Angrerett på barn :/

[hol(L)y COW]

Herregud dere som maser om adopsjon. Barnet har en far. Man kan ikke bare adoptere bort en unge.

 

Ta kontakt med en psykolog tenker jeg også.

 

Hvor gammel er barnet?

[LillaGorilla♥♥]

Jo mer du skriver, jo mer får det meg til å tenke at du trenger hjelp. Skikkelig hjelp.

For det du skriver er svært alvorlig- for ungen, selv om det ikke er det for deg.

[Anonym bruker]

Hva hadde du tenkt om ungen døde? Hadde du ikke brydd deg om det eller blitt "glad"? Isåfall må du ABSOLUTT be om psykologisk hjelp!

 

Anonym poster: c36b9a548f96ae8b0504ee81e6c6bf32

[Anonym bruker]

Adoptere han bort kanskje? Anonym poster: bddfa888fef052bde959c0967e2f7cc6

Hadde det ikke vært for barnefar ville jeg gjort det, men han er mannen imitt liv, så ungen må bli. Så håper jo følelsene vil komme. Anonym poster: 42502eefdf782845711b47f36aa4b06d

 

Følelsene kommer, men det tar tid. Som en kjæreste du blir mer og mer glad i etter hvert som dere blir kjent. Sett vekk fra følelsene, som du er ærlig og sier at du ikke har, så kjenner du egentlig ikke barnet ditt... I alle andre relasjoner i livet blir man mer og mer glad i et menneske gjennom erfaringer man får sammen, minner, at man deler dager og år sammen... Det kommer til å skje med barnet ditt og, bare gi det tid.

 

Anonym poster: 5093990bfef9a80397ac52d8f3d60cf1

[Anonym bruker]

Søk hjelp. Jeg får helt vondt av å lese dette. Greier ikke sette meg inn i din situasjon en gang.

 

Anonym poster: d88d96b63a8a25fa45e17f9195ff8f08

[Anonym bruker]

Det er ikke unormalt å ha sånne tanker,men det er tabu.

 

Når jeg ble gravid med nr 1 hatet jeg å gå gravid og når han ble født så tenkte jeg at om noen tok han med seg og jeg aldri fikk se han igjen så var det helt greit! Mnd gikk og jeg ble mer og mer glad og knyttet til denne lille krabaten Men det tok 6-8 mnd før den ekte morsfølsen kom for fullt. Det er et stort sjokk for mange å bli mamma,man må sette seg selv til side og man kan bli overveldet over det store ansvaret man får. Jeg feks viste ikke at jeg kunne bli så redd og bekymret som etter at jeg fikk barn.

 

Nå 5 år senere ELSKER jeg barna mine over alt på denne jord og kunne ikke tenke meg et liv uten de. Og jo da, det hender jeg fortsatt fantasere om å gi de bort på finn,når de har vært våkene 4 timer midt på natta,minste hiver melkeglasset på gulvet,vi bruker 1 time til bhg pga trass, vasking av hus,klær,en 1 åring som legger mer middag på gulvet enn i munnen fordi han skal spise selv,bading,tannpuss og jeg som sovner utslitt på sofaen kl 19. Men det blir med tanken fordi det er såååå VERDT det.

 

Klem til deg.

 

Så tøff du er som fikk ett barn til etter å hatt det så vanskelig de første månendene med barnet.

Kan jeg bare spørre om du gikk til psykolog?

Bare lurer siden du turde å få ett barn til

Mitt barn er 1 år å jeg er forsatt livredd for å få ett barn til siden jeg fikk så sterk fødseldepresjon,å det er jo synd når vi egentlig kunne tenkt oss ett barn til.

 

Anonym poster: ef803ce69aea6ddcb587b288e0508500

[Anonym bruker]

Min mann var ganske lik du beskriver deg selv overfor vår sønn da han ble født. Han var ærlig om det. Det var litt sårt, ifht at en vennine av meg fikk barn rundt samme tid og faren bare forgudet barnet... Men det gikk seg til, i dag er han 1,5 år og han er så begeistret og stolt over sønnen sin og elsker han.

Selv om det var tungt å fordøye og sårt for meg er jeg glad han var ærlig slik at vi kunne forholde oss til det.. Han tok masse ansvar og hjalp med ungen, men følelsene var der ikke slik man kanskje forventer at de skal være..

Det å få barn er nytt og ukjent for mange.

Når vi får barn igjen vet jeg at det vil være annerledes fordi nå vet han mer hva det vil si når barnet vokser opp og hvilket bånd som knyttes...

 

Anonym poster: 5093990bfef9a80397ac52d8f3d60cf1

[Anonym bruker]

Hei! Jeg slet veldig med morsfølelsen helt til guttngen var nærmere 3 år. Takket være en utrolig omsorgsfull far som skjønte fort tegningen og som hadde mer enn nok kjærlighet å gi begge to, gikk det bra.

 

Det var ikke det at jeg ikke elsket barnet mitt, men jeg mislikte veldig å være babymor, følte meg fanget og klaustrofobisk. Det var nok en stor prøvelse for mannen. Fikk ingen hjelp fra helsevesenet heller, alle syntes jeg klarte meg så fint til tross for angsten. Jeg trodde jeg skulle aldri bli lykkelig igjen.

 

Men vet du hva? Nå er poden nesten 4, tilknytningen er omsider på plass, og mens Pappa er redusert til lek og moro er det meg som styrer det meste av omsorgs- og oppdragerrollen. Jeg tror bare jeg er flinkere med små barn som begynner å være selvstendig, det frika meg helt ut hvor avhengig av meg han var som nyfødt. Jeg er full av respekt, beundring og kjærlighet for råtassen (han er helt rå), men innrømmer a jeg tviler veldig på om vi skal ha flere. I så fall blir det Pappaen som må steppe inn tidlig.

