeg kanskje en dag finner kjærligheten på ny. Jeg vil ikke høre! Mannen min var min beste venn og største kjærlighet. Vi skulle dele livet sammen til vi ble gammel. Jeg vil ikke ha noen ny mann. Jeg fant min sjelevenn og nå er han tatt i fra meg. Jeg vil klare å puste igjen. Livet gir ikke lengere mening i en verden uten min kjære mann. Alt er tomt:( Anonym poster: 0c494bdae8d2fd0820ccfd4c72cc61b1

Sender deg en klem. Mistet søsteren min for 2,5 år siden. Er fortsatt helt jævlig. Savner henne hver dag. Spesielt nå som det nærmer seg jul.... Kan bare tenke meg hvordan det må være å miste mannen sin.. Håper du klarer å finne små lyspunkt i hverdagen etterhvert. Det hadde han nok ønsket. Både du og barnet ditt trenger å være lykkelige <3

 

Sender deg en varm klem og håper du finner glede i julen.

 

Jeg smiler og gråter i hjertet når jeg går forbi den lille porselenengelen som holder er hjerte hvor det står "jeg er glad i deg" på. Jeg fikk den av mannen min julen for to år siden. Og jeg som aldri henger opp julepynt før 23 desember. det hadde han nok likt..

 

Anonym poster: 0c494bdae8d2fd0820ccfd4c72cc61b1

[skinnfilla]

Livet er så grusomt urettferdig noen ganger.

Aner ikke hva jeg skal si, det er bare utrolig trist .

 

Sender deg en klem<3

[Gjest uni kum]

Sorg er en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper. Det gjør vondt. Forferdelig vondt, til trekantens spisser er avslitt og det er bare en kule igjen som glir uten smerte...

 

Når gleden over det du har hatt overskygger savnet av det du har mistet, når du vet du aldri ville unnvært det du har tapt, selv om du er klar over at du kanskje en gang måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen en skatt i ditt hjerte.

(kinesisk)

 

Forferdelig trist å lese om hvordan du har det, makter ikke å sette meg inn i situasjonen. Var i forrige uke i begravelsen til ei ung, tøff jente som døde fra mann og barn. Det var helt grusomt hjerteskjærende å se mannen hennes, foreldre og svigerforeldre, venner og øvrige familie.

 

Ønsker dere alt godt på veien videre, og at ting blir lettere å bære etterhvert!

 

Klem

[Puppemamma]

Kondolerer <3

[Iiiiik]

Så trist å lese det du skriver!

 

Jeg tror at når folk snakker om at det blir bra, at du kan finne kjærligheten på nytt osv, så er det seg selv de først og fremst vi trøste. Det er så vondt når noen er så fortvilet som det du er og da vil de lete etter noe som hjelper, panisk kunne tenke at det blir bedre.

 

Håper det finnes noen få rundt deg som skjønner at det er vanskelig fortsatt, at det kanskje er først nå du kan kjenne omfanget av tapet. Rett etter et sjokk som ditt (skjønner at han døde plutselig), så stenger man igjen og veldig mange klarer å gjøre "alt" fordi man ennå ikke er overmannet av sorg og tap. Når man så etter hvert har kapasitet til å kjenne på sorgen, så blir den veldig stor. Ta sjansen på å snakke med de rundt deg og fortell at det fortsatt er veldig vondt, kanskje noen overrasker deg?

[PintSizedDictator]

Får en til å tenke litt over diverse ting.... Føler så inderlig med deg. God klem.

[Ikkesåallerværst]

Så trist å lese det du skriver!

 

Jeg tror at når folk snakker om at det blir bra, at du kan finne kjærligheten på nytt osv, så er det seg selv de først og fremst vi trøste. Det er så vondt når noen er så fortvilet som det du er og da vil de lete etter noe som hjelper, panisk kunne tenke at det blir bedre.

 

Håper det finnes noen få rundt deg som skjønner at det er vanskelig fortsatt, at det kanskje er først nå du kan kjenne omfanget av tapet. Rett etter et sjokk som ditt (skjønner at han døde plutselig), så stenger man igjen og veldig mange klarer å gjøre "alt" fordi man ennå ikke er overmannet av sorg og tap. Når man så etter hvert har kapasitet til å kjenne på sorgen, så blir den veldig stor. Ta sjansen på å snakke med de rundt deg og fortell at det fortsatt er veldig vondt, kanskje noen overrasker deg?

 

Jeg tror også de trøster seg selv..

 

Ett år er jo ikke lenge. Det er kanskje bare gått med til å tenke på alt du har måttet gjøre uten mannen :bursdager, høytider, våren, ferien osv. Neste år blir kanskje å tenke på at nå gjør jeg dette for andre gang alene.. Har du mulighet til å bli med i en sorggruppe? Det har hjulpet andre, om ikke annet så treffer de noen som til en viss grad kan forstå og noen som ikke forventer at livet har gått videre.