 

Dette ble et langt innlegg, jeg ville bare si at du ikke er helt alene, og det er ikke nødvendigvis håpløst. Om di mann føler for det, gi han mer ansvar en stund til, og se hvordan det går over tid. Var åpen med han i det minste. Det reddet vår familie.

 

Anonym poster: d557f264114580797c1fc59d5fb7fb60

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Veit ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men må få det ut et sted.

 

Har altid likt unger, men ville ikke ha noen selv. Ble gravid selv om jeg brukte ppiller. Var mye for og imot, abort var ikke aktuelt så ble til at jeg valgte å beholde. Svangerskapet var evig varende, kjedelig og pyton (normalt svangerskap)! Fødselen enda verre, skjønner ikke at noen utsetter seg for dette frivelig (normal naturlig fødsel)!

 

Fikk en nydelig gutt, problemet er bare at han er min. Tenker sånn at når noen i familien holder han, vil jeg bare reise og la ungen bli der. Finner jeg på noe uten gutten så glemmer jeg at jeg har han til jeg kommer hjem. Savner det gamle livet mitt, jaget etter å jobbe seg opp innenfor jobben min.Ungen skulle kommet med angrerett. Null følelser for ungen (han får alt han trenger mat, stell og oppmerksomhet).

 

Så sitter her med en liten en som jeg aldri skulle ha fått og en fantastisk samboer som forguder ungen over alt på jord.

 

Angrer på svangerskapet, skulle tatt abort. Morslivet er ikke noe for meg!

 

Halshogg meg de som kan...

 

Anonym poster: 42502eefdf782845711b47f36aa4b06d

 

Det går nok over sånn hadde jeg det også. Jeg var glad i min da, men var ikke forelsket akkurat. Men så ble hun større og jeg ble mer meg selv.

Nå er hun halvannet og jeg lever akkurat som før, er mye ute. Dater, vel ja gjør akkurat det samme som før. Det blir bedre når poden blir større og du kan være fra han/hun lenger tid, ta en helgetur med jenter og slikt kan jeg lett nå. Men husker jeg tenkte "er det slik livet mitt nå skal være for alltid? og folk får frivillig fler barn enn ett???"

 

Hehe nå kombinerer jeg morsrollen og aleneJulie lett som en plett og får faktisk i pose og sekk. Kunne ikke drømt om å ha det bedre. Så det blir bedre!!

[Anonym bruker]

Selv om du føler at alt er normalt, og at du er 100% psykisk frisk, så er du tydeligvis ikke det. Jeg tror du gjør lurt i å snakke med en psykolog for å finne ut av dette og sorterer følelser.. Du kommer til å møte veggen om du skal gå rundt og late som for resten av verden. samboeren din får det heller ikke lett når han får vite at du ikke er glad i barnet, og heller ikke vil søke hjelp.. For hjelp finnes det, selv om du ikke føler at du trenger det..

 

 

 

 

Anonym poster: 1cbdb927358bfeea014f4a1e672848ac

[Jenny251210]

Du er selvfølgelig skadet av at din mor ikke var knyttet til dere. Bryt den onde sirkelen - søk hjelp.

 

Unner deg å kjenne på gode morsfølelser, for det er rimelig fantastisk.

 

Klem

[Mamma`n til Will& Ailo]

Det er ikke unormalt å ha sånne tanker,men det er tabu. Når jeg ble gravid med nr 1 hatet jeg å gå gravid og når han ble født så tenkte jeg at om noen tok han med seg og jeg aldri fikk se han igjen så var det helt greit! Mnd gikk og jeg ble mer og mer glad og knyttet til denne lille krabaten Men det tok 6-8 mnd før den ekte morsfølsen kom for fullt. Det er et stort sjokk for mange å bli mamma,man må sette seg selv til side og man kan bli overveldet over det store ansvaret man får. Jeg feks viste ikke at jeg kunne bli så redd og bekymret som etter at jeg fikk barn. Nå 5 år senere ELSKER jeg barna mine over alt på denne jord og kunne ikke tenke meg et liv uten de. Og jo da, det hender jeg fortsatt fantasere om å gi de bort på finn,når de har vært våkene 4 timer midt på natta,minste hiver melkeglasset på gulvet,vi bruker 1 time til bhg pga trass, vasking av hus,klær,en 1 åring som legger mer middag på gulvet enn i munnen fordi han skal spise selv,bading,tannpuss og jeg som sovner utslitt på sofaen kl 19. Men det blir med tanken fordi det er såååå VERDT det. Klem til deg.

Så tøff du er som fikk ett barn til etter å hatt det så vanskelig de første månendene med barnet. Kan jeg bare spørre om du gikk til psykolog? Bare lurer siden du turde å få ett barn til Mitt barn er 1 år å jeg er forsatt livredd for å få ett barn til siden jeg fikk så sterk fødseldepresjon,å det er jo synd når vi egentlig kunne tenkt oss ett barn til. Anonym poster: ef803ce69aea6ddcb587b288e0508500

 

Takk Nei, gikk ikke til psykolog,men kastet meg med på barselsgrupper både her inne og på hs. Hadde han med meg overalt. Pratet med andre mødre,mannen min og øvrig fam om det. Det gikk 4 år før vi fikk nr 2 pga at jeg mstet 5 ganger. Med nr 2 ELSKET jeg å gå gravid og det var kjærlighet ved første blikk Men da hadde jeg vært mamma i 4 år og viste hva jeg gikk til

[Anonym bruker]

Hva sier barnefaren til dette da? Håper det ordner seg for deg og at du har noen å snakke med..

 

Anonym poster: 6c92bfd1da786f372eaf6795a4b49ca2