 

Det med den siste gnugende klemmen forstår jeg godt.. Når jeg tenker at mannen eller barna dør, så er det det å ikke få klemme dem igjen som jeg får helt åndenød av (er plaget med idiotiske katastrofetanker). Klem til deg!

[Gjest Vicky Pollard]

Så utrolig trist for deg, og for den lille gutten din som ikke får kjenne faren sin. Det er så urettferdig

 

Sender deg en god klem <3

[Lille- MO]

Ja, livet er grusomt urettferdig. Jeg mistet min kjæreste, han var min bestevenn i 7 år, mens jeg gikk gravid med hans barn. het forferdelig. og det jeg synes er det værste er tanken på at sønnen aldri får blitt kjent med den pappaen jeg kjente annet enn å se bilder og få høre historier. Jeg VET at han ville vært en fantastisk god og omsorgsfull pappa, så hvorfor fikk han ikke lov å bli det?? Det er mange tanker som surrer rundt. i oktober i år var det 2 år siden han døde og først nå har jeg bedt om å få snakke med noen om sorgen. Nå er jeg klar for å ta det opp og kjenne på det.

Det finnes ikke noe rett eller galt med hvordan man sørger. Alle har sin måte, og jeg håper at oppturene kommer oftere og oftere for deg. Sender en god klem fra ei som kjenner litt på de samme følelsene du har.

[moota m storebror&lillebror]

Huff så grusomt!! Kan ikke forestille meg smertene med å miste noen som en er så så ufattelig glad i. Ord blir fattige og det er ikke noe trøst i noe andre sier eller gjør akkurat nå.

 

Sender deg en god klem <3

[Gjest Trulte med to små]

Jeg gråter for deg. Så ufattelig vondt å lese om din sorg og ingen av mine ord kan hjelpe deg, men sender deg de beste tanker og en varm klem fra hjertet <3

 

Jeg skulle ønske for deg at tiden vil føles litt lettere etterhvert, selv om det ikke føles slik.

 

Ta godt vare på deg selv og deres sønn <3

[Himmel og hav]

Ikke bekymre deg for veien videre, den kommer av seg selv til deg, enten du vil eller ikke. Prøv bare å gjøre noe ut av dagen i dag, og gi den innhold. Gi plass til sorgen og savnet, men også til smil, gode minner og ting som gir deg glede. Det vil bli bedre. Kanskje ikke i dag, og kanskje ikke i vinter, men det VIL bli bedre!

 

Har du tenkt på å oppsøke en sorggruppe, eller et annet sted der du kan få støtte i sorgen og savnet, og der du kan møte noen som vet hva du går gjennom?

 

Klem!

[LuksusLiv]

Så forferdelig grusomt! Tårene triller, tanken på å miste min livspartner får magen til å knyte seg. Så utrolig leit at du har mistet din. Jeg syns du skal være åpen overfor omgivelsene dine om sorgen, ett år er ikke lang tid, det bør være rom for å kunne sørge så lenge som man trenger. Alle trenger er skulder å gråte på, trøst og omsorg.

 

Varme klemmer og gode ønsker for framtiden fra meg.

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke snakke med noen. En sorggruppe vil kanskje være godt for meg, men ikke enda.. Det er noe som skjer inni meg når jeg snakker om mannen min og døden. Jeg får lyst å skrike, slå, hyle og eksplodere. Jeg knekker sammen og klarer ikke puste. Jeg klarer ikke ta det innover meg og sitte fremfor andre mennesker å snakke om tapet. Det er så urettferdig!! Jeg blir så sint!

 

Det finnes ikke ord for hvor vondt det føles når jeg skjønner at vi aldri skal sees igjen. Ingen drømmer og magi i hele verden kan oppfylle ønsket mitt om å bringe mannen min tilbake til oss. Det er ikke håp en gang. Alt jeg ønsker er å kjenne han og klemme rundt han. Jeg vil snakke med bestevennen min igjen. Jeg klarer ikke å akseptere det!

 

Dere som har mistet noen veldig nære, hvordan klarte dere å finne glede i noe uten den dere elsker? Jeg er redd jeg aldri vil glede meg over livet..

 

Anonym poster: 0c494bdae8d2fd0820ccfd4c72cc61b1

[Anonym bruker]

De små gledene kom etter hvert. Regner med at du elsker små ting guttungen din har gjort, gode klemmer og språkutvikling, men rett etterpå kjenner du på urettferdigheten, for du vil så gjerne dele dette med hans far.

 

Dette hender nok hele tiden, men etter hvert kjenner man at man kan glede seg over de små tingene litt ekstra, og kanskje et minutt lengre. Dette er helt grusomt, å aldri kunne få gå tilbake å gi en ekstra stor klem, eller bare å se livsgnisten i øynene.

 

10 år etterpå sitter jeg her og har med min datter på graven. De møttes aldri, men alikevel prater vi mye, og jeg sørger hver gang jeg er på grava, for han fikk ikke oppleve oss sammen. Noen dager er mye tyngre enn andre, men en ny dag kommer uansett om man vil eller ikke. Det er lov å dra dyna over hodet, og hulke i vei. Man får lov til å sørge hele livet.

 

God klem til deg, fra meg.

 

Anonym poster: 71249d860d906bf251121dfc3e5d87c3

[Teline]

"Det blir bedre etterhvert". Det er en klisjé men den er sann. Tiden går, sorgen roer seg, livet går videre og plutselig en dag oppdager du at de vonde stundene er færre enn de gode.

 

Du må bare leve videre, planlegge fremover og tvinge deg selv til å gå videre. Det blir lettere etterhvert men det er en fryktelig tung vei å gå. Det tok meg tre år å se positivt på muligheten for et fullverdig liv. Idag, 6 år etter, har jeg et meningsfylt liv. Jeg satt skikkelig fast i sorgen og innså tilslutt at jeg trengte hjelp og oppsøkte den. Det hjalp meg.

 

Jeg kan ikke gi deg en fasit, kun du kan finne din vei, men du kommer deg gjennom det. Om det som holder deg gående er barnet ditt får det være fokuset. Etterhvert vil du finne mening og glede for egen del også.

 

Jeg er lei for at du må gjennom dette, en slik sorg unner jeg ingen. Men klor deg fast i klisjéen "det blir bedre". Den er sann.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Tårene triller. Sender deg varme klemmer

 

Anonym poster: fed05dd1b5b9f6e8cc3dd256561637d1

[Anonym bruker]

Det kommer til å være vondt veldig lenge ennå, dessverre. Jeg er et halvt år foran deg i "løypa" - ble enke for ett og et halvt år siden, og det er fortsatt helt forferdelig. Men det er tross alt litt bedre enn det var for et halv år siden, og for ett år siden - det må jeg si når jeg ser tilbake. Barna er de som holder en oppe - samtidig som smerten blir større fordi deres enorme sorg gjør så vondt for et morshjerte. Men de driver livet, hverdsagen videre, man er bare nødt til å henge med.

Jeg er veldig enig med i at man virkelig ikke har lyst på noen 'ny mann' eller 'ny kjærlighet'. Jeg er overhodet ikke åpen for det ennå, selv om jeg vet med fornuften at det kan skje. Savner bare å holde rundt min elskede, kjenne det ru kinnet raspe mot mitt, kjenne den gode lukten i nakken hans, høre den gode, dype stemmen, latteren. Likevel kan vi jo si at vi er heldige som faktisk fikk oppleve den kjærligheten og ha disse flotte mennene i mange år, og til og med få barn med. Det er viktig å ikke glemme det. Og tror du ikke mannen din hadde blitt knust også hvis han så hvor trist du er nå? Det tenker jeg på av og til. Min mann visste han skulle dø, og noe av det som var aller verst for ham å tenke på var at vi kom til å oppleve så mye sorg når han døde. Det er helt hjerteskjærende å tenke på: han gikk og hadde dårlig samvittighet fordi det var på grunn av ham vi kom til å lide så fælt!Det var verre for ham å tenke på enn at han selv skulle dø!

Derfor er det om å gjøre å "se mot lyset" - å gjøre alt for at i det minste ditt liv skal være bra - etter hvert - for mannen din sin skyld. Det hadde han helt sikkert villet!

Da min døde følte jeg at mitt liv også tok slutt, ikke bare hans. Men det gjorde det jo ikke. Jeg lever, du lever, barna våre lever og trenger en mor med livskraft. Med tiden kommer vi nok til å leve ordentlig, selv om vi aldri kommer til å slutte å savne Den eneste Ene.

 

Varm klem fra "Søster i sorgen"

 

Anonym poster: 85dddf8758aba05960e36788d2799136

[Anonym bruker]

Hva med å gå ut i skogen et sted du mest sannsynlig er alene, og kaste stein. Det høres sprøtt ut, jeg vet. Men jeg gjorde det av en annen grunn en gang. Det var ikke planlagt, men jeg var så sint fordi livet var så urettferdig og vanskelig. Jeg begynte å kaste stein, større og større. Ropte, gråt og raste til jeg var helt svett. Etterpå følte jeg meg lettere. Ikke gladere, men friere.

 

 

 

Anonym poster: 9d21128a998f8b22e0401fdc5a8876fd

[Anonym bruker]

Ser dette er veldig lenge siden! 

Men slik du følte det slik har jeg det nå... mannen min døde for to mnd siden, totalt uventet og brått. Vi har ei to år gammel datter. 

 

Kan du gi meg noen lærdommer? 

Anonymkode: 1ab5e...7d4

[Gjest elissa2]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser dette er veldig lenge siden! 

Men slik du følte det slik har jeg det nå... mannen min døde for to mnd siden, totalt uventet og brått. Vi har ei to år gammel datter. 

 

Kan du gi meg noen lærdommer? 

Anonymkode: 1ab5e...7d4

Kondolerer😰💔❤️